mandag 30. september 2013

NUC - med god margin!

Klarte jeg målsetting jeg hadde foran Nordmarka Ultra Challenge?
Jadda, med god margin!!

Offisielt var målsettinga målgang før makstiden gikk ut kl 20:00, altså 11 timer. Uoffisielt var målsettinga 10 timer... det ble 9:32:30.

Underveis fulgte jeg lite med på kilometer eller løpende tid, det jeg derimot fortløpende sjekket på GPS-klokka var snittfart pr km - og slik sett så jeg at marginen var solid hele tiden, selv om krampestoppene ble hyppige etter hvert. Jeg hadde "selvsagt" klargjort et skjema å følge med på, men det og kartet så jeg nesten ikke på siden jeg likevel hadde bra kontroll med unntak av en sti jeg mistet tidlig i løpet.


Støøøøøl
Minimalt med trening de siste tre ukene slo vel ikke spesielt negativt ut. Overskuddet var bra... men stølheten dagene etterpå tyder på at grunnlaget var i dårligste laget (understatement). Så støl og vaggende gange som jeg nå har hatt i to dager har jeg ikke hatt siden maratondebuten i London 1985 (2:52).

Kramper + eldste løper = KrampeGammeln
Det var bare deilig å kjenne at jeg hadde fått brukt litt krefter, men det var også veldig irriterende at krampeproblemene nok en gang kostet meg en mye bedre plassering. Ca 30 minutter krampestopp, halvparten ned fra Kobberhaugen der jeg sto i over 15 minutter kommer i tillegg til at jeg måtte redusere farten for å holde krampene unna. Men, jeg slo de andre 50 år+ og er 14 år eldre enn eldste herreløper foran meg på resultatlista. Da kan jeg ikke bare syte og klage...

Bratt opp fra start
 
Konkurransen
Fra lyden av et kompressorhorn gikk starten på årets NUC klokka 9 lørdag morgen. Overraskende sent på morgenen, siden det var lyst fra 07 og makstiden var 11 timer,  dvs siste målgang en time etter mørkets frambrudd. Nåja, jeg hadde uansett et realistisk håp om å komme i mål før det ble mørkt.
 
Starten var den verst tenkelige for en slow starter som meg - rett inn i en lang bratt motbakke. Puhhh, jeg gispet etter luft før jeg hadde tatt 50 skritt, men da det flatet ut litt etter 500 meter hadde jeg fortsatt 4 av 35 løpere bak meg. Overraskende nok havnet jeg i et ganske tett felt med løpere... og spesielt i de letteste partiene hadde jeg bra rytme og litt bedre fart enn de rundt meg.
 
På vei inn til Åssjøsætra med Cathrine, Kristian og Marianne bak meg...
 
Post 1 på Åssjøsætra (2,6 km) ble passert 6 minutter foran maxtidskjemaet mitt.. men ikke lenge etter kom "dagens bom". På vei til Kollern havnet jeg sammen med mange andre på feil sti, uten  merking - og plutselig sto vi i ei stor myr. Mot oss kom enda noen løpere - og de fleste var mer enn middels forvirret. Jeg fant ut at det greieste var å bevege oss rett vestover, så ville vi treffe stien før eller senere, og sjekket av med tidligere elite-o-løper Lars som var med oss.
 
Med Gammeln som anfører var vi 10-12 stykker i kø i ville terrenget, før vi - som ventet - traff blåstien etter 12-15 minutter. Tidstapet var minimalt. Det var verre med noen andre som bommet kraftig ned fra Kollern (post 2 etter 5,0 km).... plutselig kommer 5-6 løpere bakfra og passerer meg ned mot Kalvedalen, på et tidspunkt jeg hadde fått noe avstand til "gruppa mi". Nede på løypas eneste lange grusparti (2 km) var det en som ropte at jeg lå på 16.plass totalt, det betyr at jeg litt før hadde vært i Topp 10.
 
Her er KrampeGammeln rett før post 3 ved Tverrsjøstallen, 33 min foran 11-timersskjemaet.
 
Posten ved Tverrsjøstallen
 
Jeg fulgte planen med å være veldig forsiktig i alle motbakker for å holde krampene på avstand så lenge som mulig. Dermed ble jeg passert av 4 andre opp mot Pershusfjellet etter 13 km - det var løperne som senere var ca 15 minutter før meg i mål. Sølvi så jeg derimot hele tiden. Hun tapte litt i de lette partiene, men kom hele tiden tilbake i motbakkene. Nå hadde jeg også pakket jakka ned i sekken. Det var +2 ved start, nå var det kanskje 8-9 grader og glimrende løpsvær.
 
Jeg tok meg tid til å ta noen bilder underveis, her fra Pershusfjellet
 
Til Nordmarka å være var stiene tørre og fine, men selvsagt en del myr og gjørme - og rikelig med røtter og stein. Det er gjennomgående veldig teknisk løping i 51 av 54 km på NUC, så kilometertidene var forferdelige. Noen av de beste stiene fulgte etter Pershusfjellet, forbi posten ved Spålen og videre mot Katnosdammen (24,5 km).
 
Kroppen fungerte veldig bra, jeg merket at jeg gradvis ble noe sliten - men ble oppmuntret av at farten var bedre enn forventet - og også med ikke å være helt sist i feltet. Sølvi var vekselvis foran og bak, mest bak meg - og mange ganger trodde jeg hun hadde sluppet. Rett før Katnosa hadde jeg den første korte stoppen da jeg fikk krampekjenning i høyre lår, og plutselig var Sølvi der igjen...
 
Sølvi var mer eller mindre sammen med meg fra start til Damtangen etter 39 km. I mål var hun 26 minutter etter, og det var første gang i år jeg slår henne på ultraløp.
 
Det er klart jeg fikk tid til å nyte den flotte naturen, og området ved Katnosa er av de flotteste i tillegg til noen av toppene - spesielt Pershusfjellet, Kjerkeberget og Kikuttoppen. Etter 25 kilometers løping, der stien går oppover mot Kjerkeberget - Oslos høyeste punkt - fikk jeg første skikkelige krampestopp. Sølvi passerte og jeg ønsket god tur videre, jeg regnet ikke med å se mer til henne. Men... både denne stoppen og de 10-12 neste (!!) ble ganske korte - slik at jeg lett løp henne inn igjen og hun var glad for å ligge bak "kjentmannen".
 
Opp og ned til Kjerkeberget er det samme stien fra et stikryss ovenfor Sandungen gård. Da ble den tunge løpesekken lagt igjen i stikrysset, og antallet sekker som lå der fra før var oppmuntrende stort. Det var vel bare de 7-8 første løperne jeg ikke møtte på disse ca 25 minuttene - så konkurransemessig var dette langt bedre enn forventet. 
 
Denne gjengen møtte jeg på vei opp til Kjerkeberget. Marianne, Leif, Kristian og Cathrine. Leif slo meg med 26 minutter, de andre var 15 min før meg i mål.
 
Videre mot Sandungen, over Kikuttoppen og fram til post 10 ved Damtangen (39 km) var det fortsatt bare Sølvi jeg hadde kontakt med. Jeg var bekymret over de mange krampestoppene, men brukte Sølvi som målestokk på at snittfarten likevel var OK. I perioder kjente meg meg nesten litt sterk, men våget ikke ta i for mye - krampene lurte i legger og lår hele tiden. Hver gang jeg sto krokete og kjempet med krampene kom Sølvi og tok meg igjen... men etter Damtangen ble hun etter for godt.
 
Nå kom jeg til bakkene jeg hadde gruet meg for... opp mot Appelsinhaugen og ikke minst den tøffe stigningen opp til Kobberhaugen. Det var godt å kjenne at jeg var betydelig mindre sliten nå enn på en 5-mils treningstur i nesten samme trase i fjor sommer. Jeg gikk i sakte gåsegang oppover for om mulig å lure krampene, men i de bratteste motbakkene ble det så mye stopp at o-løper Lars tok meg igjen. Så - endelig var jeg på toppen av Kobberhaugen, det var ei mil igjen til mål i relativt overkommelig terreng. Jeg tok ryggen til Lars, men det varte ikke lenge.
 
Lars etter målgang... han var mindre enn 5 minutter foran meg i mål.
 
Auuu... krampe i begge leggene samtidig.. og mens jeg febrilsk prøvde å holde meg oppreist kom krampene i begge lårene også. Ingen så meg - men det ville ha sett megakomisk ut, ikke minst før jeg fikk presset ned hælene og løst opp knutene i leggene. Denne krampestoppen ble på minst 15 minutter... jeg ville gjerne gjøre en grundig tøye- og massasjejobb for kanskje å få en jevnere framdrift på slutten. Også tidligere i løpet var det i nedoverbakkene etter de hardeste stigningene jeg fikk mest problem med krampene.
 
Lars forsvant (men var bare 3:37 før meg i mål), og etter det som føltes som en evighet kom jeg i gang igjen. Jeg måtte ned i gåsegang spesielt i utforbakkene, og våget heller ikke jogge i motbakkene. Best gikk det altså på de flateste partiene. Underveis hadde jeg spist og drukket bra, så alt annet enn krampene fungerte fint. Humøret var også bra, jeg hadde jo kjempemargin til makstiden. På Bjørnholt fylte jeg en halvliter vann i en tom flaske, alt annet hadde jeg med meg i sekken fra start - 7 kg på startstreken!
 
"Alene i verden" (det var veldig langt mellom møtende turgåere denne lørdagen)  fikk jeg lusket meg ned til stikrysset ovenfor Bjørnsjøhelvete - og var mer enn lykkelig for at posten i år var i stikrysset og ikke på andre siden av den djevelske hengebroa. På Kamphaug etter akkurat 50 km så jeg at jeg likevel ikke ville klare 9:30, som jeg en stund hadde fantasert om... det lå vel mer an til 9:45, trodde jeg.
 
Hengebroa vi slapp å krysse (50-60 meter over elva), fra en testtur med Thomas i fjor sommer.
 
Det gikk sakte, men uten nye krampestopp var framdriften helt OK på slutten - og etter 9:32:30 kunne jeg stemple inn etter årets Nordmarka Ultra Challenge. Bena var stive - men jeg var overhodet ikke sluttkjørt - det var en herlig følelse.... de fordømte krampene var jo ingen overraskelse akkurat. Overrasket registrerte jeg at 6 løpere var innenfor 20 minutter foran meg, og at bare 9 av 35 løpere var under 8:20 - en tid som burde vært oppnåelig for meg uten krampene.
 
Tidligere elite-o-løper Ivar Haugen vant klart...
 
Marthe Pedersen imponerte da hun vant kvinneklassen , kun slått av Ivar
 
Dagens uheldigste, Kristine og Anine, som løp litt feil og ikke stemplet på post 5 ved Spålen. Dermed disk på de tøffe jentene.
 
 
 
Resultatene:
Ivar Haugen 33 6:31:20
Marte Pedersen 27 7:27:37
Espen Kristiansen 24 7:27:40
Stian Kristiansen 28 7:27:42
Henrik Kvisgaard 42 7:43:35
Jørgen Ruud 32 8:06:59
Allan Bowe 31 8:07:11
Mona Kjeldsberg 46 8:10:28
Ola Mjølhus 33 8:16:51
Felix Haug 21 8:22:31
Ragnar Øien 32 8:22:53
Michael Just Hansen 41 8:27:08
Knut Ivar Paalsrud 49 8:29:49
Ninette Banoun 48 8:29:55
Melissa Laanela 31 8:38:19
Tommy Støa 40 8:46:43
Leif Abrahamsen 44 9:06:29
Miriam Gulbrandsen 43 9:10:20
Ingvill Fauske 34 9:14:25
Marianne Følling 51 9:17:51
Cathrine L Holme 43 9:17:55
Kristian Hellerud 9:18:24
Lars Baklid 46 9:28:53
Olav Engen639:32:30
Anne Sverdrup Thygeson 47 9:41:35
Harald Sverdrup-Thygeson 58 9:41:37
Christian Evensen 30 9:50:38
Sølvi Hjemeland Stensli 48 9:58:33
Sven Gjermund Arnesen 51 10:23:09
Ole K Brattli 40 10:56:58
Ragnhild Audestad 47 11:06:46
Ottar Røed  54 11:06:46
Anine M Elieson 22 disk
Kristine Borthen 22 disk
Trond Idland 33 brutt
 
KrampeGammeln vil bli Gammeln
Jeg levde opp til Bloggnavnet med glans nok en gang. Nå har jeg derimot planer om seriøst å prøve å finne ut mer om hvorfor jeg får krampene - og hva som skal til for å redusere problemene. Jo eldre jeg blir, jo dårligere forutsetninger har jeg for å henge med i løypene; da er det greit å luke vekk det jeg taper mest på, altså krampeproblemene. Hvis jeg også blir helt kvitt "symfysitten" og kan trene hyppigere og hardere - kan jeg enda få noen gode ultraløperår.
 
Neste ultraløp
Første ultraløp blir antagelig Hoka Highland Fling (50 miles) i Skottland i april,  på klubbturen vår der foreløpig 28 er påmeldt. Jeg har god tid til å preparere meg.... eller? På vegen dit løper jeg i alle fall Jessheim Vintermaraton og Thy Trail Marathon, og forhåpentligvis de fleste løpene i Vinterkarusellen på Romerike.

fredag 27. september 2013

Dagen før Nordmarka Ultra Challenge

 Kart- og løypebriefing på hytte ved Mylla
Det er 10 timer til start i Nordmarka Ultra Challenge (NUC blant venner)... løpersekken er akkurat pakket ferdig med drikke, mat, litt tøy, fotoapparat... og kart. Det siste er faktisk avgjørende for å fullføre NUC, der vi følger blåmerkede turstier 54 kilometer fra Mylla til Skar. Det vil si; jeg kjenner løypa så godt at jeg nok kunne løpt den greit uten kart, men med alle stikryssene alle løperne i utgangspunktet kart med løypa inntegnet for å finne fram - og den lille utfordringen blir da å velge rett i de mange stikryssene.

Cathrine og Sølvi i intens løypediskusjon

For noen er dette med å finne fram en større bekymring enn selve utfordringen med å løpe i inntil 11 timer som er makstiden. Det gjelder definitivt noen av jentene i klubben, så tidligere i kveld var jeg på hyttebesøk på Mylla der en del var samlet for å ha kort vei til start i morgen tidlig, og for å få en gjennomgang av løypa og litt trening i kartlesning. Jeg hadde gjort klart løypekart til alle... så nå er de så bra forberedt som det er mulig å bli.

For min egen del er nok den fysiske utfordringen størst. Jeg har trent veldig lite etter Telemarks Tøffaste for tre uker siden, og tar også ellers dette løpet veldig på sparket. Det er meldt strålende høstvær, så jeg håper på en strålende opplevelse og minst mulig kramper, og målgang senest 20:00.

Flere bilder fra kveldens seanse:

Marianne og Ragnhild prøver klubblua, det blir ca 0 grader ved start i morgen.

Se her, klubblue!

Løperpraten gikk livlig, her med Ragnhild (vertinne), Cathrine, Marianne og Tom.

 Tom kokk!

 Herlig løpermat til alle!

 Ragnhild, Cathrine og Sølvifoteller om drømmene (mareritt) de har hatt i forkant av løpet.

Noe vi andre selvsagt lo av...

torsdag 26. september 2013

Jessheim Vintermaraton og NM


I dag (27.september) skal løypa til Jessheim Vintermaraton kontrollmåles. Jeg fikk lov å lage ny løype i fjor etter 28 år i samme trasé. Årsaken til endringen var dels at Jessheim har et flott nytt friidrettsstadion, dels at hele løpet trengte en revitalisering. Jessheim er i stor vekst, og det bygges nytt og legges om veier flere steder - men i år kunne vi endelig få justert løypa slik vi fjerne vi ha den.

Som i fjor er det fire kvartmaratonrunder (10.549 meter)... men færre skarpe svinger og løpsretningen er snudd. Dette tror jeg blir veldig bra, og årets løp er også NM Maraton for senior og veteraner. Da venter vi mange sterke løpere, flere av dem fortalte meg på Oslo maraton at de kommer til Jessheim.

SUB 4??
Jada, jeg skal løpe selv... uten ballong i år - og uten medaljemulighet i M60-64. Motivasjonen ligger i at jeg - som i fjor - er den eneste av de som løp 42,2 km i Vintermaraton første året det ble arrangert, som fortsatt er med på maratonsirkuset. Det er ikke så  mange år siden jeg løp for sub 3 timer, eller i alle fall sub 3:15. Før jeg ble skadet for 4 år siden gikk det ennå greit med sub 3:30, men nå skal jeg få mer enn nok med å smyge 4-timers. Ikke at det er så viktig... jeg er mer opptatt av å bli helt bra av "symfysitten" og få trent normalt igjen. Uansett gleder jeg meg til NM på Jessheim - og påmeldingen er godt i gang (første påmeldte var...ratattata; KrampeGammel'n). Det hadde vært gøy med en skikkelig deltakerøkning fra fjorårets 287 startende på hel- og halmaraton.

