onsdag 30. september 2009

Om høsten er det løping i skogen som gjelder



Aldri er det så fint i skogen som om høsten (akkurat som på fjellet). Dermed er det også veldig lett å motivere seg for en treningstur. Slik som i dag, da jeg løp halvannen time på på myke stier i Fenstadterrenget.

Fra tidligere år - da jeg løp en halv gang raskere (eller noe sånt) enn nå, løp jeg mange lange og veldig rolige turer på stier. Jeg opplevde nesten alltid at jeg fikk et formløft når omfattende rolig løping i terrenget ble kombinert med intervalltrening - til tross for at jeg hver gang lurte på om jeg løp for sakte til at det hadde noen effekt. Etter at jeg begynte med ultraløpingen i 2005 har nok alt for mye av treninga blitt flyttet til vei - men det tror jeg ikke har vært bare smart.

På dagens tur fikk jeg igjen godfølelsen jeg husker fra slike turer, og så sant jeg rekker å trene før det blir mørkt blir det mange slike herlige eventyr utover høsten.

Til å være langt på landet er det mange blåmerkede stier i Fenstad, og det er ikke nedslitte Oslomarkastier, men smale myke eventyrstier...

Mørket kommer alt for tidlig om høsten...

1.864 dager siden sist....

I går kveld tok jeg fram rulleskia med den største selvfølge og staket en kort tur... For å spare den vonde høyre hælen min kan jeg ikke løpe hver dag. Det ble en kort tur på 5.5 km (25 minutter) på gangveier her i Fenstad - og underveis tenkte jeg at det måtte være minst to år siden sist jeg hadde brukt rulleskia.

Disse rulleskøytene og stavene kjøte jeg av en jobbkollega for ca. 15 år siden...de funker greit fortsatt.

En rask konfrontasjon med treningsloggen min viste imidlertid at det var over 5 år siden, nærmere bestemt 1.864 dager siden sist jeg staket på asfalten! Det blir nok ikke like lenge til neste tur... det er egentlig morsomt å gå på rulleski, og når jeg bruker (brukte) dem er det bare staking som gjelder.

Jeg kan ikke skryte av å være sterk i armer og/eller overkropp, så kanskje jeg prøver rulleskøytene på neste tur - det bør gå lettere med staver til hjelp. Når jeg brukte rulleskøytene sist?... kanskje 10 år siden, men aldri som trening - bare til rekreasjon.

mandag 28. september 2009

Ballongmannen

Her er ballongmann og fartsholder tidlig i løpet - som ble en minnerik opplevelse. Marit - i klubbdrakta - holdt følge til ca 30 kilometer, men slakket av litt etterpå - hun har et tøfft konkurranseprogram for tiden.

Oslo Maraton 2009 ble en annerledes løpsopplevelse enn alle mine tidligere lange løp. Etter en trøblete periode har jeg egentlig avsluttet konkurransesesongen, og da passet det bra at jeg hadde meldt meg som fartsholder i Oslo Maraton. Det ble en fin dag, med hyggelige medløpere, med mange venner langs - og i - løypa, med flott vær og stor stemning. Endelig er Oslo Maraton en løpsfest igjen.

VIP
Som fartsholder var jeg gjest i Nike's VIP-telt, og som en gest løp jeg da med nye Nike Lunartrainer sko, trøye og shorts jeg ble påspandert. Det er første gang jeg løper konkurranse med sko som er uprøvd på forhånd, men det gikk helt fint.

Før løpet ble jeg intervjuet av NRK Østlandssendingen, i et mixet innslag som ble sendt dagen etter:
Om "ballongmenn" og annet på Oslo M i NRK Østlandssendingen
(Oslo M reportasjen starter etter 19:27 min)


4:15:00
Det var god plass i startfeltet på festningsplassen selv om det var nesten 1300 maratonløpere på startstreken. Jeg sto der med 4:15-skilt i sekken og en stor ballong flagrende i en litt for sterk vind. Mange kom bort for å sjekke av fartsopplegget, så det var tydeligvis stor interesse for å følge en av ballongmennene. Opplegget mitt var enkelt å følge: 6.00 min/km til ca 35 km, og deretter 20-30 sekunder saktere - slik at sluttiden ville bli veldig nær 4:15:00.

Det gikk veldig jevnt og fint helt fra start - selv om jeg ble litt revet med noen ganger når jeg var opptatt med å heie på andre. Sjekket klokka hele tiden, og var veldig nøye på å løpe sakte nok. Det eneste fartsinnslaget var etter 6 kilometer da jeg måtte ha en tissepause - og jeg skulle løpe inn Marit igjen som passet på farten mens jeg var ute av løypa.

Fin dag på jobben
Jeg var litt forvirret over at GPS'en viste ca 1% lenger distanse enn arrangørens merking, men valgte fart i forhold til merkinga - og etter 35 kilometer lå jeg et drøyt minutt foran det planlagte 6.00/km-skjema (4.12 på maraton). Derfra satte jeg ned farten og tok også lengre pauser på drikkestasjenen, slik at jeg fikk med meg noen av de som hadde begynt å slippe - mens andre løp fra meg. Sluttiden på ballonmannen ble 4:13:41. Hele tiden hadde jeg noen å prate med, og de aller fleste var folk jeg aldri hadde truffet tidligere. Det var i det hele tatt en veldig "fin dag på jobben"....

26 km halvveis
Dagens morsomste (eller dummeste) var speakeren som oppmuntret løperne ca 5,5 kilometer ut på andrerunden. "Heia heia, det går fint, snart halvveis, kom igjen, snart 26 kilometer, snart halvveis" messet han hele tiden. Hyggelig med oppmuntring, men enten kunne han ikke regne, eller han ikke viste hvor langt maratondistansen var.

Det eneste negative for min del er at hælen fortsatt er veldig vond, og den ble ikke bedre av 42,2 kilometer (42,7 på min GPS) i Oslos gater. Det blir mye sykling framover til hælen er OK igjen...

Forresten... en liten negativ ting til: Jeg tok 28 bilder underveis - og klarte å trippel-tulle så jeg slettet bildene både på fotoapparat og på pc'n og tilogmed når jeg skulle hente opp igjen bildene fra "søppelkassa". Det har jeg ikke klart tidligere! ...hehe... bildene funnet igjen 12.oktober. Dårlig kvalitet på de fleste, men gode minner.

En av de jeg pratet mye med underveis var Kristian (943) - som også sendte meg en hyggelig melding etter løpet:

Hei Olav.
Vi vil takke for en kjempe tur med deg under søndagens maraton.
Perfekt tempo for oss - og vi hadde til og med litt igjen på slutten.
Synne slo meg med 1 min og jeg løp inn på 4:09.
Håper vi får gleden av å løpe med deg en annen gang.
Hilsen
Synne og Jacob

På bildet ser vi også Synne med nr 1059.

Det var også andre bortom etter løpet og takket for en fin tur. Slikt blir man glad for.... og ballongen henger på tredemølla i treningsrommet som minne om min første konkurransen hvor jeg ikke konkurrerte.

På Facebook fikk jeg bl.a. denne kommentaren:
Synes du gjorde en god jobb. Hilste på deg når jeg løp tilbake fra Sjursøya.. Du hadde mange bak deg .. veldig mange! Så også når du kom inn i mål! Kanskje den fartsholdern med mest mennesker på Maraen??

torsdag 24. september 2009

Fra terreng-Trek til racer-Trek

Trek'en ved garasjen etter hjemkomst i mørket på andre testtur...

Sykling er et fint supplement til løpstreninga om vinteren, akkurat som skigåing om vinteren. Inntil nå har jeg bare hatt terrengsykkel - av merket Trek - og utstyret til tross; 90% av syklinga har foregått på asfaltveier.

Det som har vært litt kjipt er alle som har sust forbi meg på landeveien på lette sykler, uten at jeg har hatt mulighet til å henge på. Selv om syklinga i utgangspunktet er for restitusjonstrening å regne, er det gøy å presse seg litt mot andre syklister der mulighetene synes å være til stede for å gå seirende ut av en fartsøkning.

Nå har jeg gjort noe med saken, jeg hentet min nye Trek racer hos Råholt Sykkel og Sport i går. Ikke noen supersykkel, faktisk den billigste de hadde - men helt OK til mitt beskjedne bruk (inntil nå ca 1000 km pr år). Dagen før satte jeg "pers" med terrengsykkelen i min lokale 2-runder med 59.40. Nå skulle det bli interessant å se hvor mye fortere det gikk.

AUDA, VAR DET SÅ VANSKELIG?
De første famlende tråkkene gikk i alle fall ikke fort, pokker - hvorfor var det så vanskelig å holde balansen. Gearet, hvordan virket det? Det ble litt ulyder, men selv om jeg stadig gearet feil vei gikk det jo på et vis. Veikryss, ut med armen for å markere for bilene hvor jeg skulle, og dermed havnet jeg nesten i grøfta. Her var det helt klart for begge hender på styret, og drikkeflaska kunne jeg bare glemme...

25 KILOMETER / 26.9 KMH
Førsterunden gikk på litt under 29 minutter, og sakte men sikkert ble balansen bedre, tråkket rundere, gearinga bedre og altså farten høyere - slik at jeg fullførte på 55.48 - som gir en snittfart på 26,9 km/t på mine første 25 km på ny sykkel.

62,2 KILOMETER / 25.4 KMH
I dag ble det en ny testtur da jeg syklet til Nannestad for å ta bilder i Langtrampen, og i ei mer kupert løype enn i går ble det 62,2 km på 2.27, altså 25,4 km/t. Det var litt småekkelt siste halvtimen da det ble mørkt omtrent i det jeg passerte Jessheim. Ingen imponerende fart, men fin trening - og veldig snilt mot bena i forhold til løping. Kunne sikkert holdt på slik 15-20 mil uten ytterligere tilvenning.

Og... jeg fikk faktisk muligheten til å konkurrere underveis. Jeg passerte en jypling (max 40 år) på terrengsykkel mellom Jessheim og Gardermoen, Men.. han likte tydeligvis ikke det og plutselig var han foran - med meg på hjul til jeg rykket i en motbakke og vekk me'n. Uansett nivå - det var el liten triumf for gamle meg. Etter det lå jeg lenge i >30 km/t uten at det var spesielt slitsomt.

NORSEMAN-DRØM
Jeg har jo en liten drøm on å fullføre Norseman Extreme Triathlon i 2011, og da må jeg klare 180 kuperte kilometer på helst 8 timer, dvs en snittfart på 22,5 km/t. Det virker overkommelig, men det kommer jeg tilbake til når jeg har fått prøvd meg i mye mer kuperte løyper (hvor mye tjener jeg inn i utforbakker av det jeg taper oppover?). I mai neste år vurderer jeg å teste hele traséen fra Eidfjord til Austbygde - og går det bra må jeg også forberede omfattende svømmetrening det neste året.

tirsdag 22. september 2009

Etter UltraBirken: Bursda'lag, bob, jobb og sykkel



Det var ikke lenge jeg hadde tid til å sutre etter at jeg måtte bryte UltraBirken. Ved en tilfeldighet (eller var det ikke helt tilfeldig?) feiret min søster 60-årsdagen (17.september) på Radisson SAS Lillehammer Hotell - hvor middagen startet 30 minutter før makstiden gikk ut i UltraBirken. Nå slapp jeg den siste problemstillingen, jeg fikk god tid !

Middagen med nærmeste familie ble en fin kveld. Dagen etter fortsatte vi med en tur opp til hopptårnet i Lysgårdsbakken og kaffe/vafler på kroa der oppe, og endelig var tiden inne for min lille tilleggspresang til søster og resten av selskapet.

Noen hadde nok gjettet det allerede, og alle visste hva det dreide seg om da vi svingte inn mot Bob- og akebanen ved Hafjell. Jeg var klar for adrenalinkick - jeg hadde prøvd meg på det samme for mange år siden. Fem av de andre ble også med, og brodern og jeg pakket inn vår jubilerende søster i den ene hjulboben før vi tre med en fører suste nedover i stadig aksellererende fart. Heeeeerlig ! 100km/t og 3G er riktignok barnemat mot proffene i isbob med nesten 140 km/t og over 6G, men for oss var det akkurat passe.



Ellers har det vært mye jobbing de to første dagene etter ferien, og treninga har i sin helhet vært på sykkel. Det siste mest fordi jeg nå skal sykle mest mulig til den vonde hælen blir bra igjen. I morgen skal jeg hente min nyinnkjøpte racersykkel, så i dag tråkka jeg til skikkelig på 2-rundern min i Fenstad og satte likegodt pers der. Med racer'n blir tiden på 59.40 knust!

Resten av uka blir det også mye jobbing og sykling, men søndag er jeg klar for en kosetur som fartsholder i Oslo Maraton for 4:15-pulja.

Det som skjedde meg i UltraBirken var med stor sannsynlighet et ganske uskyldig blodtrykksfall forårsaket av kombinasjonen; litt for tom mage, plutselig inntak av veldig mye søtt drikke og en sliten kropp. For meg var dette noe nytt, men det hadde antagelig vært helt greit å fortsette etter en liten pause. Jeg var tross alt aldri uvel - men sleit litt med sjøgang og trengte å sitte ned litt. Likevel vil jeg justere kostholdet til mer brødmat og mindre søtt drikke neste gang jeg løper ultraløp.

søndag 20. september 2009

UltraBirken kunne blitt en fint eventyr, men ble en ny og annerledes nedtur

Utsnitt fra artikkelen i programavisa der jeg var portrettert av Kristin Roset.

UltraBirken på lørdag hadde perfekte rammer for å bli et flott eventyr, og det ble det da også for de fleste deltagerne. Været var strålende, det hadde ikke regnet på 10 dager slik at det var mindre vått enn normalt i terrenget, arrangøren hadde på kort tid planlagt og tilrettelagt løype og service på en nesten perfekt måte.

Løypekart, klikk for større utgave.

For meg fikk løpet en brå og uventet avslutning etter ca 5:15 løping, ved Ljøsheim drøyt 40 kilometer ut i løpet. Jeg ble akutt svimmel, og måtte delvis hjelpes til en vei 50 meter unna - der jeg fikk satt meg ned på en stein. 3 minutter senere virket alt normalt igjen. Da hadde jeg rukket å ringe arrangørens alarmnummer og tilkalt røde kors med sykebil.

Da situasjonen oppsto var jeg i rygg på Vestfoldingen Jarle Teige, og jeg ropte umiddelbart at han måtte vente litt i tilfelle jeg trengte hjelp. Jeg sjanglet bort til en vei 50 meter unna hvor noen hyggelige hyttefolk tok seg av meg slik at Jarle kunne løpe videre. De hentet en bil og kjørte meg til Hygga Fjellkro - der jeg skulle møte sykebilen. Folkene i sykebilen så fort at alt så helt OK ut med meg, men jeg vurderte selvsagt ikke å fortsette.

Mens jeg står der ved sykebilen kommer noen gode kjenninger kjørende - Anne og Kari Kamstrup Hovind... Familien Hovind hadde en privat mat-og drikkestasjon for ultraløperne ved hytta si like ved - der løypa passerte 5 meter fra hyttevegen. De hadde fått høre at jeg hadde måtte gi meg rett ved hytta, og kjørte for å se etter meg ! Så endte det med at jeg sto sammen med dem en stund og heiet på andre løpere før Kari kjørte meg helt tilbake til Lillehammer. Utrolig flott å ha slike venner!!

Takk til Jarle, takk til de fire hyttefolkene jeg ikke vet hva heter, takk til Røde-Kors-folkene og ikke minst takk til Hovind's og Kari i særdeleshet.

Absolutt alt var normalt resten av dagen og kvelden og neste dag. Jeg kom meg på hotellet for å dusje og skifte, var et par timer ved Stampesletta og i Håkons Hall for å prate med folk - og ikke minst gratulere Harald Aas med et fantastisk flott løp og seier (både Harald, Hovinds og jeg løper orientering for Raumar O-lag). Jeg var med på en flott middag og feiring av min 60 år gamle søster på Lillehammer hotell utover kvelden og natten, og jeg var med på en heftig tur i bobbanen ved Hafjell dagen etter.

Bildet: Harald imponerte med 6.04 !!! og overlegen seier.

Hva skjedde?
Jeg merket helt uten forvarsel en viss nummenhet i bena noen sekunder før jeg sjanglet og unngikk å falle ved å klamre meg til en grein. Bena var forsåvidt OK igjen med det samme, men når jeg prøvde å gå var det som å gå ombord i en liten båt i høy sjø. Ikke svimmel i hodet eller andre symptomer, bare i veldig ubalanse.
Jeg var ikke spesielt sliten da det skjedde, siden jeg (og Jarle) hadde gått hele veien i de slake motbakkene fra Åkersetra mens jeg spiste meg opp på brødmat, drakk cola og en boks Burn. Jeg hadde fått hvilt meg lenge og gledet meg til å løpe videre.

Burn-boksen hadde jeg tømt minuttet før jeg ble akutt svimmel, så kanskje kan noe av forklaringen ligge der. Jeg hadde drukket mye sportsdrikk, spist energi-gel hver time, men var nok ganske tom i magesekken. Selve symptomene tyder på plutselig blodtrykksfall... men det blir mest gjetning. Jeg får teorisere videre om dette de neste dagene og ikke minst konfrontere "ekspertisen" for å prøve å forstå sammenhengen.

Akkurat nå er jeg mest opptatt av - og skuffet over - at jeg ikke fikk fullført den første utgaven av UltraBirken. Jeg har jo vært litt involvert i planlegginga, jeg var profilert over 2 sider i programavisa og jeg hadde over to andre sider gitt råd til andre løpere. Så ender jeg opp med å være en av bare tre som måtte bryte. Dermed avslutter jeg en ultrasesong som konkurransemessig har vært mest skuffelser - men hvor jeg har fått med meg mange morsomme løp og ultrastunt som har gitt meg mye ny erfaring. Selv om jeg snart er 60 har jeg ennå håp om å få noen fine år med fine ultrakonkurranser.

Arne Nåtedal - som jeg hadde selskap med de første timene holdt bra hele veien til mål - og fullførte på 9.02 og 23.plass. På bildet får han big hand av Ole Henrik.

Triatleten Jørn Willy Olafsen var sammen meg meg i terrenget fram til jeg fikk krampeproblemer ved Nysetra... 57-åringen ble nummer 26 med tiden 9.20.

UltraBirkens første 5 timer
På grunn av en vond hæl har jeg trent bare 2x30 minutter etter 4-timersturen sist lørdag. Jeg var uthvilt og bena kjentes veldig fine ut ved start. Løp forsiktig og gikk mye i motbakkene mot Skramstadseter - og hadde mye folk rundt meg. Løp mest sammen med o-løperne Magnus Mellbye Larsen (8.24) og Arne Nåtedal (9.02).. men ut fra Skramstadsetra fikk jeg følge med Pål Simonsen (8.40) som hadde hatt en stopp ved første matstasjon der jeg bare løp rett forbi - jeg hadde sekken full...

Ut i terrenget etter Djupa (ble jeg litt etter Pål, og løp alene en del kilometer før Magnus og Arne tok meg igjen. Jeg hadde løpt veldig forsiktig i de tekniske sti-/myrpartiene , men ble nå med på litt større fart i hæla på dem de neste 1,5 timene. Litt før Nysetra begynte jeg å kjenne krampetendenser i låra og måtte slippe de to, og også to andre vi hadde tatt igjen. Deretter ble det en del stopp for å massere kramper på innsiden av begga låra, og også svært puslete fart fram til kryssingen av Åsta ved Åkersetra, der det kom enda noen og passerte meg.

Jeg tok meg tid til å bytte til tørr trøye og nye sko, etterfylle drikkeposen og forberede en lengre gå-/spisepause. Den neste halvtimen ble det gåing i motbakke sammen med Jarle Teige (10.27) slik at jeg fikk roet ned krampebena, spist et par brødskiver og drukket mye. Det hadde en stund gått i sakteste laget, så jeg hadde akkurat sagt til Jarle at jeg ville begynne å løpe igjen... mens jeg ennå hadde god margin til 10-timers skjemaet mitt.

Hvordan det hadde gått får jeg aldri vite, men jeg håper jo på en ny mulighet til neste år !

Sten Gunnar Hansens blogg fra løpet:

Ellen Wolds løpsrapport på Oslofjord Triatlons forum

kondis.no Harald Aas suveren vinner av tidenes første UltraBirk

NRK Nett-TV: UltraBirken (Haralds målgang)

EUB.no: Historisk seier i Birkebeinerløpet

Jeg har oppsummert arrangementet på kondis.no

RESULTATLISTE FRA ULTRABIRKEN

søndag 13. september 2009

4 timer i Nordmarka med supervær og gode venner

I går hadde Geir invitert til en 4-timers tur i det meste av traseen til Nordmarka Skogsmaraton. I nydelig høstvær ble det en veldig fin 37 kilometer lang treningstur sammen med sersjant Ellen, expresident Marit, UTMB-Sharon, UltraFrykholm, DanskeJohn, LangeAnders og nykommer StenGunnar.

Marit og Ellen tok en snarvei på sti sammen med meg like før Kikut, og kan koste på seg et glis over somlebukkene som kom fram etter oss.

Geir har også skrevet om turen på bloggen sin:
Massemønstring av ultraløpere i Nordmarka

Selv om nivået på løperne er ganske ulikt, fungerer det helt fint å løpe slike turer sammen. Det er veldig sosialt, vi får masse tid til å prate med hverandre - og det er ekstra hyggelig hver gang det er med "nye" løpere. På denne turen var det fem gamle kjenninger, men også to jeg aldri hadde løpt med tidligere; Anders Lindell og Sten Gunnar Hansen.

En mer fantastisk ramme om en slik tur enn det vi hadde er vanskelig å forestille seg; det var litt småkaldt da vi startet ved 9-tiden, men sol fra skyfri himmel gjorde det hele til en herlig sensommerdag (eller er det høst?).

Akkurat som Geir hadde tryna skikkelig på en løpetur dagen før, var det min tur denne gangen. Jeg fikk tatt i mot med hendene og slapp unna med vonde håndledd og noe småsår i håndbakene - bena var like hele! Surra gjorde jeg derimot resten av turen....: På Kikut var fotoapparatet sporløst forsvunnet, og ransaking av sekk og leting 2 ganger rundt Kikutstua hjalp ikke. Det var da kjekkasen Geir sa at kona hans likevel brukte å ta en ekstra sjekk - ofte med suksess, og joda; Geir fant fotoapparatet i bunn av sekken min (rødme,rødme). De fine sportsbrillene mine hadde jeg mistet da jeg falt - påsto jeg, men vel tilbake på parkeringsplassen ved Sognsvann lå brillene fortsatt på biltaket (mer rødme,rødme).

Rast ved Kikutstua

Herlig i sola med utsikt mot Bjørnsjøen

Etter et par mindre heldige ultrastunt i det siste var jeg spent på hvordan bena ville takle en 4-timerstur. Med 7 dager igjen til UltraBirken var det viktig at jeg nå kunne løpe en slik rolig tur rimelig uberørt. Det klarte jeg da heldigvis også, og den siste halvtimen ned fra Ullevålseter til Sognsvann gikk det riktig så freskt unna sammen med John og Sten Gunnar. Da er det bare å kosetrene litt siste uka... så er jeg klar for UltraBirken.

I ville terrenget med Gunnar "Trailrunner"

Gunnar på Brennifjellet

Fredag 11.september - dagen før Gunnars 60-årsdag - hadde jeg en hyggelig løpetur (1.15) med Gunnar "Trailrunner" i skogen fra hjemmet hans på Algarheim. Han kalte det sti, men selv en gammel o-løper definerer 90% av turen som ville terrenget.

Det er gjennomgående flatt terreng (selv om vi snudde på en lokal "fjelltopp"), så det ble en lett tur hvor praten kretset mest rundt Gunnars deltagelse i Ultra Trail du Mont Blanc se kondis.no omtale.

Jeg har ikke kjent Gunnar så mange årene, men jeg har i alle fall lært at denne karen er en utrolig smidig terrengløper - der han holder tilsynelatende samme fart i terrenget som på vei. Jeg kan forstå det når han forteller at nesten alle treningsturene går i slikt terreng.

Denne solide kjærringa møtte vi i skauen...

Fem fine dager på Høvringen

Årets ferie har jeg delt opp i 3 to-ukers bolker, og den andre perioden startet med fem dager (6.-10.september) på Øigardseter Fjellstue på Høvringen ved Rondane.


Det ble noen fine dager blant hyggelige mennesker (hovedsaklig pensjonister...), masse god mat og også noen fine treningsturer i fjellet.

Det interessante når man kommer i prat med ellers ukjente mennesker på slike steder, er at vi alltid har felles kjente. Denne gangen støtte vi også på slektninger, siden Else's eldste gjenlevende slektninger (Inger og Isak) dukket opp på hotellet mens vi var der. Det var forresten imponerende å se hvor sprek 88 år gamle Isak fortsatt er... tenk om jeg kan gå i fjellet som han i enda 30 år !!!

En kranglete hæl gjorde at jeg bare løp tre av de fem dagene, men det var like greit slik at jeg kan bygge opp et visst overskudd fram mot UltraBirken 19.september.

Nedenfor er en del bilder fra oppholdet i Rondane:
På vei mot Formokampen

Sti mot Puttenseter

Reinsdyr i nasjonalparken

Utsikt fra Formokampen mot Otta

Fra Høvringsåe (klikk for større bilde)

Fra Høvringsåe (klikk for større bilde)

Rondaneutsikt

Sti mot Peer Gynt hytta

Bråkdalsbekken

Peer Gynt hytta

Rondanemotiv...

Snart høst i fjellet (klikk for større bilde)

FLERE BILDER PÅ PICASA:
Høvringen / Rondane

lørdag 5. september 2009

En fin treningsuke

Etter ultra-nedturen de to forrige helgene var det fint å få en uke med ”normal” trening igjen. Nå venter to uker ferie – og fin mulighet til å komme i god form før UltraBirken 19.september.


Etter den avbrutte ultraturen sist søndag har det blitt 6 fine treningsøkter på de 6 etterfølgende dagene. Bare 69 km løp og 14 km sykkel, men fire av turene har vært av det sosiale slaget og i tillegg ble det en intervalløkt i terrenget. Det eneste som bekymrer nå er smerter i begge hælene… men noe er det jo støtt.

Mandag tok jeg en restitusjonsøkt på sykkelen.
Tirsdag løp jeg en drøy time med Stein Frode i området Lindeberg-Oppsal.
Onsdag ble det en time i Fenstadterrenget, inkl. 15x 1.00/0.45 – puls <160
Torsdag løp jeg halvannen time i Jessheimterrenget før fotografering på UKI-karusellen
Fredag kom uka’s ”langtur” (2 timer) med Geir tur/retur Sognsvann-Bjørnholt
I dag, lørdag, ble det en time sammen med Bjørn på veier/stier utenfor Jessheim – og med Ole Henrik på sykkel sammen med oss.

Geir har kommentert fredagsturen på bloggen sin

Noen av bildene fra UKI-karusellen...

Sammen med Ole Henrik etter lørdagsturen.

Turene sammen med gode venner – eller på foto-oppdrag blant alle løperne jeg kjenner – er fin medisin og bra motivasjon for å trene. Nå ser jeg fram til 5 dager på Høvringen med madammen – og masse treningstøy i bagasjen. Det viktige de neste dagene er å ikke trene for mye, det er tross alt bare 2 uker til UltraBirken.