onsdag 29. september 2010

auuuuu....takkals mei !


TØFF?
Vi karer tror vi er noen tøffinger, men sannheten er at vi stort sett er pysete*. Likevel; MÅ man så MÅ man, da tøffer vi oss opp og gjør det som kreves (i alle fall noen ganger).

*Jeg vet ikke om det er sant, men jeg er lært opp til å tro at det er slik, og fruen i huset er flink til å minne meg på denne evig gjentatte sannheten.

Denne gangen var det en plage som truet løpinga mi, og ingen smerte er vel verre enn tanken på ikke å få løpt. Siden tidlig året har jeg slitt med smerter i magen etter løping, antagelig pådratt under alt for mange tunge løft i forbindelse med juniors dobbeltflytting i januar/februar. Smertene har vært til å løpe med, men kommer få minutter etter aktivitet, og gjør at lange pauser under løpeturer har vært bannlyst. Nå har ikke det vært noe stort problem i sommer, siden det uansett ble lite løping pga hælskaden. Nå derimot, når hælen er klar for mer løping igjen - måtte også noe gjøres for å bli kvitt magesmertene.

SJEKK UNDER BELTESTEDET
Gjennom til sammen fem legebesøk, alle hos kvinnelige leger med innledningen "trekk ned buksa, så skal vi undersøke deg nærmere", har vi kommet fram til at jeg ikke har brokk, idrettsbrokk, kreft, lyskeskader eller andre tilsvarende uhumskheter. Etter en ultralydundersøkelse fikk jeg heller ikke beskjed om at jeg var gravid. Konklusjonen til NIMI-legen min er den samme som på legesenteret til fastlegen; jeg har antagelig en betennelse i magemuskelfestene.

KORTISONSPRØYTE
I dag var jeg derfor hos dr.Anne på NIMI og fikk en kortisonsprøyte i området litt nærmere lillemann enn navlen. Jeg la meg kjekt på ryggen, pustet lett og tenkte at dette var vel ikke verre enn de 100 tannlegesprøytene jeg har fått i tidligere år. Auuuu, det VAR vondere - og jeg klarte ikke å spille så veldig kjekk. Stikkinga tok vel ett minutt - og det er sjelden musklene strammes så mye som jeg ufrivillig gjorde mens det sto på. Jaggu sa jeg "tøff"....  Men altså; sprøyte er satt, buksa er på og Gammel'n er 805 kroner fattigere - en helt grei investering om jeg blir bra.

På'an igjen til lørdag !
Allerede lørdag kan jeg trene igjen, men det er jo ikke sikkert jeg er permanent bra selv om jeg ikke merker noe den første tiden. På nettet googlet jeg bl.a.: "Å sprøyte medisin inn i området rundt et ømt senefeste eller i et ledd kan noen ganger lindre smertene dine i måneder".

Jeg er optimist, og starter uansett opp med normal løpetrening igjen til helgen.. litt forsiktig til å begynne med - og "normale doser" (100 km/uke) etter et par uker.

tirsdag 28. september 2010

Mye spennende på gang...

Fra TEC 100 miles 2010 etter 60 kilometer. Jeg måtte gi meg etter 141 km i fjor og 70 km i år. Derfor er fullført 100 miles på TEC 2011 noe jeg bare SKAL klare...

Det nærmer seg en høst og vinter med mange spennende opplevelser; Buddy Holly, Rune Andersen, Walmanns salonger, 7B klassefest, Fuerteventura, 6-timersløp, 24-timersløp, Vasaloppet og TEC 100 miles. En fin miks av fornøyelser og løping (=fornøyelser det også).

Det aller mest spennende blir å se om jeg kan komme i gang med regelmessig og omfattende løpetrening igjen, uten stadige skadeavbrekk og vondter både her og der. I morra skal jeg altså på NIMI for å få ei kortisonsprøyte i magen et sted.... og alt jeg har planlagt framover er med tanke på at også magen skal bli bra.

Wallmans
I dag har jeg bestilt Showpakke for nærmeste familie på Wallmans salonger i Oslo, der feirer jeg 60-årsdagen i begynnelsen av november. Kanskje jeg arrangerer en vennekonkurrande eller lang langtur samme morgen (?).


Fuerteventura
Jeg har også bestilt to ukers ferie sammen med madammen på Fuerteventura i januar. Det bør kunne bli en fin to ukers treningssamling og badeferie... Vi har valgt et hotell med gode treningsfaciliteter denne gangen - og det er OK både å løpe og sykle i Corralejo.

Atlantis Resort By Be Live 10-24.januar 2011

TEC 100
Konkurransemessig er det TEC 100 miles utenfor Stockholm i april som er det neste store målet - det jeg trener for. Undheim 6-timers midt i november og Bislett 24-timers to uker senere vil bli brukt som mengdetrening. Vasaloppet er for vinterkrydder å regne.

TEC 2011 ble fullbooket på "no time"... der skal jeg ha sølvspenna (sub 24 timer) om 7 måneder!