Oslo Maraton fra "redaktørkrakken"

Kjell, Runar og meg i "pressesenteret" i Expoteltet...

Jeg skulle vært "Ballongmann" for fjerde gang i Oslo Maraton, men slik ble det ikke. Derimot ble det en usedvanlig lang maratonhelg med kondis.no. Gunnar Fæhn overtok ballongoppgaven - som var å "løpe" maraton på forrykende 5:30. Jeg tok kondisredaktørens rolle - et vikariat som hadde pågått snart to uker.

Løpsdagen fra 08 til 20 satt jeg i Expoteltet og jobbet med artikler og redigerte bilder, mens 6 andre sto for fotograferinga. Det ble en kaosdag i den forstand at resultatservicen var elendig og tidvis fraværende. Også de neste to dagene gikk med til å finne ut av resultater og redigere ferdig de ulike artiklene.

Det var nokså likt døgnene jeg tidligere har hatt på Bislett 24-timers, bortsett fra at jeg har kunnet legge ut resultater og bilder mer fortløpende derfra. En annen likhet, i alle fall etter 18:00 var støyen. På Bislett sørger Heming for musikk og annen underholdning i samfulle 24-timer, bare gøy. I samme telt (!) som presseteltet på Oslo Maraton var det after-run med et heftig lydnivå - men fin musikk, så det var også bare gøy selv om det var forstyrrende. Låta "Wake Me Up" surrer fortsatt i hodet - ikke fordi jeg ble lei eter å ha hørt den x antall ganger i presseteltet, men fordi det er ei flott låt med masse trøkk. Jeg er stadig innom den på Spotyfy om dagen.

SAMLEARTIKKEL FRA OSLO MARATON


Ingen løping i Oslo altså... men 5:30 hadde på den annen side ikke blitt så mye løping det heller.

Kveldsjogg i herlige Arvika


Jeg har vært mange ganger i Arvika, men det har begrenset seg til "harryhandling" i sentrum. For en drøy uke siden var jeg på ny Arvikatur, V70'n skulle få sin årlige pleie - hos Robin på merkeverkstedet Helmia Bil. Else ble med bortover, så vi la inn en overnatting på ærverdige Statt Scandic i sentrum.

Etter litt sightseeing,  og etter en bedre - men alt for omfattende lunch, og før en enda bedre middag, løp jeg en tidlig kveldstur ut fra hotellet. Jeg hadde sett begynnelsen på en strandpromenade jeg ville utforske.



Det ble en knallfin seightseeing-løpetur, og det var ikke lett å snu etter en halvtime - men madammen ventet. Bildene nedenfor taler for seg - jeg gleder meg til neste gang jeg kan løpe her. Den muligheten kommer, for Jeanette og Remy i klubben bor jo i Arvika. Etter en Facebookoppdatering fant Remy oss i hotellrestauranten der han kom på overraskende besøk og vi hadde en hyggelig prat.















Løping på nye steder er så mye mer enn trening! Med et lite fotoapparat i hånden får man med seg mye mer, man blir mer obs på omgivelsene og tiden går fryktelig fort.

Et fotoapparat i hånden er helt klart å foretrekke framfor musikk på øret. Med musikk hadde jeg jo heller ikke hørt bølgene, fuglene og de andre lydene...

Langt fra "Telemarks Tøffaste"

Han som sitter foran der var ikke en av de Tøffaste....

7.september stilte jeg opp i "Telemarks Tøffaste" - et av årets sportslige høydepunkter, 81 km i tøft terreng. Jeg var så definitivt ikke den tøffaste, ei heller en av de tøffaste!

Jeg fullførte maratondelen, men kom aldri i gang på de siste 39 km på grunn av krampeproblemer. Nok en gang forsvarte jeg bloggnavnet mitt med den største selvfølgelighet. Skuffende sportslig, men det var en flott tur til Treungen med 24 andre fra klubben.

