søndag 29. juli 2012

Kan det bli våtere i marka?

HMMM.... HAR DENNE BEKKEN VÆRT HER TIDLIGERE?

Vått terreng forbindes gjerne med høsten, eller snøsmeltinga på våren. Men våtere sommerterreng enn i år har jeg knapt nok opplevd. Terrenget er mettet av vann og bekkene jeg knapt nok har lagt merke til tidligere er nå frådende vannfall. Vått - men vakkert er det!

I dag jogget jeg rundt "Lille Kvennarunden" i Fenstadmarka med Lilo, i strålende sommervær - men med åpenbare tegn etter været i går og forsåvidt tidligere i sommer. Den som ikke liker å bli våt på beina har ikke noe i skogen å gjøre nå. Jeg liker å bli våt på bena - det er bare moro, det synes tydeligvis Lilo også.

EN AV TUSEN VANNDAMMER SOM VI BARE PLASKET UT I...

BEKK ETTER BEKK KRYSSET LØYPA... HVOR KOM ALT VANNET FRA?

På de 10 første minuttene av dagens joggetur planla jeg omtrent denne starten på blogginnlegget; Tungt, vondt og klar for løpepause. Bena var absolutt ikke restituert etter onsdagens 10-timers tur i UltraBirkenløypa, vridningen i høyre ankel var fortsatt vond og det smertet litt i venstre lyske. Det ble en puslete åpning i motbakkene første halvannen kilometer, men det gikk seg til mer og mer. Bena kom i gang, lysken var som vanlig "bare litt irritert" og ankelen klarte seg bare jeg var forsiktig med hvor jeg satte ned foten. Vannet ga konstant nedising av smerteområdet...

STRUPSTADHYTTA, UTGANGSPUNKT FOR TURENE MINE I KVENNARUNDEN.

Det er viktig å ikke ta alle signalene i starten av treningsturene like alvorlig, da ville jeg snudd etter få minutter i dag - og svært ofte ellers også. Nesten uansett hvor tungt det går i starten.... blir det en fin treningstur - og erfaringen gjør at jeg innerst inne har den forventningen selv når det er som mest frustrerende i åpningsminuttene.

Jeg snudde altså ikke, og fikk 75 fine minutter med Lilo i et vått Fenstadterreng. I ettertid er det vel bare høyre ankel (eller vrist... vanskelig å kjenne hvor smerten egentlig kommer fra) som bekymrer litt på kort sikt, jeg får løpe de neste turene på flatt underlag (?).

Noen flere bilder fra en flompreget tur:



DE TO SISTE BILDENE ER FRA KAMPÅA NEDENFOR OG OVENFOR BROA OVER ÅLANDSVEGEN, VED KVENNA

fredag 27. juli 2012

60 deiliglekre kilometer i UltraBirken’s trasé



36 løpere er foreløpig påmeldt til UltraBirken om 7 uker. Det bør bli 5 ganger så mange, for her venter en flott konkurranse på deltagerne – i et fjellterreng deltagerne i det ordinære Birkebeinerløpet bare kan drømme om.  Og de som løp den første UltraBirken-traséen fra Rena til Lillehammer kan se fram til betydelig mer fast grunn under føttene. Skulle vi få flott vær – slik jeg hadde på det meste av onsdagens tur – kommer mye flott utsikt som bonus.

Som tidligere o-løper burde vel gamle meg ønsket at UltraBirken fortsatte i myrene mellom Rena og Sjusjøen, men jeg er nok mer glad for løping i åpent fjellterreng enn vassing i tunge myrer. Den nye løypa måler tett oppunder 60 kilometer, jeg fikk 62,89 kilometer på GPS’en, men det inkluderte ca 3 kilometer feilløping.

