søndag 26. februar 2012

Jäkla otur! ...eller ekstremt klønete?



Ettermiddagens Facebook-oppdatering:
Det skal ikke være mulig...; kolliderte med svenske som falt, og dundret inn i sikkerhetsnettet i en bakke rett etter Mångsbodarna. Brukket ski, litt mer skrubbetryne, og buss til Mora. Føler meg ikke helt som flakse-Petter i år. Snart på tide å legge opp og satse på Ludo i stedet.


Var det en "jäkla otur", eller har jeg rett og slett blitt ekstremt klønete? Det er lett å forklare dagens fall, og tirsdagens fall og sommerens sykkeluhell osv.... hver for seg. Men er dette nå et mønster - eller har jeg bare vært spesielt uheldig?  Hvis dette er et mønster og en trend som bare vil fortsette og tilogmed forsterke seg, er det grunn til å være bekymret.

Samling i bånn
Jeg gjemmer ikke uhellene for omgivelsene, og det er nok flere som gjør seg tanker om Gammeln's idrettslige framtid. Ikke er det så nøye heller når'n er over 60 år! Jeg gjør meg også noen refleksjoner, og har ikke noe problem med å innse at på et eller annet tidspunkt vil nok være nok. Men om jeg er der ennå, er vel ikke helt sikkert selv om samlingen av uhell og vondter er litt i største laget akkurat nå. Det er lett å tenke at det kan bare bli bedre - og det er et realistisk håp - men definitivt ingen selvfølge. Fortsettelse følger en annen dag.

Dagens tur i Öppet Spår (Vasaloppet)... så lenge det varte
Ole ofret nattesøvnen for å kjøre fatter'n til Sälen. Avreise 02:30 fra Fenstad - tidlig -men likevel skulle det vise seg å være en time for sent. Planen var å komme inn i startbåsen 06:00, en time før start - men etter kjøretur, henting av startnummer, innlevering av sekk og dotur var klokka 06:50 før jeg var i startfeltet.... der sto over halvparten av de 9.000 deltagerne foran meg. Det var 12 minusgrader, altså noe kaldere enn værprognosene fra i går - og det hadde helt klart negativ betydning for gliden til oss som ikke brukte CERA pulver og/eller Gallium.

Under Ski-VM i Oslo sist vinter, gikk den ene norske løperen etter den andre inn til knallprestasjoner. Mange av de norske løperne hadde svært god glid, noe de takket smørerne for. Under skiene ble det blant annet brukt DR FCG Max Fluor – også kjent som Gallium.
Pris for en liten pakning: 2.800,-

Køøøøø
Det tok meg 10 minutter å komme fram til startstreken, og med chiptidtaging tapte jeg ikke noe på det. Det var småstressende i mengden av skiløpere som helst ville fortere fram enn det som var mulig i folkehavet, men over åpningssletta gikk det likevel ganske greit og åpningskilometeren tok 4:01. Så ble det verre, mye verre! I motbakkene de neste to kilometerne ble det veldig trangt, det ble rykkegåing og masse stopp - og de to kilometerne gikk på 12:37 og 10:32... der tapte jeg 7-8 minutter i forhold til 2008-tiden min.

For dårlig glid
Når det etterhvert ble veldig lett terreng merket jeg fort at gliden ikke var på topp. Kilometertidene 4:26, 4:09, 3:12 og 3:35 mellom 3 og 7 km høres OK ut, men det er et veldig lett parti. Var glidinga fra G-Sport for dårlig (kun HF glider), hadde jeg lagt på for mye feste, eller var spennet i skia for dårlig. Det var ikke håpløst, men likevel skuffende - og jeg skal spesielt sjekke spennet på den ene skia som overlevde.

Humøret sank et hakk da jeg passerte Eldris på 56 minutter, 5 minutter svakere enn i 2008 - men tross alt forklarlig med tanke på at jeg nå tapte så mye i motbakkene. Inn mot Mångsbodarna på drøye 24 kilometer så jeg at differansen til 2008-tiden var blitt 10 minutter - og totaltiden ville kunne havne over 7 timer. Stresset ikke mye med det - bare registrerte faktum. Det betød nok også at formen er dårligere enn jeg innerst inne håpet på - det har nok blitt for mye saktegåing på ski og minimalt med fart.

Uhell, men likevel veldig flaut
Så var det slutt, nesten før det startet. Ut fra Mångsbodarna er det ei lita kneik der vi fikk god fart på skia i harde løyper med isete kanter. Der lå altså tre svensker (?) og sprella og jeg traff den ene før jeg forsvant inn i sikkerhetsnettet på venstre side, og akkurat som på tirsdagens trynings; smalt jeg panna i isen og frisket opp litt av det blodstripete mønsteret i trynet. Skia som ble tredd inn i nettet knakk nesten i to.

Selv om det vel var uforskyld - eller skulle jeg holdt meg i et av de fire innerste sporene? - var det mest av alt veldig flaut!!

En funksjonær var på plass med en gang, og fulgte meg de 2-300 meterne tilbake til kontrollposten. På den korte tiden det tok så jeg 40-50 andre som falt i den samme bakken, og en time senere var det fullstendig kork av løpere som ventet på å sette utfor. Smerter i venstre lyske, venstre lår og ikke minst venstre fot - gjorde at jeg takket nei til låneski. Chip'en ble levert inn og Gammel'n tok plass i brutt-bussen. Hvordan jeg følte det der og da - og forsåvidt ennå; Litt oppgitt!

Pål hjelper til neste år
Tilbake i Mora var jeg samtidig med de beste løperne - og jaggu kom ikke Pål Simonsen samtidig med meg. Han hadde hatt superski (Gallium) og suste inn til 8.plass av de 9.000 som gikk i dag, på ca 4:50. At han ristet oppgitt på hodet da han så meg i garderoben er jo mer enn forståelig. Til neste forsøk i "Fäders Spår" har han lovet å preppe skia mine - og det skal jeg jamen si ja takk til i 2013; da er jeg en del av en landskamp mellom 5 norske og 5 svenske Xerox-ledere.
DA skal jeg gå fort da!
Og da skal jeg IKKE tryne! (håper jeg).

lørdag 25. februar 2012

Klar for Öppet Spår fra Sälen til Mora


Med vårvær hele uka er det ikke mye som har minnet om forberedelser til 90 kilometer i Vasaspåret, men da har jeg i alle fall fått restituert trynet etter tirsdagens fall.

Jeg har også fått preppet skia (Madshus Nanosonic) med hjelp av G-Sport på Kløfta.... og allerede i går kveld la jeg på festesmurningen siden værprognosene har vært veldig stabile for søndagen.

Været ja... fra i dag er det bare minusgrader i løypa fra Sälen til Mora, og i morgen er det meldt 2-6 minus hele veien - noe som vel er nær perfekte forhold. 4 sekundmeter vind fra nordvest betyr en liten dytt midt i ryggen der vi beveger oss sørøstover!!

Værprognosen for Sälen:

Værprognosen for Mora:

Siste test på Mylla
Siden jeg reiser rett til start i Sälen til natten, uten mulighet for å prøve skia, tok jeg en morgentur til Mylla - det nærmeste stedet med kuldegrader og nykjørte spor. En drøy kilometer var nok til å finne ut at gli og feste virket OK. Deretter ble det 40 minutter først langs- og deretter over Mylla med gamleskia.

Det var enorm utfart fra Mylla i dag. Folk kom med tre skibusser, folk kom med tog/skyttelbuss og folk kom i egne biler eller ble kjørt opp av venner. Nesten alle med sekk, og så tidlig på dagen stort sett bare voksne folk. Jeg gjetter på at 95% skulle gå gjennom Marka til Sognsvann eller annen Oslodestinasjon. Da håper jeg de velger de stormaskinpreoppa løypene, for ellers er det meldt om knallharde løyper nærmest Oslo - slik det også var på isen over Mylla.

Målsetting: 6:30
Nå kl 17:30 er det 9 timer til avreise. Ole (junior) har nok en gang vært supersnill mot fatter'n og kjører meg til start i Sälen - og henter meg i Mora. Start 07:00 eller så fort jeg kommer fram til startstrek der chip'en leses av. Jeg reiser tidlig for å komme så langt fram i feltet som mulig, innslepp i startfeltet fra 06:00. Målsettingen i mitt 11.renn er 6:30... persen fra 1998 er 5:32:45 (Vasaloppet) og forrige renn i 2008 gikk på 6:57:07 (Öppet Spår).

tirsdag 21. februar 2012

Jeg klarte det igjen; "Skrubbetryne"

Har jeg gått på trynet før? JA!
Mange ganger? JA!
I dag igjen? JA!

Kveldens treningstur var dedikert staketrening foran søndagens 90 kilometer i Vasalopptraséen, og da gjør det ikke noe at mildvær på dagen gir isete løyper på kvelden, eller gjør det det?

Det er nesten paddeflatt på jordene her hjemmefra, kun et par dumper som ikke er verre enn at jeg staker der også - og det var i en av disse dumpene det skjedde. Høyreskia fikk lyst på en tur på egen hånd, forlot den isete "trikkeskinna" - og med begrenset benlengde på Gammeln måtte det før eller senere gå galt - det tok sånn ca 0,3 sekunder før jeg smalt i bakken med panna først og deretter sleika isen til det stoppa av seg sjøl. Fikk en trøkk i nakken også...

Nåja, dette er jo ikke noen ny opplevelse for meg. Jeg var likevel litt spent på hvor stygt det var, for det lå igjen en del blod - og en tørk over trynet endret farget på Northughanskene fra hvitt til rødt. Staket meg hjem igjen, og lurte meg inn på badet før madammen fikk se meg. Det var greit å vaske vekk blodet først - og er jeg heldig får jeg ikke treningsforbud denne gangen heller.

