For meg har det allerede fra første året vært et mål å klare alle postene på en og samme tur, men få ganger har forholdene gitt meg denne muligheten. Jeg har gjennomført dette flere ganger til fots enn med ski på bena. For Reidun - min ett år eldre og skadeplagede søster - har ikke dette vært et aktuelt tema, selv om hun de siste årene har fullført flere Vasalopp. I år derimot, i hennes 15. og siste år som ansvarlig for Skijeger'n, fant hun ut at nå var tiden inne til at også hun skulle prøve seg på denne turen. Planen var at vi skulle benytte første mulighet når snøforholdene var gode nok.Utrolig nok ble det en vinter med mye snø - masse snø - så mye at vi måtte utsette turen et par ganger pga store snøfall og risiko for lite oppkjørte løyper. Vi snakker om en tur som skulle gå delvis i maskinpreppa løyper, scooterkjørte løyper og upreppa løyper + litt utenfor løypene også. Selv under gode forhold betyr det selvsagt mye lavere snittfart enn om alt skulle være maskinkjørte løyper - så turen på bortimot 60 km er mer omfattende enn distansen tyder på.
Turen (torsdag 19.februar)
Det ble en flott og helt problemfri skitur, selv om vi kunne vært heldigere med været og løypene. Det startet i oppholdsvær 08 på morgenen fra Sandbekken (Rælingen), og på bedre scooterkjørte spor enn fryktet de første to timene opp til og over Åmotdammen, på løse spor i åsen over til Brudalen, videre mot Ramstadsjøen og ned Badstudalen til Losby.
De fem første postene var i boks...
Nå fulgte en periode med dårlige spor. Vinglete og løst over Mønevann, kaving i løssnø noen steder der stavene forsvant en meter ned (!) og etter hvert i kraftig snøfall på turen over bl.a. Røyrivann, Nordre Krokvann og Tappenbergvann. Sporet, noen steder scooterkjørt, noen steder bare et skitråkk, snødde totalt igjen - og det ble stadig tyngre å gå. Ekstra ille ble det da vi krysset Tappenbergvann for 2.gang, og en sjekk under skia viste at vi begge hadde store isklumper som bremset gliden. Kombinasjonen av litt overvann, masse nysnø og stopp på postene var nok årsaken, så også senere på turen ble det et par skrapestopp.Etter 9 poster og 4.44.25 (inkl. småstopp) kom vi til Vangen Skistue. Både her som ellers i Østmarka hadde vi masse gamle minner å mimre om fra tidligere turer i marka... og inne på Vangen var kanelbollene og skolebrødene like gode som alltid tidligere. Vi byttet til noe tørt tøy og tok oss en hel times pause i kafeen før vi fortsatte (denne stoppen er ikke med i totaltiden).
Litt før Vangen oppsummerte vi at på de første 4,5 timene hadde vi møtt fire skiløpere og en skogsmaskin - ikke akkurat trengsel i løypene. Rett før, og den første biten etter Vangen, var det mer folk i løypene, og i dette områdene gjorde vi også en feil i et løypekryss som medførte en drøy kilometer omvei. Deretter bar det nordover - hjemover.
Løypene forbi Skjelbreia og Eriksvann fram mot Sør-Elvåga var stort sett greie, og det hadde vært folk der før oss. Over Sør-Elvåga mot Skytten var det derimot gjensnødde spor igjen - og slik var stort sett resten av turen også. Det ble mye pushing og stort sett bare diagonalgang.
Fra El Paso / N.Skytten-området kom vi i løse løyper i kupert terreng hvor vi sikkert brukte 30 minutter på 2 km. Det ble mye fiskebein i løse spor og staver som forsvant eviglangt ned i "ingenmannsland"... Heldigvis hadde Reidun vært og rekognosert litt i løypene rundt den 3.siste posten på Halssjøen. Løypa der jeg hadde tenkt å gå var rett og slett ikke oppkjørt, men vi fant greie løyper uten alt for lang omvei.Farten var (korrigert for ulikt underlag) den samme hele turen, Reidun lå 2 meter bak brodern hele tiden og som vanlig når vi holder hverandre med selskap; skravla satt løst hele tiden. Vi diskuterte flere steder underveis om vi hadde sett like mye snø i Østmarka tidligere, men er neiggu ikke sikre. Og vips, så var vi framme i Bjørndalen der jeg hadde bilen min stående. Jeg var imponert over min spreke søster. Vi hadde ikke gått fort, men tross alt ganske jevnt under tildels vanskelige forhold i over 8 timer (8.16.15)... og ikke en eneste gang klaget hun på farten. Om det betyr at jeg er en elendig skiløper??? Tja, kanskje - men likevel, det er ikke så mange jevnaldrende damer som hadde prøvd seg på samme turen.
To dager senere var jeg på Bacalaomiddag hos Reidun, og da var hun i gang med å planlegge samme turen en gang til i vinter ! Sjøl planlegger jeg turen til fots etter at det meste av snøen er smeltet, men mens det ennå er is på vannene, sammen med en ultraløpervenn eller to.
Flere bilder fra turen: http://picasaweb.google.com/Gammelnbilder/SkijegerturMedReidun#
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar