onsdag 26. februar 2014

Ny blogg OptimistGammeln

KrampeGammelns blogg er oppdatert for siste gang, nå er det OptimistGammeln som oppdaterer seg sjøl og eventuelt andre om hva dagene bringer. KrampeGammeln var en idrettsblogg. OptimistGammeln blir en blogg om litt av hvert med korte hyppige innlegg om hva jeg opplever, hva jeg tenker, limericks og annet som dukker opp.

Profilen (om meg) i høyre margen er oppdatert for den nye bloggen, men vises også her på den gamle. Takk for meg, KrampeGammeln er historie, OptimistGammeln er framtid.

torsdag 20. februar 2014

Krampegammel’n – fra ultraløper til hjertepasient



2 146 konkurranser over en periode på 37 år, nå er det satt sluttstrek. Vinterkarusellens løp på Bjørkelangen 4. januar ble min siste konkurranse – men det var ikke på noen måte planlagt slik. Dette blir dessuten mitt siste innlegg på KrampeGammeln’s blogg, men jeg skal ikke slutte å blogge.

Hva har skjedd?
Jeg måtte mildt sagt overraskende hjerteopereres (trippel bypass operasjon) 28. januar.
Det startet vel egentlig på Bislett 13.januar; jeg skulle sjekke formen to uker før Arctic Utra og fem uker før Bislett 50 km. Jeg løp to timer ubesværet i ca 5:25/km-fart før jeg avsluttet med en maksfart sisterunde. Det var den beste løpsøkta på nesten fire år, men umiddelbart etter at jeg stoppet fikk jeg ubehagelig press i brystet som varte 15-20 minutter. De neste dagene kom dette presset i brystet tilbake på noen lette treningsøkter, så 21. januar dro jeg til fastlegen for en sjekk av det jeg trodde var muskulære plager. EKG viste ikke noe galt, blodtrykk mv var OK, men det ble også tatt blodprøver. Jeg ble enig med min «Birkebeiner»fastlege om også å ta en belastnings-EKG, og jeg fikk time på Alerisklinikken allerede dagen etter.
På Alerisklinkikken avslørte belastnings-EKG at jeg hadde angina, og mest sannsynlig måtte regne med en ganske snarlig utblokking – legen skulle sende henvisning til Feiringklinikken. Samme kveld, mens jeg kjørte møbler til datteren i Eidskog, ringte en stresset fyr fra Bærum sykehus. Han ville vite hvor jeg var, jeg hadde hatt et infarkt (senere tonet ned til «kanskje et lite infarkt som ikke hadde skadet hjertet»), og måtte umiddelbart til sykehus! Jaha, jeg fikk lov å kjøre pent de fire milene til Kongsvinger sykehus (jeg hadde jo ikke merket noe som helst de siste dagene uten trening). Der meldte jeg meg som avtalt på akuttmottaket - «han som kom gående» var beskrivelsen av meg de neste ukene.
Opp i sykeseng, masse pleiere, lege, blodprøver og sprøyter, ny EKG osv osv… Det ble fort klart at jeg måtte til Feiringklinikken for en snarlig operasjon – og etter tre dager på Kongsvinger sykehus ble jeg fraktet i ambulanse til Feiringklinikken. Der ble det konstatert tre trange årer, for komplisert til utblokking, her ventet en åpen operasjon. Det vil si at de sager brystbenet i to og åpner opp for hele skiten. Nåja, operasjonen 28. januar husker jeg ikke noe av, da lå jeg jo i respirator. Allerede dag 3 etter operasjonen gikk jeg en del i korridorene på Feiring, men samme kveld fikk jeg hjerteflimmer. Flimmeret ga meg en opplevelse av å være sliten. Bare jeg reiste meg opp gispet jeg etter luft som om jeg hadde løpt en 800 meter i maksfart.

 To dager etter operasjonen, Bjørn H på besøk med fotoapparat. Det tok et par uker til jeg var tilbake i like bra form.

På grunn av flimmerproblemene ble jeg på Feiringklinikken til 4. februar. Da hadde jeg betennelse i begge armene rundt områdene jeg hadde fått intravenøs flimmermedisin via veneflon i armene. Jeg ble sendt tilbake til Kongsvinger sykehus, der jeg fort havnet på intensiven med både flimmerproblem, betente armer og mistanke om vann i lungene. Jeg ble da igjen medisinert for flimmer, jeg fikk antibiotika for armene, og det ble påvist ca 1,5 iiter vann i venstre lunge. Det siste ble tappet via en slange/pose som ble «operert» inn. De siste dagene på Kongsvinger var jeg på medisinsk avdeling og 10. februar ble jeg utskrevet. To dager senere ble jeg sendt tilbake i ambulanse etter mer flimmerproblemer, men dagen etter var jeg bra nok til å reise hjem.
Nå har jeg vårt hjemme i åtte dager uten problemer av noe slag. Sårene har grodd veldig bra, flimmeret har holdt seg unna, jeg har ikke smerter, og den daglige gåturen er på 2-3 km og stadig økende. Om et par uker kan jeg kjøre bil og litt senere kan jeg belaste armene igjen (begge delene for å sikre at brystbenet gror skikkelig til før det belastes).

Selfie etter hjemkomst. Nå var det stort sett godstolen, fyr i peisen og OL på TV de første dagene.

Hva nå?
Jeg både håper og tror jeg blir i stand til normal fysisk aktivitet også i årene som følger, men det blir som turgåer og jogger. Konkurranseaktiviteten måtte jeg uansett vurdert å avslutte snart  pga alder - så selv om jeg umiddelbart gråter litt inne i meg over løp jeg har lyst til å løpe men ikke får løpt – har jeg ingen problemer med å avslutte løpskarrieren. Jeg har utrolig mange gode minner fra mine langt over 2 000 konkurranser, samtlige av dem dokumentert i 63 stapp fulle brevordnere. Jeg har også fått enormt mange idrettsvenner – og de skal jeg holde kontakten med ikke minst gjennom jobbing for kondis.no og gjennom Romerike Ultraløperklubb.


Burde jeg forstått dette tidligere?
Tja, med litt generell interesse for sykdom – hadde jeg kanskje kunnet tolket noen tidligere signaler. Uansett hadde ikke det endret på det faktum at jeg fikk angina, og uansett måtte operert for det før eller senere. Det har væt hjertefeil i familien tidligere, bl.a. ble far hjerteoperert i tilsvarende alder,og arv er en vesentlig del av årsak til hjertesykdommer.
Jeg hadde jo også mange ganger lest om idrett og hjerteproblemer, hjerteproblemer som stort sett alltid ble beskrevet som smerter i hjerteregionen…. derfor forsto jeg ikke at det presset jeg hadde i brystet var langt framskredet angina.
Jeg har nok hatt angina i mist ett år – og allerede for et halvt år siden reagerte jeg på at jeg hadde så mye mer problem med pusten enn med generell løpsstyrke. Spesielt i motbakker måtte jeg i stadig lavere fart over i gåtempo. Samtidig var jeg i jevn framgang etter fire år med bekkenplager (symfisitt) – så formen var jevnt stigende selv om anginaen bremset mer og mer. Det toppet seg i Ribbemaraton i romjula, da jeg var bekymret over formen (pusten) i starten av løpet og opp til Ekeberg. Men det gikk enda to uker før jeg forsto at noe var alvorlig galt.

Kan andre lære noe av dette?
Kanskje ikke så mye, noen slipper unna alle sykdommer, andre er disponert for hjerteproblemer, kreft e.a. Når det gjelder eldre idrettsutøvere (60+) vil jeg nok anbefale å utvide den årlige helsesjekken (som ingen bør hoppe over) med belastnings-EKG. Vanlig EKG-test vil ikke tidlig nok avsløre f.eks. angina, som jo er en ganske vanlig sykdom. Er man mindre heldig enn meg vil man da kunne få et skikkelig hjerteinfarkt i forbindelse med konkurranse eller hard trening – ulykkelig uvitende om at man har angina.

Takk
Takk til alle som har lest ett eller flere  av 634 innlegg på bloggen min. Jeg har hatt ca 130.000 sidevisninger – og bloggen lukkes ikke selv om jeg nå slutter å skrive på den. Det kommer et lite tillegg senere med adressen til min nye blogg – som vil handle om mye annet enn bare idrett.

søndag 12. januar 2014

Sesongens første skitur - og bare to uker til neste ultraløp

Herlig med en skitur igjen....
 
Det var ingen annen mulighet enn å ta bilen fatt - på jakten etter sesongens første skiløyper. Slik var det også for storesøster, og da hun ville ha følge på vinterens (vinter?) første skitur var jeg ikke vond å be. Lørdag var en ikke-løpe-dag, så da var det kjekt med en rolig skitur.

Venner hadde oppdatert meg på at det var skiføre i Skrukkelia i Hurdal, og det var det. Vi parkerte på "flystripa" ved Nordenga og valgte løypa i retning Fjellsjøkampen. Det var veldig hardt underlag, men vi ble reddet av nattens 4-5 cm nysnø og fikk en fin og lett årets første skitur. Det var slake fine motbakker, halvparten på vei, og drøyt 160 høydemeter fra parkeringa til der vi snudde ved Abbortjern på ca . Siste biten til Fjellsjøkamen får vi ta en annen gang på litt løsere underlag. Det var deilig å gå en tur på ski igjen, hyggelig med søster-selskap, og aller mest herlig å se skikkelig vinterlandskap igjen. Turen gikk 521 - 687 moh. hadde vi startet litt senere ville vi fått nydelige nypreppa løyper... men vi klager ikke, det var greit nok som det var.

Reidun sjekker kartet i første løypekryss.

Vinter!!!

Flere hadde funnet veien til flystripa i Skrukkelia

To uker igjen til Arctic Ultra
Nå er det bare to uker igjen til årets første ultraløp, Arctic Ultra 50 miles ved Arvika. Jeg meldte meg på mest fordi det var et unikt løp som skulle gå på isen i Glafsfjorden - åtte paddeflate runder på 10 km. Nå blir det fortsatt 8x10 km, men i ei rundløype på fastlandet med 125 høydemeter pr runde - delvis på veg delvis på sti.

Vi er ikke mange påmeldte, men jeg tror det blir en fin tur sammen med Anne Britt, Therese, Tor-Idar og Mari fra klubben. Vi samarbeider om kjøring til og overnattingshytte på Ingestrand Camping der løpet arrangeres.

De siste 7-8 ukene har jeg ganske regelmessig løpt annenhver dag (men ingen dag uten trening), ukemengde bare 50 km løping, men det bør så vidt holde til å kreke meg rundt 50 miles i Arvika under makstiden på 12 timer. Jeg velger å løpe 4 halvlange turer de neste 7 dagene (den første i dag) - snitt 3 timer, og deretter ta det veldig rolig uka før løpet.

 

søndag 5. januar 2014

Fem konkurranser på én dag

Dagen ble like mye en logistikkøvelse som løpsøvelse... ni timer på farten! Bildet er tatt etter fjerde "konkurransen" (foto: Bjørn Hytjanstorp).
 
Fem konkurranser på én dag er delvis sant og delvis løgn. Det som er sant er at jeg i går løp løypa til alle de fem første løpene i Vinterkarusellen på Romerike. Det som er løgn er at jeg løp fem konkurranser; de fire første løp jeg alene, kun det siste i konkurranse sammen med alle de andre.

Jeg trigges av logistikken med ulike stunt som innebærer både mye trim og mye planlegging. Siden jeg ikke fikk anledning til å løpe noen av de fire første løpene i årets karusell lå alt til rette for en annerledes treningsøkt... Når jeg likevel ikke kan løpe fort, men tåler en del distanse, er dette mer inspirerende enn å bli blant de siste på et enkeltløp. Nå hadde jeg jo en god nok unnskyldning for å løpe sakte.

Lenge vurderte jeg å ta med de fem siste løpene også, men holder den muligheten åpen til 8.mars - da 10.løpet arrangeres på Lørenskog. Samtidig har jeg lyst til å løpe et par av enkeltløpene så fort jeg orker, selv om det garantert vil ende med skuffende tider og plasseringer.

PLAN:


GJENNOMFØRING:
Jeg planla ganske defensivt både med tanke på løpstider, transport og pauser - og det hele endte da også med en ekstra times pause før siste løpet på Bjørkelangen. Innerst inne hadde jeg satt 6:00/km som lavmål på snittfart på de enkelte løpene - og det gikk jevnt som ei sveitserklokka på litt under 5:45/km med unntak av motbakkeløpet. Som ventet ble åpningskilometeren vond på alle løpene for "kongen av slow start", men derfra og inn gikk det litt og litt raskere hver gang.
 
08:00 Jessheim 7 km - snittfart 5:43
Her er jeg ferdigløpt i mørket på Jessheim, i TT-trøye. Det ble lue, trøye og jakkeskift for hvert løp. Jeg hadde for øvrig glemt bort at det er mørkt kl 08:00 en tidlig januardag, men heldigvis var det vegbelysning i hele traséen på Jessheim - så jeg klarte meg uten hodelykt.
 
09:20 Fjellhamar 6 km - snittfart 5:43
Klar for 6 km i barndomstrakter fra Fjellsrud skole på Fjellhamar. Det hadde lysnet, men snø eller is var ikke å se noe sted verken her aller andre steder denne dagen. Temperaturen lå jevnt på 4-5 varmegrader, og det var delvis opphold og delvis lett duskregn. På forhånd hadde jeg sjekket dårligste løpstid for herrene på de ulike løpene... men jeg slapp heldigvis å bli truet av dem.
 
10:20 Løvenstad 2,2 km motbakkeløp - snittfart 7:43 (!)
Motbakkeløpet på Løvenstad ville vært det ultimate marerittet i konkurranse. Jeg har løpt her en eneste gang - i 2006 - det var en grusom opplevelse på drøyt 11 minutter. Nå kunne jeg tillate meg å gå i motbakken - jogget bare i den flate åpninga og noen lette partier underveis. Bildet jeg tok med selvutløser på toppen skulle illustrere en løpende gammel mann... men det ble visst bare en gammel mann.
 
11:40 Sørum 5 km - snittfart 5:43 
Her er jeg i fjerde "konkurranse" på den Sørumske landeveg. Bjørn Hytjanstorp hadde planlagt å løpe "Bingenrunden" sammen med meg, men hadde ikke tatt høyde for at jeg lå ganske langt foran skjemaet. Dermed ble han fotograf, og ingen har tatt flere bilder av meg enn det Bjørn kan oppvise. Nå gikk det selvsagt ikke i maksfart, men det er ganske skremmende å se tiden 28:36 på den kontrollmålte 5-kilometeren. Persen min i løypa er 17:17... riktignok 29 år siden, men likevel. Sist jeg løp her var i 2006, da på 21:05, min første femmer over 21 minutter.

Bjørn tok en videosnutt midtveis på Bingenrunden:
 

 
14:30 Bjørkelangen 8 km konkurranse!! - snittfart 5:44

Illustrasjonen er et stillbilde fra arrangørens målkamera der jeg suser (!) i mål etter dagens avsluttende 8 kilometer. Da hadde jeg løpt 28 kilometer i konkurranseløyper og 34 kilometer totalt.
 
Før det siste løpet, som altså var i den ordinære konkurransen fikk jeg en to-timers pause inklusive kjøringa. Nok til at jeg stivnet skikkelig. Etter å ha hentet startnummer og tidtagerbrikke og skravlet med gode løpevenner, sløvet jeg i bilen til det var 20 minutter igjen til start. To kilometer oppvarming var innledningvis av det marerittaktige slaget, omtrent som de første fem minuttene av Ribbemaraton forrige uke. Enhver tanke på kanskje å løpe "litt fort" ble umiddelbart skrinlagt.
 
Det var neiggu ikke mange bak meg ut fra start, og når vi etter 2 kilometer kom til en lang motbakke valgte jeg å gå hele bakken. På toppen etter 3 kilometer viste GPS'en en snittfart på 6:12... så da var det bare å jobbe for å klare sub 5:45 en gang til. Det holdt akkurat, jeg fikk 5:44/km. Jeg tok igjen bare tre løpere... men de fleste bak meg var løpere som løp uten tidtaging. Dette var som ventet - og jeg var mer enn fornøyd med dagens samlede innsats. 

onsdag 1. januar 2014

2014 og nye muligheter for en gammel mann

Marka24 var nok årets sportslige høydepunkt i 2013... et herlig døgn sammen med Gunnar. I 2014 kolliderer Marka24 med UltraBirken.
 
2013 er historie, og sportslig sett lite å skryte av. For fjerde år på rad har jeg slitt med bekken- og delvis hælproblemer - men 2013 var uansett det beste av disse årene, og framgangen er betydelig fra året før. Jeg har deltatt i 12 konkurranser hvorav 6 ultraløp (4 fullført) og 3 maraton (2 fullført).... og treningsmengden med joggesko på bena økte fra 1 369 til 2 165 kilometer.

Årets konkurransemessige høydepunkt er helt klart Marka24 sammen med Gunnar Fæhn der vi gamlingene ble nr 9 av 91 i Hardhausklassen. Nordmarka Ultra Challenge gikk også rimelig bra med bare 30 min krampetap.

De løpsmessige høydepunktene var ellers de mange invitasjonsturene der jeg har fått med meg opptil 15 venner på langturer i terrenget. Jeg satser på 10-12 invitasjonsturer også i 2014.

Årets skiopplevelse var så desidert "Skijegerturen" med min søster Reidun i februar. 82 kilometer i varierte Østmarkaløyper i 15-18 kuldegrader.

Den øverste grafikken viser relativ fordeling mellom løp, sykkel og ski - og de siste fire årene skiller seg ut fra de øvrige. Den nederste viser faktiske treningskilometre, og det går riktig vei igjen med løpsmengden.

Da er jeg klar til å fyre av 2014-raketten:
Forventningene til det nye året er først og fremst å beholde den generelle helsa, og deretter å kunne tåle mer løping igjen. De siste månedene av 2013 klarte jeg 50 km/uke.... men vil gjerne opp mot det dobbelte for å være optimalt preparert foran de mange ultraløpene jeg planlegger å være med på. Da må jeg bli så bra av Symfysitten (bekkenplagene) at jeg kan løpe mer enn annenhver dag.

Foreløpig løpsliste 2014:

I tillegg til 8-10 ultraløp vil jeg gjerne legge inn noen andre ultrastunt (f.eks. "Romerike 10påTopp" på en dag, "50 Kjentmannsposter 2012-2014" på en uke mv).

Jeg vil også fortsette å invitere venner til forskjellige langturer i terreng - den flotteste treningsformen jeg kan drømme om.
Fra en av turene i desember.

Årets første løpseventyr kommer allerede 4.januar.
Lørdag om to dager skal jeg løpe de fem første løpene i Vinterkarusellen på Romerike. De fire første løpene har kollidert med andre ting, så da velger jeg å varme opp til det 5.løpet på Bjørkelangen med å løpe de fire andre løpene tidligere på dagen.
Det femte og siste av løpene blir altså i ordinær konkurranse, og samlet løpstid på de nesten 30 kilometerne blir vel ca 3 timer (6 min/km)... Lørdag 8.mars løper jeg de fem siste løpene (34,1 km) i Vinterkarusellen etter samme konsept.

Årets siste ble årets glatteste

 
Løpeåret 2013 skulle avsluttes med en langtur sammen med gode venner - men en tyngre enn tung Ribbemaraton fire dager tidligere skremte meg til å avlyse 3-timersturen fra Tærudhallen. Det var synd, for det viste seg at vi hadde blitt 7-8 på den langturen inkl Ribbemaratonens far Geir Frykholm.

Avlysningen ble også plukket opp av Bjørn Hytjanstorp, som lurte seg med på min "kjenne-på-skrotten-joggetur" fra Sessvollmoen midt på årets siste dag. -Trenger jeg brodder? spurte Bjørn. -Neinei, det er bart i skauen, ikkeno' problem, sa Gammel'n - men han kan man tydeligvis ikke stole på i det hele tatt!



Brodder eller piggsko var et selvsagt valg i skauen rundt Sessvollmoen. Vi startet i løypa til Romerike200, møtte mye is, improviserte og løp ulike veivalg som vi trodde ville være ganske isfrie - men vi endte stort sett opp med enda mer is. Det ble en time med mest gåsegang, 8 kilometer på glatt underlag, men likevel nok til å kjenne at kroppen er ok igjen etter Ribbemaraton - det var det viktigste med turen. Ellers var det jo ekstra hyggelig å være sammen med Bjørn på årets siste dag. Det ble litt mimring over en del av det vi har opplevd sammen de ni årene vi har kjent hverandre...

Gutta boys ved Aurtjern...  ingen er flinkere enn Bjørn til å minne meg på hvor god form jeg er i som 63-åring. Mange jevngamle er sprekere, men uhyggelig mange - de aller fleste - vil misunt meg den formen jeg kaller elendig. Altså ingen grunn til å klage selv om det går tregere enn før.

søndag 29. desember 2013

42 km Ribbemareritt

Löplabbet i Ski var pyntet for anledningen...
 
Folksomt i butikken i Sandvika før start
 
Geir gir de siste instruksene
 
Ribbemaraton er og skal være en sosial happening sier løpsgeneral Geir Frykholm. Min gode venn, og Löplabbetsjef i Sandvika, har alltid vært nøye med å påpeke det. Ingen skal behøve å løpe alene, skriver han i instruksen til deltagerne.

Men, det var det jeg ønsket mest av alt denne dagen, å løpe alene!

Neida, jeg er ikke usosial - jeg tror det er en svært feilaktig beskrivelse. Men etter 200 meter kjente jeg at dette var dagen jeg burde gjøre noe ganske annet enn å løpe 42 kilometer - ja, jeg burde vel ikke løpt i det hele tatt. Det kjentes som om jeg var i innspurten på siste etappe på Holmenkollstafetten, med ben så stive og fulle av melkesyre (?) at du ikke aner hva som bringer deg framover.

Feltet forsvinner ut av Sandvika, på tide å få opp farten selv.

Om årsaken var spinningen (kortintervaller) 12 timer tidligere, "spurten" for å ta igjen feltet etter at jeg hadde filmet og fotografert starten, eller rett og slett elendig dagsform vet jeg ikke. Jeg heller til at spinningen sent kvelden før ikke var noe sjakktrekk Carlsen ville gjort etter meg.

På et eller annet merkelig vis fikk jeg mobilisert krefter til å holde følge med de bakerste på åpningskilometeren, men jeg var i åndenød og i så elendig forfatning at jeg i beste fall fikk gispet fram noen "ja", "mmm" og tilsvarende kommentarer på innpust. Jeg var redd for helsa og flau for å måtte bryte på samme tid... men det siste var et dårlig alternativ med bilnøkler og lommebok på vei med arrangørens budbil til Ski Storsenter. Det løsnet litt etter et par kilometer, og jeg løp "tilfeldigvis" litt fra medløperne mine - puhhh, endelig var jeg alene med pusten min som ikke hadde kapasitet til å konversere med annet enn mine egne indre bekymringer.

Litt tilbake til utgangspunktet:
For seks år siden var vi 7 løpere på det første Ribbemaraton, som egentlig var et ultraløp på godt over 50 km med start og mål på Lysaker.  De siste årene har distansen vært maraton - mellom Löplabbets butikker i Sandvika og Ski, men dette har ikke jeg vært med på pga skadeplagene. I fjor var det imponerende 30 deltagere, og Frykholm "fryktet" at det ville bli minst 50 i år - og det ble det! Vi var over 120 som startet i Sandvika, en utrolig fin og sosial gjeng der jeg kjente sånn ca halvparten av løperne og litt til. Dette hadde jeg virkelig gledet meg til.

Det ble jo på sett og vis en flott opplevelse selv om jeg hadde mer enn nok meg meg og mitt. De fleste løp nok dette som en treningstur selv om det faktisk var en offisiell maraton med enkel tidtaging. Det var utgangspunktet mitt også, men det ble i stedet en kamp om å komme til mål for enhver pris.

Lang lang rekke på kyststien (foto: Tomas Pinås)

Etter 4-5 kilometer gikk det gradvis lettere, og jeg tok igjen enkelte løpere uten å se noe til det berømte hovedfeltet som skulle stoppe noen ganger for å få samlet troppene. Langs kyststien mellom  Lysaker og Skøyen, nedenfor Veritasparken, så jeg endelig den laaaange rekken av løpere noen hundre meter foran meg - og snart begynte jeg å ta igjen noen som hadde sluppet feltet. Slik fortsatte det helt inn til Oslo S der plutselig hele feltet før meg var samlet - det var en gedigen opptur å komme sammen med de andre igjen.

Oslo S.... jøss, der fikk jeg noen minutter sammen med teten.

Kort tid etterpå beveget horden seg retning Barcode og Ekeberg, og jeg holdt greit følge til Oslogate - der motbakkene mot Ekeberg startet. Jeg var førstemann som begynte å gå, som jeg hadde planlagt, men også som jeg måtte. Så fort det var litt motbakke følte jeg meg helt råtten, og det ble to laaaange kilometer opp til Ekebergplatået... jeg løp ikke ett eneste skritt i den slake motbakken.

Oppover mot Ekeberg forsvant de "alle" sammen...

Allerede nå begynte jeg å kalkulerer på hva sluttiden ville bli om jeg måtte gå resten av veien til Ski, og om de bakerste ville ta meg igjen. Jeg kom til sånn ca  6 timer hvis jeg gikk fort. Det ble mye gåing videre også selv i flatt terreng.... men på et eller annet vis kom jeg meg framover, og jeg tok til og med igjen noen som sleit enda mer enn meg (var det mulig? jada!). Mange var også innom bensinstasjoner underveis og bunkret mens jeg hadde løpesekk og unngikk slikt "tidstap" - dermed vant jeg tid i forhold til mange andre, noe som akkurat da var veldig motiverende - at jeg plutselig var foran mange som hadde løpt fra meg, det gjorde ikke noe at de fleste kom tilbake på nytt.