5 DAGER IGJEN
Stakinga gikk derimot bra - og med veldig positive værmeldinger for Öppet Spår (minus 9 til minus 4) kan det bli en fin 90-kilometer om 5 dager. Jeg er definitivt bedre til å stake enn til å gå diagonalgang - og selv om det er nesten like mye motbakke som utforbakke er det ei lett løype som passer meg bra. Dette blir min 11. start i Vasaloppet eller Öppet Spår.


Mange tror Vasaloppet er utfor og flatt, det er en myte basert på at vi ikke har de store bakkene som i Birken, men derimot mange små. Dessuten ser vi jo eliten stake nesten uansett. Slik er løypeprofilen i tall:

Stigningsmeter: 812 m
Fallmeter: 986 m
Uppför: 25 % – 22,2 km
Plant: 43 % – 38,6 km
Nedför: 32 % – 29,2 km
Totalt: 90 km

mandag 20. februar 2012

Ukeslutt med kanelboller på Vangen skistue

Trappa opp til kanelbollene.....

Det er ikke ofte jeg tar av skia og går inn på en av markastuene, men ett unntak har det alltid vært; Når jeg kjenner lukta av kanelbollene på Vangen skistue i Enebakk - da er det klart for bollepause.

Slik var det også på gårsdagens skitur sammen med Stein Frode - den første felles skituren vår siden vi var to turer på Vangen i 2010. Et par timer tidligere var jeg ikke overbevist om at vi skulle komme til Vangen overhodet.

Det var varmegrader og delvis regnvær dagen før - etter en hel måned med fint vinterføre. Søndag morgen var det minusgrader igjen og Markadatabasen lokket med harde isete spor og i utgangspunktet lite snø. Den første kilometeren ut fra Nuggerud nord i Østmarka prøvde vi å gå på tørrvoks, men vi er ikke helt i Aukland- og Northugklassen - og trenger faktisk feste for å komme opp bakkene.

Stein sliter med å legge på klister fra tube... Jeg valgte lettvintmetoden: Toko sprayklister.

Dermed ble det tidlig smørestopp der Stein fightet med klistertuben mens jeg brukte en lettvint Toko-spray. Begge delene fungerte, selv om det ble i overkant spikerfeste på toppen av fiskebeinsmotene. Lugginga i motbakkene skyldtes to cm nysnø i løpet av natta - som hadde lagt seg over det steinharde underlaget - og takk for det, de to centimeterne nysnø reddet på en måte skituren.

Det var strålende skivær med en liten minusgrad og sol, men stort sett upreparerte løyper og dermed store utfordringer for balanse-egenskapene til gammmel'n. Over flere av vannene var det masse overvann, i terrengløypene ville skia enkelte ganger i alle andre retninger enn rett fram, og de små "barnebakkene" utfor føltes et par ganger som de reneste kamikaze-operasjonene. Det ble med ett eneste fall - i dagens første bakke - og det kjenner jeg i skinka ennå.

Nord-Elvåga ... isete og masse overvann.

To centimeter nysnø over knallharde spor reddet føret... Her i et sjeldent parti med fine dobbelspor   langs Plankeveien.

Sørover gikk vi i nykjørte løyper til Mariholtet, over Nord- og Sør-Elvåga med en mix av is, litt snø og masse vann, og deretter tross alt brukbare løyer via Eriksvann og Skjelbreia til Vangen. Det var ikke mye folk i løypene, men noen var det jo. Etter bollepausen på Vangen tok vi Milorgløypa via Steinsjøen, Skålsjøen, Drettvann og Halssjøen tilbake. Mye dårlige løyper, men vi kom fram. Fra Halssjøen og tilbake til Bjørndalen og Nuggerud fulgte vi terrengløyper der det var overraskende bra med snø, men totalt upreppa av en eller annen grunn.

Helt nord i Halssjøen støtte vi på Skijegerpost nr.6. Denne søndagen var egentlig satt av til årets 10 timers  Skijegertur med søster, men vi stolte ikke på snøforholdene og ser an til litt ut i mars. Det var vanskelige forhold, men ikke umulig for en skijegertur.

Den siste delen omfattet blant annet dumpa nedenom Skulerudtjern - "der ingen skulle tru at nokon kunne bu" eller gå på ski for den saks skyld. Det var ingen annen mulighet enn å ta av skia et stykke - og dersom det var ille fra før, hadde det ikke blitt bedre av at noen hadde brukt det som skulle vært skiløype til ridesti. Men altså; alt i alt en morsom tur, der det var viktig å fokusere på opplevelsene og ikke bry seg om dårlige løyper. Turen var "bare" 32 kilometer (410 høydemeter) og gangtiden var 3:17... sakte, men av forklarlige grunner. Egentlig holdt vi helt grei treningsfart. Takk for en flott tur, gode venn.



TRENINGSUKA
Det har vært en ganske lett treningsuke med 64 km på ski og 88 km på sykkelrulle. Tre av øktene har vært med høy intensitet (tirsdag, onsdag og fredag) - så totalen er akseptabel. Det gikk tross alt bort veldig mye tid lørdag og søndag på Bislett og deretter med å redigere bilder til kondis.no etter Bislett 50K. Nå er det 6 dager igjen til Öppet Spår Vasaloppet - så denne uka blir det korte og litt intensive treningsøkter.

Bekken- og/eller lyskesmertene har kommet sterkt tilbake på to av årets skiturer - på de to skiturene der jeg har slitt mest med forholdene. Jannicketuren i Nordmarka for to uker siden og turen med Stein i går. På den annen side har jeg ikke merket noe på de raskeste turene under gode forhold, så det er nok glipptakene og/eller ekstrem snøpulsing som gir smertene. Dette bør ikke skape problemer i Vasalopptraséen...

BISLETT 50K INDOOR
Lørdag var jeg på Bislett  for å hjelpe til litt - og ta bilder fra 50-kilometersløpet. John Henry Strupstad - med aner fra Fenstad  (og hytte rett borti' her) vant en klar seier på imponerende 3:02!

Til sommeren har vi avtalt en ny ultralang treningstur på veiene i Fenstad/Eidsvollområdet - han løpende og jeg syklende (!). Det blir i perioden mellom VM-deltagelsen hans på 100 km og World Trophy 50K.

Fra klubben var det hele 12 løpere på startlista, som alle fullførte i fin stil - og raskest var Kim og Hilde som begge er avbildet i klubbens bunad.

Reportasjen min på kondis.no

søndag 12. februar 2012

Mylla-Sognsvann på sub 4 timer

Trantjern badet i sol...

Jeg var uansett årsak frustrert over å bryte gårsdagens Holmenkollen Skimaraton - og hadde behov for en positiv skiopplevelse jo før jo bedre. Skibussen til Mylla 08:30 fra Sognsvann betød å stå opp 06:30... å nei!! Sjåførstøtte fra junior derimot - hvilken luksus; Opp kl 10:00 - og start fra Mylla 11:30, det er fint for et B+ menneske.

I dag var det ikke 18 minus. I sola ved Mylla var det bare 4 kuldegrader. Hele turen hadde jeg bare noen små kalde å fighte med, og i solsteika på de største vannene var de små kalde ganske så varme. Det har ikke snødd  (eller blåst) siden forrige helg, og terrengløypene var på sitt aller flotteste. De brede løypene er jo alltid supre.

Det gikk ikke fort, men jevnt og greit hele veien. Over Mylla badet i sol, over Trantjern, Ølja og Tverrsjøen i enda mer sol - og nok en gang nedover den idylliske Sinderdalen til Spålen. Det var mye folk i løypene, noen vekslet jeg noen ord med når jeg passerte.. og atter andre satt på solfylte plasser langs vannene og vinket.

Klokka røpet at det gikk veldig mye fortere enn på de tidligere turene i vinter - uten at jeg tok i veldig mye. Det vil si; Ned gjennom Sinderdalen tok jeg igjen en trio med to kvinner i front - og de økte farten så mye at jeg hadde mer enn nok med å holde følge - uten å få for høy puls. De stoppet før Spålen, så da var det racet over. Ellers var det passering av andre turgåere jevnt og trutt.

Jeg hadde god - men ikke kjempegod - glid, og kanonfeste i alle bakker. Det siste er jeg helt avhengig av. Har jeg dårlig feste blir det bare kaving - og kreftene forsvinner fortere enn fort. Løypa i terrenget fra Spålen til Vesle Sandungen, der jeg debuterte på turen med Jannicke forrige søndag, vil helt sikkert bli en favoritt også på senere turer. Kupert, men veldig idyllisk.

Dagens skuffelse - riktignok kortvarig - kom på Vesle Sandungen, som faktisk er et stort vann. I delvis isete spor (pga tidligere overvann) gikk jeg dobbelttak med fraspark i grei fart. Så kommer først én, så enda én skiløper susende med sugende dobbelttak og parkerte meg fullstendig. Hmmm.. gikk jeg så jæ... sakte da? Kanskje - kanskje ikke, i enden av vannet stoppet gutta som hadde lagt inn en spurt fram til en matpause - jeg hørte de snakket om brød med honning...

3-4 kilometer før Kikut kom jeg inn på traséen til Holmenkollen Skimaraton. Her skilte jeg lag med Jannicke forrige helg etter 4 (!) timer - nå passerte jeg på 2:15. Det skier mye om forholdene for en uke siden. Sør for Kikut fulgte jeg terrengløypa på ryggen mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen og krysset deretter mot løypa retning Bjørnholt og videre til Aurtjern. Herlig berg-og-dal løype, og masse folk å passere. De siste kilometerne på lysløypa ned mot Sognsvann er et eventyr i seg selv - med enormt mye folk i begge retninger, og med behov for å vise både litt og mye hensyn. Det er morsomt en stund, men det er ikke helt det samme som i løypene nord i Marka der jeg kom fra.