KLAR TIL START VED SJUSJØEN LANGRENNSARENA

Med start på Sjusjøen langrennsarena løpes de første 40 kilometerne i 900-1100 meters høyde over fjell eller fjell – men ingen steder i bratt terreng, og samlet høydeforskjell var bare 1330 meter.  Fra Sjusjøen følges først  Birkebeinerløpets tidligere trasé til et stykke forbi Birkebeinerbakken, så en overgang i nytt terreng mot Mesnasaga, og den siste mila på den nye traséen til Birkebeinerløpet inn til mål på Stampesletta. Det er greit nok med de siste to milene, men det er de fire milene i fjellet som er verdt påmeldingsavgiften, krampene underveis og de støle beina i dagene etter løpet.

PROFIL FØRSTE 40 KM



PROFIL HELE LØYPA

Etter snart tre års skadeproblemer er KrampeGammeln sakte på vei tilbake til treningsmodus. Jeg tåler fortsatt ikke å løpe fort – selv om det har blitt bedre de to siste ukene.  Men, jeg  kan dilte både langt og lenge – og etter 9 timer i mye verre Nordmarka-terreng forrige helg var jeg ganske sikker på at jeg skulle komme meg rundt UltraBirken også. Jeg stipulerte å bruke 10 timer brutto på det jeg trodde skulle være 58 kilometer. Det ble 10:03 på 62,89 kilometer inklusive alle stopp (UltraBirken ca 9:30 uten feilløping).  Dersom arrangøren setter en maksimaltid på 10 timer vil dette derfor være overkommelig for alle som overhodet vil tenke på å legge ut på en så lang konkurranse. Selv gamle meg bør vel klare dette godt ned på 8-tallet…(?)

Dette er altså en mye snillere løype enn UltraBirken i 2009 og 2010, og mye mer severdig.

Slik opplevde jeg de 60 deiliglekre kilometerne på onsdagens joggetur:

Kondis.no –kollega Rolf Bakken har leilighet på Sjusjøen og tilbød å kjøre meg fra Håkons Hall og opp til start på Sjusjøen. Herlig, der sto han med sin Volvo’n da jeg kom med min Volvo’n  klokka 08 – og en halvtime senere var jeg løpeklar fra Sjusjøen langrennsarena.  Det var fint å vite at backup-Rolf kunne kontaktes hvis jeg fikk problemer – men jeg har ikke for vane å avbryte treningsturer.

Jeg startet med tung sekk - 6,8 kg - på ryggen, og hadde dobbelt sett med kart, et vanlig turkart i 1:50:000, og et 15-delers kart i større målestokk jeg hadde printet ut fra ut.no. Løypa er jo ikke merket ennå, så da var kart kjekt å ha. Det første jeg gjorde var likevel å løpe feil. Jeg ble lurt av en enorm tømmervelt, og tråkket 3-400 meter i myr i stedet for å følge veien – og like etter tok jeg feil i et veikryss der det ble noen hundre meter ekstra. 10 minutter rota vekk etter en drøy kilometer – hurra.

TRE FEIL OG 10 MINUTTER SURRA VEKK NESTEN FØR JEG HADDE KOMMET I GANG

Jeg har jo løpt Birkebeinerløpet her flere ganger, men da var det bare å følge køen. Så fort jeg var på stiene oppover mot Sjusjøfjellet var det greiere – og jeg gledet meg over et mye hyggeligere og tørrere underlag enn hva jeg opplevde på Nordmarkas blåstier en uke tidligere. Det er selvsagt en hel del stein på disse fjellstiene som stiller litt krav til konsentrasjon, men det er fast underlag og rimelig lettløpt.

SJUSJØFJELLET

Det er drøyt 100 høydemeter fra starten til Sjusjøfjellet, og senere på turen var det bare turen over Nevelfjell som hadde flere høydemeter i samme stigning. På toppen av Lunkefjell – en snau kilometer etter Sjusjøfjellet og dagens første over 1000 meter – gjorde jeg dagens største blemme. Er godt kjent her oppe etter mange hytteturer på Nordseter – og fortsatte i retning Nordseter. Men jeg skulle ikke dit… jeg skulle tatt av nordover på Hornsjøløypa. Slukøret valgte jeg å løpe helt tilbake til Nevelfjell i stedet for å kutte tvers over i tung undervegetasjon, og nå byttet jeg også til kartene i stor målestokk.  Jeg kom meg over Høgåsen og passerte litt etter 5 kilometerspunktet med 7,5 km på GPS’en – hurra nok en gang.

