søndag 30. mai 2010

Ultraløperens uke besto av 300 km på sykkel

En hel uke uten løping, bare sykling. Begynner så smått å få abstinens, og sikler når jeg ser andre som er ute og løpetrener. Ennå gjenstår tre sykkeldager før jeg prøver å løpe igjen.

Men... dersom løpeavhold kan gjøre meg bra i magen, blir jeg veldig fornøyd. Hælen er åpenbart på bedringens vei uansett, og der venter jeg altså på ny operasjonsvurdering.

Ingen av skadene plager meg når jeg sykler eller går, så dermed har jeg syklet litt hver dag denne uka og toppet det med en fin 102 kilometers tur søndag kveld (det var det jeg trengte for å komme opp i 300 sykkelkilometer denne uka).

Syklinga på racern går forresten stadig bedre. Jeg vingler mindre, er tryggere i utforbakker og tåler å trå til hardere. Nå skal jeg også få handlet inn ny sykkelpumpe med trykkmåler. På fredagens guttetreff med noggo attåt i Odal'n fikk jeg briefing i dekktrykk, og det viser seg at jeg kjører med ALT FOR LITE trykk i dekka. Har ikke pumpa opp siden jeg kjøte sykkelen i fjor høst - og den lille håndpumpa jeg har duger ikke.

Vendepunkt på dagens sykkeltur var Skyrudtoppen litt sør for Kongsvinger.

GPS'en viser 51,1 km og 2.09 halvveis. Tilbaketuren gikk i nøyaktig samme fart, dvs 23,5 km/t. Det er nesten 2 km/t raskere enn en 80 kilometers tur på samme veier for et par uker siden.

Fredag var det guttetreff hos Stein i Odalen. Både han, Sten, Øisten (tar bildet) og Ragnar deltok i Odalskarusellens 7 km før sammenkomsten. Jeg var "bare" syklende fotograf... det var ikke like morsomt. Bildet er tatt lørdag formiddag mens vi lurer på om promillen er lav nok til å reise hjem.

torsdag 27. mai 2010

Etter Ulvådalen…

"Give me five": Ole Henrik Hytjanstorp gir Gammeln hånda etter 25 kilometer... to kilometer senere var løpet over for min del.

I pinsen gjorde jeg et nytt forsøk på å fullføre et ultraløp uten tilstrekkelig treningsgrunnlag. Det gikk som det kanskje måtte gå; brutt løp.

Hva i all verden er det som får meg til å starte på et 50-kilometersløp når treningsdagboka viser 33 km i ukesnitt på årets 21 første uker? Riktignok har jeg gått mye på ski og også syklet mye, men det har jeg liten glede av når krampeproblemene kommer av for dårlig løpsgrunnlag.

KrampeGammeln
Etter 25 km begynte det å lugge i leggene, to kilometer senere satt det voldsomme kramper i begge leggene og på utsiden av anklene… ikke siden 2005 (i mine to første ultraløp) har jeg fått det så voldsomt, og jeg forsto ganske raskt at det var umulig å fortsette. Til alt hell var Bjørn Hytjanstorp like i nærheten med fotoapparat og bil, så da fikk jeg skyss tilbake til mål.

Formen er egentlig ikke håpløs, det gikk greit å løpe i ultrafart (snitt 5.31/km da jeg brøt)… men løpsgrunnlaget er altså alt for tynt. Ganske raskt etter at jeg stoppet opp ble også magesmertene så ille at det ikke var mulig å starte opp igjen.

Her blir jeg intervjuet etter at jeg brøt løpet....

Ulvådalen Rundt
Løpet gikk i fine omgivelser for en som liker seg i skauen, og det gjør jeg. Runar Thorstensen hadde tilrettelagt en fin løype, det var drøyt 20 deltagere og fint vær. Tross alt hadde jeg en fin 1.pinsedag selv om jeg må vente litt til før jeg får registrert mitt 25.fullførte ultraløp (har fullført 24 av 30 starter i ultraløp siden sommeren 2005).