ELGKJØTT
Jeg må ta med en annen ting jeg gleder meg til gjennom vinteren, og det er å spise opp halve elgen på bildet ovenfor. Det er Ståle, sønn til fetter Arne i Styggberget (Elverum), som er jeger'n. Halve elgen skal hjem til Idrettsvegen 1 - og nyinnkjøpt ekstrafryser står klar. Med så mye elgkjøtt innabords bare MÅ det gå bra å elge rundt i løypa til TEC100 i april.

mandag 27. september 2010

Hvilken herlig dag i Oslo....

Gammel'n på tur... hvilken herlig dag... Løperen foran meg er Lisa T, som ble intervjuet sammen med meg etter målgang (foto: Bjørn H).

Det er fortsatt ting som kan bli bedre i Oslo Maraton, men folkefest er det blitt - og den festen var jeg så absolutt med på i går. Etter fjorårets debut som "ballongmann" eller mer korrekt; Fartsholder i Oslo Maraton, var jeg ikke i tvil om at jeg skulle følge opp dette i år. I fjor var oppgaven helmaraton i 4:15-pulja (6.03/km) mens jeg i år fikk ansvar for 2.00-pulja (5.41/km) på halvmaraton.

Tett med løpere bak 2-timersmannen (foto: Bjørn H.)

Det var en fantastisk flott opplevelse også i år, så dette håper jeg kan bli et årlig innslag i enda mange år. I forkant av løpet var jeg i området og heiet på kjente og ukjente som løp helmaraton. De startet 3.5 time tidligere. Den eneste bekymringen var det kalde været, det var 10 grader, skyet og vind - og jeg hadde bare kort tights og t-skjorte med meg.

Fra surt og kaldt til drømmevær
Men så; omtrent samtidig som massene for alvor gjorde seg klar i startbåsene en halvtime før start, kom sola. Plutselig var det idealvær med sol og passe varmt vær. Og rundt meg var det tusenvis av løpere klare for å løpe 21.1 km i en eller annen fart. Mange hadde spørsmål til oss pacerne før start, og dette med å stå der i 30 minutter og kontinuerlig svare på spørsmål fra andre løpere, gir en god følelse av å være en nyttig brikke i et stort arrangement.

"Pinnemannen"
Den eneste skuffelsen var at ballongen sprakk rett før start, så da hadde jeg bare pinnen med 2:00-lappen med meg i løypa. Dermed ble jeg "pinnemannen" i år - og ikke "ballongmannen" som i fjor.

Uten ballong, bare 2:00 pinne i det startstreken passeres (Foto: Hilde Johansen).

Jeg skal vel ikke underslå at jeg syntes det var hyggelig at veldig mange av de som var sammen med meg mer eller mindre hele tiden, var unge spreke kvinner. De er gjerne mer lojale mot løpsopplegget sitt enn gutta, og med 2 timer som mål var det OK med et jevnt løpsopplegg. De siste fem kilometerne suste vi forbi massevis av karer som sto og tøyde ut kramper etter en for rask åpning.

Like etter start der jeg respondere på tilrop fra Raumar O-lag gutta Harald, Ola, Trygve, Simen ++ (foto: Trygve Tømta).

Her er det Arne H som har tatt bilde av meg...

Jevn fart
Jeg holdt den lovede farten, fem sekunder etter 5.41/km skjema på åpningskilometeren, deretter 1-25 sekunder foran skjema fram til 20 kilometer. Derfra var det "litt for kort" til mål, så jeg kom inn på 1.59.10 i stedet for planlagte 1.59.45. Det er lett å holde jevn fart når man kan løpe avslappet i treningsfart. I mål fikk jeg takk fra flere deltagere, og jobbkollega Anders (nabopulten på Lysaker) fikk stoppet meg og Lena for et VGTV-intervju på direkten og på storskjerm.

Lisa og Gammel'n på storskjerm og VGTV
Anders, som er medlem i SK Vidar, hadde ansvar for å koordinere og tilrettelegge for intervjueren i målområdet. Tone Damli Aaberget - som kom rett etter oss i mål, ble prioritert, så vi måtte vente et par minutter. Deretter var det altså klart for intervju med Lisa T, som hadde vært sammen med meg hele tiden, og meg. Lisa hadde forresten registrert underveis at jeg var litt misunnelig på de flotte rosa t-skjortene som de kvinnelige deltagerne hadde fått. Hun hadde vurdert å vrenge av seg trøya og spandere sin på meg, men besinnet seg - dessverre.
Her blir Lisa T og jeg intervjuet på storskjerm av VGTV (foto: Hilde Johansen).

Fin stemning, mange kjente
Harald, Ola, Øivind, Simen var noen av kjenningene som heiet på oss flere steder i løypa. Noen av de unge vennene fra o-klubben hadde søsken og kjærester i pulja. Også ellers var det mye kjentfolk som heiet på Gammel'n, og i en slik setting der det løpes i behagelig fart har jeg også god tid til å se meg rundt og hilse tilbake. Underveis pratet jeg mye med løperne rundt meg - og sjelden har jeg hatt en så "trivelig dag på jobben".