MOT LUNKEFJELL PÅ FIN FJELLSTI

SUKK, NESTEN 2 KM FEILLØPING, OG ENNÅ BARE SÅ VIDT I GANG...

VED SKJERKETJERNA VAR JEG PÅ RETT VEI IGJEN... OG RESTEN AV DAGEN GIKK DET STORT SETT GREIT.

Det var litt vann og gjørme noen stedet, men for det aller meste tørre fine fjellstier. Det var lettløpt her over Løvisåsen og Nysætra og videre fram til Ytre Reina og Reinsvatnet. Her var det også to partier på grusveg, kanskje 1200-1300 meter til sammen, og like før Indre Reina passeres 10 kilometer.  Ved Indre Reina gjør løypa en sving på T-rødmerket løype – dårlig merket riktignok  - og det var dagens minst løpbare sti så langt. Det var mest som et sauetråkk utenfor inngjerdede sætergrender, men snart svingte løypa nordover mot Kriksfjellet, og da var det fine fjellstier igjen.

NYSÆTRA

YTRE REINA

Løypa over Kriksfjellet og ikke minst Hitfjellet like etter er kanskje løpets flotteste parti. I flott vær – som jeg hadde – er det en fantastisk utsikt mot Rondane i nordøst, og hele Nordseter- og Sjusjøenplatået i sør. Her var det også mindre steinete sti og en drøm å løpe. 15 kilometer passeres på laveste punkt mellom disse fjellene og mens man ennå er i drømmeland passeres 20 km litt etter Hitbekken på vei over vestre del av Reinsfjellet.

KRIKSFJELLET

UTSIKT MOT RONDANE FRA HITFJELLET

HERLIG STI OVER HITFJELLET

BROA OVER HITBEKKEN

Det er lettløpt videre ned fra Reinsfjellet – over vegen mellom Pellestova og Reina – og ned forbi Malmtjørnet før stigningene opp mot Hundersætra og Pellestova starter. Pellestova er ikke hva Pellestova var den gang vi var der på samling i et nedslitt leirsted – eller stakk innom for en kaffekopp og vafler på skitur vinterstid. For noen år siden ble det nedslitte stedet revet og erstattet med et stort og flott leilighetshotell som Bjørn Rune Gjelsten kjøpte i våres – men kafé er det der fortsatt, men slike utskeielser hadde jeg ikke tid til denne gangen.

http://www.pellestova.no

MALMTJØRNET MED PELLESTOVA OG HAFJELL I BAKGRUNNEN

Allerede tidlig på turen må jeg ha vridd høyre foten, for jeg hadde periodevis skummelt vondt i høyre ankel og vrist. Jeg visste ikke årsaken til smertene og var lenge bekymret, men snart halvveis på turen regnet jeg med at det ikke skulle stoppe meg.

Ved Pellestova sendes ultraBirkerne ut på en sløyfe over Hafjell – på stier som helt sikkert blir merket i september, for her var det ikke lett å løpe riktig. Spesielt etter høyeste punkt blir stiene smale og vanskelige å skille fra sauetråkk. På et tidspunkt kom jeg for nær toppen på et av skitrekkene og forsto at jeg hadde misset et ikke merket stikryss. Jeg peilet meg inn på en putt hvor jeg helt sikkert ville støte på stien igjen, og tråkket i veg gjennom halvmeterhøy tett fjellvegetasjon.

STIEN OPP MOT HAFJELL

Det ble 10 minutter høye kneløft og minimal fart før jeg traff på en smal hestesti (!) som skulle følges videre. Nå var 25 kilometer passert, og kroppen hadde så smått begynt å si fra. Den drøye kilometeren jeg fulgte hestestien – eller prøvde å følge hestestien – gikk sakte. Jeg leste terrenget så godt jeg kunne, og var ganske sikker på at jeg valgte rett. Jeg traff i alle fall på hesteskilt også i andre anden av stien.

