tirsdag 28. juli 2009

Rallarvegsløpet for 5.gang

Et morsomt sammentreff gjorde at Marit og jeg fikk startnummer 12+22, det måtte foreviges foran destinasjon Finse1222

Rallarvegsløpet 2005 var mitt aller første ultraløp. Et halvår tidligere visste jeg knapt nok hva ultraløp var – og jeg hadde i alle fall ingen tanker om å løpe slike distanser selv.
På disse fire årene har det skjedd mye, fra min første ultratreningstur i april 2005 – via 25 ultrakonkurranser og omtrent like mange ultratreningsturer – til helgens Rallarvegsløp.

Akkurat som i de tidligere ultraløpene i år var målsettingen å fullføre, for å holde liv i drømmen om å fullføre alle (12) ultraløp i Norge 2009. Målsettingen ble innfridd, jeg fullførte – men på svak tid, over en time mer enn 2006/2007 og drøyt 25 min saktere enn i fjor.

Jeg er nå en av fem løpere som har fullført Rallarvegsløpet 5 ganger, kun Arne Gilberg har flere, han har løpt alle 7 årene. Det er ei fantastisk løype og et kjempehyggelig og sosialt arrangement, så det blir nok flere Rallarvegsløp på meg senere.

Det var fint løpsvær begge dager med oppholdsvær, en god del sol, ikke spesielt varmt og medvind. Det var bare 14-15 korte partier med snø som måtte krysses, men ganske mye steinrammel der vårsmeltinga hadde tatt med seg grusen. Og… det var stor vannføring i elver og bekker – i store deler av løypa helt fantastiske ”bilder” på turen fra Flåm via Finse til Haugastøl.

Reportasje kondis.no dag 1
Reportasje kondis.no dag 2

Det var rekordmange 48 løpere på startstreken i Flåm, og jeg la meg bakerst ut fra start, sammen med Svend Otto Sundby og Tommy Støa. Etter hvert passerte vi noen løpere – og det gikk veldig lett 13-14 kilometer. Men… jeg var selvsagt ikke restituert eller ultraløpene 2 og 4 uker tidligere – og merket tidlig at det gikk tungt. Dermed var det bare å koble inn overlevelsesgearet for å unngå total sprekk.

21 slyng med stigning fra ca 500moh til ca 800 moh – på toppen er det bare 35 km igjen til mål dag 1 (og 550 høydemeter)

Det gikk sakte og saktere enn sakte i slyngveien opp til Vatnahalsen, og sakte jogg videre (gang i alle motbakker). Likevel fikk jeg krampeproblemer etter ca 40 kilometer – og dermed ble det tøye- og massasjestopp på 10-15 minutter. Siste 12-13 kilometer gikk i rolig joggefart uten ytterligere problemer – og slik var det også dag 2 da jeg helt fra start la ut i 5.30 fart som jeg holdt til mål.

Dag 1 var det bare 10 løpere etter meg i mål, dag 2 hadde jeg 13 etter meg. Camilla Grieg som jeg løp inn mot slutten dag 2 viser at selv svært gode løpere kan få problemer underveis på ultraløp. Siden jeg var elste herreløper kan jeg i alle fall fastslå at jeg har bare yngre løpere foran meg på resultatlista.

Det er litt ”tungt” å løpe så mye saktere enn jeg burde være god for, men nå har jeg altså bestemt meg for å løpe alle årets løp, i stedet for å fokusere på resultat. Det fine er at jeg får enda bedre tid til å nyte løpene og omgivelsene og kan slappe enda mer av sammen med gode ultravenner som det blir stadig flere av.

For første gang siden Oslo-Fagernesturen tidlig i mai kjente jeg ikke noe til løperkne-plagene på en ultratur/-konkurranse. Dermed er jeg også klar for å løpe arrangørløp til Kick-Master Ultra II (50km) fire dager etter Rallarvegsløpet. Selve konkurransen går 3.oktober, men da er jeg arrangør.

