onsdag 31. juli 2013

Uka før Kristins Runde

Førstkommende lørdag er det klart for Kristins Runde - som konkurranse. Vi var jo noen som løp denne runden på trening årene før det ble konkurranse fra 2008 - men nå er det altså det 81 km lange ultraløpet over Nordmarka's fem 700-meterstopper vi snakker om.

LES OM KRISTINS RUNDE
på løpets hjemmeside.

Det er altså sjette utgaven av løpet, og sjette gangen jeg er løpsleder. De tre første årene kombinerte jeg med å delta selv, men nå er jeg "bare" løpsleder.


Etter at vi kraftig forbedret merkingen fra 2011 er det nå minst 12-13 timers jobb å sette opp anslagsvis 300 løypeskilt (som på bildet ovenfor). Det blir samme opplegg i år som de to foregående; Jeg merker den tyngste delen - siste 15 km på torsdag kveld. De resterende 65 km merker jeg fredag - pr sykkel og joggesko. Hadde jeg kunnet merke et par dager tidligere kunne jeg også konkurrert selv, men det øker risikoen for at merking fjernes (selv om hver eneste plakat har melding om at løpet er lørdag og merking fjernes umiddelbart... gjøres av sluttsyklisten).

Sammen med 7-8 andre i Romerike Ultraløperklubb er jeg helt sikkert på at vi skal lage et fint arrangement for deltagerne også i år. Det er 62 påmeldte, ny rekord i det som blir det siste Kristins Runde som konkurranse. Fra neste år skal jeg sammen med klubben utvikle et nytt terrengultraløp her hjemme på Romerike.

Mandagstur - 90 minutter med Lilo
Forberedelsene til Kristins Runde gjorde at det ikke ble tid til trening i går og i dag, så ukens eneste trening hittil er mandagens 90 minutter i Auli-Blakerområdet sammen med Lilo. De neste to dagene får jeg jo masse trening gjennom merkinga til KR.

Mandagsturen med Lilo startet fra huset til Ole på Auli, og stien forbi idylliske Svarstadtjernet er obligatorisk på turene i Tandbergfjellet.

Svarstadtjernet sett sørfra.

Lilo ble nesten borte i gresset langs denne "traktorvegen".

Lengst sør på Tandbergfjellet fant jeg en ny sti i et flott åpent furuterreng. Jeg hadde ikke med kart... 

...men det hang jo merkebånd langs stien jeg fulgte. Etter dette kom vi til en veg som vi fulgte til vi kom til en skole og et lite tettsted - uten at jeg forsto at jeg var på Blaker. Jeg trodde vi skulle komme til Rånåsfoss, og var mer enn middels forvirret. Jeg koste meg i sakte fart og i bar overkropp, men Lilo var allerede tydelig preget av det varme været. Når jeg med hjelp av en telefon til Ole innså hvor vi var havnet ble vi enige om at han skulle møte oss, så vesledyret ikke ble helt ødelagt...
 
Utilsiktet hadde jeg funnet en fin runde hvor jeg kan kombinere terreng- og vegløping, så det blir noek flere turer i dette området.

onsdag 24. juli 2013

Turen går "dit flasketuten peker"

Skyggen på "dit-flasketuten-peker-sykkeltur"

Noen ganger er det morsomt å sette på seg joggeskoa og løpe dit impulsene fører deg, gjøre et valg når man kommer til et veg- eller stikryss, kanskje uten annen føring enn at man har en ide om hvor lenge man skal trene og på hva slags underlag.

Denne treningsformen kaller jeg "dit flasketuten peker", og passer best når man er alene på treningstur - enten det er snakk om løping, sykling eller skigåing. Litt av poenget er at man også benytter anledningen til å oppsøke den veien, stien eller løypa der man sjelden eller aldri har vært tidligere.

I dag skulle jeg sykle en rolig 3-timerstur, og det var nettopp en slik "dit flasketuten peker" økt. Selv i nærområdet mellom Vormsund og Jessheim fant jeg to veier jeg aldri tidligere har vårt på... ikke supre asfaltveier der farten er den største, men flotte og lite trafikerte veier i fint skogs- og åkerlandskap, mest åker!

Panoramabilde fra Franshusvegen i Nes (grusvei uten sving!)

