onsdag 8. mai 2013

Hurum Rundt "the extended version" 60 km - fortroppen

Det er vel aldri for sent å servere en solskinnshistorie, og årets Hurum Rundt 1.mai var en solskinnshistorie på flere måter...:

Det var 4 år siden sist jeg deltok på denne årlige begivenheten arrangert av Sætre's Löplabb- og ultraløpsguru Geir Frykholm. Jeg kom gjennom de 6 milene. Jeg hadde hyggelig selskap. Det var solskinn.Jeg var forresten delvis med for 3 år siden, da løp jeg de fire første milene og syklet resten, men i år var jeg klar for å prøve hele runden igjen. 3 mil på asfalt, 2 mil på grusveier og 1 mil på utfordrende kyststi. Allerede i fjor jogget jeg jo gjennom en del ultradistanser i terreng, men nå var det snakk om lengste strekning på vei siden jeg ble skadet for drøyt 3 år siden.


(Klikk på kartet for bedre kvalitet)
 
En times forsprang
Jeg forlangte en times forsprang på de andre - og fikk det. Jeg fikk tilogmed selskap av Marit som trener hardt for det 250 miles lange Thames Ring. Dermed var det opp i gryninga for å komme til Sætre tidsnok til å få startet 09:00,  Per-Einar ble plukket opp på Kløfta og Marit på Kjeller, og 09:01 var Marit og jeg i gang - begge med Hoka-sko og tunge sekker.

Gjennom skogen fra boligfeltet der Geir bor klarte vi å løpe litt feil, så det ble litt klatring ned til veien der vi skulle fortsette - men snart var vi underveis i rolig trav langs en foreløpig trafikkstille riksvei 289 på vei mot Klokkastua. Arbeidsoppgaven var hele tiden å rasjonere mest mulig med kreftene, det betød gåing i motbakker og så vidt over 6:00/km ellers.

Leirkalj
De første to milene var egentlig ganske kjedelige på det Hurumske innland, men det var jo bare oppvarminga til desserten som kom etter 23 kilometer. Marit bablet flere ganger om "leirkalj" - men av ren høflighet tok det en stund før jeg spurte den opprinnelige trønderjenta hva nå det - og det var altså hestehov hun snakket om - for den var det mye av langs veikanten, det var jo omsider blitt vår og snøfritt.

Marit på vei inn i Holmsbu
 
Holmsbu, "sørlandsidyll"
 
Kyststien
Ned mot Holmsbu og videre mot Rødtangen var det fortsatt asfalt, men veldig fint kystlandskap og mengder med sommerhus og hytter. De første 22 km gikk i snitt 6:30/km-fart. Men nå ventet Kyststien - og det er ikke en hvilken som helst sti; Det er klatring opp, klatring ned, litt rappelering, mye balansering og enda mer leting etter neste blåmerke som alltid var gjemt bak neste knaus - og selvsagt noen flotte partier også. Ja, hele strekningen er jo flott, men å påstå at vi løp hele tiden blir i beste fall en halv sannhet. Vi tok oss også tid til en 10-15 minutters rast på en haug før Ertsvika. Når jeg sjekket GPS'en etter hjemkomst fikk jeg en overraskelse, i det vi hadde vørt helt ute på Østnestangen.... der spørs det om de andre kuttet rett over slik stien er tegnet på turkartet (?)

 
Motiver fra Kyststien:

 
 
 
 
 
 
 
Med Tofte i det Fjerne...

Tofte Musikkorps
Kyststien deler seg flere ganger, og forrige gang jeg var her valgte jeg hele tiden den best løpbare stien vekk fra kysten. Nå var avtalen med Geir at vi hele tiden skulle følge kysten, så det gjorde vi - og vi kom fram og etterhvert ut på asfalt igjen et par kilometer før Tofte sentrum. Det var 1.mai - og timinga var glimrende, for akkurat da vi løp inn i Tofte startet Tofte Musikkorps marsjen sin gjennom tettstedet - og korps-Marit var mer enn begeistret for det innslaget. Etter litt colashopping på den lokale bensinstasjonen var det nok en gang jogging forbi musikkorpset som nå passerte den nedleggingstruede cellulosefabrikken. På de 14 kilometerne fra Rødtangen hadde vi brukt 2,5 time...

Marit passerer korpset...

Hvordan sto det til med skrotten?
Overraskende bra etter 5 timer. Hoka BondiB skoa har åpenbart en glimrende demping, selv om de var tilnærmet håpløse på de mest ulendte delene av Kyststien. Nordover fra Tofte ble det mye gåing i de lange motbakkene for å spare krefter. På den neste mila var det 300 høydemeter som skulle forseres. Litt feilløping ble det også, da vi bommet på veien inn forbi Vingården (der man produserte den musserende vinen Golden Power fram til 2006) - og fikk en litt lenger rute videre.