Video VGTV fra ca halvveis i løypa og målpassering:
http://run.vgtv.no/om10/?do=rider&id=25541#
Filmen starter rett før passeringen min halvveis. Lenger ned på siden kan du velge video fra målpasseringen. Jeg har ikke funnet innslaget hvor jeg intervjues sammen med Lisa.

På druen på "Druen"
Etter målgang og intervju og skifting tuslet Marit og jeg mot strømmen av løpere de to kilometerne tilbake fra festningen til Aker Brygge. Det vil si, strømmen var ikke lenger så stor, men de virkelig heltene som brukte 2.30+ var nå på vei mot mål. Vi heiet på de fleste, og trøtte slitne løpere lyste opp av glede over den lille oppmuntringen. Det er morsomt å gjøre andre glade, det skal så lite til.
Fra druen: Ragnar, Erik, Frants, Marit, meg, IM (foto: Ole Arne).

Frants, Tero og Paul på Druen (foto: Ole Arne).

De neste timene var det tradisjonell samling på "Druen" med Tero & Co. Med verdens beste samvittighet skyllet vi ned noen øl hver... og sjøl måtte jeg småløpe de drøye 2 kilometerne til Sentralstasjonen bare for å bomme på TimeExpressen med 3 minutter. Det ble tog til Årnes i stedet, og dragen måtte da hente meg på Årnes stasjon i stedet for på bussterminalen i Vormsund... kjekt med sjåfør på en slik sen kveld :-)

Kortisonsprøyte mot magesmertene (betennelse?)
Halvmaratonløpet var faktisk den lengste løpeturen på asfalt siden Oslo Maraton for ett år siden. I mange måneder var det jo minimalt med løping, og etter operasjonen har jeg jo løpt mest i terreng. Om to dager skal jeg på NIMI for å få satt en kortisonsprøyte i området hvor jeg antagelig har en betennelse (bekkenområdet), så dersom det fjerner smertene blir det nok mer asfalt etter hvert.

Hvor fort jeg kunne løpt i dag? Helt sikkert mye saktere enn min tidligere svakeste halvmaratontid (i "normal" gateløype); 1:35:13 fra Jessheim i 2006. Jeg er glad jeg ikke hadde behov for å finne ut det denne gangen...

lørdag 25. september 2010

PACEMAKER

Kona skvatt litt da hun så at jeg hadde fått startnummer for Oslo Maraton i morgen med PACEMAKER på nummeret. Hun ble mer beroliget da hun så at det også sto FARTSHOLDER, og at det engelske ordet ikke indikerte noe om hjertetilstanden min.

Jeg har fått spesialstartnummer som altså viser at jeg er fartholder for 2-timersløperne på halvmaraton. Det er Kondis som organiserer dette, mens Nike sponser ordningen. Det betyr en hyggelig pakke med løpesko (Lunarglide2), 2 fine funksjonstrøyer og shorts. Det hele går i Romerike Ultraløperklubbs farger; gult og svart... det gjør ikke noe :-)

At jeg etter gårsdagens treningstur igjen plages med magesmertene stresser meg litt, men samtidig var det en grei bekreftelse på at ting ikke er som de skal være. Jeg har merket plagene bare 3 ganger på de siste to ukene, alle etter løping på asfalt. Jeg trodde kanskje jeg kunne avbestille timen på NIMI førstkommende onsdag for å sette en kortisonsprøyte, men nå bør jeg nok følge opp den likevel.

Akkurat nå gleder jeg meg bare til å være sammen med tusener av andre løpere i Oslo's gater i morra, og deretter blir det noen øl med gode venner på Druen eller et annet sted.

fredag 24. september 2010

HØST er også løpetid

Silregn, 5 kalde varmegrader, vind, fallende løvblader, mørkt i dagslys. Det var settingen på dagens 13 km lange løpetur i "Ålandsrunden". Om jeg uffer meg? Neida, på ingen måte. I utgangspunktet tvives jeg i alle værtyper mellom minus 20 og pluss 40 grader.

Men, dagens løpetur var likevel et slags paradigmeskifte. Den definitive farvel til sommeren, og en ny innstilling til løpeturene som heretter betyr lue, vanter, mer klær, ofte mørkt og litt mer regn enn ellers i året (eller er det bare en myte?).

To dager før pacer-rollen i Oslo Maraton (fartholder på halvmaraton 2 timer) var det greit å kjenne på farten, som altså skal være 5.41/km i 21,1 kilometer. Heldigvis er dette fortsatt snill treningsfart for gamle meg (5.36/km snitt på 13 km i dag), så jeg tror det skal bli en trivelig tur i Oslo's gater på søndag. Det er meldt sol og fint vær og 8200 deltagere på halvmaraton.

torsdag 23. september 2010

Den forsmedelige fjerdeplassen


Familiemesterskapet i orientering er en viktig årlig begivenhet. Det startet med far, meg og to søsken samt svoger i 1977. I år var det 34.år på rad med eget familemesterskap, og vi tre søsknene Engen har deltatt alle årene.