På slutten fightet jeg litt for å klare sub 4 timer (inkl. noen drikkestopp), og jeg var godt fornøyd da klokka stoppet på 3:55:49. Uten stopp brukte jeg 3:48. Samlet stigning var 448 meter (749 meter fall) og distansen ble 44,82 kilometer. Det var en veldig godt fornøyd - og ikke spesielt sliten - gubbe som kom til Sognsvann der Ole ventet med bilen.

lørdag 11. februar 2012

Det er en skam å snu

1. Legg ikke ut på langtur uten trening.
2. Meld fra hvor du går.
3. Vis respekt for været og værmeldingen.
4. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer.
     Ta alltid med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever.
5. Lytt til erfarne fjellfolk.
6. Bruk kart og kompass.
7. Gå ikke alene.
8. Vend i tide. Det er ingen skam å snu.
9. Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

Fjellvettregel nummer 8 (og delvis 3+4) kom i dag til anvendelse, ikke i fjellet, men i Sørkedalen. Det var  Holmenkollen Skimaraton, det var meldt 10 minusgrader – men gradestokken viste 18.



Trøttere enn trøtt
Jeg var på defensiven fra jeg sto opp i morges, trøttere enn trøtt etter lite søvn hele uka – og for et B-menneske er det helt meningsløst at klokka ringer klokka 05 for å foreta noe som er frivillig. I bilen på vei til Holmenkollen vurderte jeg seriøst å snu, når jeg parkerte langs Holmenkollveien var det så guffent kaldt at jeg halvveis pakket skia inn i bilen igjen – for så å ombestemme meg. Når jeg kom fram til Sørkedalen en snau time før oldisstarten (før de andre) føltes det enda kaldere – men det var da vel «bare» 10 minus?

Psykisk knock out
Jeg hadde lagt merke til at det var 15 minus da jeg passerte Kløfta, men deretter glemte jeg å følge med på temperaturen.  Etter en halvtime i fimbulvinterkulda på startområdet i Sørkedalen måtte jeg spørre sidemannen  om han hadde anelse om hvor kaldt det var. 18! sa’n, men la til at det var meldt bare 16 inne i marka.  Wow… gjennomfrossen og megatrøtt, og nå også psykisk knocket ut  - her var det bare å ta deltagerbussen tilbake til Kollen.

Ja, nei, ja, nei, ja....
Men nei, jeg gjorde et ærlig forsøk på å finne motivasjon.  Ned i bagen etter en ekstra super, som jeg fikk på meg – og en kort runde med skia på startjordet ga meg litt av trua tilbake.  Det var 15 minutter igjen til start – og motet sviktet på nytt. Hadde jeg bare visst….. skulle jeg hatt markadressen og Finlandshetta. På vei tilbake til bussen kom jeg veldig nærme bilene som skulle frakte bagasje, og plutselig var bagen hivd innpå – og gammeln hadde 5 minutter til å rekke ned til startlinga for pulje 0, for de over 60.

Tilbake til start
Ivar Egeberg sto rett foran meg langt bak i feltet og vi vekslet noen ord før starten gikk. Veldig raskt merket jeg at selv i svært moderat intensitet var lufta veldig kald å puste inn – dette kunne ikke være fornuftig (eller var det bare en siste febrilsk unnskyldning for å slippe å gå?). Jeg grublet på dette en drøy kilometer før jeg trakk inn på siden og slapp fram resten av feltet – puttet startnummeret i lomma – og skled tilbake til start.

Nå var jo bagen min for lengst druknet i bagasje fra senere startpuljer, men den hyggelige postensjåføren (Rye-syklist) tilbød meg transport tilbake med bagasjebilen – og en times tid senere var jeg tilbake i kollen, hadde funnet igjen bagen og kommet meg i bilen. Når jeg plusser på gårsdagens tur ens ærend til Oslo for å hente startnummeret – da blir det jaggu mye styr for å gå 5 minutter på ski.

Hadde jeg behøvd å snu?  Sikkert ikke, det er en skam å snu!
Det var nok bare litt for mange minusfaktorer som krysset hverandre på samme tid.

Reportasje fra rennet på kondis.no:
Sterke løp av Arne Post og Solfrid Braathen

Litt trøst fant jeg i denne artikkelen på dn.no i dag:
Grensen går ved minus 12

Dn.no hadde også en liten stemningsrapport fra startområdet.
Råkald start i knallhard løype




Flotteste Markatur noensinne


Glade søsken poserer før turen starter over Myllavannet.

