søndag 29. desember 2013

42 km Ribbemareritt

Löplabbet i Ski var pyntet for anledningen...
 
Folksomt i butikken i Sandvika før start
 
Geir gir de siste instruksene
 
Ribbemaraton er og skal være en sosial happening sier løpsgeneral Geir Frykholm. Min gode venn, og Löplabbetsjef i Sandvika, har alltid vært nøye med å påpeke det. Ingen skal behøve å løpe alene, skriver han i instruksen til deltagerne.

Men, det var det jeg ønsket mest av alt denne dagen, å løpe alene!

Neida, jeg er ikke usosial - jeg tror det er en svært feilaktig beskrivelse. Men etter 200 meter kjente jeg at dette var dagen jeg burde gjøre noe ganske annet enn å løpe 42 kilometer - ja, jeg burde vel ikke løpt i det hele tatt. Det kjentes som om jeg var i innspurten på siste etappe på Holmenkollstafetten, med ben så stive og fulle av melkesyre (?) at du ikke aner hva som bringer deg framover.

Feltet forsvinner ut av Sandvika, på tide å få opp farten selv.

Om årsaken var spinningen (kortintervaller) 12 timer tidligere, "spurten" for å ta igjen feltet etter at jeg hadde filmet og fotografert starten, eller rett og slett elendig dagsform vet jeg ikke. Jeg heller til at spinningen sent kvelden før ikke var noe sjakktrekk Carlsen ville gjort etter meg.

På et eller annet merkelig vis fikk jeg mobilisert krefter til å holde følge med de bakerste på åpningskilometeren, men jeg var i åndenød og i så elendig forfatning at jeg i beste fall fikk gispet fram noen "ja", "mmm" og tilsvarende kommentarer på innpust. Jeg var redd for helsa og flau for å måtte bryte på samme tid... men det siste var et dårlig alternativ med bilnøkler og lommebok på vei med arrangørens budbil til Ski Storsenter. Det løsnet litt etter et par kilometer, og jeg løp "tilfeldigvis" litt fra medløperne mine - puhhh, endelig var jeg alene med pusten min som ikke hadde kapasitet til å konversere med annet enn mine egne indre bekymringer.

Litt tilbake til utgangspunktet:
For seks år siden var vi 7 løpere på det første Ribbemaraton, som egentlig var et ultraløp på godt over 50 km med start og mål på Lysaker.  De siste årene har distansen vært maraton - mellom Löplabbets butikker i Sandvika og Ski, men dette har ikke jeg vært med på pga skadeplagene. I fjor var det imponerende 30 deltagere, og Frykholm "fryktet" at det ville bli minst 50 i år - og det ble det! Vi var over 120 som startet i Sandvika, en utrolig fin og sosial gjeng der jeg kjente sånn ca halvparten av løperne og litt til. Dette hadde jeg virkelig gledet meg til.

Det ble jo på sett og vis en flott opplevelse selv om jeg hadde mer enn nok meg meg og mitt. De fleste løp nok dette som en treningstur selv om det faktisk var en offisiell maraton med enkel tidtaging. Det var utgangspunktet mitt også, men det ble i stedet en kamp om å komme til mål for enhver pris.

Lang lang rekke på kyststien (foto: Tomas Pinås)

Etter 4-5 kilometer gikk det gradvis lettere, og jeg tok igjen enkelte løpere uten å se noe til det berømte hovedfeltet som skulle stoppe noen ganger for å få samlet troppene. Langs kyststien mellom  Lysaker og Skøyen, nedenfor Veritasparken, så jeg endelig den laaaange rekken av løpere noen hundre meter foran meg - og snart begynte jeg å ta igjen noen som hadde sluppet feltet. Slik fortsatte det helt inn til Oslo S der plutselig hele feltet før meg var samlet - det var en gedigen opptur å komme sammen med de andre igjen.

Oslo S.... jøss, der fikk jeg noen minutter sammen med teten.