Tidligere, når vi alle var aktive o-løpere, var prestisjefaktioren høy og diskusjonen om beregning av handicap var knallhard. Nå er det kanskje ikke like mye prestisje inne i bildet, men nivåforskjellene er større med flere deltagere og forhåndsfastsettelse av handicap er vanskelig.

I år var ingen av barna med, siden Ole måtte hjem til Kristiansund i natt og Tone er sykdomsplaget. Barnebarna var derimot på plass. Det var også nevøer, niese, svigerinne og søsken. Løypelegger var Jan Sveen i Raumar O-lag, og mesterskapet ble arrangert fra Skogmo skole utenfor Jessheim.

Det er bare fem dager siden UltraBirken, og så sent som i går morges kunne jeg knapt nok gå normalt. Den opererte hælen har vært veldig vond noen dager, men jeg ble sånn noenlunde løpbar til dagens o-løp. Fort gikk det ikke, men jeg hadde bare ett minutt tidstap på de 9 postene, og dermed ble det en anstendig løpstid. Jeg startet først og var alene og først i løypa hele veien.

Inkludert oppvarming og en liten "leteaksjon" fikk jeg løpt 45 minutter i tillegg til konkurransen på 30 minutter. Handicapet mitt er nok satt ut fra tidligere løpsstyrke, men det var ikke helt relevant i dag - og jeg slet også veldig med å lese kartet i skumringa. Jeg har vunnet bare 3 av 34 mesterskap, men fikk i dag min trettende 4.plass! Siste seieren min var på Idre Fjäll i 1995 da vi kombinerte 20-års jubileum med en ukes familiesamling.

Nevø Hans-Kristian vant i år som i fjor og har dermed tre mesterskap han også. Lillebror og storesøster fulgte på de andre pallplassene.

Strekktider fra løpet:
Lett løype med masse stiløping... lett å slurve...

tirsdag 21. september 2010

Musejogg over fjellet fra Rena til Lillehammer


5 minutter til start, Gammel'n er klar (foto: Arne H).

Jeg avsluttet forrige blogginnlegg 31 timer før start i UltraBirken med: Jeg merker framgang for hver uke, men selvtilliten er heller frynsete. Derfor vil et fullført løp på dårlig tid være mye bedre enn et brutt løp med gode passeringstider underveis.

FULLFØRT LØP PÅ DÅRLIG TID
Det ble et fullført løp på dårlig tid, det ble en fint eventyr i minneboka og det var greit å få denne erfaringen før jeg forhåpentligvis kan yte mitt beste i neste års UltraBirken.

Jeg kjørte med Gunnar oppover til Lillehammer og arrangørbuss videre til Rena Barneskole der vi møtte de fleste andre deltagerne til Romerike Ultrakløperklubb. Etter en trekkfull og kald natt i gymsalen sammen med 50-60 andre var det greit å stå opp og gjøre seg klar til løp. Hva jeg skulle løpe med og hva jeg skulle ha i dropbagposene var avklart før jeg dro hjemmefra, så ikke noe stress med det på morran.


Ni av klubbens løpere rett før start (foto: Bjørn H).

I BAKTROPPEN
Jeg la meg helt bakerst i feltet ut fra start i forsiktig joggefart. Løpsgrunnlaget var i dårligste laget, her var det viktig ikke å brenne kruttet for tidlig. Etter noen kilometer hadde jeg kanskje passert 10-12 løpere, men jeg merket tidlig at bena ikke var så samarbeidsvillige som jeg hadde ønsket, og jeg slet med metthetsfølelse og derav dårlig pust. Gikk i bakkene unntatt i de slakkeste… og passerte dropbag-stasjonen på Skramstad på 1.22. Jeg hadde ikke sendt noe hit, kun til de to neste.


Blant de siste etter 2 kilometer på asfalt. Sammen med meg er Bjørn Torger som kjente meg fra bloggen (foto: Bjørn H).

LÅRKRAMPER ETTER 20 KM I MEST MYR
Selv om det er mye motbakke er turen til Skramstad og videre mot Svartåfloen lett i forhold til det som deretter fulgte; 20 kilometer i hovedsakelig myr til Åkersetra og vading over Åsta. Det var utrolig mye vann i myrene og vannet var iskaldt !!! Rasjonerte med kreftene så godt som mulig, men tok likevel igjen noen løpere. De siste jeg passerte var Jannicke, Runar og Bernt etter drøyt 4 timers løping. Gutta hang seg på, og vi var sammen helt til jeg fikk lårkramper 2 kilometer før Åkersetra. Det kostet meg en stopp på ca 10 minutter.


Kryssing av Søndre Djupa, moroa har begynt (foto: Bjørn H).

KALDT BAD
Gjennom terrenget hadde all løping i tung myr tatt knekken på låra mine, jeg var allerede kjempesliten – og dermed slet jeg også med rytmen der stiene var kronglete og steinete. Vadingen over Åsta var morsom helt til jeg var litt uoppmerksom i den sterke strømmen; ..vips, så hang jeg i tauet med hodet under vann – og med isende press på brystet og krampe i legga. Det gikk bra, jeg kom over, og selv GPS’en overlevde. Jeg var en av 6 løpere som hadde GPS-sender fra arrangøren. Testen var vellykket, arrangøren så hele tiden hvor vi var, og dette blir nok obligatorisk utstyr kanskje allerede neste år.