To tredeler ut i løpet koblet jeg inn "overlevelsesgiret" og begynte å "lappe" hver kilometer. Jeg hadde nå kalkulert med at jeg klarte 5:20 i sluttid om jeg brukte ca 8 min/km til mål. Jeg fulgte nesten kontinuerlig med på hvordan jeg underveis på den enkelte kilometeren lå an - og hadde bare fokus på den ene kilometeren. Pusten var råtten, jeg gikk selv i slake motbakker, men hadde OK joggefart ellers, så skjema ble endret til både 5:00 og 4:40. Jeg var 100% selvopptatt, men klarte å glede meg over at jeg fortsatte å ta igjen noen løpere.

Jannicke (svevende) og hennes Ski-venninner var et hyggelig selskap noen kilometer.

Etter en feilløping ved Vevelstad kom jeg plutselig sammen med "Lettbeint"-blogger og Springtimeleder Jannicke og fire av hennes Skijoggen-venner. Det var de beste minuttene på hele maratonløpet.... men en drøy kilometer før mål lot jeg de jogge fra meg i en motbakke. Jeg skulle jo uansett legge inn en liten sløype for å kompensere for feilløpinga og ende på minst 42,2 km.
Jannicke hadde tydeligvis hatt en tøff dag hun også, se bloggen

 
Det var ingen spesielt lett løype, med 470 høydemeter totalt. Det var også en del sterk motvind, spesielt over Ekeberg og det duskregnet første halvdel. Løypa var ikke merket, så det var krevende å løpe riktig - noe som nok var umulig for de som ikke så andre løpere foran seg og ikke hadde med kart eller PGS-spor.

Jeg fikk ikke krampe, jeg var ikke voldsomt sliten, men jeg hadde likevel så vidt karret meg til mål på den klart svakeste maratontiden min noensinne (om jeg ser bort fra "ballongoppgaver")... Jeg kan ikke skryte av at tiden skyldes sosial løping i treningsfart, det var bare en usigelig tung dag - helt til jeg kom sammen med de andre løperne inne på Löplabbet i Ski, da var jeg glad igjen (og bare litt bekymret for om slike tunge løp skal bli trenden til neste år).


Glade løpervenner på Löplabbet Ski etter målgang: Cathrine, Ragnhild, Andreas, Siw-Mette og Kåre bak. Stian foran.

Oppdraget i tillegg til å løpe selv var å skrive om Ribbemaraton på kondis.no, det oppdraget gikk lettere enn løpinga: 121 løp vekk juleribba i Ribbemaraton

Snart skal 2013 oppsummeres, og uansett hvor håpløst det føles nå er det grei framgang fra 2012 og 2011 - og ingen grunn til å tro at det ikke skal bli enda litt bedre i 2014 som kanskje skadefri løper for første gang på fire år.

mandag 23. desember 2013

Juletrening på vårføre


Jeg benytter anledningen til å ønske God Jul til alle som forviller seg inn på denne siden. Bildet er ikke av meg, men av bamsen min (og han løper ikke).

Det er ikke mye som minner om vinter - men jul blir det likevel, og juletrening blir det også. Slik det er her i lavlandet nå er jeg glad jeg ikke er skiløper... det hadde blitt mye reising for å komme til skiføret. Nå kan jeg i stedet løpe både på veier og i terrenget - men likevel; jeg savner skiføret og en skitur annenhver dag.

Nå blir det altså fortsatt løping/sykling annenhver dag i stedet for løping/skigåing. Om ikke nissen kommer med snø, så kommer han forhåpentligvis med en stor pakke god helse - som gjør at jeg kan få løpt alle de spennende løpene jeg planlegger for neste år.

Jeg er i bra treningsmodus igjen, med 20 timer trening siste 14 dager, hvorav 103 kilometer løping (mye terreng) og resten spinning og et par styrkeøkter. 50 km/uke med løping er det jeg minimum trenger for å forberede meg til de første ultraløpene, helst skulle mengden vært det dobbelte - men det får vente til jeg tåler å løpe hver dag.

I dag ble det fire runder på den småkuperte golfbanen her på Vormsund, på snøfritt og ganske mykt underlag ble det 24:22, 23:32, 22:27 og 20:17 på rundene - som vanlig fortere og fortere. Uten å ta i alt for mye hadde jeg 5.40/km på siste runde... egentlig helt OK. Jeg kjente søndagens langtur i låra på de første rundene. Nå blir det en ny halvlang tur om to dager og deretter Löplabbets Ribbemaraton to dager etter det igjen.