Bildereportasjen min på kondis.no

Mer omtale av løpet på kondis.no/hedmark

Fra arenaen...

Løpsleder Runar overrekker HYTTEPLANken 2009 til meg like etter at jeg hadde overrakt trofé for 50 maratonløp til han.

Ja, du får trekke ned buksa
Disse magesmertene som jeg har lurt på om kunne være en eller variant av brokk var jeg innom fastlegen med i går. Dvs, fastlegen hadde fri, og en vikarlege på legesenteret var til min disposisjon. Ja, du får trekke ned buksa, sa damen etter at hun hadde klemt og kjent på magan; så skal jeg kjenne på pungen og sjekke prostata. Buksa gikk ned og sjekken gikk bra, ingen tegn overhodet på brokk. Hun så også på verdiene etter alle prøvene under den årlige sjekken jeg var på i mars, og de var jo bare ”imponerende”.

Plan B
Dermed sitter jeg igjen og er tilsynelatende frisk. En hæl som ikke er bra, men på bedringens vei (tror jeg da) og en mage som smerter under og etter løping, av en eller annen uskyldig (?) grunn. Hodet ser også helt ut, men er nok noe skadet….og klar for iverksetting av PLAN B.

Opprinnelig var tanken å operere hælen i slutten av juni (etter Kristins Runde), dersom den ikke i mellomtiden var blitt mye bedre eller dersom Dr Daljord mente det kunne utsettes. Jeg har ikke oppnådd kontakt med Daljord etter at røntgenbildene ble tatt av hælen for en uke siden, men tror jeg nå uansett går for Plan B, som var å ”bare sykle” 5-6 uker – for å se om det ville hjelpe på plagene.

Moderert Plan B
Det jeg ser for meg nå er en moderert Plan B, hvor jeg sykler 5-6 dager pr uke, men hvor jeg også legger inn en ukentlig lang langtur. Det som avgjør omfang av løpinga er mer magesmertene enn hælen, selv om hælen fortsatt er vond. Magesmertene er mest sannsynlig en form for strekk eller lignende som jeg pådro meg under 2xflyttesjau sammen med junior i februar-mars, og hælen responderer bra på to nye skopar jeg har kjøpt (+1 størrelse, 7 andre par er kastet…. for små/trange).

Har ikke lært noe – nye ultraplaner
Hvis jeg tar opp tråden fra innledninga: Hva i all verden er det som får meg til å starte… så har jeg ikke lært så mye. Uansett problemer og usikkerhet innbiller jeg meg at jeg skal klare å gjennomføre 3 ultraprosjekter før sommerferien:

1. ”Alle 60 Nes O-lags tur-o-poster på en dag”
2. ”Kristins Runde”
3. ”Alle Feirings 12 topper 600meter+ på en dag”

På toppen av dette skulle jeg gjerne startet ferien med Hornindal Rundt…. men, det er nok mer en en søt drøm og rimelig urealistisk. Drømmen lever.

Og får jeg en periode med lite løping og kanskje ikke en gang sykling får jeg kose meg i hagen… sommerklargjøringa er nå i boks:


fredag 21. mai 2010

Det hangler og går


Dagens bilder ble tatt med mobilkamera, er uskarpe - men like fullt gode minner fra nok en fin tur i Fenstadmarka. Tidlig på kvelden var det ennå 24 grader - årets varmeste dag så langt.

Denne uka har jeg tatt røntgenbilde av hælen, men har ikke klart å oppnå kontakt med legen som skal se på bildet og vurdere behov for operasjon. Uansett er ikke plagene verre enn at jeg får trent - dersom jeg aksepterer at det gjør vondt.

Det som bekymrer meg like mye er at jeg kanskje har pådratt med såkalt "idrettsbrokk". Jeg har slitt med smerter nederst i mageregionen noen måneder nå, og det er verst rett etter løpeturene - selv om det i det senere også kjennes mens jeg løper.

Det positive oppi denne elendigheta er at jeg kan sykle uten å være plaget av hverken "akhilleshæl" eller "idrettsbrokk". Blir det for ille får jeg sykle til jeg blir bra eller operert.

