11 timer på ski i kalde Østmarka

En av femten Skijegerposter - her fra Nordre Krokvann

For fjerde gang på fem år var jeg sammen med storesøster Reidun på jakt etter turorienteringposter i Østmarka. «Skijeger’n» - som er Østmarka OKs vinterturorientering – kan by på 15 poster godt spredd utover i Østmarka – en vinterutfordring for vanlige folk, et endags stunt for oss. Nå et døgn senere sitter jeg her med en kaffe latté og mimrer over nok en fantastisk fin skidag.

Målt med linjal på kartet var runden vi skulle gå ca 70 kilometer, GPS’en etter turen viste 82,36 km – og da snakker vi om en god mix av løypekvalitet – mest scooterkjørte løyper over vann og i terreng.  Det var egentlig greit at vi ikke visse hvor langt det var – vi hadde nok med å bekymre oss om temperaturen. Yr.no varslet -4-6C, kvelden før korrigert til -8-10C, men det var -18 da vi startet fra Sørlihavna på Lørenskog.

Østbyputten i grålysninga...

Kald men rask start
Vi satt en halvtime på Nordli gård hos Reidun og ventet på at temperaturen skulle stige litt, men det endretseg til 0,1 grad kaldere – så vi lot det stå til og kjørte bort til «Sørlihavna» like ved Lørenskog kirke – der Skijegerturen startet på jordeløyper i grålysninga klokka 7 på morgenen. Vi var begge godt kledd, hadde tunge sekker, og nypreppa ski. Det eneste vi manglet var varmeapparat i skihanskene.

Det var nykjørte løyper i det meste av marka – etter mandagens snøfall. Vi sendte en vennlig tanke til løypekjørerne. Fra Sørlihavna fulgte vi jordeløyper et par kilometer og deretter en brøytet skogsbilvei (uten skispor) i bakkene opp til Østbyputten. Så var vi for alvor i gang, og selv på vannene var det OK løyper – tydelig at mange hadde vært på tur i finværet dagen før.

Dagens første post ved Åmotdammen

Reidun og snømannen

Første av de 15 postene hadde vi ved Åmotdammen i Rælingen, og på gode løyper kom vi greit greit over åsen til Brudalen og videre ned til Ramstadsjøen der vi hadde neste port. Nedover Brudalen mot Losbyvassdraget i Lørenskog og fram til Morterudkoia var det kjørt med stor maskin – helt fantastiske løyper – og dagens klart lengste parti i «trikkeskinner». Da vi kom til Nordre krokvann – like ved hytta til Lørenskog jeger og fiskeforening (der var jeg mye i ungdommen) – tok vi første matstopp ved dagens tredje Skijegerpost. Vi lå langt foran skjema – og jeg regnet med at vi skulle kunne fullføre turen på 8-9 timer.  Det ble ikke helt slik.

Nypreppa i Rælingen

Post ved Ramstadsjøen

Sola dukker opp i vest over Ramstadsjøen

Fredelig i nykjørte noe trå løyper

Vi hadde ennå ikke møtt folk, men vi hadde fått noen glimt av en lav vintersol som så vidt stakk opp over åskammene i vest. Det knirket for hvert stavtak på det kalde føret, men ellers var det stille og fredelig der midt i Østmarka. Etter stoppen hadde vi begge et akutt problem med både kalde tær og kalde fingre, men det gikk seg til i terrengløypene videre mot Søndre Krokvann, posten ved Nordbysjøen og videre mot de to postene i Flateby – helt øst i marka.

Storesøster trener veldig lite, og det er ikke fritt for at jeg er stolt og imponert av at hun blir med på en slik utfordrende tur. Det gikk litt tregt i motbakkene – men det bedret seg senere på dagen(!!) da hun fikk litt mer feste på skia. Det var helt nykjørte løyper fra Krokvann til Flateby – og vi var de første i løypene, det betød flotte spor – men også noe trått. I Flatebyområdet stemte ikke løypene helt med det som Markadatabasen viste – så vi fikk en surrete omvei på skrapa bilveg. Selv om jeg bodde noen år i Flateby for 20-25 år siden, gikk jeg aldri på ski i disse løypene (det var lite snø og vi o-løperne løp i skogen også om vinteren).

Reidun på posten ved Nordre Krokvann, jeg er skyggen.

Løypa ned mot Søndre Krokvann.

Møtte første skiløper etter 4 timer
Dagens sjette post var ved Skillebekk sør for Streifinn på Flateby, og her traff vi dagens første skiløper, 4 timer og 2 minutter etter at vi startet turen vår. Opprinnelig skulle vi avsluttet turen i Flateby – og startet ved Vangen (Bysetermosen). Hovepoenget med Skijegerturene våre er å besøke alle postene på én dag, men gjerne med samme start/målpunkt. Vi klarte det sammen med lillebror i 2010 – og jeg har også klart det på et par aleneturer tidligere (jeg har tatt Skijeger’n på én dag 10-11 ganger tidligere, 3 ganger til fots).

Vi hadde altså bestemt oss for å gå hel runde i år – selv om det ble mye lengre enn tidligere år på grunn av postene ved Flateby. Via Markadatabasen visst vi at alle løyper var oppkjørt etter mandagens snøfall – unntatt løypa vestover fra Flateby til Vangen. Vi var veldig spent da vi kom til løypekrysset – men joda, det var scooterkjørt samme morgen eller kvelden før. Vi var i alle fall de første i løypene helt til vi møtte en skiløper halvveis mot Vangen. Det var til dels morsom og småspennede terrengløype – med stauper og smale spor i løssnøen – men det gikk fint selv om jeg safet og var nedpå med rumpa i et par av utforkjøringene. Når Reidun og jeg er på skitur er det alltid jeg som går foran – hele tiden! Slik vil hun ha det – og jeg blir da noen ganger snøbrøyter i upreppa spor (ikke i år) og prøvekanin i utforkjøringene. 

Reidun ved Skillebekk i Flateby etter 4 timer.

Rausjøgrenda – en idyll i marka
Mellom Børtervann og Mosjøen fulgte vi veien gjennom idylliske Rausjøgrenda. Det er som å komme langt på landet for 50 år siden – bortsett fra bilene som står parkert ved hus og hytter i grenda. Veldig idyllisk – og litt uvirkelig å finne et slikt sted midt i skauen. Det ble to kilometer på glattskrapet vei gjennom Rausjøgrenda der skiene beveget seg like mye sidelengs som forover – men ved å «løpe» fikk jeg noenlunde feste i slak motbakke hele veien. Reidun «jukset» og tok av skiene en del av strekningen. Det var litt lite futt i dama resten av turen opp til Vangen Skistue – men det skulle bli bedre resten av turen.

Fra veien gjennom Rausjøgrenda.

Litt fortids sivilisasjon midt i marka.

Dammen øverst i Rausjøgrenda, derfra var det skispor igjen - men vi var ikke kjent og fulgte veien litt til.

Kanelboller og skift på Vangen
Vangen Skistue er et kjært mål for langturer både om sommeren og vinteren – der har vi vært utallige ganger begge to – og allerede 50 meter fra stua kjente vi igjen lukta av de berømte kanelbollene. Ingen besøk på Vangen uten å spise kanelboller! En tur i kjelleren for å skifte litt ble det også. Vi var gradvis kuldeakklimatisert – og temperaturen lå på rundt 10 grader på det varmeste, men begge valgte å skifte til tørt på overkroppen og lue/hansker. Jeg kjørte med ulltrøye innerst og supertrøye utenpå – i tillegg til turskidress. Så ble det kanelbolle, vafler og kaffe – og litt fortjent hvile av skrotten. Jeg hadde 43,5 km på GPS’en og forsto at det nok ville bli minst 75… men vi utelukket at vi skulle komme til å trenge hodelyktene før vi var framme (der tok vi feil!).

Vangen Skistue, med markas beste kanelboller og solskinnsboller.

Gamla kviknet til
Pausen på Vangen og litt mer feste på skia gjorde underverker for Reidun, som derfra hang på lettere enn tidligere på turen – selv om farten var den samme. Hun har jo en del korte turer på ski i år, men minimalt i kupert terreng. Jeg var på årets 6.skitur og hadde bare 53 km på ski denne vinteren før Skijegerturen).  Nå fulgte noen timer med skigåing på kryss og tvers, i stadig nye skiløyper og masse løypekryss å holde orden på.  Ganske lite av dette var i «trikkeskinner», og vi fikk også – som vanlig – et par ekstra utfordringer.

På kryss og tvers
Milorgløypa ut fra Vangen starter med en morsom utforbakke, deretter var det løyper av ulik kvalitet og litt bilvei fram til Skjelbreia, noen kroker i ukjent løype og nordover langs Plankeveien til Eriksvann før vi gikk scooterløypa østover mot Paradisputten. Det var en del folk i løypene, men ikke spesielt folksomt. I Paradisåsen hadde vi en post ved en liten putt et stykke fra skiløypa. Opp dit fulgte vi først en «spektakulær» terrengløype hvor vi raskt planla å ta bena fatt på nedturen etterpå – deretter fant vi ikke noe skispor inn mot posten (vi så ett spor, men trodde ikke det var riktig) – og valgte dermed en lang omvei på en v-formet myr i delvis løssnø. Vi fant posten – og den korte veien tilbake til skiløypa, men sølte nok bort 15 minutter her.

Fotoapparatet sviktet etterhvert i det kalde været. Her et motiv fra løypa mot Flateby tidligere på turen... vi hadde en hel del terrengløyper i løpet av dagen.

På hjemtrakter
Deretter var vi for alvor på «hjemtrakter», men med mye attogfram til poster var det lenger enn det så ut til. På Skålsjøen stemplet vi på dagens 11.post – før vi snudde og tok løypa mot Drettvann og over denne før vi kom på en ny skrapa skogsbilvei. Til og fra en post nord for Bjønnebetet ble det 3 kilometer på grusvei der vi med betydelig risiko for ny struktur under skia skled oss fram langs veikanten. I en motbakke gikk jeg rett på snørra da det bare stoppet opp!

Skikkelig på snørra
Tilbake ved Drettvann var vi klare for en ny avstikker til nordenden av Halssjøen, og nå var det begynt å skumre. I bakkene opp mot vannet hadde en eller flere elger lekt seg med å terrorisere det meste av skiløyper. Oppe ved vannet ble vi møtt av frostrøyk og et merkbart kaldere drag. Resten av turen frøs vi! 4 kilometer senere var vi for tredje gang ved nordenden av Drettvann – og denne gangen skulle vi «hemmat». Vi skulle følge skogsvilveien ned til Mønevann innerst i Losbydalen, 2 av disse kilometerne er i utforbakke – og den som hadde brøyta veien hadde virkelig fått unna snøen. Et sted var det grus og stein (pukk) i hele vegen bredde, og jeg bremset ned – for sent! Jeg gikk skikkelig på snørra og slo meg både her og der – men fant ut at alle kroppsdeler var på plass, ynket meg litt og fortsatte. Det ble veldig feig ploging i halvmørket resten av utforbakken.

Avslutte med hodelykt
Inn mot dagens nest siste post i en krok av golfbanen på Losby fulgte vi bokstavelig talt et tråkk – det var mer fotspor enn skiløype. Men, vi fant posten – og vi fant også fra hodelyktene. Der var herlig å avskutte i flotte maskinkjørte løyper resten av turen, forbi Losby Gård, langs løysløypa på Losbylinna og en avstikker inn til den siste posten bortenfor Feiring Bruk før vi avsluttet med nye 2 kilometer langs lysløypa tilbake til utgangspunktet ved «Sørlihavna». Det første vi begge tenkte på var å gi den andre en klem som takk for turen, det neste vi tenkte på var å komme oss fort inn i bilen og kjøre de to minuttene bort til Nordli gård og en varm dusj. Gradestokken viste -15C.

Klokka viste 12 timer 10 minutter og ett sekund. Trekker vi fra pausen på Vangen og de to lengste spisestoppene blir det netto 11 timer skigåing inkl småstopp for å stemple på poster, sjekke kartet, ta bilder mv. GPS forteller om "Moving time" 10:06:48, så det forsvinner også mye tid på småstopp på en slik tur.

Nok en herlig Skijegertur – en av de flotteste noensinne, kanskje den flotteste, og desidert den lengste. 82,36 km yter ikke turen full rettferdighet – samme lengte i Vasaspåret ville tatt 5 timer mindre!