Skuffelsen er ikke årsaken til at det har gått 19 dager fra løpet og til jeg får skrevet noe her på bloggen. Det har vært travlere enn travelt disse ukene - og ikke mulig å prioritere blogginga. Når det først ble slik er det desto lettere å velge kortversjonen av løpsbeskrivelsen:

Starten har gått, jeg var sistemann ut. Etter 42 km hadde jeg 29 løpere bak meg tross alle krampeproblemene...

Fornuftig åpning, laaaangt bak i feltet med 109 løpere på enten maraton- eller ultradistasen. Ble litt for ivrig etter første toppen (Nokkebu 8 km) og brant nok for mye krefter til neste topp (Hågfjell 12 km) - og i iveren over å ta igjen mange løpere forsatte jeg i litt for rask fart videre i lett terreng mot Røydodden etter 20 km. Allerede da kom krampa på besøk!!

Det var vakkert ved Røyrodden, men det var ikke årsaken til at jeg ble der 5 minutter for lenge.

Etter Nokkebu var det mye myr og lyng og veldig lite sti.... et underlag jeg trives på, men det koster masse krefter. Motbakkene og masse høye kneløft ellers ble for mye for låra. Jeg ble ikke spesielt sliten, men krampene på innsiden av lårene var helt umulig å løpe med.

Flere av de jeg hadde passert kom tilbake og løp forbi KrampeGammeln ved Røyrodden, jeg tøyde kramper - og kom meg forbi igjen... og hadde bra framdrift til jeg var nesten på Hjasus etter 29 km. Da var det mer myr og mer "klatring" i ville terrenget igjen, og nå ble krampestoppene mange og lange de neste 7-8 kilometerne. De som hadde glede av det var de som nok en gang passerte meg - og alt i alt snakker vi om kanskje en time stopp til sammen.

Mye svaberg, men også høye kneløft over Hasus...

Myrlendt og tungt...

5-6 kilometer før runding 42 km hadde jeg en slags kontroll på lårkrampene igjen. Vanligvis slipper jeg unna etter noen runder med tøying, men slik hadde det ikke vært denne dagen. Løpinga gikk greit i utforbakkene og i det lette partiet inn til 42 km - og nok en gang ble flere av konkurrentene passert.

Jeg var 100% innstilt på å løpe de siste 39 km, men slik ble det ikke! Når jeg satte meg ned for å spise og bytte sko kom krampene tilbake med fornyet styrke, nå også i legger, tær og fingre (!!) - og etter 70 minutters forsøk på å komme til hektene måtte jeg glemme videre løping - og godtok at jeg "bare" hadde fullført maraton. Krampeproblematikken får jeg komme tilbake til senere...

Det var enormt skuffende, formen var bedre enn tidligere i år og bekkenplagene var fraværende. Heldigvis var vi en stor fin gjeng på tur, så det ble en fin helg likevel. Jeg fikk også bedre tid til å forberede reportasjen til kondis.no.

Stemningen var bra i målområdet utover kvelden og natta (og i pensjonatet vi leide).

 Noen flere bilder fra Telemarks Tøffaste:

Bygdefolket på plass i bakken etter ca 3 km...

Fantastisk svabergterreng, her ved Hågfjellet

Den dansande mannen var på plass for å illustrere løpets helleristningslogo


Bilde fra Røyrodden rett etter første krampestopp... jeg tørker svette i det jeg jogger forbi, men det ser ut til at jeg støtter meg mot furua.

Lia, hjemstedet til løpsleder Helge, min gode venn som også løp selv. Datteren hans tar bilde av meg.

...og slik ble bildet...



Morosam-mannen Helge hadde hengt opp mange plakater da han merket løypa uka før konkurransen. Denne hang langs Øyvasstjønna der jeg hadde et krampefritt øyeblikk og løp ganske bra.

Det var stille ved kroa i Tveitsund, men stemningen steg da jeg fisket fram fotoapparatet.

Kim med velfortjent medalje.. han måtte finne seg i at KrampeGammel'n passerte han x antall ganger underveis - og var foran til maratonrunding.Men, Kim fortsatte til neste topp før også han måtte gi seg med "godkjent maraton" men ikke noe ultraløp denne gangen.  Han, IM og Mari var hyggelig selskap i bilen.

IM halvveis på sin maraton...



De tre beste gutta i klubben på 81 km, Per-Einar, Sndre og Amund

Hilde og Marianne ble 2 og 3 i kvinneklassen på 81 km, mens Mari i midten vant maraton overlegent.