Vi snudde oss fra tid til annen og så etter "hovedfeltet" med Geir, John, Frants, Per-Einar, Tomas, Leif og Tor Idar - men egentlig trodde jeg ikke at de ville ta oss igjen dersom jeg ikke gikk på en smell. En hel time er mye å ta igjen selv om distansen er 60 km. Selv om det blåste litt var det fortsatt supert vær, og jakkene var forlengt plassert nederst i sekken.

Grusveier og snø
Nå fulgte ca 15 kilometer med grusveier - og til vår store overraskelse var det ganske mye snø på veiene i høyden. Ett sted var mer enn usikker på veivalget, der en hogstvei gikk litt annerledes enn det kartet ga inntrykk av - men det var heldigvis riktig, og vi koste oss i tildels dyp snø noen steder og 60 mm pukk andre steder. Vi tok også noen blåstier mellom Hesthagadammen og riksvei 281 der de andre fulgte vei... det var i praksis steinete bekkeløping med betydelig innslag av issvuller. Et sted der oppe, etter 47 km døde GPS'en ut, den hadde ikke vært fulladet ved start.

Snø i høyden
(se også bildeserien til Frants, link nedenfor)

Leirkalj i vegkanten...

Sjarmøretappen
Etter noenogfemti kilometer hadde vi flott utsikt mot Drøbak fra Grønsand Gjestegård, bare sjarmøretappen var igjen. Det gikk i helt grei joggefart, først langs riksvei 281, og deretter på en fin løpbar kyststi forbi Kongsdelene og fram til Sætre sentrum. Nå snudde vi oss i hver sving og så etter de andre... og da vi løp en kilometer feil i sentrum var vi sikker på at de andre skulle passere oss (det lokale kartet stemte dårlig da det lå et nytt butikksenter der veien skulle gått (!!). Men nei da, vi kom oss opp de kjempebratte bakkene i Fransåsveien og til slutt fram til Tempelveien der Geir bor.

Kongsdelene kirke

Kunne nok fulgt de andre
GPS'en hadde som sagt tatt kvelden, men jeg stipulerte turen til ca 61 kilometer. Totaltiden var 8:25 og tid i bevegelse 7:50. Litt småfornøyd var vi ferdigskiftet da de andre kom 15-20 minutter etter oss, og de hadde effektiv tid 7:19 på drøyt 2 km kortere strekning dersom beregningene stemmer. I tillegg til kilometeren i Sætre hadde vi turen ut på Østnestangen og en unødig sving før veien ved Tofte. Jeg var sliten i låra på slutten og hadde noen vannblemmer der Hoka-skoa hadde svømt rundt føttene på Kyststien, men Hoka-skoa beviste at ryktet jeg har hørt om dem stemte bra. Det går kanskje ikke fortere, men leggene var like fine selv etter så mange timer.

Så var alle samlet...
Det ble altså en strålende solskinnstur med Marit, og på en måte løp vi også sammen med de andre. Det som er helt sikkert er at vi fikk servert en herlig suppe og gode vafler av Geir's kone Liv.

Den suppa er forøvrig behørlig omtalt i Frants' beretning fra dagen:
 Har du fortjent Nordens beste suppe
(klikk på første bilde, og bla videre mens du leser de morsomme bildetekstene). 

Per-Einar har lastet opp en fin video fra turen på YouTube.

2 kommentarer:

Guro Eriksen sa...

Jeg har sagt det før, men jeg må si det igjen, du er og forblir en spreking, du! :) Veldig inspirerende å lese om turene du har overalt. Håper jeg kan være i like god form som du er, etterhvert som jeg eldes... :)

Ser ut til å ha vært en fantastisk fin tur, i både naturlige omgivelser men også i "by-omgivelsene".

Gammel'n sa...

Takk Guro.
Jeg tror de fleste har gode muligheter til å forbli spreke langt opp i alder, men mange blir litt defensive i forhold til at alt går så veldig mye saktere enn før. Selvsagt går det saktere, men det forandrer ikke gleden ved å være i aktivitet (det krever bare ett oppgjør med noen hjerneceller som må nedjustere fartsforventninger i takt med stigende alder).

Så at du også har hatt fint vær i de siste... og på dagens tur i hjemmeterrenget her i dag var endelig all snø borte selv i høyden. De varme dagene tidligere denne uka gjorde susen.