Slik ser neste års løpsliste ut i øyeblikket:
Halden har ikke åpnet påmelding, alle de andre er jeg påmeldt til allerede.



lørdag 21. desember 2013

Fire desemberturer med Olav: 3 av 4 Losbyturen

Medløperne mine ved Morterudvann
 
Vintersolverv - vi går mot lysere tider
Årets korteste dag - vintersolverv - men langt fra den "mørkeste". Man blir jo lys til sinns når man inviterer til langtur og plutselig har ti medløpere på en dag som egentlig skulle vært snøhvit, men i stedet var høstgrå. Med 7 varmegrader og 7-8 sekundmeter vind, var det bare periodevis isholke på grusveiene som minnet oss om at det faktisk var vinter.

Sånn omtrent midtveis på turen snudde sola, og klokka tikket videre mot lysere tider. Ikke lenge etter stakk også sola fram mellom skyene - en fin illustrasjon på hva vi har i vente.

Stort sett var jentene de ivrigste til å holde farten oppe i front, Her er det Synne, Cecilie og Monica som har fått følge med Odd Vidar på et helt isfritt parti av veien.

Pigg eller ikke pigg?
På den tredje av desemberturene mine var skovalget det vanskeligste, men det endte med at alle unntatt Odd Vidar valgte piggsko eller brodder. Det var farlig glatt mange steder, men vi fikk bare ett fall - selvsagt den piggløse Odd Vidar. Det aller meste av turen gikk likevel på myke grusveier uten is, og et glatt stiparti.


Turen
Turen gikk i rolig fart innover forbi Kirkerudgårdene til golfbanen i Losby, videre på vestsiden av Losbyvassdraget til idylliske Mortvann der vi snudde. På tilbaketur løp vi innom den gamle boplassen Finnland, og der mistolket jeg en ny sti så vi fikk ikke helt den runden jeg hadde tenkt. Hadde jeg fisket opp kartet fra sekken hadde det gått greit, men det gjorde jeg altså ikke. Tilbake ved golfbanen løp vi på østsiden av Losbyvassdraget forbi Mønevann, Fløyta og Malmern til Askslora der vi snudde. Tilbaketuren gikk forbi Losby gods, nå hotell, og på den nye lysløypa langs Losbylinna (der den tidligere hestejernbanen gikk inn til sagbrukene i Losby).

Løypa i Garmin Connect:
http://connect.garmin.com/activity/418015861
25,68 km, 355 høydemeter, bevegelsestid 3:03, snittfart 7:06 (inkl en del "gåsegang" på glatt underlag.

Kjent landskap som vekker minner
For meg er dette gammelt kjent terreng fra barndommen, ungdommen og voksen alder. Minner dukket opp fra hoppbakkene, badeturer til Mønevann da det var tømmerfløting og ikke badeplass der, fisketurer i alle vannene, skogplanting for en mannsalder siden, utallige sykkel- og skiturer og enda flere løpeturer.

Vasshjulet nedenfor Mønevann er motivet for Lørenskogs Kommunesymbol. For oss var det er sted på veien....

Sosialturer er hyggelig!!
Det var så hyggelig på dagens løpetur at jeg glemte både å spise og drikke underveis... det kunne jo gått ille om dette hadde vært første del av et ultraløp. Det er tydelig at andre liker seg på disse sosialturene også, hvis ikke hadde de vel ikke kommet tilbake på ny tur. Av de som var med i dag var Carsten helt nytt bekjentskap, Anne-Britt var med på Olavtur for første gang og Synne var med for første gang siden en tur i Fenstadmarka i 2010.

Ny tur 31.12 fra (?) Skedsmokorset
Vi var ute i 3 timer og 11 minutter inklusive litt stopp, så det ble drøyt 3 timer rolig løping. Det var også hva jeg lovet på forhånd. Neste tur på nyttårsaften kan kanskje bli en tur i terrenget dersom snøen uteblir, og da kan utgangspunkt fra Skedsmokorset (Tærudhallen) være aktuelt. Før det skal mange av oss som var med i dag løpe "Ribbemaraton" fra Sandvika til Ski 3.juledag.

Jentene er fartsholdere fortsatt, her har Anne-Britt kommet opp til Cecilie og Synne.
 
En fin gjeng å være på løpetur med. Fra venstre ser vi Odd Vidar, Monica, Leif, Synne, Anne-Britt, Carsten, Ragnhild, Vidar, Cecilie og Per-Einar.
 
Monica fører an opp kneika fra Vasshjulet...
 
Langløpere møter nissekledde ryttere fra Losby besøksgård. Det er et litt annet kroppsspråk på denne "lederhunden" enn på rottweilerne vi møtte for to uker siden.