Uansett stiller jeg til start i Ulvådalen Ultra om 2 dager, 51 kilometer på grusveier øst for Elverum.

Du vet det snart er sommer når løvet spretter...

Trollskog... vått etter gårsdagens skybrudd.

Mer trollskog...

Denne bekken har jeg ikke sett før, hørte den fra stien og oppsøkte bruset...

Dagen derpå... det er nok ikke ofte jeg kommer til å høre denne fossen.

...og ved Ellingsjøen møtte jeg en "tømmerhogger", min 71 år spreke løpsvenn fra Ullensaker/Kisa; Henning Høgheim. Henning har forresten ved to anledninger vært leder for Kondis, men det blir nok lite løping på ham heretter etter en operasjon sist vinter. Som speaker på Jessheim Vintermaraton og UKI-karusellen får vi nok fortsatt høre vestlandsstemmen hans...

Hvitveisåker i skogen hører våren til.

Selv ugress i hagen er pent på en slik dag.

søndag 16. mai 2010

100 km på sykkelsetet

Gammel'n på landeveien mellom Disenå og Seterstøa. Kanskje ikke den mest ekstreme naturopplevelsen det er mulig å oppleve her i Norge. Ja, nå har jeg barbert meg og er klar for feiring av nasjonaldagen i morgen.

Etter løpeturen på nesten 4 timer i går hadde jeg tenkt at dagens 100 km på sykkel skulle bl en "ned-i-kjellern-opplevelse". Det ble det ikke på noen som helst måte. Konklusjonen må være at jeg ikke tok i nok!

Jeg har ikke mer enn 7-8 turer totalt på racersykkelen jeg kjøpte i fjor høst, og jeg er så definivt på opplæringsstadiet ennå. Jeg sliter ennå med balansen når bilene suser for nær innpå eller jeg må ta en hånd vekk fra styret. Jeg tukler med gearet når jeg må skifte på den fremre kransen... med et par kjedeavhopp som konsekvens, og jeg er redd når farten kommer opp i 35km+ i utforbakker. Dessuten skulle jeg gjerne hatt en enda lettere utveksling i bratte motbakker.

Snittfarten på dagens 80 kilometer i duskregnet med racer'n og etterfølgende 20 km på trimsykkelen hjemme var 23 km/t. Ikke akkurat noen imponerende fart, men dette var da også ment som kombinert restitusjonstrening og sykkeltilvenning. Det er overhengende fare for at det kan bli mye sykling senere denne sommeren inntil hælen er bra igjen (operasjon eller ikke).

Halvveis ventet gel og melkesjokolade. Gelen av nødvendighet, skokoladen av ren skjær lyst. Legg merke til GPS-klokka festet utenpå sykkelcomputeren.... den gir flere opplysninger på samme tid uten å trykke på brytere - og var viktigste underholdninga på turen. Neida, jeg spiste ikke opp HELE den svære sjokoladen!

Spennende tur?? Nei, det ville væl være å overdrive. Det var gråvær og duskregn og nesten ikke folk å se. Av vilt var det bare tusenvis av meitemark som krøp omkring i den våte veibanen å se - like mange var for lengst kjørt flate. Endeløse jorder, og litt industri - f.eks. produksjon av veksttorv, ferdigplen, potetgull, brygger og trematerialer. Å følge med på kjørt distanse, hastighet, stoppeklokke og høyde over havet på GPS'en var viktigste tidsfordriv i tillegg til å tråkke og tråkke og tråkke.

Turen gikk fra Fenstad til Årnes, og deretter østsideveien via Seterstøa, Disenå og Skarnes til Sander. Samme vei tilbake. Ganske beskjeden trafikk fra Årnes og nordover - så det er en fin sykkelrute. Totalt 80,21 km og 383 høydemeter. Tid 3.40.35 (1.51 til vending, 1.49 tilbake)

De siste 20 kilometerne i treningsrommet var sånn sett mer spennede, med Brann-LSK på TV'n.... (dommer'n som la til 5 minutter for ikkeno' ødela litt av humøret).