Nordmarka på ski er noe helt spesielt, med enormt mange løyper å velge blant. En herlig mix av terrengløyper og brede stormaskinløyper. Selv om jeg har fine løyper hjemme i Fenstad - og selv om det krever litt ekstra logistikk – tiltrekkes jeg mer og mer av å legge de lange skiturene til «Marka». Tirsdagens skitur sammen med storesøster kan arkiveres som den flotteste Markaopplevelsen min med ski på bena – og en av de flotteste uansett landskap.

Løypa ved Trantjern.

Reidun hadde fridag, jeg tok en feriedag, og min pensjonerte svoger var sjåfør. Dermed ble det hverdagstur gjennom Marka fra Mylla til Sognsvann for Gamla og Gammeln. Det hadde snødd og blåst mye sist helg (ref forrige blogginnlegg 8 timer på ski er ganske lenge ), så den største spenningen var knyttet til hvilke løyper som var oppkjørt. Oppdatering på Markadatabasen viste ingen oppkjørte løyper så sent som kvelden før, men like før avreise tirsdag morgen kom meldingen om at de fleste løypene var oppkjørt eller skulle kjøres samme dag.  Været var perfekt: Tilnærmet vindstille, skyet med solgløtt, 4-5 minus.

Forsmak på pensjonisttilværelsen
Tirsdagens tur ble en slags forsmak på pensjonisttilværelsen; tenk å kunne legge ut på slike turer når-som-helst uten å ta hensyn til arbeidstid. Gleder meg.


DNTs hytte "Sinnerdammen". Når jeg blir pensjonist skal jeg bestille nøkkel til DNT-hyttene i Marka.

Reidun ved Sinnerdammen i herlig vinterlandskap.

Sprek søster
Det ble en fantastisk fin tur. De første timene var vi først - eller nesten først - i nypreppa løyper, og også sør for Kikut var det lite folk i løypene. All snøen ga eventyrkulisser for hele turen, og spesielt terrengløypene var fantastiske. Med søndagens åttetimerstur i bena var jeg litt spent på hvordan turen ville gå, men heldigvis er jeg nå litt sprekere enn søster på ski (slik har det ikke vært alltid) – så jeg fikk en lett  tur på 48 kilometer (550 høydemeter).

«Jeg er ikke veldig imponert over mitt eget tempo - i strøkne løyper...» skriver Reidun i en mail. Det er jo bare tull. Hun trener lite og dette var årets suverent lengste skitur for henne. Da er 5:47 i totaltid og 5:07 i bevegelse en mer enn respektabel tid på denne turen. Storesøster kunne nok også ha hatt bedre ski…. Til tross for at jeg ikke har preppa skia mine på to uker hadde jeg mye bedre glid – og minst like bra feste.

Reidun ved Kikut

Meg ved Ullevålseter

Bildene nedenfor taler for seg selv…. En helt super dag i Marka, og en fin oppvarming til den dobbelt så krevende «Skijegerturen» vår i Østmarka om noen uker.

Løypene vi fulgte var:
Over Mylla og Trantjern i helt nykjørte spor og deretter veien rundt Ølja (ikke preppa der eller over vannet) fram til Tverrsjøen. Deretter nykjørte terrengløyper ned idylliske Sinderdalen til første korte stopp ved Sinnerdammen. Fra Spålsetra maskinkjørte løyper i stigningene opp til turens høyeste punkt (552 moh) ved Langtjernet, og deretter dagens flotteste og herligste seiltur i terrengløypa ned langs Langtjernbekken til vi møtte løypene til Holmenkollen Skimaraton. Fra Bleiksjøen til Kikut fulgte vi en helt nypreparet Grenaderløype – som bare delvis følger Holmenkoll-traséen, et kupert og morsomt parti (spesielt langs Svarten) på supert preppa løyper. Fra Kikut gikk vi over Bjørnsjøen og fulgte den morsomme «berg-og-dal-løypa» langs Bjørnsjøelva til Aurtjern, og vanligste rute opp til Ullevålseter og lysløypa ned til Sognsvann.


Langtjernløypa før bakkene starter

Snømotiv ved Svarten

Kort rast på "urørte" løyper...

Tilskuere ved Butleråsen.

Utsikt over Langlivannet (nå også som skjermsparer på den nye PC'n min).

tirsdag 7. februar 2012

8 timer på ski er ganske lenge

Jannicke raster ved Spålen...

Jeg hater å stå opp tidlig, men skal jeg slå følge med Jannicke på skitur har jeg ikke noe valg. Akkurat som i Fenstadrunden lørdag kunne søndagens skitur fort blitt kansellert - men så var det meg da; som på forhånd hadde lagt ut "program" for ukens skiaktiviteter. Jeg gjør det selvsagt med vilje, for ikke å bli fristet til en makeligere aktivitet enn planlagt.

Opp klokka 6 - midt på natta altså - til 12 minusgrader, sønnavind og en god del nysnø. Det var ikke akkurat en vinnerkupong med tanke på en super tur sørover i Nordmarka. Om det ble en super tur? Tja, den ble i alle fall særs minnerik - og det startet med at jeg plukket opp Jannicke på Grua stasjon klokka 8, fortsatt midt på natta til helg å være.