MERKET FOR HESTER - OG TYDELIGVIS LØYPE FOR ULTRABIRKERE

Mot slutten av denne runden krysset jeg ei myr hvor alt som het sti ble borte, og akkurat mens jeg sto der og klødde meg i hodet ringte Tor Arne Stjern for å sjekke hvor langt jeg var kommet. Natta før hadde han sendt melding om at han skulle prøve å møte meg på Nevelfjell – og nå var han på bussen på veg opp mot Nordseter. Jeg gjettet riktig på retningen og fant fort tilbake til stien – og deretter var det en kort bit på grusvei fram til Pellestova. Her blir visstnok en av matstasjonene på UltraBirken.
NEVELFJELL I LETT REGNVÆR

Yr.bom (yr.no) hadde varslet overgang fra lettskyet til sol og nesten skyfritt på ettermiddagen. Nå skyet det i stedet over og det regnet lett den neste halvtimen – nok til at tørre steiner ble våte og glatte, og nok til at jeg tok på meg jakke.  Etter Hundersætra venter dagens hardeste motbakke, 170 høydemeter fra Ukstjønnbekken til Nevelhytta på toppen av Nevelfjellet. Det er litt steinete over Nevelfjell, men for den som har krefter er det greit å løpe – det er ikke spesielt bratt noe sted. På toppen av Nevelfjell skal det være 30 kilometer, mens jeg nå hadde 34 km på GPS’en og dermed ca 31 km for UltraBirken.

JEG MØTTE TOR ARNE MENS JEG VAR PÅ VEI NED FRA NEVELFJELL

På de første nesten 6 timene hadde jeg ikke møtte så mange turgåere, kanskje 15, men nå ble det betydelig mer folksomt mellom Nevelfjelltoppen og veien mot Nordseter.  Etter dagens tyngste parti ventet nå dagens letteste – og selv om det var litt steinete øverst var det fint å løpe ned fra Nevelfjellet. Halvveis ned i lia møtte jeg Tor Arne – så derfra fikk jeg hyggelig selskap helt til Stampesletta 4 timer lenger fram.

Det var kjekt med følge – og han hadde jo frivillig valgt å følge meg i diltefart. Nå hører det med til historien at også han har to skadeår og fire NIMI-operasjoner bak seg (jeg har bare tre operasjoner)… men fullt så sakte som jeg løp hadde han ikke løpt i en annen setting. Etter at vi er nede fra Nevelfjell ventet en kilometer på kjerreveg før vi igjen forsvant inn på stiene mot Løvisåsen og Nordseterfjellet der jeg hadde vært også 5 timer tidligere. Litt «knudrete» sti og litt flere gjørmehull og litt mer stein – men når man blir sliten merkes jo også slikt mye bedre.

KRAMPEGAMMELN'S COMEBACK

Så var det klart for KrampeGammeln's comeback. Med ganske nøyaktig 40 km på GPS’en og mange timer med mye vridning på steinete stier – kom krampa, i første omgang i begge leggene. Litt tøying – og vi kom oss videre over Lunkefjell uten å løpe feil denne gangen. Like etter Lunkefjell deler løypa seg og vi følger gammle Birkebeinerløpets trasé ned mot Heståsmyra. Her ble løypa lagt om etter et par år fordi det var veldig steinete og småskummelt et parti på noen hundre meter. Jeg tror vi skal følge hovedløypa igjen nå – og i ultraløperfart går det greit selv om det er mye stein.

Rett etter Lunkefjell kom backup-Rolf oss i møte, lettbent på dagens andre treningsøkt, og ned mot Sjusjøen kunne han peke på taket til det gamle hotellet som er ombygd til leiligheter,  der han og kona har et krypinn. Nå var også KrampeGammeln i sitt ess, og det ble flere krampestopp. Ikke så lenge av gangen, men en del minutter tok det jo med tøying av kramper spesielt på innsiden av lårene. De gjorde seg nok noen tanker om hva tregingen holdt på med, men Tor Arne og Rolf er jo høflige og hyggelige.