Kort tid etterpå beveget horden seg retning Barcode og Ekeberg, og jeg holdt greit følge til Oslogate - der motbakkene mot Ekeberg startet. Jeg var førstemann som begynte å gå, som jeg hadde planlagt, men også som jeg måtte. Så fort det var litt motbakke følte jeg meg helt råtten, og det ble to laaaange kilometer opp til Ekebergplatået... jeg løp ikke ett eneste skritt i den slake motbakken.

Oppover mot Ekeberg forsvant de "alle" sammen...

Allerede nå begynte jeg å kalkulerer på hva sluttiden ville bli om jeg måtte gå resten av veien til Ski, og om de bakerste ville ta meg igjen. Jeg kom til sånn ca  6 timer hvis jeg gikk fort. Det ble mye gåing videre også selv i flatt terreng.... men på et eller annet vis kom jeg meg framover, og jeg tok til og med igjen noen som sleit enda mer enn meg (var det mulig? jada!). Mange var også innom bensinstasjoner underveis og bunkret mens jeg hadde løpesekk og unngikk slikt "tidstap" - dermed vant jeg tid i forhold til mange andre, noe som akkurat da var veldig motiverende - at jeg plutselig var foran mange som hadde løpt fra meg, det gjorde ikke noe at de fleste kom tilbake på nytt.

To tredeler ut i løpet koblet jeg inn "overlevelsesgiret" og begynte å "lappe" hver kilometer. Jeg hadde nå kalkulert med at jeg klarte 5:20 i sluttid om jeg brukte ca 8 min/km til mål. Jeg fulgte nesten kontinuerlig med på hvordan jeg underveis på den enkelte kilometeren lå an - og hadde bare fokus på den ene kilometeren. Pusten var råtten, jeg gikk selv i slake motbakker, men hadde OK joggefart ellers, så skjema ble endret til både 5:00 og 4:40. Jeg var 100% selvopptatt, men klarte å glede meg over at jeg fortsatte å ta igjen noen løpere.

Jannicke (svevende) og hennes Ski-venninner var et hyggelig selskap noen kilometer.

Etter en feilløping ved Vevelstad kom jeg plutselig sammen med "Lettbeint"-blogger og Springtimeleder Jannicke og fire av hennes Skijoggen-venner. Det var de beste minuttene på hele maratonløpet.... men en drøy kilometer før mål lot jeg de jogge fra meg i en motbakke. Jeg skulle jo uansett legge inn en liten sløype for å kompensere for feilløpinga og ende på minst 42,2 km.
Jannicke hadde tydeligvis hatt en tøff dag hun også, se bloggen

 
Det var ingen spesielt lett løype, med 470 høydemeter totalt. Det var også en del sterk motvind, spesielt over Ekeberg og det duskregnet første halvdel. Løypa var ikke merket, så det var krevende å løpe riktig - noe som nok var umulig for de som ikke så andre løpere foran seg og ikke hadde med kart eller PGS-spor.

Jeg fikk ikke krampe, jeg var ikke voldsomt sliten, men jeg hadde likevel så vidt karret meg til mål på den klart svakeste maratontiden min noensinne (om jeg ser bort fra "ballongoppgaver")... Jeg kan ikke skryte av at tiden skyldes sosial løping i treningsfart, det var bare en usigelig tung dag - helt til jeg kom sammen med de andre løperne inne på Löplabbet i Ski, da var jeg glad igjen (og bare litt bekymret for om slike tunge løp skal bli trenden til neste år).


Glade løpervenner på Löplabbet Ski etter målgang: Cathrine, Ragnhild, Andreas, Siw-Mette og Kåre bak. Stian foran.

Oppdraget i tillegg til å løpe selv var å skrive om Ribbemaraton på kondis.no, det oppdraget gikk lettere enn løpinga: 121 løp vekk juleribba i Ribbemaraton

Snart skal 2013 oppsummeres, og uansett hvor håpløst det føles nå er det grei framgang fra 2012 og 2011 - og ingen grunn til å tro at det ikke skal bli enda litt bedre i 2014 som kanskje skadefri løper for første gang på fire år.

mandag 23. desember 2013

Juletrening på vårføre


Jeg benytter anledningen til å ønske God Jul til alle som forviller seg inn på denne siden. Bildet er ikke av meg, men av bamsen min (og han løper ikke).