Før jeg legger ut på lengre sykkelturer bør jeg kanskje lære meg å bytte slange i tilfelle punktering. Før det må leg vel også kjøpe reserveslange og litt sykkelverktøy, og ei pumpe eller luftpatron.... Overtrekk til skoa og sykkelhansker står også på ønskelista, så det blir nok en tur til Råholt Sykkel og Sport med det første...

lørdag 15. mai 2010

Firedobbelt glede - hvilken luksus!

Fra venstre ser vi Roy Arne Syversrud, Hilde Johansen, Jørn Christian Syversrud, Synne Granå Vesterhus, Gunnar Skandsen, Per-Einar Roth, Adelheid Huuse og Gunnar Fæhn.

Jeg er glad i Fenstadmarka.
Jeg er glad i løpe langt.
Jeg er glad i å løpe sammen med andre.
Jeg er glad i å treffe nye mennesker.

I dag fikk jeg kombinere alle disse gledene, hvilken luksus! På Facebook og kondis.no (kondisjonsforum) hadde jeg invitert til langtur i Fenstadmarka. Tre og en halv times stiløping i ganske kupert terreng, samme turen som Per-Einar og jeg testet 2.mai: Testet 15-mai turen sammen med Per-Einar

Kart og GPS måling fra linken ovenfor er altså relevant også for dagens tur.

Responsen var god, og i duskregn ved Skianlegget i Fenstad møtte det fram åtte gjester til turen min klokka 10 i formiddag. Fire kjente jeg fra før, og fire var nye bekjentskaper (Roy Arne, Hilde, Jørn Christian og Gunnar S).

Det er selvsagt noe nivåforskjell på løperne når vi er ni løpere på langtur, men ikke verre enn at dette fungerte veldig bra, og de beste "fikk lov" å stikke fra etter drøye to timers løping. Totalt var vi ute mellom 3.35 og 3.45. Tre av oss har løpt mange ultraløp, to skal debutere i år (Gunnar S og Roy Arne)... og ikke blir jeg overrasket om også de fire siste prøver seg før eller senere. Jeg får invitere til flere treningsturer senere og messe videre på hvor morsomt det er å løpe lenger enn langt.

Grindervangen, etter ca halvannen times løping.

Alle som blir med meg over Vardåsen (410moh) må prøve seg på Ruggesteinen...

Det var altså en fin rolig tur på mest smale stier, uten sol og god utsikt, men egentlig veldig fint løpsvær med 11 grader og duskregn. Det skravles og juges, og litt fotostopp har vi også tid til. Helt spesielt hyggelig er det at også tre av løperne er spreke damer, som tar en utfordring ikke så alt for mange jenter ville tatt. Dete er jo en kjent sak at jentene gjennomgående er mer kondisjonssterke enn de tror, og for gutta ofte motsatt.

Nok en flott tur med løpevenner... det syntes visst de andre også, tolket ut fra meldinger på mail og facebook i dag.

Se også Adelheids blogg: Sosial langtur på kronglete stier i Fenstadmarka

fredag 14. mai 2010

Auda, korte løp er tøffe greier !



Hva skjer, bena er stokk stive, jeg har løpt 500 meter, jeg er nesten sist i feltet. Er jeg syk, kanskje noe galt med hjertet, her er jo null kapasitet... fytterakkern som det brenner i bena og jeg får nesten ikke puste.

I går, på Kristi Himmelfartsdag, skulle jeg altså prøve meg på en konkurranse kortere enn halvmaraton - for første gang på 2 år. Som innledningen antyder, det ble en aldeles grusom åpningskilometer. Etter 800 meter var jeg nær ved å begynne og gå, og vente inn datter og barnebarn litt lenger bak i feltet.