Bildene nedenfor er tatt i fjor og viser Kjosfossen nedenfor Vatnahalsen, Finsevannet med Hardangerjøkulen i bakgrunnen og til slutt Gammel’n 200 meter før mål dag 2.


søndag 19. juli 2009

Hertingfordbury

Etter St Olav Ultra var det slutt på den første av tre to-ukersferier jeg skal ha i år. Det ble likevel en ny reise, siden jeg skulle på et kurs i jobbsammenheng i Welwyn nord for London.

Akkurat reisen var ingen højdare, for første gang med Ryanair, for første gang fra Torp. 5 timer bortkastet i bil, overfylt og trangt fly sammen med backpackere - alt for å spare noen få kroner i forhold til reise med BA fra Gardermoen. Jeg sier neitakk neste gang.

Stedet vi bodde - White Horse Hotel i Hertingfordbury - var derimot hyggelig, og området rundt fristet til et par korte treningsturer. Først en tur med kollega Angela rett etter ankomst, deretter en morgentur - også den på turveien der jernbanelinja Cole Green Way tidligere gikk.

White Horse Hotel



Angela, sprek kollega fra Bærums Værk, opprinnelig fra Hull lenger nord i England.

Det var mange fine partier langs Cole Green Way - og mye hare (som jeg ikke fikk tatt bilde av).

St Olav Ultra - med en skilegende i hæla…


Fra starten i Åre dag 1 der jeg lenge lå først i løypa. De fem beste startet 50 minutter senere.

Bedre enn fryktet
St Olav Ultra 9.-10.juli var årets 7. ultrakonkurranse, og nå er jeg også halvveis mot mål med planen om å løpe alle de norske ultrakonkurransene i år. Den store utfordringen den siste tiden har vært et løperkne jeg har slitt med siden treningsturen fra Oslo til Fagernes tidlig i mai. Med forsiktig trening mellom konkurransene har det latt seg gjøre å fullføre konkurransene – og i St Olav Ultra gikk det bedre enn fryktet.

Konseptet med St Olav Ultra på de to midterste dagene av St Olavsloppet (4 dagers stafett med ca 5.000 deltagere totalt) har både positive og negative sider. Det positive er den flotte stemningen og folkelivet i store deler av løypa, det negative er at ultraløpet får litt lite fokus – spesielt på svensk side.

Pers med 16 min
I år var forresten favoritten en kvinne, Margrethe Løgavlen, og hun innfridde med å vinne sammenlagt foran Peter Tubaas som var raskest dag 2. Sjøl hadde jeg et skjema til 6 min/km og en sluttid på 12.42.00. Det ga meg 6.02/km og 12.46.23 i sluttid, og 8.plass av de totalt 15 deltagerne. For to år siden ble jeg 10 av 17 med 13.02.26.

Les også: Trebarnsmor knuste gutta

Les også: Resultater

Jan Ottosson
Det var mest kjenninger fra det norske ultramiljøet på startstreken, men en hyggelig og god nykommer var Bjørn Tore fra Bergen, som ble nummer tre totalt. Aller mest spennende for min del var derimot trioen Jan Ottosson, Peter Thor og Håkan Svensson . Jan Ottosson (49) har jo to OL-gull og fire Vasaloppseire å slå i bordet med, sist gang han vant Vasa’n var i 1994 – da vant han på 4.06 mens jeg kom inn på 5.184.plass med 7.44 (5.31 som pers noen år senere).

Les også: Årsaken til at Åsarnatrioen sto på startstreken var at Håkan Svensson fylte 50 år i fjor, og at han fikk startplass i ultraløpet som presang av kameratene

Lette ben - en stund
Jeg kom rett fra ferietur på Mørekysten, og hadde fått testet benet med noen halvlange turer uka før St Olav Ultra. Var veldig spent på både form og løperkneet – men starten gikk i alle fall svært bra. Etter 500 meter var jeg i tet av oss 10 som startet 50 min foran ”eliten” – og avstanden til de andre økte jevnt og trutt de neste 20 kilometerne. Det var på ingen måte planlagt, men det gikk veldig lett i så vidt over 5 min/km (5.08/km første 15) – så jeg valgte å løpe på følelsen.

Her er jeg ennå først i feltet…

Blytunge legger
Fikk en liten nedtur da drop-bagen med ny drikke ikke var på plass på vekslingen etter 15.8 km, og på det vanskelige gruspartiet den neste mila gikk det gradvis tyngre og saktere. Ble passert av Markus P etter 22-23 km – og halvveis kom også Kenneth og Knut forbi. Fra 30 kilometer slet jeg med voldsomt stiv leggmuskulatur… og den eneste ”oppmuntringen” var at Knut slet like mye, slik at jeg kom løs fra han igjen.

Feststemning
Jada, det var også oppmuntrende med masse hyggelige tilrop fra stafettløpere og supportere i det biltoget som hele tiden passerte oss. Fra ca 40 kilometer til mål var det feststemning hele veien…

Bra avslutning etter elendig midtparti
Det gikk fryyyyktelig sakte fram til siste drop-bag stasjon ved 47.6 km, der jeg tok meg god tid til å drikke en boks ”Burn” – og i det jeg går ut fra vekslingen ved Saxvallen hører jeg at Jan & Co meldes på inngang. Om det var ”frykten” for å bli tatt igjen av Åsarna-trioen eller Burn-boksen som var årsaken er jeg ikke sikker på. Faktum er at jeg igjen fikk opp et OK joggesteg, og at de siste 16 kilometerne over fjellet gikk over all forventning bra.

I utforbakkene etter høyeste punkt 4 kilometer før mål ble jeg nok litt for ivrig. Det gikk gradvis fortere med fortsatt stive legger – og etter målgang bølget muskulaturen som pisket hav på legge, selv om jeg sto helt rolig. Det tok en halv time, inklusive et isbad (bena) før leggene roet seg. Jan og kameratene kom et kvarter etter meg i mål. Det var 20 min fram til 7.plassen (Rune T som startet i ”elitepulja”).

Fryktet 64 km gåing dag 2
6.13.02 dag 1 skulle bli 6.33 21 dag 2 på tilsvarende distanse. Det hadde jeg IKKE forventet da jeg sto på startstreken dag 2 med blylegger og også ellers i dårligere shape enn noen sinne på en startstrek. Finværet fra dagen før var byttet ut med regn og vind – og jeg kledde på meg både supertrøye og jakke i tilfelle jeg måtte GÅ hele veien dag 2. Denne dagen var det bare tre ultraløpere og stafettlagene som startet senere, slik at vi var 12 som startet samlet.

Guffent vær, bena funket...
Jeg var så vidt foran Marit og Ellen de første 5-600 meterne, men gradvis begynte bena å fungere, og jeg tok igjen Knut og Bård som slapp etter 2-3 kilometer. Det var utrolig nok synsavstand fram til alle de andre i minst 5 kilometer, enda jeg startet i 6.15/km – som gradvis økte til ca 5.30/km. Det var litt guffent vær, men jeg var bare lykkelig for hver eneste kilometer jeg klarte å løpe/jogge i stedet for å måtte gå.

"Kampen mot Åsarnatrioen"
Det var mange lette partier, og jeg så at jeg gradvis nærmet meg Åsarnatrioen. Etter ca 10 kilometer tok jeg igjen gutta i en utforbakke og hadde den første hyggelige praten med først og fremst Jan, men også med de andre. Det skulle bli flere slike ”treff” de neste timene. Jeg løp noe fra de tre svenskene ned mot Sul, der jeg fikk stoppet supporterbilen og byttet ut super+jakke med T-skjorte.

De neste tre milene var jeg vekselvis foran/bak svenskene. Jeg løp fortest i lette partier, de løp bedre i motbakker. Før den bratte utforbakken etter ca 38 kilometer ble jeg solid distansert i en motbakke mens himmelens sluser åpnet seg – og jeg trodde ikke jeg skulle se mer til svenskene, men i utforbakken kom jeg forbi igjen. Først på slutten av et tungt grusparti hadde de kontakt på nytt.

