Den eneste jeg møtte på nesten 5 timer i skauen...
Nesten 5 timer på joggetur alene i skauen en hverdagskveld er faktisk ganske lenge. Det var også årets varmeste løpsvær hittil - og deler av terrenget var årets mest rufsete hittil. Formen føltes også veldig rufsete, så det utviklet seg også til årets mest slitsomme tur hittil.
Det startet rett etter arbeidstid i 21 varmegrader og sol fra Vøyen sag i Nes - ikke langt fra Vormsund. Fra der jeg parkerte løp jeg to løp i Halmsås & Omegn-karusellen i 1998 - 4.8 km terrengløp på 19:25 og 19:27, det var mens jeg ennå løp fort (48år). I 1983 var jeg også med på et langdistanse-o-løp i Vøyenhøgda, der jeg ble nummer 2 etter broder'n som vant. Dette var første gang jeg trente herfra - og det startet vakkert på gresskledde traktorveier i slak motbakke.
Traktorveien i starten... var slik siste 2 km også.
Det var forsatt vakkert, men gradvis tyngre oppover mot Vøyenhøgda - og stien ble etter hvert ganske beskjeden - og blåmerkinga var gammel. Capsen havnet fort i sekken - som var alt for tung - og svetten silte selv om farten var latterlig lav.
Oppover mot Vøyenhøgda
Etter 3 kilometer og 150 høydemeter var jeg over Vøyenhøgda og på toppen av Lindberget litt lenger nord. Det var mest åpent fint furuterreng, men etter toppen ble det tettere ungskog og stien forsvant for meg. Det var en vei lenger fram, så jeg kavet meg fram i tett ukvistet ungskog til jeg traff veien 15-20 minutter senere - og da var jeg igjen på "kjente trakter" sørøst i Fenstadmarka.
Lindberget 323 m.o.h. Ikke akkurat en klatreutfordring.
Det var tettere og mer tørrkvist ut fra trestammene enn det bildet gir inntrykk av.
Jeg var allerede småsliten og noe betenkt, men fortsatte - selvsagt! Etter noen hundre meter på skogsbilvei skulle jeg følge en sti jeg bare har løpt en gang tidligere, for 10-15 år siden. Det er visst ikke så mange andre som har løpt der heller, og merkinga var neppe fornyet... det var ikke mange blåmerkene jeg så. Det er litt ekstra utfordrende og egentlig veldig gøy, men i delvis myrlendt terreng blir jo farten veldig lav. I et gedigent hogsfelt var det definitivt slutt på merking og sti - og et gammelt turkart i 1:50:000 er ikke mye egnet til finorientering. Jeg siktet meg inn på høyeste punkt og skimtet noe jeg mente måtte være Høgmyra litt lenger øst... og jaggu traff jeg ikke på blåstien igjen like før Kroktjennet og myra der skiløypa går til Fyrivangen.
Skjersjøen
Litt antydning til sti ved Skjersjøen...
Vindfall, mangende merking, myrhøl; joda - det var mye som bremset farten.
Tja, hvor skal jeg nå???
Jeg måtte veksle mellom jogging og gåing over de våte myrene mellom Grindervangen og Fyrivangen, det var tungt! Gjennom skogen var det tett mellom myrhøla - så også fram mot skogbilveien forbi Fyrivangen ble det stakkato løping. Det var deilig med et par kilometer på grusveien før dagens mest gjørmete sti der Eventyrrittet på sykkel gikk de første årene. Jeg var med det første året, 45 kilometer der halvparten gikk på sti (!) - og som den eneste deltageren med "handlesykkel" - en 30-kilos (?) Kilimansjaro med skjermer, ringeklokke og bagasjebrett. En tidligere nabo og venn, Juul Sverre Stener, vant på 2:10... med meg på 64.plass 33 minutter etter. Det var mitt første og også hittil eneste sykkelritt.
Grindermyrane, her har jeg vært mange ganger (plask plask) til fots og på ski.
Det var hogstveier både her og der, så det ble en del gjetning på hvor jeg skulle løpe. Jeg plasket meg fram i svart myrgjørme og tok en hel del svinger inn i skauen ved siden av der "stien" var som verst. Jeg kom ned til Kampåa akkurat ved leirplassen Rudsetra - ikke helt som planlagt, men nesten. Med ganske tunge ben jogget jeg de tre kilometerne til badeplassen ved Vika samtidig som jeg fikk stappet i meg et par brødskiver med leverpostei. Jeg var sliten, men det føltes greiere nå som jeg var ekstra godt kjent - nå var jeg i sentrale Fenstadmarka.
Det er fint ved Vika... og det er mulig å kjøre (bomvei) helt fram.
Gangbrua som ble bygget ved Vika for noen år siden. Betongbrua ligger under vann når det er flom i Kampåa.
I ynkelig fart forsatte jeg nå 2 kilometer i et nytt myrlendt og gjørmete parti. Partiet mellom Vika og Egilrunden er en del av Fenstadrunden på ski, og her er løypa oppgradert for å gi plass til den store preppemaskinen. Fint om vinteren - helt håpløst for turgåere sommerstid. Det var deilig å komme til Egilrunden på høyde med Nes skianlegg. Egilrunden er oppkalt etter en tidligere god kjenning, som inntil han døde brått for en del år siden la ned enormt mye arbeid for å oppgradere en 8 km lang turløype som nå bærer hans navn. På høyde med Lågsjøen traff jeg også på den første turgåeren - tre timer etter at jeg startet. Det var herr "Padde" - som var på tur i det fine været.
Egilrunden, 8 km i Grasåsen i Fenstad, populær treningsrunde.
Lågsjøen
Padda som stoppet opp og slapp meg fram...
Etter et uvanlig vått år i fjor fikk også deler av Egilrunden hard medfart i de våteste partiene. Det er mer gjørme enn tidligere år, og dugnadsgjengen jobber nå med å legge ut en del plankebroer i de verste partiene. Sikkert OK for de som går, men i løpsfart er dette så spinkelt laget at jeg løp tryggere ved siden av - i gjørma. Jeg så etterhvert at den planlagte 5-timersturen ville bli 6-timers om jeg tok med med "Olavrunden II" - så det ble droppet. Etter Egilrunden fulgte jeg vegen forbi hytta til VM-ultraløper Strupstad, opp til Ellingsjøen på mest gjørmete sti, videre på fine stier langs Ellingsjøen og opp i høyden igjen for å komme inn på skogsbilveiene som første tilbake til Vøyen sag.
Gapahuken "Egilbua", ved Egilrunden rett ovenfor Åserud der Egil bodde.
Hvitveis var det over alt
Ellingsjøen.... rene parken langs søndre bredden.
På dette stadiet av turen oppdaget jeg motbakker jeg ikke tidligere har oppdaget... som altså betød at jeg var mer enn middels sliten. Det vil si, legga var blytunge og likte seg særdeles dårlig i motbakke, alt det tunge underlaget hadde kostet.... Men, nå var det bare 7 kilometer på skogbil- og traktorveier igjen, og så fikk jeg igjen de 150 høydemeterne fra starten av turen, nå som utforbakker. Dermed kom jeg meg ganske greit framover, over Rokkalidemningen og ned til Vøyen sag.
Rokkalidammen... her tok jeg stadig vekk en dukkert på treningsturer for en del år siden. Mon tro om det blir varmt nok i år?
Det ble 37 kilometer på 4:45 - men ikke akkurat lettløpt eller enkelt underlag - og 808 høydemeter merkes også... Snittpuls 147 er relativt lavt for meg - så intensiteten var ganske dårlig, men dagsformen var ikke helt topp. Ikke spesielt sliten med unntak av leggene som var veldig vonde!
Jeg har planlagt en 4-timerstur om fire dager, da er det seks dager igjen til Vestfold Ultra Challenge - og formen bør oppleves bedre... Jeg tror jeg skal teste Hokaskoene på den langturen - med halvblanding sti/veg slik det er i VUC og UltraBirken.
I dag ble det også endelig avklart at Gunnnar og jeg løper XREID Hardangervidda 12.juli... før det må jeg i alle fall komme i bedre form - og jeg satser på at de tre neste ultraløpene skal gi bra grunnlag.
Innlegg