Fornøyd gammel mann med premie

Åpningskilometeren gikk på 4.44, det sakteste jeg vel noen gang har startet et løp på halvmaraton eller kortere. Og likevel var jeg positivt overrasket over at det ikke var enda verre. Jeg fikk roet ned farten og slapp enda flere løpere forbi meg - men kom så ganske raskt inn i en grei rytme. Er det mulig å klare snittfart 5.00/km til mål? Jeg trippet avgårde meg gubbesteg og i en fart som gjorde at pusten hang noenlunde med. Jeg fikk også tid til å glede meg over det fantastisk flotte og flate furuterrenget vi løp i, det aller meste av løypa på fine stier.

Jeg holdt i praksis samme fart helt til mål, og passerte også 10-12 løpere underveis. Pusten var den store begrensningen og hindret meg å øke farten mer, men bena kunne nok greit holdt samme fart en runde til. Hadde jeg løpt et par minutter raskere (15 sek/km) ville jeg vært der jeg var for to år siden sammenlignet med konkurrentene. Det var jeg fornøyd med, og framfor alt er jeg lettet over at jeg ikke brøt da jeg nesten daua etter 7-800 meter.

Km.tidene: 4.44, 4.45, 4.44, 4.44, 4.54, 4,41, 4,46, 4,24 (1,05 siste x meter).
Jeg ble nummer 5 i klassen og premiert !!! Greit at de andre også blir eldre og tregere.

Hælen min?
Jeg kan ikke skylde på den for at det ikke gikk fortere, men etter løpet og nå dagen etterpå er hælen vond. Jeg er like bekymret for smerter i bekkenpartiet mens jeg løper og enda mer etterpå. Har slitt med det helt siden jeg trappet opp løpinga igjen for tre uker siden, men det var ekstra ille etter løpet på Magnor.

Tone og Maja var også med.
På bildet ser vi Maja i startfeltet, og akkurat som i fjor var hun et par minutter før mamma i mål.

Video med Majas innspurt

Tone har nettopp avsluttet et to måneders opphold i Indonesia (uten trening), men var likevel bare 2 minutter bak fjorårstiden sid - den gang med pés fra pappa hele veien, nå ble hun peset bare de siste 2 kilometerne.

Nå er det bare å intensivere treninga til både hun og Maja skal løpe Romerike 6-timers i august.

Martin var fotograg for anledningen. Han hadde sparket ei tå i skoletrappa et par dager tidligere.
Se 94 Martin-bilder på Picasa: (klikk på bildet under).

Krystallmarsjen 2010

lørdag 8. mai 2010

Ultratur, Kyststien, Leila, sykkel og vafler

Ni løpere klare til ultratur: Brødrene Poul og John Christensen fra Danmark, Geir Frykholm, debutant Kjetil Raaen, Frants Mohr, Sten Gunnar Hansen, Anders Lindell, meg og debutant Leila Ferguson.

Geir Frykholm hadde invitert til Langtur Hurum Rundt 8.mai. Det var i dag altså, og åtte gjester stilte opp utenfor huset til Geir i Tempelveien på Sætre kl 10:00. Imponerende når man vet at det ble lokket med en tur på 55 kilometer. Været var strålende med sol og 8 varmegrader - med utsikter til betydelig varmere vær senere på dagen.

Sjøl sliter jeg både med den vonde hælen og dårlig form, så jeg garderte meg med å parkere sykkelen på Holmsbu - for en sannsynlig siste tomil på sykkelsetet. Det skulle vise seg å være et heldig valg - men av en annen årsak enn jeg hadde tenkt.

Turen starten med mye kupering på Kyststien mellom Sætre og Storsand før vi fikk 15 kilometer på asfalt sørover til Tofte. Bortsett fra i de lange bakkene opp fra Filtvedt (der Leila og jeg valgt å gå hele bakken) - løp vi samlet fram til første stopp på en bensinstasjon i Tofte. Været var varmere enn da vi startet og jeg hadde for lengst tatt av supertrøya jeg hadde på ytterst.


Her kommer vi inn mot Tofte sentrum...

Hælen var vond hele tiden, men ble ikke verre. Formen kjentes noe råtten (kanskje jeg tok i for mye på 40 kiloemeters sykkeltur i går kveld) - men det gikk noenlunde greit å løpe i ultrafart.