TOR ARNE OG MEG BRATT UTFOR I BIRKEBEINERBAKKEN

Løypa ned fra Sjusjøen var den som har vært brukt i Birkebeinerløpet alle år inntil nå – til litt etter Spiten som er ca 45 kilometer ut i UltraBirken. Rolf sa takk for følget etter Birkebeinerbakken. Med så få deltagere som det tross alt blir i UltraBirken vil ikke de gjørmete partiene som fortsatt er der, spille så stor rolle. Slitasjen blir minimal i forhold til tidligere med mange tusen løpere over de gjørmete partiene. Nå var vi nede i skauen, utsikten var borte, og løpbarheten mye mer variert enn tidligere.

ROLF OG TOR ARNE VED NYBU

Det var en hel del løping på veg og kjerreveg, men også gjørmete og våte partier – og partier med mye stein. Spesielt overgangen mellom Spiten der vi forlot gamleløypa og til området ved Mesnasaga der vi traff på nyløypa, var det noen utfordrende partier som vil kreve litt ekstra av slitne løpere. Jeg var i alle fall sliten i bena - spesielt låra – og selv om jeg hadde gjort unna krampetøyestoppene gikk det saktere enn sakte.

TOR ARNE PÅ BROA OVER MESNAELVA, HER SKAL ALLE BIRKEBEINERLØPERNE PASSERE - VI ER NÅ I DEN NYE LØYPA TIL DET ORDINÆRE BIRKEBEINERLØPET
Fra Mesnasaga var det mest lettløpt og mykt fint underlag gjennom skauen på sti og ski/kjerreveg. Etter passering 50 kilometer (54 for meg) var det en del skikkelig blaute partier som kan måle seg med mye av det vi hadde i gamleløypa. Det er vanskelig å se for seg hvordan man kan forhindre gjørmekaos på noen av disse partiene, men hva så – litt møkk må terrengløpere tåle. Noen steder var det utbedret med duk og singel, men det vil bli voldsomt omfattende å gjøre det samme i de verste partiene.
HER VAR DET EN BEARBEIDET - ELLER KANSKJE HELT NY - STI

ET AV FLERE VELDIG BLØTE PARTIER PÅ FLATENE FØR NEDLØPINGA MOT LILLEHAMMER. DET BLIR IKKE ENKELT Å GJØRE NOE MED DETTE, DET ER BARE Å INNSTILLE SEG PÅ LITT GJØRMEKOS I ÅR OGSÅ.

Nedløpinga mot Lillehammer var fin. Litt bratt noen steder, men mykt fint underlag. Vi slet litt med å finne riktig løype i alle stikryssene, men merkinga blir vel bedre løpsdagen. Og helt til slutt venter et par kilometer sjarmøretappe på lysløypa gjennom bebyggelsen og mindre skogspartier til Stampesletta og litt sikksakk før målgang.

GPS’en viste altså 62,89 kilometer, av det var tett oppunder 60 kilometer UltraBirkens trasé. 1330 høydemeter blir kanskje 50 meter mindre for UltraBirken. Av totaltiden på 10:03 var 28 minutter stopp. Med fratrekk for fotografering, noen turer i sekken, et par stopp for å tømme skoa for smårusk ++, betyr det at krampestoppene – som føltes som en evighet – neppe tok mer enn 15 minutter. Jeg tapte nok mer tid på forsiktig løping for å holde krampene i sjakk de siste 2 milene.

"FROSKEFØTTER" ETTER 10 TIMER MED VÅTE SKO OG SOKKER. SELV OM DE VÅTE PARTIENE VAR KORTE, VAR DET LIKEVEL NOK TIL Å HOLDE MEG VÅT HELE TUREN

Været hadde bedret seg kraftig etter Sjusjøen, og på Lillehammer kom vi i «mål» til 25 varmegrader og sol – herlig!! Underveis hadde jeg tømt drikkeflaska med 3 liter sportsdrikk i tillegg til en drøy halvliter bekkevann mot slutten, jeg hadde fått i meg tre gel og 4 brødskiver, og jeg savnet bare kaffe eller cola helt på slutten – men cola’n lå heldigvis i bilen og ventet. Bena var vonde – men utover det var jeg ikke spesielt sliten. Jeg er jo ikke trent for dette ennå, men håper å være litt bedre forberedt i september – til en konkurranse jeg gleder meg veldig mye til.