Det er ikke mye som minner om vinter - men jul blir det likevel, og juletrening blir det også. Slik det er her i lavlandet nå er jeg glad jeg ikke er skiløper... det hadde blitt mye reising for å komme til skiføret. Nå kan jeg i stedet løpe både på veier og i terrenget - men likevel; jeg savner skiføret og en skitur annenhver dag.

Nå blir det altså fortsatt løping/sykling annenhver dag i stedet for løping/skigåing. Om ikke nissen kommer med snø, så kommer han forhåpentligvis med en stor pakke god helse - som gjør at jeg kan få løpt alle de spennende løpene jeg planlegger for neste år.

Jeg er i bra treningsmodus igjen, med 20 timer trening siste 14 dager, hvorav 103 kilometer løping (mye terreng) og resten spinning og et par styrkeøkter. 50 km/uke med løping er det jeg minimum trenger for å forberede meg til de første ultraløpene, helst skulle mengden vært det dobbelte - men det får vente til jeg tåler å løpe hver dag.

I dag ble det fire runder på den småkuperte golfbanen her på Vormsund, på snøfritt og ganske mykt underlag ble det 24:22, 23:32, 22:27 og 20:17 på rundene - som vanlig fortere og fortere. Uten å ta i alt for mye hadde jeg 5.40/km på siste runde... egentlig helt OK. Jeg kjente søndagens langtur i låra på de første rundene. Nå blir det en ny halvlang tur om to dager og deretter Löplabbets Ribbemaraton to dager etter det igjen.

Slik ser neste års løpsliste ut i øyeblikket:
Halden har ikke åpnet påmelding, alle de andre er jeg påmeldt til allerede.



lørdag 21. desember 2013

Fire desemberturer med Olav: 3 av 4 Losbyturen

Medløperne mine ved Morterudvann
 
Vintersolverv - vi går mot lysere tider
Årets korteste dag - vintersolverv - men langt fra den "mørkeste". Man blir jo lys til sinns når man inviterer til langtur og plutselig har ti medløpere på en dag som egentlig skulle vært snøhvit, men i stedet var høstgrå. Med 7 varmegrader og 7-8 sekundmeter vind, var det bare periodevis isholke på grusveiene som minnet oss om at det faktisk var vinter.

Sånn omtrent midtveis på turen snudde sola, og klokka tikket videre mot lysere tider. Ikke lenge etter stakk også sola fram mellom skyene - en fin illustrasjon på hva vi har i vente.

Stort sett var jentene de ivrigste til å holde farten oppe i front, Her er det Synne, Cecilie og Monica som har fått følge med Odd Vidar på et helt isfritt parti av veien.

Pigg eller ikke pigg?
På den tredje av desemberturene mine var skovalget det vanskeligste, men det endte med at alle unntatt Odd Vidar valgte piggsko eller brodder. Det var farlig glatt mange steder, men vi fikk bare ett fall - selvsagt den piggløse Odd Vidar. Det aller meste av turen gikk likevel på myke grusveier uten is, og et glatt stiparti.


Turen
Turen gikk i rolig fart innover forbi Kirkerudgårdene til golfbanen i Losby, videre på vestsiden av Losbyvassdraget til idylliske Mortvann der vi snudde. På tilbaketur løp vi innom den gamle boplassen Finnland, og der mistolket jeg en ny sti så vi fikk ikke helt den runden jeg hadde tenkt. Hadde jeg fisket opp kartet fra sekken hadde det gått greit, men det gjorde jeg altså ikke. Tilbake ved golfbanen løp vi på østsiden av Losbyvassdraget forbi Mønevann, Fløyta og Malmern til Askslora der vi snudde. Tilbaketuren gikk forbi Losby gods, nå hotell, og på den nye lysløypa langs Losbylinna (der den tidligere hestejernbanen gikk inn til sagbrukene i Losby).

Løypa i Garmin Connect:
http://connect.garmin.com/activity/418015861
25,68 km, 355 høydemeter, bevegelsestid 3:03, snittfart 7:06 (inkl en del "gåsegang" på glatt underlag.

Kjent landskap som vekker minner
For meg er dette gammelt kjent terreng fra barndommen, ungdommen og voksen alder. Minner dukket opp fra hoppbakkene, badeturer til Mønevann da det var tømmerfløting og ikke badeplass der, fisketurer i alle vannene, skogplanting for en mannsalder siden, utallige sykkel- og skiturer og enda flere løpeturer.

Vasshjulet nedenfor Mønevann er motivet for Lørenskogs Kommunesymbol. For oss var det er sted på veien....

Sosialturer er hyggelig!!
Det var så hyggelig på dagens løpetur at jeg glemte både å spise og drikke underveis... det kunne jo gått ille om dette hadde vært første del av et ultraløp. Det er tydelig at andre liker seg på disse sosialturene også, hvis ikke hadde de vel ikke kommet tilbake på ny tur. Av de som var med i dag var Carsten helt nytt bekjentskap, Anne-Britt var med på Olavtur for første gang og Synne var med for første gang siden en tur i Fenstadmarka i 2010.

Ny tur 31.12 fra (?) Skedsmokorset
Vi var ute i 3 timer og 11 minutter inklusive litt stopp, så det ble drøyt 3 timer rolig løping. Det var også hva jeg lovet på forhånd. Neste tur på nyttårsaften kan kanskje bli en tur i terrenget dersom snøen uteblir, og da kan utgangspunkt fra Skedsmokorset (Tærudhallen) være aktuelt. Før det skal mange av oss som var med i dag løpe "Ribbemaraton" fra Sandvika til Ski 3.juledag.

Jentene er fartsholdere fortsatt, her har Anne-Britt kommet opp til Cecilie og Synne.
 
En fin gjeng å være på løpetur med. Fra venstre ser vi Odd Vidar, Monica, Leif, Synne, Anne-Britt, Carsten, Ragnhild, Vidar, Cecilie og Per-Einar.
 
Monica fører an opp kneika fra Vasshjulet...
 
Langløpere møter nissekledde ryttere fra Losby besøksgård. Det er et litt annet kroppsspråk på denne "lederhunden" enn på rottweilerne vi møtte for to uker siden.

mandag 16. desember 2013

"Den spreke folen"... det er meg det!



Fole eller ungfole er jo et uttrykk man bruker om noe som er mye yngre enn seg selv. I dag ble jeg beæret med den betegnelsen for første gang på 30-40 år!!!

Kan han - kan vi !
Romerike Blad har i dag et oppslag over to sider om 92-åringene Kåre og Kolbjørn som satser på toppturer. Avisen innleder slik: Kåre og Kolbjørn lot seg inspirere av karen som besøkte ti topper i løpet av en dag.  - Kan han, kan vi, tenkte kameratene etter å ha sett den spreke folen som løp opp på 10 romerikstopper på en dag.

Wow.... " den spreke folen" er jo meg, en purung pensjonist sett med øynene til Lillestrømlingene. Men Kåre og Kolbjørn nøyer seg med en topp i uka, skriver avisen videre. Wow igjen, jeg synes det er kjempeimponerende og drømmer om å klare det samme om 29 år!

Kan jeg kalle meg gammel heretter?
Kåre Tveter spilte på Lillestrøms A-lag i 1938, 12 år før jeg ble født - og jeg er allerede pensjonert. Kameraten gjennom 80 år (!), jevngamle Kolbjørn Halvorsen er "Åråsens far". Dette er ikke noen hvemsomhelst for en LSK-patriot. Jeg er stolt over å kunne inspirere disse hederskarene til noe som helst - og at to karer på 92 skulle tenne på toppturene mine er jo helt eventyrlig. At disse gutta startet med den minst tilgjengelige av de 10 toppene jeg var på i sommer viser at heller ikke dette er gutter som gir seg så lett.

Jeg bare MÅ prøve å få en topptur med disse gutta neste år. Journalist Rune eller Bjørn Inge i RB; det er bare å booke oss inn!

Reportasjene som inspirerte 92-åringene:
http://krampegammeln.blogspot.no/2013/07/na-er-pensjonistene-rekordspreke.html

http://krampegammeln.blogspot.no/2013/07/fantastisk-fin-romerike-ti-pa-topp.html


søndag 15. desember 2013

Fire desemberlangturer med Olav - 2 av 4

Vidar, Monica og Leif på Sessvollmoen og klar for løpetur og snøpulsing.

Den andre av invitasjonsturene mine i desember ble en ny fin opplevelse. Vi var ikke så mange, men fire medløpere på et sted langt utafor allfarvei i en hektisk førjulstid er usannsynlig mye hyggeligere enn å løpe alene.

Jeg håper alltid å få med minst en venn på de lengste løpeturene, og er evig takknemlig for at et forum som Facebook finnes. Det er - så langt - alltid noen som har nappet på invitasjonen. Det som kan være viktig er å legge opp til alternativ distanse, dvs at alle ikke trenger å løpe like langt.

Snøpulsing
Akkurat som forrige lørdag inviterte jeg til test av rundløypa til "Romerike200" - men det var så vidt det holdt denne gangen. 10-15 cm ganske tung snø - og fortsatt snøvær - er noe ganske annet enn vegløping. Selv i flatt terreng er slik snøpulsing veldig tungt, men også glimrende trening.

Som "slow starter" liker jeg å sette åpningsfarten, men etter noen hundre meter på lørdagens tur var jeg i åndenød av en annen verden - og helt sprengt i brystet, det var som om jeg skulle ha løpt en 400 meter på bane i maks fart. Da var det bare å overlate sporsettinga til sterke Leif - som tok den verste brøytejobben i 7 av de 10 kilometerne på 1.runden.

Sjøl hadde jeg mer enn nok med å henge med de andre de første fem kilometerne før det gradvis løsnet mer og mer. Leif fikk kjenning med akhillesplager og stoppet etter første runde. Monica og Vidar ble med også på andre runden, mens Mari - som møtte oss på slutten av første runde - holdt meg med selskap på 3.runden. Der er første gang Vidar er med meg på langtur, men vi har jo løpt mot hverandre i karuselløp i en mannsalder. Monica var med på langturen i Fetsund for en måned siden, men først denne lørdagen ble jeg litt kjent med henne. Hun løper maraton på 3:30... så vi snakker om en sprek kvinne! 

Mari, Vidar og Monica i vinterskogen.

18 kilometer er unnagjort... 2 eller 12 igjen.

Kondisjonsmessig opptur
Jeg fikk altså en flott 4-timers treningsøkt og hadde hyggelig selskap hele tiden selv om ingen av de andre løp like langt. Det var naturligvis lettere å løpe de siste to rundene enn den første, etter at vi hadde tråkket litt spor - men tungt var det. Rundene gikk på 1:24 via 1:22 til 1:15. Jeg er spesielt fornøyd med sisterunden sammen med Mari. På tørt føre løper jeg lett under timen på disse rundene - så tiden er uinteressant, men at jeg med gradvis tyngre ben holdt jevn fart mellom 20 og 30 km på slikt føre er jeg mer enn fornøyd med. Det føltes altså veldig mye bedre nå enn forrige lørdag.

Fortsatt løper jeg bare 45-50 kilometer pr uke... så her er det det mye å gå på! Nå er så godt som all løping i terreng, og denne uka var all løpinga snøpulsing - så effekten tilsvarer nok 60-65 km hvis det hadde vært bare vegløping.

Langtur fra Lørenskog 21.desember kl 10:00
Neste lørdag, 21.desember, blir det ny langtur. Da skal det løpes fra "Sørlihavna" ved Lørenskog kirke der jeg antagelig lager en lang runde via Losby og følger opp med en kortere runde via Skihytta. Foreløpig har tre løpere meldt seg klare for å være med på turen.

Killer Queen som oppvarming
Kvelden før varmet jeg opp med "Killer Queen" sammen med madammen i Ullensaker Kulturhus. Patrick Myers og gutta er flotte Queen-kloninger. På videoen ser du samme gjengen med samme show foran 10 000 tilskuere på Ahoy Stadium i 2009. På Jessheim var det to utsolgte forestillinger.
http://www.youtube.com/watch?v=RnIYYhbxKcM


Mobilbilde fra fredagens show... 

onsdag 11. desember 2013

Snøpulsing er bedre enn glatte gangveier

 
...i lyset fra hodelykta...

Dørstokkmila light
Rent teoretisk er jeg pensjonist, men med full vikarjobb som kondis.no redaktør og mye annet å stulle med, strekker ikke tiden til. Mandagens løpetur ble utsatt til i går, gårsdagens løpetur ble utsatt til i dag og  dagens formiddagtur ble omsider en sen kveldstur. Det ligner litt på "dørstokkmila" - og det er ikke så langt fra sannheten. Når jeg ikke kom meg ut på dagtid klarte jeg ikke å motivere meg for mørkeløping - og endte opp med litt sykling i stedet.

Snøpulsing på golfbanen
Men altså; i kveld fikk jeg satt av en sen kveldstime og litt til. Når jeg først kom ut, var det som alltid bare herlig. Gangveiene var glatte, så jeg tok korteste vei til golfbanen der det lå drøye 10 cm kram snø. Der ble det 9 kilometer snøpulsing med innlagte fotostopp.... flott trening og morsomt å ta bilder i lyset fra hodelykta. Tiden går utrolig fort når jeg tukler med fotografering på turene, og selv om det blir noen korte stopp er treninga like effektiv som ellers.

Det var tåke og glatte veier, desto finere å løpe på golfbanen...

Ski og ny langtur de neste dagene
Det var noen få skispor å se, men hvor var skiløperne? Det var masse dyrespor over alt, men hvor var dyrene? Det var bare mine joggespor, og her er jeg. Kanskje blir jeg skiløper på golfbanen i morgen eller fredag.... og på lørdag blir det blir det en ny treningstur fra Sessvollmoen der jeg har invitert andre til å bli med - så langt har fem respondert via Facebook, så da håper jeg på en super 3-mils (?) tur før et slitsomt julebord.

Hodelykta gir flottere nattmotiver enn ved bruk av blits.

Bare noe kratt, men vakkert likevel.

Det var ikke snø eller rim på treet, men slik ser et grantre ut når man løper med hodelykt.
 
Spor etter en løper! Her har jeg tatt igjen mine spor fra første runde. Her trengte man ikke musikk på øret; lyden av løpende føtter skapte fine og varierte lyder i den kramme snøen som var i ferd med å fryse til.

Harespor, de var ikke der på første runde!
 
Jeg tok ikke advarselen helt alvorlig...

E16 sett fra golfbanen.

søndag 8. desember 2013

Møte mellom Rottweilere og løpere

Gårsdagens mest agressive....

På gårsdagens treningstur fra Sessollmoen sammen med 6 venner  var jeg utsatt for en egentlig "uskyldig" episode med løse rottweilere - men var det egentlig uskyldig?

Jeg harselerte i alle fall litt ekstra med episoden på Facebookprofilen min:
Heldig at vi ikke ble rottweilermat alle sammen!
Denne ville ha meg - og den var skikkelig agressiv, de tre andre kjøterne ventet i bakgrunnen på de seks medløperne mine på dagens løpetur ved Sessvollmoen. Litt sånn militær stil der de andre sto i giv akt litt bakenfor meg. Bildet er tatt av Bjørn Hytjanstorp som er flink til å fange situasjoner.

Hele tråden kan du lese HER

Fram til nå har det kommer 57 innlegg på tråden og mange delinger har det også vært. Mange av innleggene var fra andre løpere som mener at slike episoder ikke bør skje, men de langt fleste var fra hundeeiere. Deres frustrasjon og irritasjon over episoden overgår langt reaksjonene fra løperne som er vant med at slikt skjer fra tid til annen. Ganske interessant spør du meg....

Det kom også mange gode og velmenende råd om hva vi løpere skal gjøre når vi møter på løse hunder.... og det var ikke mye nytt der. Det må ikke være løpers ansvar å vite hvordan man takler en slik situasjon - det må være hundeeiers ansvar å ha kontroll på hundene sine - i bånd eller ikke.

Video (tatt opp av Bjørn) fra hundemøtet - det ser mer lekent ut her enn vi opplevde det, det hadde nok sammenheng med at filmingen startet etter den verste bjeffingen / glefsingen.

Det som er helt sikkert er at jeg er glad jeg ikke var alene, eller enda verre; alene sammen med juniors Jack Russel som noen ganger er med meg på løpetur (selvsagt i bånd).

lørdag 7. desember 2013

Fire desemberlangturer med Olav - 1 av 4

Andreas, John, meg, Knut Ivar, Per-Einar og Mari (alle foto:Bjørn)

"Bordet fanger"
I dag hadde det i beste fall blitt en times løpetur på kveldstid, i verste fall ingen trening i det hele tatt. Men, så var det den invitasjonen da: "Lørdag 7.desember kan du bli med undertegnede på 1-2-3-4-5 runder i løypa til neste års nye ultraløp Romerike200"

Javel, man feiger ikke ut så sant man ikke er syk, skadet eller nektes av fruen. Siden jeg verken var syk eller skadet - og fruen heller ikke nå stoppet meg (det gjør hun aldri), var det bare å komme seg ut av loppekassa klokka 7 - to timer etter at jeg sovnet. Det ble en superrask klargjøring, stående frokost, ingen kaffekopp og årets første kjøretur på isholke.... og flaut nok var jeg nesten 15 minutter forsinket på møtestedet ved Sessvollmoen Garnison.

Alle unntatt Bjørn er medlemmer i Romerike Ultraløperklubb, og det var første gang jeg var på treningstur med Andreas og John. Flott anledning til å bli bedre kjent.

Bjørns fotomotiv ved start

Vinterføre nesten uten snø
Seks løpere ventet på meg i 5 minusgrader på en trekkfull parkeringsplass. Da var kommentaren min om at det var kaldt ikke noe gullkorn akkurat.... det hadde jo de andre allerede erfart mens de ventet på meg. Løpsforholdene var brukbare med 3-4 cm snø, de nevnte 5 kuldegradene og lite vind, men litt skummelt med mange islagte putter dekker av det tynne snølaget.

 Stort sett går løypa i skogen, her er ett av få åpne partier.
 
Romerike200 i stirikt terreng
Romerike200-løypa er ikke en runde du husker etter en enkelt runde med mindre du heter Magnus Carlsen. Det er masse stier og militære veger i løpsområdet, og dermed haugevis av stikryss å hode orden på. Det fine med det var at ingen våget å løpe fra meg, og det samme gjentok seg på andre runden som gikk en del raskere enn den første. De fleste mente løypa var fin selv om den ikke er superlett. Med bare 54 høydemeter pr runde er det likevel etter mine begreper svært lett til å være terrengløping.


Det er best å vente mens Olav strammer lissene...
Travel morgen = slurv med klargjøring. Her må jeg etterstramme lissene.

Dårlig dagsform
Farten var sånn hyfsad selv om dagsformen absolutt ikke var bra. Det gikk en del saktere enn torundern min i forrige uke, men følelsen var verre enn farten.... kulda irriterte brystet, jeg frøs og bena var tunge i det som var av motbakker. Det siste skyldes nok minimalt med søvn siste natta.