Kryssing av Åsta ved Åkersetra (foto: Arne H).

Jeg merket ellerede etter 3 timer at jeg hovnet opp ganske mye i hendene. Gifteringen måtte slites av og klokkereima ble justert tre hakk… men dette slet jeg med helt til mål. Fikk jeg for mye salt med den nye WinForce-sportdrikken?

FLASHBACK
Ved Åkersetra (5 timer 5 minutter) fikk jeg vridd av meg vått tøy på overkroppen og byttet til tørt, etterfylt drikkesekken og hentet fram litt mer gel og brødskiver. Det ble en stopp på ca 10 minutter. Ferden videre ble lang…
Jeg gikk det meste av tiden på veiene/stiene oppp mot Ljøsheim, der jeg en stund hadde følge med Jannicke. Jeg fikk en flashback rett før Ljøshein da jeg så buskene jeg hang i for ett år siden den gang jeg fikk en ”kollaps” og brøt løpet.


På vei gjennom hytteområdet på Ljøsheim (foto: Arne's bror).

MUSEJOGG
Det gikk i gåing og musejogg forbi Ljøsheim, over uendelige myrer, over Snørvillen med flott utsikt, over enda flere myrer og fram til Sjusjøen. Dette med ”musejogg” var noe jeg grublet fram som et ord for å beskrive det som skulle vært løping, men som knapt nok var jogging. Ellers var dette et flott parti, men så utrolig mye våtere enn normalt. Plankene som lå over det meste av myrene lå delvis under vann, delvis fløt de mer eller mindre fritt. I dette partiet ble jeg passert av 4 løpere.

Mellom plankene, der det ellers ikke er så vått at det trengs planker, var det mest gjørme. Det ble mange bråstopp når vi tråkket dypt i gjørmemyrer, og sjøl fikk jeg dagens andre dukkert da en av disse plankene plutselig fikk lyst til å snu seg rundt i det jeg tråkket på’n.

Sliten gammelgammel mann på Sjusjøen (foto: Arne H.)

HYGGELIG SUPPORT
Siste biten fra Fjellelva til Sjusjøen, der det ordinære Birkebeinerløpet starter, var stusselige greier. Det var steinete, vått og småkupert – og farten var lavere enn lav. Likevel passerte jeg to løpere som antagelig ga seg på Sjusjøen (?). Og på Sjusjøen så jeg fram til kaffe som Aslak hadde lovet, og den fikk jeg da også. Aslak og Kompis (bikkja) var på plass og supporterte løperne i klubben. Her var også Arne og broren hans, som fulgte Amalija på hennes UltraBirken. Disse brødrene møtte jeg 6 ganger underveis, heiende og fotograferende, det var veldig oppmuntrende.

SJARMØRETAPPEN
Tørt på overkroppen nok en gang, og Gammel’n var klar for sjarmøretappen, og den delen av løypa kjenner jeg godt etter 11 Birkebeinerløp. Løp ja… nå var det mest gang og bare litt musejogg. Jeg passerte Sjusjøen på ca 8.15, med god margin til makstiden på 10 timer, men forberedt på å måtte gå resten av veien. Jeg var sliten, men aldri i tvil om at jeg skulle fullføre. Det største problemet nå var at det strammet seg i magen det var tungt å puste når jeg prøvde å øke farten litt. Om dette var et mageproblem eller bare fordi jeg var veldig sliten er jeg ikke sikker på, men jeg hadde litt av samme følelsen den første timen etter start.

HJELPELØS I TEKNISKE PARTIER
Det var periodevis gjørmete der tusener av løpere hadde passert noen timer tidligere, men langt fra så vått som tidligere på løpet. oppmuntring fra enkelte hytte-eiere som hadde oppfattet at vi hadde løpt helt fra Rena, men ellers var jeg var lenge helt alene. Knut suste forbi 4-5 kilometer etter Sjusjøen, og litt etter fikk jeg øye på en gående deltager langt der framme. Jeg tok litt innpå hver gang jeg musejogget, men gikk saktere når jeg gikk. I denne perioden var det også tre ganske lange og veldig lurvete gjørmepartier hvor jeg før om åra har vært i mitt ”ess”, mens jeg nå var totalt hjelpeløs. Etter fem (!!) kilometer tok jeg igjen ”den gående” som hadde vonde knær – men nå så jeg også at trioen Kristian, Marius og Fredrik nærmet seg.


Sliten gammel mann ved Finsveen, 10 km igjen til mål (foto: Arne H).

SÅ KOM SOLA (MARIT)
Disse tre unggutta hadde jeg sett sporadisk tidlig i løpet, og nå var spørsmålet om jeg hadde motivasjon til å holde unna de siste 10 kilometerne. Jeg hadde lenge jobbet med en snittfart som skulle føre meg i mål under 12 timer, men måtte nå legge inn litt mer jogging. Og så kom redningen; gul som en kylling og blid som ei sol var Marit like bak meg. Hun var i ferd med å løpe sitt livs ultraløp, og tjooghei – så var jeg joggende igjen. Vi distanserte ungguttene med nesten 10 minutter og passerte ytterligere 2 løpere på de 8 kilometerne vi var sammen.

HÅND I HÅND
En fin avslutning på en lang dag, og hånd i hånd med Marit over mål på tiden 11.26.08. Før det måtte jeg to ganger helt på slutten be pent om å få gå litt…. Jeg merket at jeg ble tiltagende kvalm når farten ble for stor. Marit var velvilligheten selv, så takk for en trivelig avslutning.

Måååål (foto: Arne H).

OPPSUMMERING – FOR SVAKT LØPSGRUNNLAG
Oppsummert er det vel det våteste jeg har vært med på hvis jeg ser bort fra NM100 km i Bergen 2008 der det regnet de 10 timene vi løp. Nå var vannet nedentil… i form av myr og gjørme. Det er helt klart at fire uker med skikkelig løpetrening etter hæloperasjonen var for svakt grunnlag. Hælen var for øvrig veldig vond de to dagene etter løpet, mens magesmertene jeg har vært plaget av lenge ikke var der i UltraBirken. Derimot slet jeg med tung/oppblåst mage og litt pusteproblem som følge av det…


Endelig i mål, tross alt glad for å ha fullført (foto: Arne H).

UNDER 10 TIMER NESTE ÅR (?)
23 av 97 startende var etter meg på resultatlista (inkl. 10 søm brøt) og jeg var – hehe – best av de fire i M60-64 år. Derimot var jeg 55 min etter Filseth som var alene i M65-69. Jeg kan ikke forstå annet enn at jeg bør klare denne løypa under 10 timer på en grei dag neste år – det skal jeg i alle fall prøve på !

Link til nyhet jeg la ut på kondis.no/romerike med link videre til resultater og andre nyheter

torsdag 16. september 2010

31 timer til start i UltraBirken



Jeg har forberedt meg så godt jeg kan, det er tross alt bare 5-6 uker siden jeg så på deltagelse i årets UltraBirken som helt uaktuelt. Heldigvis ble den nyopererte hælen klar for joggeskoa igjen, og de siste tre ukene har jeg klart er snitt på 85 km/uka uten å bli for sliten.

Formen er IKKE god, men jeg har lagt et grunnlag som bør holde til å komme i mål, forutsatt at jeg holder meg til "planen" som betyr rolig jogg helt fra start. Etter at jeg fullførte Kick-Master Ultra i Drammen 30.juli i fjor har jeg startet i og brutt tre ultraløp. Ett av de tre løpene er ultrabirken i fjor, der jeg i tillegg til hælplagene ble utsatt for et svimmelhetsanfall som forårsaket at jeg brøt.

Jeg merker framgang for hver uke, men selvtilliten er heller frynsete. Derfor vil et fullført løp på dårlig tid være mye bedre enn et brutt løp med gode passeringstider underveis. OM CA 42 TIMER VET JEG SVARET.

Oversikten nedenfor er treninga de siste 25 dagene. 37 timer, det meste med joggesko:

mandag 13. september 2010

Skogbygda Rundt og rundt og rundt og rundt og rundt og rundt


Rød løype er veg, blått er terreng

Det var seks dager igjen til UltraBirken og jeg trengte en siste rolig gjennomkjøring. Det var et lokalt løp jeg skulle skrive om på kondis.no. Dermed ble det både-og og enda litt til i går; Langtur, konkurranse, reportasje.

Skogbygda Rundt er et snaut 7 km langt veg-/terrengløp, først på asfalt, så på grusvei i mye motbakke, og avslutningsvis på en blanding av fine stier og gjørme over Skårerberget.

Rundt og rundt
Litt før klokka åtte på morran, i duskregn, lusket en gammel mann seg ut fra parkeringa foran skolen i Ingeborgrud. Løypa var ferdigmerket, og gammel'n hadde også jogget gjennom dagen før. Første halvdel av løypa var kjedelig, men resten variert og fin og med et terrengparti som bød på det meste.

43.07, 42.53, 43.07, 43.08, 43.37 var de fem rundetidene, det inkluderte en tur innom bilen etter mer drikke og litt gel eller banan. Det var 15-16 varmegrader selv i duskregnet på morran, og været ble stadig bedre slik at det var sol nå det nærmet seg konkurranse. Dagsformen var vel ikke helt topp, eller var det en merkelig forventning om at jeg skulle kunne løpe 35 kilometer nærmest uberørt?

Stivere enn stiv
Hadde jeg kommet i gang 15 minutter tidligere ville jeg tatt enda en oppvarminsrunde, men nå ble det i stedet 40 minutter hvile og rikelig med tid til å stivne fullstendig. Fikk skiftet på overkroppen, byttet til terrengsko og etter hvert varmet opp litt. Det siste var helt nødvendig for å klare å forflytte meg uten å krøke meg som en 100-åring (går ikke de krokete da?).

Forventningen til konkurranse var ikke å bli sist i mål. Det håper svant da jeg så at de superveteranene som i fjor brukte 40 min+ ikke var med i år. Lystigere var det ikke når starten gikk, og alle - ALLE - forsvant. Jeg løp alt jeg orka med trippende musesteg og alt for høy puls, men etter 500 meter var det ca 400 meter fram til de andre - slik virket det i alle fall.

John Arne Paulsen i Raumnes har foreviget Gammel'n på vei mot mål - mens ungdommene er på vei ut for å jogge ned.

Ikke sist
Etter 2 km fikk jeg målt avstanden til de to nærmeste til 40 sekunder... men nå hadde jeg etter hvert fått opp litt mer fart. Halvveis tok jeg igjen en gutt og ei jente - og følte at dagen var reddet; jeg skulle ikke bli sist likevel. Løp dermed kontrollert og greit til mål, og fikk 35.27 i sluttid. Det betyr at farten var 1 min/km raskere enn på oppvarmingsrundene, men det opplevdes egentlig lettere - i alle fall på slutten.

Maraton på 4.11
Totaltiden på "Skogbygda Rundt" x6 ble 4.11.21.
Og i Skogbygda Rundt fikk løpets eldstemann klasseseieren i M60-64...


Løypeprofilen i Skogbygda Rundt

søndag 12. september 2010

Feiring 12-toppers

LINK TIL TURBESKRIVELSE LENGER NED (8 SIDER pdf)



Hvilken herlig dag, med hyggelig selskap og utfordringer og drømmevær. Jeg snakker om Feiring 12-toppers som Gunnar "Trailrunner" Fæhn og jeg gjennomførste forrige lørdag.

Turpostene på de 12 toppene over 600 meter i Feiring er nytt av året, Jeg har kopiert postene og kartene for Feiring IL, og bare MÅTTE ta disse på én dag. Da er det fint å ha en venn som Gunnar som også elsker slike utfordringer.

Og... du er nødt til å like løping i ville terrenget for å bli med på noe slikt. Løp som Nordmarkstraver'n og UltraBirken blir som motorvei i forhold, "Råskinnet" er vel det nærmeste du kommer de forholdene som møtte oss på store deler av turen.


Siste av de 12 toppene, Skreitoppen 698 moh.

Inntil nå hadde ingen tatt alle postene på én dag til fots, så det var greit å sette en standard for dette. De 10 timene vi brukte skal i alle fall ikke skremme noen... selv bør vi kunne klare dette to timer raskere med smartere veivalg og ikke minst nå som vi er litt kjent i terrenget - dette var helt nytt land for begge.

REFERATET MED BILDER FRA TUREN BLE PÅ HELE 8 SIDER.
Det har jeg lagt ut som pdf-fil i stedet for å ha et eviglangt blogginnlegg, og du finner det HER

Bjørn Hytjanstorp møtte oss på slutten, og har laget
denne filmsnutten



Profilen, 1900 høydemeter totalt

fredag 10. september 2010

Treningsopptur, nye sko, pappa og begravelse


Feiring 12-toppers
Det har vært innholdsrike siste 7 dager. Det startet med en herlig 10-timers tur over Feirings 12 stk 600-meterstopper sammen med Gunnar Fæhn sist lørdag. En tur som bekreftet at jeg er klar for UltraBirken 18.september. Feiring 12-toppers kommer jeg forøvrig tilbake til i neste blogginnlegg.

Ny pers i Børjevangenrunden
Treningsmessig fortsatte uka med et par rolige dager på sykkel og mølla før jeg onsdag, fire dager etter ultraturen, tro til litt ekstra i "Børjevangenrunden"; den kuperte terrengtestrunden min over ca 12 km. Det ble en ny forbedring av persen jeg satte forrige uke, nå til 1.05.15, og det til tross for at det ble mørkt og jeg løp med hodelykt andre halvdel.

Geir's første kunde på Løplabbet
Mandag kjørte jeg Else til Martina Hansens Hospital i Bærum for meniskoperasjon. Ventetiden benyttet jeg til å kjøre innom Løplabbet i Sandvika. Tilfeldighetene ville da ha det slik at jeg ble den første kjøpende kunden til ultraløpervenn Geir Frykholm, som nettopp har startet som butikksjef i Sandvikabutikken - og denne dagen hadde sin første dag med kunder.

Nye terrengsko

Jeg har tidligere brukt orienteringssko i terreng, og joggesko på blandingsunderlag og veg. Nå kjøpte jeg to par dedikerte "terrengsko", og Asics Gel TrailAttack ble valgt til onsdagsturen. De hadde god passform og løpsfølelse og overraskene bra grep på alle underlag. Definitivt et poritivt førsteinntrykk.

Kortintervall og styrketrening
Allerede dagen etter kjørte jeg en del kortintervaller på mølla, 20x 30/30 i 4.30/km. Fortsatt ingen imponerende fart, men jeg merker at det går mye lettere og at jeg kan øke på mye framover. Etter intervallene var det klart for en ny halvtimes styrkeøkt, og denne styrketreninga jeg har kommer i gang med tror jeg er en av årsakene til at jeg overhodet ikke fikk krampeplager på lørdagens 10-timers tur.