TAKK TIL BACKUP-ROLF (BILDE FRA STARTEN)  OG TOR ARNE FOR SUPPORT OG SELSKAP.
Hvor fort vil de beste løpe?

Under 5 timer er ikke umulig.
Med start 08 vil alle som bruker under 8 timer få følge med løpere i det ordinære Birkebeinerløpet siste mila. Selv den som løper UltraBirken på 8:30 vil få selskap med noen løpere fra de siste startpuljene…. men da er det ikke så veldig folksomt lenger.  Om jeg blir helt sist gjør det ikke noe, jeg håper bare arrangøren setter en maksimaltid som er oppnåelig for meg og for flest mulig andre.

søndag 22. juli 2012

Ny fin tur i "Lille Kvennarunden"

ETTER REGN KOMMER SOL. GÅRSDAGENS REGNBUEFOTO  KAN STÅ SOM ILLUSTRASJON PÅ HVORDAN JEG OPPLEVER LØPINGA OM DAGEN.

Fredagens løpetur ble en opptur både fysisk og fordi jeg fant en ny fin treningsrunde. I dag ble turen gjentatt, nå sammen med Lilo - og likevel bare 4 min saktere (1:08 vs 1:04). Det er utrolig oppmuntrende å kunne løpe i vanlig treningsfart - og direkte overraskende at jeg også kan løpe/jogge alle motbakkene. Denne "Lille Kvennarunden" som jeg har valgt å kalle den starter med nesten 150 høydemeter på de 2 første kilometerne, i utgangspunktet alt ennet enn greit for en "superslow starter" som meg.

Med Lilo som følge blir det litt stakkato løping i blant, men hun blir stadig flinkere til å holde jevn fart. I dag ble det riktignok et halvminutt stopp da hun fikk los på et eller annet.

Legg merke til den fine stien på bildet, 70-80% av "Lille Kvennarunden" går på slik fin sti.

ULTRABIRKEN OG NUC
Jeg velger fortsatt å matche skrotten forsiktig, og løper bare annenhver dag ennå en stund. Dagene mellom blir det sykling 1 time eller mer. Selv om løpinga går greit kjenner jeg det litt i lysken etterpå.

Det blir forøvrig en riktig så lang tur onsdag eller torsdag kommende uke. Da skal jeg jogge gjennom hele løypa til UltraBirken, 58 kilometer med første 40 km i fjellterreng - det gleder jeg meg til.

I et nyhetsbrev til NUC-deltagerne i dag ble det også klart at Jannicke legger om andre halvdel av traseen. De første 40 kilometerne til Elgstøa beholdes, resten blir i stor grad som fjorårets avslutning, så da må jeg før eller senere ut og titte på dette også. Det er mye dårlig og lite brukt løype som tas vekk, så slik sett er det greit - og jeg rakk jo å komme på noen inntil nå ukjente steder for meg. At det blir 8 km kortere med ny løype er nok også OK, 82 km på blåstier er en stor nok utfordring.


FRA STUA I OLE'S NYE BOLIG.

GRATULERER MED HUSKJØP, OLE
Før helgen fikk Ole tilslag på en flott rekkehusbolig på Auli. Fra gjesterom i kjelleren hos oss til 3 plan for seg selv på Auli blir en kjekk overgang for junior.

Timingen er bra, for i september må vi starte salgsprosessen for å få solgt huset her... om 7-8 måneder flytter vi til Vormsund Brygge. Da avvikles også treningsrommet, så det er fint at sykling på rulla mer og emr erstattes av løping igjen.

fredag 20. juli 2012

I'm back - beste løpsopplevelse på 3 år

MARKBLOMSTER I SKOGKANTEN VED "KVENNA"
HVORFRA DAGENS LØPETUR STARTET

Jeg bare MÅTTE prøve igjen, løpe i "normal" fart altså. Det er lengre enn lengst siden det gikk smertefritt (sept 2009) og et par tidligere tester har vært alt annet enn vellykket. I dag lot jeg Lilo (bikkja) bli igjen hjemme og løp ut fra "Kvenna" i Fenstad i fint kveldsvær. Planen var å gå fort i motbakker og løpe i normal langturfart i lettere partier. Det ble jogging i motbakker og halvrask løping ellers. Wow, for en følelse.