Siste gang vi var sammen var ved Stiklestad – 17 kilometer før mål. Derfra var det lettkupert og asfalt hele veien, og jeg regnet med å løpe fra dem siden jeg ikke var voldsomt sliten. Løperkneet hadde meldt sin ankomst midtveis på dagens etappe, men det var overkommelig så lenge det var flatt. Jeg registrerte da også at supporterbilen til svenskene bare så vidt passerte meg på de neste strekkene – de stoppet for ca hver 3. kiloemeter.

Åsarnatrioen Jan Ottosson, Håkan Svensson og Peter Thor sammen med Gammeln.

Samme plassering begge dager
Jeg var overlykkelig for at en dag som startet med så tunge ben kunne ende opp med 64 kilometer stort sett jogging, og jeg brukte ikke mer krefter enn nødvendig for å komme meg til mål. Plasseringen ble som dagen før, 8.plass av 15, nå med Anders T 20 min foran på 7.plass. Åsarnatrioen kom i mål 9 min etter meg – og for meg var det uansett stort å bli avbildet sammen med Jan Ottosson etterpå. For øvrig en veldig hyggelig kar å prate med.
Neste år fyller han 50 år, kanskje jeg skal invitere han til Kristins Runde eller Rallarvegsløpet?

Stemningen og mottagelsen i hovedgata i Levanger var fantastisk… entusiastisk speaker som tok seg god til også til ultraløpernes innsats – og alle ultraløperne var der og heiet de andre i mål, helt til alle hadde fullført.

Her er alle ultraløperne samlet under målportalen i Levanger etter fullførte 127 km.

De fem første av 11 norske ultrakonkurranser er nå gjennomført, om to uker er det Rallarvegsløpet, og deretter venter enda 5 løp (kanskje 6 hvis Tom Rune gjør alvor av å arrangere ennå et løp i Drammen).

mandag 6. juli 2009

Fine dager på Aspøya - klar for St Olav Ultra

Det har vært en flott første ferieuke med strålende sol og varmt vær hele tiden. Først noen dager hjemme i Fenstad, de siste tre dagene hos venner på Aspøya ikke langt fra Kristiansund.

Bildet er tatt fra terassen til Birgit og Olav, som vi besøker på Aspøya. Flott utsikt - og flott natur også ellers rundt på øya - som jeg har utforsket på lange treningsturer i går og i dag.

Med 12 dager mellom Kristins Runde og St Olav Ultra ble det en vanskelig balansegang mellom trening, restitusjon og pleie av løperkne. Det ble sykling de tre første dagene, og rolig løping hver dag etterpå. Jeg har ikke merket noe til løperkneet, men ble merkbart sliten på slutten av dagens langtur (1.45). Nå er det tre dager til start i Åre... og jeg må nok hvile bena de neste to dagene.

Samtlige treningsøkter de siste 8 dagene har foregått i bar overkropp, det har vel aldri skjedd tidligere. Finværet er slutt på Østlandet, men her på Mørekysten er det strålende vær fortsatt. Det er meldt gråvær og noe byger de to dagene vi løper mellom Åre og Levanger, det skal jeg vel alltids tåle...

torsdag 2. juli 2009

Drømmen lever fortsatt etter Kristins Runde

Drømmen om å fullføre alle de norske ultraløpene i 2009 lever fortsatt. Jeg var mildt sagt spent på om det ville bli mulig å fullføre KR, fire dager tidligere trodde jeg det var helt utelukket.
Men… jeg fullførte !

Alle deltagerne før start

Treningsrunden som ble konkurranse
Fra å være en årviss treningstur arrangerte Gunnar og jeg KR som konkurranse første gang i fjor med 27 deltagere som alle fullførte. I år sto Romerike Ultraløperklubb som arrangør – men det meste av jobben tok vi selv. Med 34 påmeldte og 25 startende i år er løpet etablert nå etablert i det norske ultraløpsmiljøet, men vi hadde også deltagere fra England, Finland og Sverige.
Siste instrukser til løperne før start....