Pappa


I går var jeg og dragen på Lillestrøm Kultursenter og så på Sven Nordins monolog "Pappa". Veldig bra, nesten like bra som "Hulemannen" som vi også så på premieren samme sted for tre år siden. Jan Rudolf Pettersen i RB ga "Pappa" en sekser på terningen Se anmeldelsen. Jeg er enig i alt han skriver, min tidligere venn fra den gang vi var sammen i avholdsbevegelsen !

Enda et par nye terrengsko

Disse Montrail-skoene brukte jeg på dagens tur i terrenget. De virket noe stivere enn Asics-skoene, men får nye muligheter til å overbevise senere.

Begravelse... og noen som er heldigere
I ettermiddag var jeg i begravelse til fetter Hans i Løken kirke; en brutal påminnelse om hvor heldig jeg selv har vært med livet så langt. Min jevnaldrende fetter har opplevd slag, hjerteoperasjon og kreftsykdom som til slutt endte med at han døde for en uke siden. Jeg sjøl har vært mest opptatt av hvordan jeg skal komme i litt bedre til neste konkurranse.... og andre bagateller. Livet er nok ikke alltid rettferdig.

Sniff
I dag har jeg også hatt besøk av storesøster og "Sniff" - hennes og svoger Jens' nye hund. Det ble bacalao og en hyggelig kveld på oss tobente, masse spennende nytt og bæsj i gangen på den firbente.

Sniff, 6 mnd, søt - ikke sant?

fredag 3. september 2010

To skritt fram og ett tilbake...

Løpetreninga er gradvis intesivert de to siste ukene, og helt fram til onsdag så det veldig lovende ut. Så kom en ny liten "baksmell"... derfor tittelen; to skritt fram og ett tilbake.

På 10 påfølgende dager til og med onsdag denne uka løp jeg 105 kilometer, en passe lang ultraløpdistanse.

Pers i Børjevangenrunden
Etter sist søndags 2-timerstur prøvde jeg å ta i litt ekstra i den såkalte Børjevangenrunden dagen etter. Det er snakk om ca 12 kilometer på mest smale stier og en hel del kupering. Syntes jeg løp bra uka før på 1.09.50... nå løp jeg litt raskere første halvdel og mye raskere andre halvdel, og endte opp på 1.05.50 uten å være så voldsomt sliten. Det var løpsteknisk vanskelig, så jeg fikk ikke tatt i maks i de lette partiene. Siden denne runden var "ny" i fjor var dette ny "pers" i runden... Kjekt med nye runder for en gammel mann.

Styrketrening
Tirsdag ble det både mølleløping, trimsykkel og styrketrening. Har trent styrke 6 uker på rad nå, et halvtimes program hvor framgangen er forbausende stor på enkelte øvelser som involverer ikke-løpsmuskulatur. Har veldig god tro på regelmessig styrketrening som skadeforebyggende trening.

Ålandsrunden i nesten konkurransefart
Onsdag kom så en ny opptur som samtidig var en liten nedtur. Det var første trening på asfalt siden tidlig på våren, og jeg hadde planlagt å løpe progressivt. Sleit som vanlig med farten første 10 minutter, men etter en stund var jeg nede på 5-blank fart og etter hvert noe under 5 min/km... Ble sliten etter hvert og roet farten litt, men var "hjemme" igjen etter 1.04.52. Jeg har aldri løpt denne runden i maksfart, men har mange turer i god form - 1.01.10 fra desember 2007 som raskest. Farten var altså oppturen og må ses på bakgrunn at jeg bare har jogget rundt i over et år.

Nedturen
Nedturen var at jeg igjen fikk store magesmerter. Jeg hadde faktisk time for å sette en kortisonsprøyte onsdag morgen, men valgte å utsette til etter UltraBirken og Oslo Maraton. Jeg hadde vært lite plaget av magesmertene de siste dagene. Nå gikk det bra og helt smertefritt i ca en time, men kombinert med at jeg ble sliten kom også magesmertene - og resten av kvelden var det veldig vondt (måtte nesten krøke meg for å gå).

Oppladning til Feiring 12-toppers
De to dagene etter Ålandsrunden har jeg syklet, og spart mage og krefter til ultraturen med Gunnar Fæhn i morgen. Vi skal løpe en terrengrunde i åsen overfor Feiring - over de 12 høyeste toppene (600 meter+) i den tidligere kommunen som nå er en del av Eidsvoll kommune. Kart er klare, trimpostene venter på oss, sekken skal bare pakkes ferdig.... er veldig spent på hvordan det går med magen.

Kartet til morgendagens tur (trykk for større utgave). Vi starter ved Feiringklinikken, får umiddelbart 400 høydemeter til Årneskollen og 12 topper senere er vi på Skreitoppen før vi løper tilbake til Feiringklinikken...Det blir mye offroad og antatt tur på 7-8 timer: