"Tro kan flytte fjell" - og gamle bein!

 

Gamle bein i farta. Bilde tatt med selvutløser...

Det er klart jeg har vært skeptisk mange ganger de siste årene, men en urokkelig tro på at bare man er tålmodig er det meste mulig. Å flytte fjell er nok neppe mulig, men å få litt sving på gamle bein igjen etter flere år med skadeplager er mulig - bare man holder motet oppe og ikke gir seg.

Nå blir det egentlig feil å snakke om gamle bein; det er jo symfysen og en hælskade som har plaget meg siden våren 2010 - men konsekvensen har jo vært minimalt med løping og dårligere og dårligere løpsform. I fjor var jeg litt på gang igjen med jogging og til og med deltagelse i to ultraløp, men det er først nå på forsommeren jeg har tålt å løpe litt mer - som betyr 60km+ pr uke. Fortsatt er det løping bare annenhver dag, men relativt lange turer - og supplert med ca100 km  sykling pr uke.

I dag var jeg klar for siste langtur før Vestfold Ultra Challenge om 6 dager. Jeg syklet ganske hardt 52 km i går ettermiddag - så dagens planlagte 4-timerstur ble derfor endret til en 3-timers tur i terrenget nordover mot Fenstad, og allerede 5 minutter ut på turen forsto jeg at dette var "min dag". Det ble en løpetur i betydelig bedre fart enn jeg har blitt vant med, og uten å slite veldig mye - siden jeg planla dette som en tur i ultrakonkurransefart (dvs holde igjen hele tiden).

Belønnet for tålmodighet
Endelig en tur der jeg følte at det skal bli mulig å komme tilbake i bra shape igjen, selv om jeg fikk litt vondt i symfysen da jeg økte farten på slutten. I dag føltes det som en belønning for mer enn tre års (og tre operasjoner) tålmodighet.

Lø	11.mai	Lang langtur  terreng	4:05
Sø	12.mai	Langtur sykkel		1:00
Ma	13.mai	Langtur  terreng	1:25
Ti	14.mai	Langtur sykkel		1:35
On	15.mai	Langtur sykkel		1:00
To	16.mai	Lang langtur  terreng	4:45
Fr	17.mai	-
Lø	18.mai	Langtur  terreng	2:00
Sø	19.mai	Langtur sykkel		2:20
Ma	20.mai	Lang langtur  terreng	3:00

21 timer trening de siste 10 dagene, inkl. hviledag 17.mai, er omtrent hva jeg orker nå. Det spesielle er jo at ikke noe av dette er intensiv trening, det er umulig med symfyseplagene - og det er jo også grunnen til at jeg ikke får pushet formen ytterligere.

Det ble altså en veldig oppløftende langtur - ikke minst med bakgrunn i hvor sliten jeg ble etter 5-timersturen fire dager tidligere. Løpsværet var helt supert med ca 20 varmegrader og duskregn, jeg hadde en lettere sekk enn ellers og jeg ville gjøre en endelig test med Hokaskoa før VUC.

Rokkalidammen i lett regnvær

7.10/km etter 6 km i slak motbakke med "lette bein" var en grei start på langturen. På smale kronglete stier opp mot høyeste punkt ved Vardehøgda økte snittfarten til 7:36... men en drøy time senere og fortsatt på smale stier var snittet 7:22. Da var det på tide å bruke opp litt krefter, så etter 5:30/snitt på lettløpte siste 6 km ble det 6:57/km i snitt på turen.

Skogbilveien i starten og på slutten ned møt Vøyen sag er mer som en bred sti. Herlig underlag!

 

Grindervangen - i vårstemning

Årets siste isflekk

Denne langturen gikk mye raskere enn jeg drømmer om å holde på 52 km i VUC. Der er målsettingen 7 timer 15 minutter og altså 8:20/km (8:55/km i fjor). Tør jeg likevel håpe på sub 7 timer???

Og... HOKAskoene blir fottøyet mitt i VUC! De er langt fra ideelle i terreng, men det mer enn oppveies av hvor god demping disse gir ellers - og dermed hvor mye mer krampeleggene mine tåler...

Jeg surret litt med klokka på en litt lenger fotopause...
det skulle vært ganske nøyaktig 26 km, dvs en halv VUC.