Lydhøre ultraløpere!

Positive tilbakemeldinger
Arrangementet gikk veldig bra skal vi dømme etter tilbakemeldingen fra deltagerne under løpet og etterpå. Det er alltid ting å forbedre, og spesielt årets flytting til – og overnating på – Trantjern Gård, er ting vi ønsker å evaluere sammen med deltagerne. Løypa vil uansett være minst 80,5 km (50 miles) og gå over alle Nordmarkas fem 700-meterstopper. Løypa slik den er nå er 81,9 km med minst 2500 høydemeter.

Mer om KR her: http://www.kondis.no/Romerike/index.php?aid=68905&k

Så er vi i gang.

MIN KRISTINS RUNDE 2009:
Med tilbakevendnde ”løperkne” var jeg altså svært usikker på om det var mulig å fullføre årets løp, og enda mer; om det var fornuftig å starte i det hele tatt. Uten målsettinga om å løpe ”alle norske….” ville jeg nok stått over – selv om jeg ikke merket knesmertene på sykkelturen i KR halvannet døgn tidligere.
Planen var å gå mye – og løpe svært sakte – i alle fall over de tre første toppene, og deretter vurdere løping kontra gåing. Jeg fryktet tidlige løperkne-smerter og gåing i 14-15 timer.

Herlig parløp med Marit i 5 timer
Det var flott for meg at Marit var med – så fikk jeg følge de første timene. Det var flott for Marit at jeg var skadet – så fikk hun følge de første timene. Vi fant umiddelbart en posisjon bakerst i feltet, men i bakkene opp ned til Helgehaugen og Lamannshaugen så vi at vi ikke var forferdelig langt bak noen av de øvrige deltagerne.
På det første lange transportstrekket på grusveg løp Marit raskere enn jeg hadde ventet, så også opp ned til Svarttjernshøgda hadde vi en viss kontakt med noen løpere. På toppen tok vi oss til og med tid til å besøke tårnet på Nordmarkas høyeste punkt.

På vei mot Lamannshaugen... sekken ligger igjen i krysset hvor vi kommer tilbake igjen.
Her er vi ved Tverrsjøen etter ca 15 km.

Snart på Svarttjernshøgda.

Er vi først her på Nordmarkas høyeste punkt, må vi også dit opp !

717 + 8 = 725 moh

Marit fortsatte i jevn fin fart på transportstrekket fram til Ringkollen. Vi gikk i motbakker for å rasjonere med kreftene. Begge liker vi – og tåler varmt vær – så de nesten 30 varmegradene og steikende sola var bare herlig, selv om vi svettet mye. Det var helt uaktuelt å ”stikke av” så tidlig i løpet med den jevne fine farten, og vi lå hele tiden litt foran skjema til 12 timer som jeg hadde satt opp til meg selv.

Ikke sist
Når vi kom til servicestasjonen der Ole (junior altså), Per og Amalija sto fikk vi vite at tre mann hadde løpt feil – og at vi derfor ikke var sist i feltet. Synd for de som bommet – inspirasjon for oss. Merking med hvite piler på grusveiene, kart og løypebeskrivelse var i fellesskap en garanti for ikke å løpe feil om man bare var litt konsentrert.

Når vi kom tilbake til servicestasjonen etter turen opp ned til Ringkollen sa jeg takk for fantastisk fint følge til Marit. Jeg hadde ikke merket noe til løperkneet ennå, og fant ut at jeg ville prøve å hente inn noen av løperne foran meg. Av de tre som hadde løpt feil valgte Sven å bryte her, mens Matthew og Per-Einar løp ut like etter meg.

Farvel til Marit og servicestasjonen....

Junior ser fattern forsvinner...

Opptur – nedtur – opptur – nedtur
Resten av løpet besto av oppturer og nedturer i dobbelt forstand. Det startet med en fin opptur i form av jevn, fin fart fra Ringkollen og nesten til Oppkuven. Jeg tok igjen først Knut, deretter Runar og så Frank Robert. Men… etter en drøy time i høyere fart hadde løperkneplagene kommet. Det var ventet – og jeg visste at jeg uansett skulle komme meg til mål.

På det lurvete stipartiet opp ned til Oppkuven hadde jeg store problemer med kneet, spesielt nedover. Det var vondt, jeg ble motløs og det gikk fryktelig sakte. Likevel passerte jeg Niklas her, og tok også igjen Mons Øyvind. I en bekk ved utforbakkene som fulgte stoppet jeg for å etterfylle drikkesekken. At vannet smakte vondt fikk så være, men de akrobatiske øvelsene som var nødvendig for å komme ned til bekken og enda mer bøye seg for å fylle vann var verre. Jeg fikk kramper både her og der, mest på innsiden av lårene.

“It’s a long way to… Sandungen”
Det er kanskje lenger til Tipperary, men fy pokker så langt det også var mellom Oppkuven og Sandungen. Mons Øyvind så jeg ikke mer til, Matthew og Per-Einar passerte meg ved Kringla, og de 5-6 andre løperne som lå innenfor 30 minutter foran meg økte helt sikkert avstanden. Akkurat som i fjor ble det myyye gåing på denne strekningen, ikke bare i de harde motbakkene. Jeg gikk også litt næringstom og måtte intensivere drikking og spising. Jeg var nå helt likt med skjemaet til 12 timer.

…men kortere til Gjerdingen
Ved Sandungenkrysset plukket jeg fram løypebeskrivelsen hvor jeg hadde lagt inn meter og minutter for hvert eneste veikryss. Så lap’et jeg tiden i hvert av disse kryssene for å se om jeg vant eller tapte i forhold til de minuttene skjema sa jeg hadde til rådighet. Hvert løpeskritt hjalp, og jeg fant ny inspirasjon. Det ble mer og mer løping og mindre gåing – og jaggu så jeg ikke to løpere foran meg mellom Katnosa og Gjerdringen. Det var Mons Øyvind og Derek som gikk – og som jeg ”suste” forbi. Litt lenger fram skjedde det samme med en sliten men blid Ronny.

Kramper
Da jeg kom til dammen ved Gjerdingen fortalte Arne H, som hadde syklet dit, at jeg ikke var langt bak Matthew og Per-Einar. Det var oppmuntrende, men ikke lenge etterpå fikk Krampegammeln besøk av sine sedvanlige krampeproblemer. Løperkneet var hele tiden vondt, men det var krampestopp jeg tapte tid på de siste 10 kilometerne. Litt synd, siden jeg hadde bra med krefter. Til sammen ble det nok 10-12 stopp på til sammen minst 15 minutter på siste mila. Matthew og Per-Einar var i allefall 26 minutter foran i mål. Derimot hadde jeg nesten tatt igjen Atle og Gunnar (9 og 5 min foran) som slet veldig tungt på slutten.

Der framme er Trantjern Gård og mål !

Og dett var dett... årets KR er fullført.

Oppsummering fra en fin dag
Først og fremst var jeg kjempefornøyd over å ha fullført. Jeg var også glad for at det tydeligvis hadde vært et vellykket arrangement – ikke minst takket være Arne, Amalija, Gunnar, Bjørn, Ole, Per og Oddvar som hjalp til.
At tiden ble 11:38 var OK nok, selv om det gikk nøyaktig 2 timer raskere i fjor. Det viktigste var å komme gjennom med fornyet tro på at jeg også skal bli klar til St Olav Ultra om 2 uker og Rallarvegsløpet om 4 uker.

Jon Harald "Stibolten" Berge - løpets suverene vinner!

På toppen av det hele fikk vi en fantastisk løyperekord av Stibolten som med 7.17.12 var hele 1.45 foran Ole Petter og Frants. Veldig hyggelig også at Marit Kristin ble første kvinne til å fullføre Kristins Runde. Hun kom inn på 13:15, likt med Knut og Fran Robert – flere timer raskere enn ”fryktet”.