Jannicke skulle gå til Kjelsås, noe som ble endret til Sognsvann - mens jeg skulle snu på Kikut og gå tilbake til Mylla - en annen vei enn den jeg kom. For meg var det snakk om i underkant av 6 mil - og en stipulert totaltid på 6 timer. Det ble 8 - åtte timer!

Ingen trengsel på parkeringsplassen ved Mylla kl 08:15

Det var god plass på parkeringsplassen ved Myllavannet - plassen var tom. Det var ingen skiløpere å se, og det var knapt nok skiløyper. Scooterløypa over Mylla var delvis igjensnødd - så framdriften var dårlig med null glid, men enn så lenge var vi ikke så veldig plaget med motvinden som skulle møte oss senere. Jeg fikk en drøy kilometer ekstra - for å sjekke om jeg virkelig hadde låst bildøra (det hadde jeg). 

Det er masse snø og veldig idyllisk nord i Marka nå...

Det ble å pushe den ene skia foran den andre, og over Ølja møtte vi for alvor motvinden og helt igjenføyka løyper. Jeg hadde klart best glid, og ble stort sett gående foran. I terrengløypene mellom vannene var det flott vinterlandskap og tross alt spor - med 4-5 cm snø, for ingen hadde våget seg ut før oss - og det skulle gå langt over 3 timer før vi så en annen skiløper.



Finnstad ligger flott til overfor Finntjernet. Steder har historie helt tilbake til 1640.


Jannicke ved Finnstad

Herlig skogsløype sør for Finnstad.

Etter den "vanlige" åpningen over Mylla, Trantjern og Ølja fram til Tverrsjøen, fulgte vi ei løype jeg ikke har gått tidligere. Det var - med unntak for sterk motvind og helt gjenblåste spor over vannene - en idyllisk scooterkjørt løype over Skarvvatnet, Pershusvatnet, Finntjernet, forbi idylliske Finnstad, over Finnvatnet og fram til Spålens sørøstre vik. Et par utfordrende utforkjøringer var det også i løssnøen, og jeg var nedpå med rumpa en gang - men først og fremst var det nydelig terreng. 

Spålen sett fra sørøstre vika med utsikt mot Nautsundkollen.

Det ble en halvlang rast der Spålenløypa går over til Katnosa, så da benyttet jeg anledningen til å bytte til tørr supertrøye. Det var k k k kaldt å stå der med bar overkropp i den kalde vinden - men desto bedre å få på seg tørt igjen. Snøpulsinga kostet mye krefter selv om det gikk veldig sakte, så det ble en del svetting de første timene. Kanskje kjente jeg litt til gårsdagens Fenstadrunde også...

I tre og en halv time var vi først, og jo lenger sør jo mer nysnø i løypene. Omsider ble vi tatt igjen av to karer som overtok sporinga.

Parti ovenfor Sandbekkvika (Vesle Sandungen).

Etter Spålen fulgte vi en ny idyllisk løype over åsen forbi Bjørneputten og Sandbekkmana, og deretter ned Vesle Sandungen. Over åsen her ble vi tatt igjen av to skiløpere - og før første gang var det ikke vi som måtte gjøre grovjobben. Ved Langlimyra en drøy kilometer sør for Vesle Sandungen møtte vi på løypetraséen til Holmenkollen Skimaraton - en voldsom kontrast til de løypene vi hadde fulgt. 

Klokka hadde gått fort, vi hadde vært ute i 4 timer - en time mer enn jeg hadde regnet med. I stedet for å bli med de siste 3 kilometerne til Kikut, takket jeg Jannicke for en tross alt veldig flott tur så langt - og bestemte meg for å følge Holmenkolltraséen tilbake mot Storflåten, og vestlig rute tilbake til Tverrsjøen. Jeg hadde ikke finstudert løypa til Holmenkollen Skimaraton, men trodde den fulgte Grenaderløypa - men det gjorde den bare delvis. Uten å se på kartet var jeg litt småforvirret mellom Langlia og Bleiksjøen, der løypa gikk mye lenger unna Svarten enn Grenaderløypa.

"Trikkeskinner" i traséen til Holmenkollen Skimaraton.

Jeg var ikke bare småforvirra. En liten fartsøkning i de voldsomt flott prepararte løypene gjorde at jeg gikk mer eller mindre tom i bakkene opp mot Bleiksjøen og Storflåtan. Bedre ble det ikke da jeg forlot Holmenkolløypene ved Storflåtan, og kreket meg nordover og oppover de slake bakkene mot løypas høyeste punkt (550 moh) ved Langtjernet. Hverken her eller på resten av turen var det preparert, men det hadde i alle fall gått noen før meg. 

Jeg ble sliten, men aldri verre enn at jeg klarte å nyte alle de flotte vintermotivene underveis, som her fra Styggedalen.