Siden de andre er sterkere løpere valgte Leila og jeg å gjøre stoppen i Tofte kortere enn de andre, og dermed sikre oss et forsprang som vi kunne flyte på til ut på Kyststien etter Tofte et sted. Men neida, vi løp (gikk mye) hele Kyststien fram til Holmsbu uten å se snurten av de andre. Hadde de tatt enda lenger pause? Hadde de bommet og var bak oss? Hadde de bommet og kommet vekk inn mot riksveien? Jeg prøvde å ringe Geir uten hell - men regnet med at de bevisst eller ikke hadde kommet seg opp til veien.


Leila på kronglete sti... dette var langt fra det verste partiet.


Men vakkert var det !

Se også Poul Christensens video fra deler av Kyststien

Kyststien ja; hvilken fantastisk fin opplevelse. Kronglete, bratt, kun få steder løpbar - men utrolig vakkert. Etter all gåinga på stien kom jeg litt mer til hektene igjen og vurderte å løpe også de siste to milene fra Holmsbu til Sætre, spesielt hvis de andre hadde bommet og var etter oss. Leila skulle på utdrikningslag i Holmsbu, så hun avsluttet da vi passerte Quality Hotel og Spa. Dette var hennes første løpetur som bikket over 5 timer. Tøft gjort Leila!


Ertsvika, den flotteste av flere strandperler langs Hurumlandets sørside.


Leila på klatretur...

Det var forøvrig et veldig hyggelig nytt bekjentskap med Leila, som helt ukjent for alle stiller opp på en slik tur med bare gutter og helt uten ultraerfaring. Den skotske jenta har bodd i Norge i 8 år, men jeg hadde ikke hørt om henne før hun for to uker siden figurerte på påmeldingslista til Romerike 6-timers i august.


Jeg hadde aldri vært i Holmsbu tidligere, idyllisk sted.

Så kom jeg joggende inn til Holmsbu, og var spent på om sykkelen til Sten Gunnar var der ennå. Han hadde valgt samme taktikk som meg. Men nei, sykkelen var borte - noe som betød at de andre måtte ha kommet veien fra andre kanten - og at jeg antagelig var veldig langt etter. Da var det ingen andre fornuftige alternativer enn å velge sykkelen... og etter 10 minutter skifting og tøying startet sykkelturen med stive og krampetruende legger i motbakkene opp fra Holmsbu.


Og i Holmsbu ventet sykkelen etter over fem timers løping (5.10). Vi brukte ca 2 timer på ei mil på Kyststien fram til Rødtangen. Sykkelturen videre tok 1.20 - altså 6.30 totalt.

Jeg var bare 4-5 kilometer fra Sætre da jeg tok igjen de andre, og fikk umiddelbart bekreftet at de hadde løpt feil. At jeg - som vanlig - hadde med meg kart, og de andre - som vanlig - ikke hadde med kart, var helt klart en medvirkende årsak. I bakkene ned mot Sætre passerte jeg også en krampeplaget ultradebutant og nyeste medlem i Romerike Ultraløperklubb, Kjetil BlackGnat Raaen, som hadde kortet inn 3 kilometer i forhold til de andres rute.


(Klikk på kartet for større kart) Leila og jeg fulgte altså Kyststien hele veien fra riksvei 281 til Holmsbu. Etter "instruks" fra Geir valgte vi øvre sti i starten (100 høydemeter).. og det viser seg at de andre passerte oss når de løp nedre sti i dette partiet. Fra Ertsvika har de andre mistet merkinga og kom opp på riksveien igjen ved Tronstad - se grønn merking på kartet. De gikk glipp av mye moro da gitt...

I Tempelveien ventet Liv (Geir kone) med kaffe, mineralvann og nystekte vafler. Det smakte fortreffelig. Fortreffelig var også den timen vi jugde om kapp med sola i hagen til Liv og Geir. I et slikt miljø gjør det ikke noe om formen er dårlig og hælen krangler... det ville være mye værre ikke å få vært med i det hele tatt.

