Årets første konkurranse er bare 8 dager unna; 52 kilometer i Vestfold Ultra Challenge. Symfysitten gjør at jeg må ha minst en hviledag eller alternativ trening mellom løpedagene, men jeg klarer stort sett å skrape sammen 60 km eller mer pr uke nå. Med sykling i tillegg er dette helt OK mengde, men jeg skulle gjerne løpt mer - og ikke minst fortere.
Dagens treningstur var i Tandbergfjellet ved Rånåsfoss, sammen med Lilo. Det var herlig løpsvær, +27C og så varmt jeg gjerne vil ha det året rundt. Lilo var ikke like fornøyd... det ble stopp for å drikke i de fleste sølepyttene. Med varmeslapp bikkje gikk det litt saktere enn planlagt, men det var helt OK bare to dager etter en slitsom 5-timerstur.
Turen gikk delvis på kjente, delvis på ukjente stier - jeg har snart vært på dem alle, og da blir det korrigert turkart for Lilo og meg (og helst Ole).
Panne og kjele midt i skauen....
...og like ved var det bålplass, en av flere i Tandbergfjellet.
Det var en herlig tur i en fin skog...
Det er rene "månelandskapet" i et av de store hogstfeltene...
7:15 i Vestfold Ultra Challenge?
Nå blir det et par timer på sykkelen i morgen - og antagelig en 3-timers joggetur i skauen 2.pinsedag. Deretter blir det bare korte lette økter de neste dagene for å samle overskudd til søndagens 52 km i VUC. Jeg er jeg ikke i tvil om at jeg skal komme meg rimelig greit - joggende - gjennom VUC. Målet er å kutte minst en halvtime på fjorårstiden (8:03) i tillegg til besparelsen på at vi slipper omleggingen på 2,5 km) - altså en tid ned mot 7:15... (?) Hvis symfysitten blir bra bør det være mulig å komme meg godt under 7 timer til neste år. Hvis symfysitten ikke blir bra spørs det om dette er min siste ultrasesong...
PANGGGGGGG!!
Finværet ble sent på ettermiddagen avbrutt av et regnskyll og litt torden - og som bildet viser (tatt med telelinse mot båthavna på andre siden) lå frostrøyken godt synlig over Vorma en kort periode. Da sola var tilbake og det kortvarige "styggværet" hadde passert var det en speedbåfører som fanget vår oppmerksomhet - han lekte seg med båten rett utenfor leiligheten vår. Panggggg! Det smalt og blinket noe jævlig - men om det slo ned i båten eller i vannet eller leilighetskomplekset var vi ikke sikre på. Heldigvis så vi at båtføreren (André) fikk manøvrert seg til land, og en venn på FB forteller tørt at han "ble litt nummen".... Jeg er ganske sikker på at den karen trekker raskere til land neste gang han er i båten i tordenvær! På turer i skauen har jeg gjerne ikke noe valg når jeg blir overrasket av tordenvær, men man er heldigvis ikke like utsatt der som i båt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar