lørdag 30. mai 2009

Sykkeltur på landet - fin alternativ trening



Selv om hobby nr 1 er å løpe langt - og lenger enn langt - kan det være lurt å bryte opp løpetreninga med alternativ trening, f.eks. sykling nå på sommeren. Syklinga i seg selv er bra trening, og når man bor på landet som meg er det også kort vei til lite trafikerte veier og ikke minst skogsbilveier.

På en varm og flott dag som i dag - 25 varmegrader og sol fra skyfri himmel - får man både trening og naturopplevelser på samme tid. Det er jo ikke til å komme fra at naturen de fleste steder er som vakrest når været er flott.

At ormen også liker seg i sol og varme var denne krabaten et eksempel på, den lå midt i veien er stykke inn i skauen langs Kampåvegen i Fenstad. Også elgen var sløv i dag; når jeg kom syklende var det plutselig en elg ganske nær veien som skvatt så fælt at han knakk en masse småbuskas da han stormet til skogs. Disse to eksemplene forteller jo også at det ikke er alt for mye trafikk i dette området...

Nedenfor noen bilder (mobilkamera) fra dagens tur, det første fra Ålandsveien (mellom der jeg bor og skauen), de andre fra Kampåa / Kampåvegen:



søndag 24. mai 2009

Vellykket test i Skaubygdaløpet - puhh...

Så sent som for 8 dager siden var jeg redd jeg hadde pådratt meg langdistansekne. Jeg hadde slitt med smerter utenfor høyre kne siden 2.dag av Oslo-Fagernesturen. Smertene kom etter en tids løping, så jeg fulgte et råd om å løpe/sykle så kort distanse hver dag at jeg var ganske sikker på å unngå smertene.

Jeg startet med 30 min og økte litt for hver dag - fram til fredag hvor jeg skulle løpe 1.15 i terrenget, en tur som ble 1.07. Jeg hadde fått samlet overskudd og turen gikk både lettere og raskere enn vanlig. Det samme skjedde på en sykkeltur dagen etter, i går altså, da turen på 1.10 ble 1.02.

Turen går til...
Dalbanen, Skaubygda Idrettspark.

Oppglødd over at det gikk lett, og enda mer at jeg ikke kjente noe til kneplagene, bestemte jeg meg derfor for likevel å løpe Skaubygdaløpet - noe jeg egentlig hadde droppet. Dette er et realt skogsløp, kupert og nesten hele veien teknisk stiløping - en halvmaraton hvor jeg gjerne får et påslag på minst 20 min på vanlig halvmaratonfart.

Skaubygdaløpet i terrenget på Nesodden ble mest en opptur. Jeg kjente godt i låra at jeg hadde syklet fort i går, og måtte flere steder gå i de bratteste motbakkene. Likevel gikk det jevnt og greit - og selv om tiden var 7,5 min svakere enn for to år siden (da forholdene var bedre) holdt det både å bli beste løper 50år+ (av 8).

Det viktigste var at jeg heller ikke i dag merket noe til kneplagene, og dermed friskmelder jeg meg fra langdistansekneet i denne omgang.
Dagens løp
Rett etter start ble jeg liggende i et vakuum uten å se andre løpere, og etter å ha passert to løpere på toppen etter ca 4 km så jeg ingen løpere foran meg på veldig lenge og trodde det skulle bli slik hele veien til mål. Selv om jeg mangler fartsgrunnlag (har jo ikke løpt korte løp før i år) syntes jeg at jeg klarte å presse på brukbart, og på de siste 7-8 kilometerne tok jeg igjen og løp fra 6-7 løpere - blant annet vinneren i H50.
Det er flott at det finnes et skikkelig skogsløp i distriktet, de andre er borte for lengst og erstattet med vegløp. At slike løp er en utfording for gamle og lite spenstige gamlinger får så være. I dag klarte jeg meg med en eneste kollbøtte og litt vond tå etter å ha spartet i ei rot.

Helt på slutten merket jeg krampetendenser i legga, det var uvant å ta i såpass mye. Likevel var avslutningen relativt sett bedre enn for 2 år siden. Jeg tapte 4.50 på første 11 km og 2.46 på siste 10. Tiden og plasseringa var ikke viktig i dag. Nå gleder jeg meg bare til 50 kilometeren i Drammen førstkommende søndag og Malm Ultraintervall helgen etter.
Eirik Hagen fra Askim og Wendy Fjellstad fra Ås var raskest i Skaubygdaløpet.

Reportasjen min på kondis.no fra Skaubygdaløpet:

torsdag 21. mai 2009

Bravo Tone !!

Tome og Maja rett før start på 8.06 km i Krystallmarsjen. Jeg hadde glemt fotoapparatet og måtte ta bilder med iPhone. Ikke like skarpe, men gode minner uansett.

29.mars var det 560 dager igjen til NYCM 2010.
http://krampegammeln.blogspot.com/2009/03/580-dager-igjen-til-nycm-2010-for.html
I dag er det 507 dager igjen.... På disse 53 dagene har min kjære datter hatt stor framgang med løpinga, og det er ingen selvfølge når man har en for tung kropp å slite med.

Men, nye sko og treningstøy har vært litt av inspirasjonen, gradvis har også kneplager og annet rusk vært mindre merkbare. Forsiktig trening med mix av gang/jogg har fungert fint, og i dag var det klart for test nummer 2, terrengløp over 8 kilometer i Krystallmarsjen på Magnor. Trimklassen hadde ei kortere løypa på 5 km, men det var ikke Tone interessert i, så det ble konkurranseklasse K30-39.

I Baksjøløpet over 11 km var kilometertiden 9.27. Kunne hun klare 8.30 i dag? Yepp - det klarte hun med glans. Kilometertidene var 6.33, 7.41, 7.37, 7.33, 7.55, 8.15 (drikke), 8.04, 7.28 + noen sekunder på det overskytende mot mål - og et snitt på 7.39/km.

To minutter raskere pr kilometer enn i Baksjøløpet for 6 uker siden... BRA. Løypa var lettere på Magnor, men likevel formidabel framgang.

Overført til maratonfart ville dette gitt 5.23 på helmaraton, men det er selvsagt for enkelt. Målet i NYCM om drøyt 500 dager er å løpe fort nok til å unngå sperrede gater, dvs under 6.30. En snittfart som i dag og under 5.30 er kanskje også mulig... men det får vi komme tilbake til senere.

Krystallmarsjen arrangeres i ei herlig og flat terrengløype. Det var over 200 deltagere i dag, og Gammeln, dattera (Tone) og barnebarnet (Maja) var altså tre av disse. Jeg la ut en liten lokal sak på kondis.no/romerike etter løpet: http://www.kondis.no/default/index.php?aid=83028&k=sjef%2Fforsiden&mid=

Fornøyd datter og barnebarn etter løpet.

lørdag 16. mai 2009

Blåsti og kranglete bein

Hele dag 2 av forrige helgs langtur fra Oslo til Fagernes var jeg plaget med smerter på utsiden av høyre kne, helt øverst på leggen. Valgte derfor å sykle på uka's tre første treningsturer, og i tillegg ble det tre hviledager på grunn av sein jobbing. I dag var det omsider klart for en løpetur igjen, 2 timer på myke stier (og en del myr og kratt) i Fenstadmarka.

Blåstiene er en flott avveksling fra vegløpinga, takk til de som opparbeider disse. At det er ganske gjengrodd en del steder er bare hva en må regne så langt vekk fra sivilisasjonen som her i Fenstad. Stiene og turen var altså helt topp, men benet mitt var jeg ikke like fornøyd med:

Merket litt irritasjon ganske tidlig på joggeturen, men etter 1,5 time ble det merkbart verre. Det gikk greit å løpe, men det var irriterende smerte i leggen/utsiden av kneet. Så fort jeg stoppet vart smerten borte - og det var ikke mulig å trykke for å provosere fram smerten. Jeg kjenner den utelukkende mens jeg løper.

Dagens løype tur/retur Fyrivangen gikk bl.a. forbi Grindervangen... som ikke lenger er så veldig beboelig.

Skal prøve litt egenbehandling med Eis-Gel, varmt vann, massasje de neste 3-4 dagene. Deretter får jeg eventuelt oppsøke naprapaten eller NIMI. Symptomene ligner på langdistansene, http://www.pasienthandboka.no/default.asp?mode=document&documentid=2719
men jeg mener smerten sitter for langt ned til å være dette.

Det er bare to uker til neste ultraløp (Drammen 50 km), men jeg har grunnlaget i orden, så det er viktigere å bli bra i benet enn å samle kilometer fram til da.


Det meste av treninga blir nok lagt til gromløypa mi rundt Ellingsjøen (bildet) de neste dagene dersom jeg er løpbar. Alternativt blir det sykkelturer.

søndag 10. mai 2009

7.november-gutta fullførte Oslo-Fagernes 8.-9.mai


Drømmen
Erik Nossum har i flere år hatt en drøm om å løpe fra Oslo til hytta i Valdres. Kanskje var det bare meningen at dette skulle forbli en drøm, men når han luftet drømmen for meg i vinter en gang spurte jeg bare om dato for turen. Fra drøm til virkelighet gikk det noen få måneder, slik at vi altså fredag 8.mai - på frigjøringsdagen - sto klar for avløping utenfor Oslo S kl 07:56.

Her er vi klare til avløping...

Erik har akkurat som meg blitt bitt av ultraløpbasillen de siste årene, så tross alt var vi ikke uerfarne med distansen. Det er likevel en betydelig forskjell å gjøre dette som en treningstur og å gjøre det i konkurranse. Mindre prestasjonspress og større anledning til å ta pauser underveis er fint, men manglende konkurransemoment gjør det lettere å feige ut.

Vi feiga ikke ut, men vi tok oss god tid på turen. I tillegg til å fullføre var det viktig at dette skulle være god trening og ikke bare nedbrytende slit. Vi hadde på forhånd "flagget" den planlagte turen, så de neste to døgnene var det stor SMS- og mobiltrafikk med venner og kjente i ultramiljøet og ellers.

27 timer
Jeg hadde satt opp et kjapt tidsestimat for turen på 24 timer - 11,5 t første dag og 12,5 andre dag. Det ble 3 timer mer - mest på grunn av mye mer kupering enn jeg var obs på (samlet over 2000 meter), og også på grunn av en del lange pauser sammen med "supportere" og ellers. Vi løp med sekk som avhengig av mengden drikke veide opptil 6-7 kilo. Strekk for strekk holdt vi stort sett planlagt fart.

Se tidligere sak med løypebeskrivelse:
http://krampegammeln.blogspot.com/2009/04/lpsruta-for-valdresturen-er-klar.html

Oslo-Hønefoss 54.3 km
Erik hadde klargjort stofflplakater som vi hadde bak på sekkene - som fortalte hva vi var i gang med. Og fredag morgen sa vi farvel til Erik's kone Tove - vår viktigste supporter underveis - og diltet oppover Karl Johans gate og over plassen foran slottet som en passe verdig start på turen. Google Maps hadde "tegnet" løypa for oss, og det gikk korteste vei mot Sørkedalen (ca 18 km) og opp og inn i Nordmarka.

Regnet kom ganske tidlig og fulgte oss gjennom hele Nordmarka - fram til Åsa etter 41 km. Før det hadde vi forsert ca 700 høydemeter (høyeste punkt 490 moh) og løpt en drøy kilometer i snø. Vi gikk i alle bratte bakker. Gjennom marka så vi hverken biler, syklister eller gående, slik at når Erik så den første gående 7-8 km etter Åsa (retning Hønefoss) var han bortom og gratulerte vedkommende. Vi ble ellers litt overrumplet over hvor kupert det var mellom Åsa og Hønefoss langs "rett-på-ruta" vår. Det blåste sterkt hele tiden, men for det meste hadde vi vinden i ryggen. Det var definitivt ikke vær for shorts og singlet.


Snø på de høyeste partiene i marka...

Per og Bjørn på Hønefoss
Like før Hønefoss møter plutselig Bjørn Hytjanstorp (og sønnen Ole Henrik) oss med fotoapparat og videokamera, og følger oss siste biten inn til Hønefoss Sentrum hvor Ultrageneral Per Lind ventet på et lokalt konditori for å varte opp 7.november-gutta (vi er altså ført på samme dato - men Erik er 3 år yngre enn meg).

Bjørn tok både bilder av oss og filmopptak på den siste strekningen mot Hønefoss.

Det ble både mat, drikke og en del juging den neste halvtimen før vi fikk på oss sekkene igjen og gikk løs på de siste 39 kilometerne av første dags etappe. Pausen ble veldig lang, men så var det jo også en overveldende mottagelse av både Bjørn og Per.


Her ser vi leder i NFIFs ultraløpsutvalg, og arrangør av Norges første ultraløp (nettopp i Hønefoss i 1985), Per Lind sammen med oss "ferskingene" på torget i Hønefoss.

Hønefoss-Buttingsrud 38.8 km (totalt 93.1 km).
For å unngå fredagstrafikken på E16 valgte vi Vestre Ådalsvei ut fra Hønefoss - som trafikkmessig var bedre, men medførte mer kupering. Midt i skauen ser vi plutselig to damer som står på trammen utenfor et bolighus. De vinker og heier på oss... og roper at de hadde lest hva som sto på sekkene når de litt før hadde passert oss med bil. De ønsket oss god tur, og spensten i bena var nok en gang som da vi løp ut fra Oslo S. Utrolig hva oppmerksomhet fra damer gjør med slitne herrelegger.

E16 fra Hallingby
Nåja, så veldig slitne var ikke de nevnte herreleggene. Vi hadde løpt veldig rolig - og holdt den samme (hehe.. sakte) farten som ut fra start. Vi var jo veldig opptatt av å løpe rasjonelt, med tanke på dag 2. Får å unngå unødig kupering forflyttet vi oss fra Vestre Ådalsvei til E16 ved Hallingby, 12 km tidligere enn planlagt. Veien er ganske bred og fin, og siden det meste av trafikken fulgte samme vei som oss var det helt OK å løpe langs hovedveien (selv om vi her måtte ligge på linje og ikke løpe side om side).

Vi hadde nå løpt en normal arbeidsdag og litt til, det betød at Tove var ferdig på jobb, hadde vært hjemom etter bilen, og rest etter oss med bagasjen vi trengte der vi skulle overnatte.

Buttingsrud
Ved Ringmoen - 12 kilometer før campingplassen på Buttingsrud kom Tove kjørende, og vi hade en ganske lang kaffepause og prat før vi gikk løs på dagens sjarmøretappe langs Sperillen. Litt trangere i skjæret hadde vi nok blitt, men i det store og hele kom vi fram i fin form. På slutten hadde vi fantasert litt om at det hadde vært godt med en kald øl - og lurte på om supporter Tove hadde klart å fikse det. Hvorfor lurte vi på det... både da og ikke minst hele neste dag fikset den dama alt som trengtes - når det trengtes!! Altså: 2 kalde pils og kveldsmat var på plass :-)

En rask sjekk viste at vi begge hadde et par blemmer som måtte behandles - og da er compeed greit å ha i bagasjen. Både dusjen og maten smakte riktig godt etter drøye 90 kilometer på tur... og om noen av oss snorket var det ingen av oss som merket det - vi sovnet tungt begge to.

Hjææælp.... smerter på utsiden av høyre kne
Jeg hadde ikke kjent noe på første dags løping, men lørdag morgen våknet jeg med smerter på utsiden av høyre kne. Jeg kjente ikke noe når jeg klemte på kneet eller området rundt, men smertene var der for hvert eneste skritt enten jeg gikk eller jogget. Det ga seg ikke når vi begynte å løpe, og jeg var overbevist om at det ville være umulig å fulllføre dag 2 for meg...

Dag 2 Buttingsrud-Bagn 64.2 km (totalt 157.3 km)
Jeg var usedvanlig lite pratsom den første timen dag 2. Smertene i benet slapp ikke, men det ble heller ikke bedre. Jeg grubla fælt på om det likevel ville være mulig å fullføre - og grøsset ved tanken på å måtte fortelle at jeg ikke hadde klart det.

Løsningen - som skulle vise seg å være bra fos oss begge - ble en omlegging til 4+1 min løp/gange. Den syklusen holdt vi hele dagen og kvelden til vi var framme i Fagernes.

Sykkelritt?
I en kaffepause (og matefuglerpause) på bensinstasjonen i Nes i Ådal kunne jenta i kassa forelle meg at det visstnok var et sykkelritt på gang mellom Oslo og Fagernes. Merkelig sammentreff tenkte jeg, helt til hun pekte på Erik som akkurat da passerte forbi vinduet - og jeg med middels beskjedenhet kunne fortelle at det bare var to karer på løpetur fra metroploen til Valdres.

Fugle-mater Erik...







Compeeden Erik hadde satt på tærne krølla seg - det var like bra å kjøre på uten...

Vi klarte også å imponere noen damer på nabobenken da vi spiste matpakka utenfor Joker'n på Sørum etter ca 32 km. Betydelig verre var det å oppdrive elegant løpesteg da vi løp derfra med kurs mot Austsidevegen. Det siste var definitivt ikke elegant eller egnet til å imponere.

Austsidevegen til Fønhus
Nå forlot vi E16 for en stund (22 km) og forflyttet oss til Austsidevegen - dvs øst for elva Begna. Det var minimalt med trafikk, det var ganske sympatisk kupering - og nå opplevde jeg også en lang periode hvor smertene ikke kneet nesten ikke plaget meg. Fortsatt var det altså 4 min løp, 1 min gang.... kilometer etter kilometer etter kilometer. Praten gikk om alt mulig, og det vi ikke hadde lært om hverandre dagen før kom fram i lyset nå - og nettopp dette er jo fantastisk med en slik tur. Dette var faktisk første gang Erik og jeg trente sammen.

Tove supporter
Vi var nå i Mikkjel Fønhus-land, og nettopp i krysset ved Fønhus møtte vi Tove for første gang dag 2. Pasta og kylling var velkomment, kaffe og vørterøl likedan. Litt før hadde vi forresten blitt overfalt av ei kraftig haglebyge som fikk oss til å søke ly under noen trær mens det veste sto på. Ellers hadde det vært fint vær så langt denne dagen, selv om vinden til tider var veldig sterk.

Ved Fønhus

Etter Fønhus var det nye 10.5 km langs E16, blant annet forbi en rasfarlig strekning hvor man bare kan håpe på det beste - og det gikk bra selv om det var litt småekkelt med all den løse steinen som hadde rast ned. Etter serveringa ved Fønhus gikk denne mila "som en vind" - og nest siste stopp var i Bagn sentrum hvor vi fikk mer pasta og kaffe av Tove.


Mellom Fønhus og Bagn krysset vi fossen fra elva Hølera

Bagn-Fagernes 30.4 km , dag 2 94.6 km (totalt 187.7 km)
Fra Bagn tok vi fylkesveien over åsen mot Sundvoll og videre til Leida (5 km før Fagernes). Vi slapp den svingete og sterkt trafikerte E-16 opp Bagnskleivene, men vi fikk mange flere høydemeter (høyeste punkt 548 moh) både før og etter Sundvoll. Ut fra Bagn var vi nok en gang trange i skjæret før vi fikk gått oss varme i den fire kilometer lange motbakken vi måtte forsere. Etter disse motbakkene hadde jeg igjen fått vondere i kneet og nå var det min tur til å bremse litt på farten (vi hadde våre ups & downs på ulike tider).

Likevel fikk vi kort tid etterpå turens desidert raskeste 3-kilometer. Erik klarte i mobilsamtale med Tove å lire ut av seg at Olav var sliten (hehe...det var jo sant), og det var akkurat det jeg trengte for å finne ny energi. I utforbakkene som fulgte ga jeg dermed blaffen i joggefart og 4+1 og la inn godt over 3 km på et kvarters løping - en liten fartsopptur vi begge hadde godt av.

Ved Bagn

Sundvoll - mulighet for å avslutte
17 kilometer etter Bagn var vi så framme ved Sundvoll, i veikrysset 200 meter fra hytta til Tove og Erik, og kanskje det naturligste endepunktet vi kunne tenkt oss denne dagen. Det var imidlertid ikke tema. Vi SKULLE til Fagernes, og dit var det ennå over 13 kilometer. Det var 2 timer til midnatt - så det absolutte måler var å komme fram før det ble ny dag.

Tove sto klar med fiskesuppe og andre godsaker samt refleksvester og tørt tøy, alt fraktet til veikrysset i trillebår (!!). Det må ha sett rart ut for de som så oss.

Sjarmøretappe - endelig framme i Fagernes
Rent bortsett fra en saftig motbakke før Leira som overrumplet meg, var sjarmøretappen en stor opptur. Erik foreleste om alle stedene vi så - hvor han var så godt kjent - og jeg var overlykkelig for at kneet ikke hadde blitt verre enn at jeg fikk fullføre. De siste drøye 4 kilometerne fra Leira - på gangveien langs E16 - var litt spesielle i mørket. Vi så Fagernes sentrum hele tiden ved bredden av Strondafjorden, nærmere og nærmere.

Klar for siste etappe fra Sundvoll til Fagernes

Jess.... framme i Fagernes kl 23:35

Erik "slo av bryter'n" da det var igjen 2 kilometer, så vi la inn en gåperiode for å spare krefter til en elegang avslutning inn mot den gamle jernbanestasjonen i Fagernes. Så elegante var vi at vi løp forbi der Tove ventet, slik at hun måtte kjøre etter oss - vi var litt usikre på hvilket bygg vi egentlig skulle til, og vi hadde nå også fått løpefølge av en 2-promille-russ som løp sammen med oss.

Det var enda 25 minutter av døgnet - og 7.novembergutta var fornøyd med innsatsen. Dette hadde utvilsomt vært bra ultratrening, og vi hadde lært litt mer om kosthold, vannblemmer og annet underveis som vi kan ha nytte av i senere ultrakonkurranser.

Det er vel unødig å si at middag og øl smakte bra på Sundvoll etterpå, selv om det ble en nattlig seanse.

Aftenposten.no:
hadde blitt tipset om turen vår, og her er resultatet: http://www.aftenposten.no/nyheter/sport/article3068792.ece

Kondisjonsforum:
http://www.kondis.no/forum/viewtopic.php?t=8251

Videoinnslag 2 minutter (av Bjørn Hytjanstorp):
http://kondis.oslonett.no/Ultra/film/oslos_fagernes.wmv

søndag 3. mai 2009

Brutter'n 50 år

På bildet jeg tok utafor Mølla ser vi en fornøyd jubilant som satte pris på presangen.

Lillebror Knut fylte 50 år sist tirsdag, så nå er vi i 50-åra alle tre søsknene Engen (men det varer ikke så lenge for to av oss). Bursdag'presangen fra søsknene var en helaften på Walmans i Oslo (Mølla) - noe Knut ikke visste om før vi kom dit. Han fikk bare beskjed om å pynte seg en time før avreise...

Sammen med våre respektive hadde vi en flott kveld med herlig fireretters, masse drikke og ikke minst fint show.

Fra et Madonnainnslag...

Konseptet på Walmans med sangere som også er servitører er veldig bra - og man får veldig mye for penga med et show/middag som strekker seg over drøye 3 timer.

Mølla by night

Takk til Ole og Rikke (junior og samboer'n hans) som kjørte oss i minibuss både til/fra mølla - flott service.



Fossen ved Akerselva utafor Mølla. Vi avtale at vi i løpet av året må prøve å få til en felles tur langs elva fra Operaen til Maridalsvannet...

6 timer i 1.mai-tog* Hurum Rundt

*les; løpetur

Hvilken herlig dag: 20 varmegrader++ fra skyfri himmel. 6 timer på sightseeing Hurum Rundt, løpende sammen med UltraGeir og DanskeJohn (og MaratonOddvar på sykkel).

Etter 12-13 kilometer møtte vi på Peter Tubaas som var 57 km ut i sin 84 kilometerstur. Peter tok seg tid til en kort prat og et bilde av oss.

1.mai-parolen min om grusveier på turene med Geir ble bønnhørt umiddelbart (han ble vel nærvøs da jeg begynte å gaule om mer grus og sti allerede på vei ut fra boligfeltet på Sætre): Allerede tidlig på turen hadde vi en nesten timeslang avstikker langs kyststien - som var en blanding av grusvei, sti og strand - og ikke minst veldig kupert.

Oddvar måtte forsere både gjørmeveier og tynningshogst med seg og sykkelen på slutten av turen.

På slutten av turen skulle vi løpe noen kilometer på grusvei og sti igjen, men der var stien blitt en ekstremt gjørmete hogstvei med både tragiske (for skoa) og morsomme og slitsomme utfordringer - og nå var det syklist Oddvar som hadde det verst.

Vi så bare en eneste annen løper på turen vår. Etter 12-13 kilometer var det da virkelig Peter Tubaas vi så komme mot oss. Geir sa kjekt hvor langt vi hadde løpt og hvor lenge vi skulle holde på (50 km+) hvorpå Slemmestadgutten Peter viste fram GPS-klokka som sto på 57 km - med ennå 27 km igjen av turen. Pluselig følte vi oss ikke like tøffe lenger, men det gikk fort over....

Her er jeg sammen med Geir, fornøyd med at 50 kilometer er passert.

Det var kupert og varmt, men alle klarte seg problemfritt (nåja, forbehold for siste 4 km) på turen som etter hvert ble på 6 timer og 52.2 km. Sjøl sleit jeg med tunge ben de første 2 timene (pga den lange sykkelture to dager tidligere?), deretter var det helt greit. Det gikk mye ekstra tid både på kyststien og på slutten - og vi tok oss tid til mange små stopp underveis.

Den ene stoppen var etter ca 35 km da en bonde som kom på traktor bakfra på riksveien - et beist av en traktor - tydeligvis så på oss som floghavre i åkeren. Han svingte elegant over veien, rett mot oss og uten å stoppe var det ikke annet å gjøre for oss enn å hoppe unna. Det haglet med skjellsord og unevnelige fingre begge veier - og jeg trodde nesten Narvikmannen (Geir altså) skulle rive bonden ut av førerhuset og banke'n opp. Han besinnet seg motvillig, og ble med oss videre...

Sjøl fikk jeg også den utlovede 1.mai-isen, og ultrasyklist Oddvar serverte kaffe opptil flere ganger underveis. Takk for et fantastisk fint 1.maitog, partikamerater ! (ultraløpspartiet)

Geir har også skrevet om turen på bloggen sin - hvor det også er flere bilder: http://www.ultrafrykholm.com/2009/05/1-mai-feiret-hurum-rundt-extended.html