fredag 31. mai 2013

Lågsjølykkja - 25 år siden sist

 
Jeg har løpt mye i Fenstadmarka - mer enn de fleste, likevel er det steder man nesten aldri løper. Denne våren har jeg sett meg ut en del stier jeg ikke har løpt på 20-30 år, og så langt har det resultert i både positive og negative overraskelser. Noen stier er mye brukt og bedre løpbare enn noen gang, andre er gjengrodde og merkinga nesten eller helt borte.

Nesten villmark i dette skogspartiet...
 
Stien er borte i lyngen, men det var ganske ny blåmerking
 
I dag ville jeg sjekke opp en alternativ sti mellom skianlegget i Fenstad og Vika badeplass ved Netsjøen. Stien der skiløypa går er delvis ødelagt som sommerløype etter oppgradering til maskinkjørbar skiløype; masse gjørme og mye vått ellers.

En ellers tung treningsøkt blir plutselig spennende og morsom når man varierer med ukjente løyper eller løyper der man ikke har vært på veldig mange år. Tips til alle: Bryt ut av de vanlige treningsrundene, så ofte som mulig.

Fra Lågsjøen går det en blåmerket sti forbi den forsvunne husmannsplassen "Lågsjølykkja" og nordover i mest åpent men ganske vått furuterreng. Det var en morsom avstikker - og helt klart løypa jeg vil velge mellom skianlegget og Vika heretter. Opp forbi husmannsplassen var det til dels ganske tydelig sti, men deretter var det mange steder lettere å finne blåmerkene enn stien i lyng og myr - men likevel fint løpbart. Blaut på bena blir man jo uansett på slike terrengturer.

Netsjøen ved Vika
 
Løpeturen hadde startet ved Kvenna og fulgt Egilrunden til Lågsjøen. Fra Vika fulgte jeg Olavrunden på høyderyggen tilbake mot Kvenna. En litt daff tur på 1:40 og 13 kilometer. Følte meg litt daff fordi det var 26 varmegrader - helt til torden og regn fiksa 10 av gradene. Jeg er ennå litt sliten etter VUC, og ville også spare på kreftene før søndagens langtur - så det gikk sakte.

Det startet i +26C og lummert vær, her kommer uværet - og etterpå var det klar fin luft. Joda, ble blaut! Avisartikkel (rb.no) om regnskuren.
 
Jeg testet også en ny løpesekk som jeg kanskje skal bruke i UltraBirken og ny - for meg - energidrikk (Fresurbin). Testinga fortsetter søndag da jeg skal løpe 3-4 timer i Fenstadmarka med Kim Andre som er nyinnmeldt i klubben. Da skal jeg vise Jessheimkaren de fine stiene bare 15-20 minutter fra der han bor - da holder jeg meg unna de våteste stipartiene...

Grubling etter VUC
Jeg har grublet litt på reaksjonen min underveis i Vestfold Ultra Challende for fem dager siden, da jeg satt på en stein med krampeproblemer og syntes det meste var håpløst med tanke på løpinga. Før problemene hadde jeg løpt 35 km i utfordrende terreng, en prestasjon de aller fleste 60-åringer ville vært grønne av misunnelse over å klare - sakte selvsagt, men tross alt løpende og tross alt feltets suverent eldste løper (9 år eldre enn nest eldste deltager). Ingen grunn til surmulig selv om jeg ikke hadde helt dagen.

Det blir sikkert mentale opp- og nedturer i de neste løpsutfordringene mine også, men jeg tror opplevelsen i VUC gjør meg bedre rustet til å takle nedturene når de kommer.
Dette er de neste utfordringene mine:
08.juni: UltraBirken (57 km fjell)
16.juni: Marka24 (24 timer ca 120 km)
12.juli: XREID (150 km fjell)
03.aug: Kristins Runde (81 km veg/terr)
07.sep: Telemarks Tøffaste (81 km veg/fjell)
29.sep: Berlin Maraton (Xerox-opplegg)

onsdag 29. mai 2013

VUC er historie, 10 dager til UltraBirken

FRA ULTRABIRKEN 2012
 
Vestfold Ultra Challenge 2013 er historie - nå er det tid for å se framover. Om 10 dager står jeg på startstreken i UltraBirkens 57 kilometer sammen med over 100 andre langtravere. Påmeldingslista teller i øyeblikket 106 løpere, 12 av dem fra klubben. Etter et nytt "krampeeventyr" i VUC er jeg spent på om jeg kan unngå det samme om 10 dager, forrige løp med krampeproblemer var jo nettopp UltraBirken 2012.

Jeg vet hva som skal til for å redusere risken for krampeproblemer, men om det holder til å slippe helt unna er nok ikke sikkert. Det vet jeg neste helg... og uansett er nok tankene mer på det som skjer helgen etter; Marka24!

To hviledager etter VUC holdt i massevis - jeg fikk jo hvilt lenge underveis i det løpet. I dag ble det en time rolig løping i Tesiåsen her ved Vormsund - og bortsett fra stållegger de første 10 minuttene virket bena klar for noen langturer om 2, 4 og 6 dager.

Fra dagens treningstur:
Nærterrenget mitt, Tesiåsen på sommerføre er så langt en skuffelse. Det er mer myrlendt og gjørmete enn jeg trodde, og skogsmaskiner har herjet fælt med terrenget. Det blir nok ikke så mye løping der som jeg trodde.
 
Bedre blir det ikke når den nye motorveien skal følge hele åsen i lengderetning om få år... da blir løpemulighetene der ytterligere begrenset. Staken på bildet markerer en ytterkant av aktuell trasé.

tirsdag 28. mai 2013

VUC kunne blitt mitt siste ultraløp – på alvor!

 
Godt forberedt, men feil sko og uten salttabletter

Når du sitter på en stein i skauen ved Hanekleivane i Vestfold i stedet for å løpe – og du gjør det i nesten en time; da er du ingen løper, ikke engang ultraløper!

Når du så har bestemt deg  - 100% - for at «nok er nok» og du rusler et par timer i de samme skogene på vei mot mål i ditt definitivt siste ultraløp,  da er livet egentlig helt all right. Det er nydelig vær, sol og 25 varmegrader, det er nydelige omgivelser og tanken på rolige spaserturer i skauen i stedet for masete konkurranser gjør meg glad.  De fleste i 52-kilometeren som ikke var foran meg fra før, passerte meg da jeg satt på den mosegrodde steinen ved Hanekleivane – så der jeg rusler i retning mål er jeg helt alene, feltets desidert eldste løper på vei mot Hvitstein stadion og målgang i sin siste løpskonkurranse.

Jeg var noen timer mer opptatt av blomster og naturen ellers enn av konkurransen... 
Didrik kommer...
 
Når så stillheten blir brutt av at lederen i 82-kilometersløypa kommer oppover svabergene ved Liglaneren – blir derimot tankene nullstilt. Didrik, naprapaten min (som nok ble påvirket av KrampeGammel’n før han debuterte i ultraløp for bare tre år siden) kommer i tet – som ventet.  Vi veksler noen ord, han er sliten og dehydrert mens jeg…. faktisk er ganske så uthvilt!
Didrik forsvant, og jeg glemte meg bort og jogget etter, gradvis fortere – og bena var helt OK igjen. Ikke så rart, det var jo over tre timer siden jeg hadde løpt et eneste skritt. Men likevel var jeg mye piggere enn jeg burde vært – og strekktidene viste at bare 5 av 46 løpere totalt på 52 og 82 km holdt bedre fart på de siste 8 kilometerne, jeg var mindre sliten enn på slutten av en vanlig langtur. Jeg var fornøyd med fjorårets avslutning da jeg avanserte fire plasser i dette partiet – på 11 minutter svakere tid.
De åtte kilometerne ble avgjørende; jeg gir UltraKrampeGammeln en ny mulighet til å forlenge karrieren – om to uker venter UltraBirken på 57 km. Om tre uker venter Marka24 sammen med Gunnar.

Siste metrene mot mål sammen med Kåre
KRAMPENE
Hva skjedde egentlig, hvorfor fikk jeg større krampeproblemer enn noensinne. Krampene i legger og lår var så voldsomme at jeg i flere ganger ikke ante hvordan jeg skulle få presset hælene ned i bakken uten hjelp. Hvis noen hadde sett meg ville de trodd at gammel’n hadde fått et illebefinnende der jeg delvis ramlet om kull et par ganger. Sist det var like ille var på Rallarvegsløpet, ultradebuten min i 2005. Da satt jeg også på en stein, ved Hallingskeid stasjon – og ventet på Bergenstoget som skulle komme tre timer senere. Da kom jeg meg på bena etter 45 minutter og løp problemfritt de siste 20 kilometerne til mål. Den episoden hadde jeg i bakhodet, men da jeg etter nesten en time begynte å tusle i motbakkene på rufsete sti oppover mot Hvittingen – var jeg så innstilt på å legge opp at jeg ikke kjente etter om det var mulig å løpe igjen.
Hva skjedde?
Jeg gamblet med å løpe med de platålignende Hoka-skoene, som er veldig skånsomme mot litt for dårlig trente legger. Etter 13 kilometer på vei ned fra Hvittingen fikk jeg to nesten-overtråkk, og stoppet for å stramme lissene skikkelig. Det ble åpenbart for stramt – og når jeg etter 35 kilometer oppfattet tabben var det for sent, det var omtrent da krampene kom. En annen medvirkende årsak kan være at jeg ikke hadde med salttabletter…  og en tredje årsak at jeg ikke overhodet har trent styrke etter at jeg startet flytteforberedeløser i fjor høst.


Starten på 2 kilometer bakke opp mot Hvittungen...
her GIKK jeg på tilbaketuren
 
Nesten bakerst i starten. Nr 14 er min svenske venn Sonny som jeg hentet på Gardermoen dagen før.
 
Løpet ellers
Starten gikk veldig lett – jeg gikk ut bakerst, men passerte litt etter litt 15-16 løpere på åpningskilometerne. Bare sporadisk hadde jeg pratekontakt med andre løpere, og jeg var mer enn middels optimistisk. Ble litt skremt av nesten-overtråkkene etter 13-14 kilometer, men mest av alt koste jeg meg i det varme været – som åpenbart plaget mange av de andre.
Etter et langt og tungt grusveiparti snudde jeg halvveis på 3:24, drøyt 20 minuttere raskere og mye mindre sliten enn i fjor (da var det 1,1 km lenger til vending). Fra vendepunkt fikk jeg følge med løpsleder Tomas på grusveiene tilbake mot Hanekleivane – og nå merket jeg at det nappet i legga og smertet over vrista. Først da forsto jeg at jeg måtte løsne lissene – men etter 34 km var det stopp. Tomas forsvant, Hanne Gro passerte, Torulf passerte, Runar og Per Magne passerte, Kåre passerte… og der satt jeg – en evighet!
Jeg tenkte overhodet ikke på disse løperne da jeg kom i gang med løpinga igjen på slutten. Ikke før jeg så Kåre gående 100 meter foran meg med 200 meter til mål – det var lett match. Bare 6 minutter før hadde også Runar og Per Magne gått i mål, og de andre som passerte meg var også mindre enn 45 minutter før i mål. Det betyr at de andre avsluttet gående og «demotivert» mens jeg tross alt fikk en opptur på «lette bein» – en utvikling jeg liker bedre.

Målgang... og ingen tvil om at jeg på dette tidspunktet er mer opplagt enn min klubbkamerat Kåre.
Kondisreportasjen min fra løpet:
Hermansen suveren i Vestfold Ultra

blant annet med mange bilder jeg tok under løpet.... 

torsdag 23. mai 2013

"...og ned som en skinnfell" - 3 dager før VUC

Det har rent mye vann ut fra Rokkalidammen siden forrige treningstur.... det føltes som om like mye av formen hadde rent ut av meg!
 
"Opp som en løve og ned som en skinnfell" heter det vel i et mye brukt ordtak. Det passer bra på de to siste løpeturene mine; mandagens 3-timerstur i Fenstadterrenget som var min klart årsbeste løpsopplevelse og dagens halvtimes årsverste forsøk på jogging. Det er nå 3 dager igjen til 52 km i VUC...hmmmm
 
Jordene mange steder i Nes ser mer ut som kinesiske rismarker enn åkrene til Norges største kornkommune... jeg følte meg forresten like pjuskete i dag!

Det hender jeg sliter med oppblåst og kranglete mage - som gjør hele skrotten slapp og ubrukelig til det meste - det var en slik dag i dag, tror jeg. Det merkelige er at jeg aldri har slike dager når det er konkurranse, og dermed velger jeg å tro at jeg er i ny årsbeste form på Hvitstein stadion i Holmestrand søndag 07:30 - og at jeg jubler over en fin løpsopplevelse når jeg er tilbake 14:45!

I går og forgårs var det full nedtrapping med 45 min på spinningsykkelen begge dagene. Slik sett skulle jeg vært opplagt i dag. Det blir noen minutter på sykkelen - eller i terrenget også i morgen, mens jeg lørdag slapper av med pakking av løpssekk mv før avreise til VUC. Valg av løpsantrekk, sko, mat, drikke osv er klart - ikke mer grubling på det, det er viktig å bestemme seg tidlig så man ikke bruker unødig energi på dette dagen før og løpsdagen.

Hva har jeg på og med meg på 52 km i VUC?
Valget (basert på aktuell værmelding): Injinji tåsokker, Hoka BondiB sko, gaiters (gamasjer), klubbens korte tights, klubbens langermede t-skjorte, glider til brystvorter +innside lår +innside overarmer, svettebånd til håndledd, Nathan sekk med stor drikkeflaske fylt med 2 l sportsdrikk, løs tom flaske til event. etterfylling, 6  brødskiver med fleskepølse, 2 Tine energibarer, tyggis, fotoapparat (i lomme på skulderrem), mobiltelefon (avslått), GPS-klokke, løypekart, tidsskjema til 7:15, ekstra ulltrøye i tilfelle brutt løp.

Ved fare for betydelig nedbør og kaldere vær: langermet ulltrøye i stedet for klubbtrøya, våtsokker i stedet for Injinjisokkene, engangs regnponcho, lett jakke i sekken.

Skovalget og fleskepølsa
Skovalget og fleskepølsa er vel de mest kontroversielle valgene. Normalt ville jeg brukt terrengsko, f.eks. Adidas Adizero som jeg brukte i fjor eller Salomon Speedcross som jeg brukte i UltraBirken.  Men, med halve løypa på grus- og kjerreveg i tillegg til få tekniske stipartier tror jeg at jeg vil tjene mer på ikke å stivne så tidlig i legga, enn jeg taper på litt mer forsiktig terrengløping. Før start blauter jeg skoa skikkelig før jeg snører lissene, slik at jeg ikke får slarkete sko etter første vannhull i konkurransen - et godt gammelt o-triks for ikke å bruke tid på stramming underveis.

Fleskepølse er næringsrikt, lettfordøyelig og praktisk å innta mens jeg løper (halve dobbeltdekkere). Dessuten er det godt - og kan spises med god samvittighet under et ultraløp eller ultralangtur. Føler at dette gir jevnere blodsukkernivå enn gel og barer selv om det skylles ned med sportsdrikk.

mandag 20. mai 2013

"Tro kan flytte fjell" - og gamle bein!

Gamle bein i farta. Bilde tatt med selvutløser...
Det er klart jeg har vært skeptisk mange ganger de siste årene, men en urokkelig tro på at bare man er tålmodig er det meste mulig. Å flytte fjell er nok neppe mulig, men å få litt sving på gamle bein igjen etter flere år med skadeplager er mulig - bare man holder motet oppe og ikke gir seg.

Nå blir det egentlig feil å snakke om gamle bein; det er jo symfysen og en hælskade som har plaget meg siden våren 2010 - men konsekvensen har jo vært minimalt med løping og dårligere og dårligere løpsform. I fjor var jeg litt på gang igjen med jogging og til og med deltagelse i to ultraløp, men det er først nå på forsommeren jeg har tålt å løpe litt mer - som betyr 60km+ pr uke. Fortsatt er det løping bare annenhver dag, men relativt lange turer - og supplert med ca100 km  sykling pr uke.

I dag var jeg klar for siste langtur før Vestfold Ultra Challenge om 6 dager. Jeg syklet ganske hardt 52 km i går ettermiddag - så dagens planlagte 4-timerstur ble derfor endret til en 3-timers tur i terrenget nordover mot Fenstad, og allerede 5 minutter ut på turen forsto jeg at dette var "min dag". Det ble en løpetur i betydelig bedre fart enn jeg har blitt vant med, og uten å slite veldig mye - siden jeg planla dette som en tur i ultrakonkurransefart (dvs holde igjen hele tiden).

Belønnet for tålmodighet
Endelig en tur der jeg følte at det skal bli mulig å komme tilbake i bra shape igjen, selv om jeg fikk litt vondt i symfysen da jeg økte farten på slutten. I dag føltes det som en belønning for mer enn tre års (og tre operasjoner) tålmodighet.

11.mai Lang langtur  terreng 4:05  
12.mai Langtur sykkel   1:00
Ma 13.mai Langtur  terreng 1:25  
Ti 14.mai Langtur sykkel   1:35
On 15.mai Langtur sykkel   1:00
To 16.mai Lang langtur  terreng 4:45  
Fr 17.mai -    
18.mai Langtur  terreng 2:00  
19.mai Langtur sykkel   2:20
Ma 20.mai Lang langtur  terreng 3:00  

21 timer trening de siste 10 dagene, inkl. hviledag 17.mai, er omtrent hva jeg orker nå. Det spesielle er jo at ikke noe av dette er intensiv trening, det er umulig med symfyseplagene - og det er jo også grunnen til at jeg ikke får pushet formen ytterligere.

Det ble altså en veldig oppløftende langtur - ikke minst med bakgrunn i hvor sliten jeg ble etter 5-timersturen fire dager tidligere. Løpsværet var helt supert med ca 20 varmegrader og duskregn, jeg hadde en lettere sekk enn ellers og jeg ville gjøre en endelig test med Hokaskoa før VUC.

Rokkalidammen i lett regnvær

7.10/km etter 6 km i slak motbakke med "lette bein" var en grei start på langturen. På smale kronglete stier opp mot høyeste punkt ved Vardehøgda økte snittfarten til 7:36... men en drøy time senere og fortsatt på smale stier var snittet 7:22. Da var det på tide å bruke opp litt krefter, så etter 5:30/snitt på lettløpte siste 6 km ble det 6:57/km i snitt på turen.

Skogbilveien i starten og på slutten ned møt Vøyen sag er mer som en bred sti. Herlig underlag!
 
Grindervangen - i vårstemning

Årets siste isflekk

Denne langturen gikk mye raskere enn jeg drømmer om å holde på 52 km i VUC. Der er målsettingen 7 timer 15 minutter og altså 8:20/km (8:55/km i fjor). Tør jeg likevel håpe på sub 7 timer???

Og... HOKAskoene blir fottøyet mitt i VUC! De er langt fra ideelle i terreng, men det mer enn oppveies av hvor god demping disse gir ellers - og dermed hvor mye mer krampeleggene mine tåler...

Jeg surret litt med klokka på en litt lenger fotopause...
det skulle vært ganske nøyaktig 26 km, dvs en halv VUC.

lørdag 18. mai 2013

I rute til Vestfold Ultra Challenge

Årets første konkurranse er bare 8 dager unna; 52 kilometer i Vestfold Ultra Challenge. Symfysitten gjør at jeg må ha minst en hviledag eller alternativ trening mellom løpedagene, men jeg klarer stort sett å skrape sammen 60 km eller mer pr uke nå. Med sykling i tillegg er dette helt OK mengde, men jeg skulle gjerne løpt mer - og ikke minst fortere.

Dagens treningstur var i Tandbergfjellet ved Rånåsfoss, sammen med Lilo. Det var herlig løpsvær, +27C og så varmt jeg gjerne vil ha det året rundt. Lilo var ikke like fornøyd... det ble stopp for å drikke i de fleste sølepyttene. Med varmeslapp bikkje gikk det litt saktere enn planlagt, men det var helt OK bare to dager etter en slitsom 5-timerstur.

Lilo sleit med varmen på dagens totimerstur i 27 varmegrader....


Turen gikk delvis på kjente, delvis på ukjente stier - jeg har snart vært på dem alle, og da blir det korrigert turkart for Lilo og meg (og helst Ole).


Panne og kjele midt i skauen....

...og like ved var det bålplass, en av flere i Tandbergfjellet.

Det var en herlig tur i en fin skog...

Det er rene "månelandskapet" i et av de store hogstfeltene...

7:15 i Vestfold Ultra Challenge?
Nå blir det et par timer på sykkelen i morgen - og antagelig en 3-timers joggetur i skauen 2.pinsedag. Deretter blir det bare korte lette økter de neste dagene for å samle overskudd til søndagens 52 km i VUC.  Jeg er jeg ikke i tvil om at jeg skal komme meg rimelig greit - joggende - gjennom VUC. Målet er å kutte minst en halvtime på fjorårstiden (8:03) i  tillegg til besparelsen på at vi slipper omleggingen på 2,5 km) - altså en tid ned mot 7:15... (?)  Hvis symfysitten blir bra bør det være mulig å komme meg godt under 7 timer til neste år. Hvis symfysitten ikke blir bra spørs det om dette er min siste ultrasesong...

PANGGGGGGG!!

Finværet ble sent på ettermiddagen avbrutt av et regnskyll og litt torden - og som bildet viser (tatt med telelinse mot båthavna på andre siden) lå frostrøyken godt synlig over Vorma en kort periode. Da sola var tilbake og det kortvarige "styggværet" hadde passert var det en speedbåfører som fanget vår oppmerksomhet - han lekte seg med båten rett utenfor leiligheten vår. Panggggg! Det smalt og blinket noe jævlig - men om det slo ned i båten eller i vannet eller leilighetskomplekset var vi ikke sikre på. Heldigvis så vi at båtføreren (André) fikk manøvrert seg til land, og en venn på FB forteller tørt at han "ble litt nummen".... Jeg er ganske sikker på at den karen trekker raskere til land neste gang han er i båten i tordenvær! På turer i skauen har jeg gjerne ikke noe valg når jeg blir overrasket av tordenvær, men man er heldigvis ikke like utsatt der som i båt.

torsdag 16. mai 2013

Rufsete 5-timers tur i blanda terreng

Den eneste jeg møtte på nesten 5 timer i skauen...

Nesten 5 timer på joggetur alene i skauen en hverdagskveld er faktisk ganske lenge. Det var også årets varmeste løpsvær hittil - og deler av terrenget var årets mest rufsete hittil. Formen føltes også veldig rufsete, så det utviklet seg også til årets mest slitsomme tur hittil.

Det startet rett etter arbeidstid i 21 varmegrader og sol fra Vøyen sag i Nes - ikke langt fra Vormsund. Fra der jeg parkerte løp jeg to løp i Halmsås & Omegn-karusellen i 1998 - 4.8 km terrengløp på 19:25 og 19:27, det var mens jeg ennå løp fort (48år). I 1983 var jeg også med på et langdistanse-o-løp i Vøyenhøgda, der jeg ble nummer 2 etter broder'n som vant. Dette var første gang jeg trente herfra - og det startet vakkert på gresskledde traktorveier i slak motbakke.

Traktorveien i starten... var slik siste 2 km også.

Det var forsatt vakkert, men gradvis tyngre oppover mot Vøyenhøgda - og stien ble etter hvert ganske beskjeden - og blåmerkinga var gammel. Capsen havnet fort i sekken - som var alt for tung - og svetten silte selv om farten var latterlig lav.

Oppover mot Vøyenhøgda

Etter 3 kilometer og 150 høydemeter var jeg over Vøyenhøgda og på toppen av Lindberget litt lenger nord. Det var mest åpent fint furuterreng, men etter toppen ble det tettere ungskog og stien forsvant for meg. Det var en vei lenger fram, så jeg kavet meg fram i tett ukvistet ungskog til jeg traff veien 15-20 minutter senere - og da var jeg igjen på "kjente trakter" sørøst i Fenstadmarka.

Lindberget 323 m.o.h. Ikke akkurat en klatreutfordring.

Det var tettere og mer tørrkvist ut fra trestammene enn det bildet gir inntrykk av.

Jeg var allerede småsliten og noe betenkt, men fortsatte - selvsagt! Etter noen hundre meter på skogsbilvei skulle jeg følge en sti jeg bare har løpt en gang tidligere, for 10-15 år siden. Det er visst ikke så mange andre som har løpt der heller, og merkinga var neppe fornyet... det var ikke mange blåmerkene jeg så. Det er litt ekstra utfordrende og egentlig veldig gøy, men i delvis myrlendt terreng blir jo farten veldig lav. I et gedigent hogsfelt var det definitivt slutt på merking og sti - og et gammelt turkart i 1:50:000 er ikke mye egnet til finorientering. Jeg siktet meg inn på høyeste punkt og skimtet noe jeg mente måtte være Høgmyra litt lenger øst... og jaggu traff jeg ikke på blåstien igjen like før Kroktjennet og myra der skiløypa går til Fyrivangen.

Skjersjøen

Litt antydning til sti ved Skjersjøen...

Vindfall, mangende merking, myrhøl; joda - det var mye som bremset farten.

Tja, hvor skal jeg nå???

Jeg måtte veksle mellom jogging og gåing over de våte myrene mellom Grindervangen og Fyrivangen, det var tungt! Gjennom skogen var det tett mellom myrhøla - så også fram mot skogbilveien forbi Fyrivangen ble det stakkato løping. Det var deilig med et par kilometer på grusveien før dagens mest gjørmete sti der Eventyrrittet på sykkel gikk de første årene. Jeg var med det første året, 45 kilometer der halvparten gikk på sti (!) - og som den eneste deltageren med "handlesykkel" - en 30-kilos (?) Kilimansjaro med skjermer, ringeklokke og bagasjebrett. En tidligere nabo og venn, Juul Sverre Stener, vant på 2:10... med meg på 64.plass 33 minutter etter. Det var mitt første og også hittil eneste sykkelritt.


Grindermyrane, her har jeg vært mange ganger (plask plask) til fots og på ski.

Det var hogstveier både her og der, så det ble en del gjetning på hvor jeg skulle løpe. Jeg plasket meg fram i svart myrgjørme og tok en hel del svinger inn i skauen ved siden av der "stien" var som verst. Jeg kom ned til Kampåa akkurat ved leirplassen Rudsetra - ikke helt som planlagt, men nesten. Med ganske tunge ben jogget jeg de tre kilometerne til badeplassen ved Vika samtidig som jeg fikk stappet i meg et par brødskiver med leverpostei. Jeg var sliten, men det føltes greiere nå som jeg var ekstra godt kjent - nå var jeg i sentrale Fenstadmarka.

Det er fint ved Vika... og det er mulig å kjøre (bomvei) helt fram.

Gangbrua som ble bygget ved Vika for noen år siden. Betongbrua ligger under vann når det er flom i Kampåa.

I ynkelig fart forsatte jeg nå 2 kilometer i et nytt myrlendt og gjørmete parti. Partiet mellom Vika og Egilrunden er en del av Fenstadrunden på ski, og her er løypa oppgradert for å gi plass til den store preppemaskinen. Fint om vinteren - helt håpløst for turgåere sommerstid. Det var deilig å komme til Egilrunden på høyde med Nes skianlegg. Egilrunden er oppkalt etter en tidligere god kjenning, som inntil han døde brått for en del år siden la ned enormt mye arbeid for å oppgradere en 8 km lang turløype som nå bærer hans navn. På høyde med Lågsjøen traff jeg også på den første turgåeren - tre timer etter at jeg startet. Det var herr "Padde" - som var på tur i det fine været.

Egilrunden, 8 km i Grasåsen i Fenstad, populær treningsrunde.

Lågsjøen


Padda som stoppet opp og slapp meg fram...

Etter et uvanlig vått år i fjor fikk også deler av Egilrunden hard medfart i de våteste partiene. Det er mer gjørme enn tidligere år, og dugnadsgjengen jobber nå med å legge ut en del plankebroer i de verste partiene. Sikkert OK for de som går, men i løpsfart er dette så spinkelt laget at jeg løp tryggere ved siden av - i gjørma. Jeg så etterhvert at den planlagte 5-timersturen ville bli 6-timers om jeg tok med med "Olavrunden II" - så det ble droppet. Etter Egilrunden fulgte jeg vegen forbi hytta til VM-ultraløper Strupstad, opp til Ellingsjøen på mest gjørmete sti, videre på fine stier langs Ellingsjøen og opp i høyden igjen for å komme inn på skogsbilveiene som første tilbake til Vøyen sag.

Gapahuken "Egilbua", ved Egilrunden rett ovenfor Åserud der Egil bodde.

Hvitveis var det over alt

Ellingsjøen.... rene parken langs søndre bredden.

På dette stadiet av turen oppdaget jeg motbakker jeg ikke tidligere har oppdaget... som altså betød at jeg var mer enn middels sliten. Det vil si, legga var blytunge og likte seg særdeles dårlig i motbakke, alt det tunge underlaget hadde kostet.... Men, nå var det bare 7 kilometer på skogbil- og traktorveier igjen, og så fikk jeg igjen de 150 høydemeterne fra starten av turen, nå som utforbakker. Dermed kom jeg meg ganske greit framover, over Rokkalidemningen og ned til Vøyen sag. 

Rokkalidammen... her tok jeg stadig vekk en dukkert på treningsturer for en del år siden. Mon tro om det blir varmt nok i år?

Det ble 37 kilometer på 4:45 - men ikke akkurat lettløpt eller enkelt underlag - og 808 høydemeter merkes også... Snittpuls 147 er relativt lavt for meg - så intensiteten var ganske dårlig, men dagsformen var ikke helt topp. Ikke spesielt sliten med unntak av leggene som var veldig vonde! 

Jeg har planlagt en 4-timerstur om fire dager, da er det seks dager igjen til Vestfold Ultra Challenge - og formen bør oppleves bedre... Jeg tror jeg skal teste Hokaskoene på den langturen - med halvblanding sti/veg slik det er i VUC og UltraBirken.

I dag ble det også endelig avklart at Gunnnar og jeg løper XREID Hardangervidda 12.juli... før det må jeg i alle fall komme i bedre form - og jeg satser på at de tre neste ultraløpene skal gi bra grunnlag.