SMALE STIER, MEN FLOTTE Å LØPE PÅ !

En halvtime ut i løpeturen var jeg sikker på at dette skulle bli en smertefri tur, og jeg grublet over hva jeg skulle skrive på Facebook og bloggen - og drømte meg helt bort i min egen opprømthet. Da ble jeg brutalt minnet på at når man løper fortere faller man hardere. Med lårhøne og oppskubbet håndledd var jeg litt mer forsiktig resten av turen, og ikke bare gikk det smertefritt - det var til og med hyfsat fart (for en gammel mann). Når så jeg sist 6 tallet pr/km i kupert og våt terrengløype?? (jada, høyt på 6-tallet).

HØYRE (ØSTRE) DEL AV DAGENS RUNDE ER EN DEL AV OLAVRUNDEN JEG HAR LØPT MYE ETTER AT JEG FLYTTET TILBAKE TIL FENSTAD. MYE AV DEN VESTRE LØYPA HAR JEG IKKE VÆRT OBS PÅ, DEN EKSTISTERTE IKKE DA JEG FLYTTET TIL RÅHOLT RUNDT ÅRHUNDRESKIFTET. JEG FANT DEN PÅ TUR-O KARTET TIL NES O-LAG (TAKK BRUTTER'N FOR AT DU KORRIGERTE INN DENNE STIEN).

DENNE NYE RUNDEN PÅ 9 KM (ELLER 14 KM MED START VED KÅRSTAD) KOMMER TIL Å BLI MYE BRUKT I TRENINGA MI FRAMOVER. MEST SMAL STI, NOEN MYRHØL, MEN GJENNOMGÅENDE VELDIG BRA LØPBART - OG BARE MIDDELS KUPERT.


Det er tre måneder siden jeg kom i gang igjen med dilting og jogging annenhver dag, og gradvis har både bekkensmerter, lyskeplager og hælen blitt bedre. De siste to ukene har det gått smertefritt i rolig fart, men jeg var ikke alt for optimistisk før dagens raskere tur - som var den endelige testen på om jeg nå var mer eller mindre fit for fight igjen.

Det ble en gedigen opptur, og den fineste løpsopplevelsen på minst 3 år. Ja, en av de beste løpsopplevelsene noensinne, for nå har jeg lært at det ikke er en selvfølge å kunne løpe som man vil. Før var fokus bare på tid og resultat, løpinga var ellers en selvfølge. Jeg er snart en gammel mann, men med litt flaks får jeg kanskje med meg et antall lange terrengløp en del år framover.

Det er 2 måneder til UltraBirken... og ytterligere to uker til Nordmarka Ultra Challenge. Jeg går for begge!


MARTIASTEIN. DENNE HAR JEG IKKE SETT TIDLIGERE. DEN LÅ PÅ EN STI JEG TIDLIGERE IKKE HAR LØPT. FORRIGE GANG JEG BODDE I FENSTAD LØP JEG UTENFOR STI I DETTE TERRENGET NÅR JEG TRENTE TIL ORIENTERING, OG PÅ VEGER NÅR JEG TRENTE TIL VEGLØPING.


 DET ER FRODIG OG VAKKERT I SKOGEN NÅ - I BAKGRUNNEN KAN VI SKIMTE LØYPEKRYSSET DER DAGENS TUR STARTET. DETTE ER FORØVRIG 50 METER FRA HYTTA TIL EN AV NORGES BESTE ULTRALØPERE (JOHN HENRY STRUPSTAD).

onsdag 18. juli 2012

Tur-o er fin trening

Det er to år siden jeg sist konkurrerte eller løp turorientering - mye på grunn av skadeproblemene. Men, nå som jeg blitt har blitt mye bedre måtte jeg ut en tur med o-kartet igjen:

Jeg tok med meg turorienteringskartet over Johnsrudberget her i Fenstad, og bikkja til junior - og strøk til skogs litt ut på kveldinga. Kompasset glemte jeg og forstørrelsesglasset på kompasset savnet jeg også, men skitt au - jeg har da plenty av rutine...