Rottweilerangrep
Midtveis på førsterunden ble vi "angrepet" av fire rottveilere (tror i alle fall det var rottveilere), og spesielt den ene var veldig agressiv. Vi stoppet selvsagt opp, med meg litt foran de andre - og jeg sendte noen gloser til hundeeieren 50 meter unna. De andre seks sto på geledd som gode soldater, mens hundeeieren sleit med å kalle inn det sinteste beistet.

Glefs, glefs... de andre satset på at jeg ville mette beistene, slik at de trygt kunne løpe videre.

På hunden.no kan vi lese: "Rottweileren er en tysk hunderase, men opprinnelig stammer den ifra Romerriket. Den ble der brukt som kveghund". Da foreslår jeg at beistene drar tilbake til Romerriket, for dette er Romerike - og vi er definitivt ikke kveg selv om vi opptrår i flokk!

På vei opp "Helgebakken", oppkalt etter min ultraløpervenn Helge Reinholt som ville ha minst en "mørdarbakke" i løypa. Lidingö's berømte mørdarbakke har ca 45 høydemeter, Helgebakken bare 10-12 høydemeter.

Her er vi i Bjørnkneika, oppkalt etter fotografen. Bjørn Hytjanstorp foretrekker løype med minst mulig stigning, og denne bakke kunne vi unngått ved å legge løypa rundt.

"Bare" 28 km
Allerede midtveis på andrerunden var jeg utslitt.... likevel gikk denne runden en del raskere (30 sek/km) enn den første. Jeg måtte revurdere planen om å løpe 5 runder, og det var bare tre av de andre som ville løpe videre på den tredje runden, så da sendte jeg dem ut i "Rød 8 km som er tydelig merket - slik at de ikke var avhengig av at jeg holdt følge. Mari, Knut Ivar og John var derimot hyggelige og lot meg gå i motbakkene, så da ble det en fin avsluttende runde sammen med de andre likevel.

Per-Einar med fargerike "gaiters". Kjekke å ha for å unngå rusk i skoa. jeg bruker mine bare sommerstid.
 
To nordlige runder i R200-løypa og en runde i Rød8km med noe overlapp mellom rundene ble slik på GPS'en. Drøyt 28 kilometer, 159 høydemeter 2 timer 59 minutter.

Neste tur lørdag 14.desember
Allerede neste lørdag inviterer jeg til en ny desembertur. Da legger jeg opp til 30 km, så kan jeg likevel drømme om å orke 50 km (?). Mest sannsynlig løper vi i samme område, men med samling ved Trandum eller Letohallen.

mandag 2. desember 2013

Et par runder på Golfbanen

Rommen Golfpark

Det påstås at en runde på golfbanen tar noen timer.... det må jo bare være skryt (?) Jeg brukte så vidt over 20 minutter rundt hele Rommern Golfpark i Vormsund i dag!

OK da, det er kanskje forskjell på å slå seg gjennom alle 18 hullene med golfball, køller, venting på med- og motspillere, krangling med rough og bunker -  og det å løpe 3,5 kilometer i ytterkant av golfanlegget. Faktum er vel at jeg kan rekke å løpe en ultradistanse på den tiden det for noen tar å komme seg gjennom banen en travel dag.

Okke som er, nå har golfspillerne tar vinterpause, golfparken ligger der innbydende og snøfri og skriker etter joggesko som tasser rundt på det frostharde underlaget. Jeg kan ikke annet enn si jatakk.... 2 min fra leiligheten ligger golfbanen der og uten risiko for knallharde golfballer i hodet kan jeg legge kveldsturene til fairwayen uten å bli jaget av verken golfspillere, golfballer eller greenkeeper'n.


Jeg har jo bare bodd her siden februar, og den vårblaute banen var ikke like aktuell å løpe på - det ville nok ikke vært helt populært heller. Tidligere har jeg krysset banen på veg til "Arnestadskogen", men nå har jeg altså etablert en løpsrunde i ytterkant av banen;  3,5 km med 29 høydemeter som jeg sikkert kommer til å løpe en del i den mørke årstiden når jeg ikke får trent på dagtid, og helt til det blir for mye snø og i stedet skiløyper på golfbanen.