32 bilder på Picasa:
Ultratur Hurumlandet

onsdag 5. mai 2010

Yndlingsballongmannen


Synne har nr 1059 på bildet mens gubben Jacob ses med nr 943.

"Bra Olav! Da får jeg følge av yndlingsballongmannen min i år også..."

Meldingen fikk jeg av Synne, en av de som slo følge med fartsholderen til 4:15 i sluttid i Oslo maraton i fjor. Den fartsholderen, eller ballongmannen, var altså meg. Og i år er yndlingsballongmannen tilbake, nå i 4:00 pulja.

Det var nemlig ikke bare Synne som syntes det var en trivelig tur. Sjøl hadde jeg en kjemefin sosial tur med opptil 20-30 andre løpere - i jevn fart til så vidt under 4:15 i sluttid, dvs 6 min/km. Dermed var det mer fristende med en tilsvarende oppgave i år, enn å slite for en eller annen tid rundt 3:30.

I går fikk jeg bekreftet at jeg har fått "tildelt" oppgaven. Det er forresten Kondis som organiserer fartsholderne i år, Stayer som organiserte dette i fjor eksisterer ikke mer.

Jeg gleder meg nesten mer til dette enn til en ordinær konkurranse !

tirsdag 4. mai 2010

søndag 2. mai 2010

Testet 15.mai-turen sammen med Per-Einar


Klikk på kartet for større utgave.
Enda større utgave av kartet finner du HER. Klikk på bildet som kommer opp for for å se detaljer.


For noen dager siden gikk jeg ut med en invitasjon på kondisjonsforum og Facebook til en rolig langtur i Fenstadmarka. I dag skulle jeg ta med GPS-klokka for å teste runden, og et par timer i forkant inviterte Per-Einar Roth fra Jessheim seg med på turen. Dermed fikk jeg hyggelig selskap på turen, faktisk den første treningsturen med Per-Einar noensinne.

Hadde jeg visst at jeg skulle fått følge på terrengturen av en 10 år yngre multisportutøver, hadde jeg nok stått over gårsdagens 2.økt, hehe. Jeg ble sliten på slutten i dag, det er helt klart at unggutten hadde lyst til å dra på litt mer da. Men takk for en super tur, Per-Einar !

Per-Einar ved Grindervangen etter ca 1,5 time.

Meg ved Grindervangen.

Per-Einar gjør et ærlig forsøk på å bevege Ruggesteinen ved Vardehøgda (løypas høyeste parti). Om han klarte det? Nei!

På forhånd hadde jeg stipulert turen i rolig fart til 3.15-3.30. Vi brukte 3.31 inkl 17 min stopp og en traséforlengelse på 2 kilometer. På en treningstur vil det gjerne bli en del ekstra småstopp (tissing, fotografering, peking og forklaring, skolisseknyting o.a. stopp pga slurvete forberedelser). Jeg er derfor forberedt på at turen 15.mai kan komme til å ta enda litt lenger tid, avhengig av hvem som blir med - og at de sprekeste (inkl ny "kjentmann Per-Einar) løper litt fra på den såkalte Egilrunden.

I en ca 5 km forlenget "Olavrunde" brukte vi ca 2,5 time fram til der vi passerte skianlegget bare 300 meter unna startpunktet. Her er det altså mulig å stå av. På den avsluttende Egil-runden gikk det en ny time.

På forhånd var jeg spent på snømengden, spesielt i de høyeste partiene, men det var helt minimalt med snø og altså helt problemfritt allerede nå. Det var litt vått noen steder, men egentlig glimrende løpsforhold. Sol og drøyt 10 varmegader var også en fin ramme om turen. 23 av de 27 kilometerne går på gjennomgående smale stier i for det meste ganske åpent furuterreng.


GPS-data fra turen.

Se alle detaljene på Garmin Connect

Ved å klikke på "Splitter" og deretter start-trekanten, kan du se løpsretning og fart underveis på runden.

Høydeprofil.