Jeg var nå nede på "overlevelsesfart" - men slikt er jo en ultraløper vant med. Rasjonelt og sakte - men tross alt litt framdrift, og Spålen ble passert, Sinnerdalen ble forsert, Tverrsjøen og Ølja likedan - og siste halvmila valgte jeg å følge løypene på veien sør for Mylla i stedet for å gå over vannet. Tilbaketuren tok langt fra imponerende 4 timer - og totalt ble det 8 timer (ca 7 timer i bevegelse)... uffda, og om nye to dager skulle jeg gå gjennom hele marka sammen med storesøster!

Jannicke gikk altså via Kikut og ned til Sognsvann - se bloggen her. 
For meg ble det en tur på 58 kilometer, og det er jo en slik type tur man gjerne husker lengst.

Fenstadrunden i minus 22

Vinneren av Fenstadrunden, Stian Grenaker, rett etter målgang. "Det var kaldt!" sa'n - og jeg var enig.

Skryt kan være dumt. I forrige blogginnlegg skrøt jeg av fire "skieventyr" den kommende uka, og den første var Fenstadrunden lørdag. Hadde jeg ikke åpnet sekken og sluppet ut alle kattene, ville jeg nok krøpet under dyna igjen lørdag morgen. Gradestokken viste 24,5 kalde! En time senere var det bare 22 minusgrader, jeg hadde fått på meg turantrekket med flere lag superundertøy som innvendig polstring- og jeg var klar for Trimklassen i Fenstadrunden.

Målsettingen var å komme i mål - og også ha skiftet til tørt tøy - før totalvinneren kom i mål og kunne avfotograferes til kondis.no. Jeg hadde 1:15 å gå på, og det var tross alt bare 29 kilometer, så det gikk greit. I utgangspunktet har jeg satt en grense på 15 kuldegrader for treningsaktiviteter, så jeg var kraftig på akkord med prinsippet - men til gjengjeld tok jeg det ekstra rolig. Selv da en annen trimmer kom sigende sakte forbi, lot jeg konkurranseinnstinktet ligge - og luntet rolig videre. Det var sol og gnistrende vakkert - så en fin tur ble det jo.

Det interessante var at jeg likevel gikk litt raskere enn de to forrige gangene jeg var med (2008+2010) - så 2:25:50 (5.02/km) er faktisk pers, selv om det ville gitt en suveren sisteplass i konkurranseklassene. Jeg er definitivt en skimosjonist, og i slike smårenn stiller jo ikke de mer overkommelige massene opp, de jeg treffer i de store rennene der variasjonen er betydelig større. Dermed er trimklasse det eneste rette - og med 58 minutter fram til totalvinneren føles det veldig riktig. Kunne kanskje knappet inn dette med et kvarter, men likevel...

Når jeg var ferdigskiftet og fotoklar var temperaturen steget til 17-18 grader, og ved hjemreise var det bare 16 kalde!

OMTALEN MIN PÅ KONDIS.NO: Stian Grenaker vant Fenstadrunden



fredag 3. februar 2012

The SkiShow Must Go On


Jeg var på Lillestrøm sammen med Else og så på Queens-showet til Åge Steen Nilsen i går, The Show Must Go On. Det var en feiende fin konsert, og en fin kick-off før mitt eget "Show"; Oppkjøring til "Öppet Spår" om tre uker.

Oppkjøringen starter på hjemmebane med 29 km i trimklassen i Fenstadrunden  i morgen og fortsetter dagen etter med 57 km fra Mylla til Kikut og tilbake, første halvdel sammen med Jannicke - som går videre til Kjelsås mens jeg tar en annen rute tilbake til Mylla. To dager etter der igjen går jeg 43km sammen med storesøster Reidun fra Mylla til Sognsvann, og etter tre roligere dager er jeg klar for 56 km i Holmenkollen Skimaraton.

Jeg gleder meg til alle fire turene - og det ender vel også med fire blogginnlegg, om alt går etter planen... Så gjenstår det å se om jeg er bedre til å planlegge enn til å gjennomføre.

I Holmenkollen Skimaraton er jeg seedet i første pulte... pulja for de over 60, så da bør jeg vel ikke komme sist i mål selv om jeg tar rennet som en lang treningstur. Hittil i år har jeg bare gått 205 kilometer på ski, men om en uke har jeg altså doblet grunnlaget. De siste to ukene før Vasa'n blir det mest dobbelttak med fraspark  og staketrening på jordene, i tillegg til en real langtur helgen før. Dette bør holde greit. Jeg har gått Vasa'n så mange ganger at jeg vet akkurat hva som venter meg - et flott 90 kilometer langt show.

Etter forkjølelsen forrige uke har det blitt ganske lett trening denne uka, med en liten topp på kveldens sykkelintervall 10,9,8,7,6,5,4,3,2,1 min. To skiturer på jordene, med hodelykt, har det også blitt - mens jeg altså valgte å sykle inne i dagens nesten 20 minusgrader.