Det er ikke like lyst i skogen som i åpne områder, det gjorde ikke kartlesinga enklere. Jeg skimtet det meste, men ikke godt nok til at jeg hele tiden så hva slags postdetaljer som skjulte seg i postringene på kartet. Ja, for jeg hadde jo glemt klippekortet med postbeskrivelsene også, men fotoapparatet glemmer jeg aldri - så med rumpetaska snudd bak-fram til mageveske, hadde jeg enkel tilgang til fotoapparat og kunne knipse bevis på at jeg hadde vært på postene.

JAKTTÅRNET I LANGMYRA EGNES SEG DÅRLIG FOR O-POSTJAKT, SÅ VI DRO VIDERE. HAR DU BRA SYN SER DU AT MOLTENE ER I FERD MED Å MODNES.

Den aller største utfordringa var Lilo "propellhunden" i bånd gjennom kratt og kjerr, over og under vindfall og ellers passering av ulike våte elementer. Det finnes bedre koordinerte par enn Lilo og meg, og båndet måtte kortes inn til et absolutt minimum så vi kom oss mellom de samme trærne begge to, og synkkront over eller undre andre hindringer. Det ble et par turer på trynet for oss begge.

HUND PÅ POST!
DISSE POSTBØTTENE (TOTALT 60) VAR FAKTISK MIN IDE DA JEG HADDE ANSVAR FOR TURORIENTERINGA TIL NES O-LAG FOR CA 20 ÅR SIDEN. SENERE LAGET JEG OGSÅ 100 SLIKE TUR-O-POSTER TIL EIDSVOLL O-LAG.

Orienteringa gikk greit nok den, de 11 postene ble funnet uten noen store leteaksjoner eller frustrasjoner. Det er over 10 år siden jeg beveget meg utenfor stiene i dette området - men o-rutinen holder til orientering i joggefart. Det var 80 fine minutter i Fenstadterrenget, og også hyggelig gjensyn med en flott treningssti i tørt terreng som jeg helt hadde glemt bort.

Turorientering er fin trening. Bra for løpskoordinasjonen, skånsomt og likevel bra styrketrening, og spennende. Det er  en merkelig glede ved å finne postene, det blir aldi kjedelig!

ÅTTE AV DAGENS 11 POSTER

LITT BAKGRUNN:
Selv om det er mange år siden jeg var aktiv o-løper, definerer jeg meg fortsatt som o-løper fra tid til annen. I 27 år fra 1977-2004 løp jeg 1180 orienteringskonkurranser (bare 27 fra 2005 til i dag) og jeg var også ansvarlig for tur-orientering i klubben i mange år.  Jeg bommet mye - og trøsteløp masse vegløp - men det var orienteringa som fascinerte meg. Jeg la opp som o-løper mange ganger, men det varte bare et par måneder hver gang.

Det interessante med vegløpinga (har rukket 863 veg- og terrengløp også) var at det gjerne gikk best i perioder med mye orientering og trening i skogen - i alle fall på distanser opp til halvmaraton og 30-kilometere. Trening på mykt underlag utenfor sti er undervurdert!! Det går sakte, men er effektivt, og da må man legge igjen GPS og fartsmåling).

Først når jeg ble fanget av ultraløpinga i 2005, og samtidig begynte å skrive for kondis.no, ble det slutt på orienteringskonkurransene - i alle fall nesten. Derimot løper jeg med kart på nesten alle treningsturer i terreng.... og på reiser og ferieturer. Det første jeg forbereder før ferieturer er utprint av kart som egner seg å løpe etter, enten det er snakk om bygater, strender eller terreng. Kart gir en ekstra dimensjon til løpetreninga...