27 varmegrader, sol og nesten vindstille... det tok ikke mange minuttene før t-skjorta ble styrepynt og magen blottet. Det tok heller ikke mange minuttene før jeg kjente at kroppen var sliten etter treninga de siste dagene, så det ble ganske rolig fart og "bare" 68 kilometer på litt over 3 timer. Men det ble en særdeles fin treningsøkt likevel og en artig turist-på-hjemmebane-tur.

Prestekrager og åker langs Røavegen i Nes...

Turist ved Dølivegen i Ullensaker...

tirsdag 23. juli 2013

Med Gunnar og sauer i Fenstadmarka


Jeg var sliten etter lørdagens ti-toppers tur og gårsdagens to-toppers, men klarte å skrape sammen krefter til en rolig fin langtur med Gunnar i "Olavrunden II" i formiddag. Det var ikke mange vi møtte på turen, det var bare to sauer - men det er kanskje mer fristende for folk flest å være på badestranda enn i skogen nå om dagen.

Det er nesten merkverdig å løpe denne runden uten overhodet å bli bløt på bena. Kontrastene fra fjorårets "våteste noensinne" er enorme, og det er fantastisk fint å løpe i skogen nå.

Det var langt fra samme fart som på forrige ukes testtur og rundepers, men en mye hyggeligere tur med en god venn.

Jørgen-bua, ny gapahuk ved Ellingsjøen.

På dette bildet fra Jørgen-bua ved Ellingssjøen har Gunnar fortsatt telefonen sin. Han hadde en travel dag med mye logistikk innen familien, men i 3 timer (!!) etter løpeturen var han forduftet og etterlyst av "alle". Rett hjem fra løpeturen la han både treningstøy og mobiltelefon i vaskemaskinen - noe telefonen ikke hadde helt sansen for. Dermed ble det ut for å handle ny telefon, i mellomtiden visste ingen hvor han var og etterlysningene haglet
 
Video (57 sek) med herlig stiløping:



Uten promotrøye for vårt eget "Kristins Runde" ble det i stedet promotrøya til TT på dagens tur. En av de tre som så denne (Gunnar Fæhn) er allerede påmeldt, og det er vel tvilsomt om sau 1 og sau 2 vil løpe 81 km i Treungen 7.september - eller hva tror du Helge Reinholt?

Resten av dagen: Stort sett slik... på Vormsund Brygge.

Leiligheten er også sommerhytta mi!

Omkamp på Varingskollen og Vanakleiva

 
 Jeg må komme med en innrømmelse vedrørende lørdagens ti-topperstur:  Joda, vi var på alle toppene, men det var to av "turkassene" vi ikke fant. Den ene var på Varingskollen i Hakadal og den andre var på Vanakleiva i Fet. Dette irriterte meg kraftig, jeg holdt ut søndagen, men mandag bare måtte jeg av sted for å sjekke de to toppene på nytt. Turkassene ble funnet, men de lå definitivt ikke på toppene!

Varingskollen

Kartet i "Ti på Topp heftet" hvor beskrivelsen bl.a. sier at turkassen ligger øverst i "Nordslepen" og at det er en krevende rute med 360 høydemeter.
 
På nedtur fant jeg posten ved Nordslepen , ikke øverst, men 550 meter ned i stien på 467 moh, 80 meter lavere enn toppen av Varingskollen, 60 meter lavere enn toppen av Nordslepen.
 
Jeg fant hverken infotavle etter skilt til Nordslepen, så jeg tok bratteste vei til topps via den svarte Olaløypa. Etter 28 varme minutter var jeg endelig på toppen ved kafebygget, og leggene brant som etter knallharde tåhev.
 
Litt bortenfor toppen står dette skiltet hvor stiene møtes. Her kom vi lørdag etter å ha gått via Sørslepen og Veslekollen (østre rute på arrangørens kart), og her kom jeg via toppen, men det var ingen dkilting til Nordslepen. Det måtte altså være langs løypa mot Greveveien.

Joda, et par hundre meter langs stien sørover første meg til Nordslepen - og da var vel dette øverste i Nordslepen, men hvor var turkassa? Jeg gikk 3-400 meter - men kom så langt ned i lia at jeg snudde og gikk helt tilbake til toppen av Varingskollen. Da sjekket jeg for første gang GPS-koordinatene (som en o-løper normalt sett ikke har bruk for)... og så at disse pekte på et punkt enda lenger ned i Nordslepen enn der jeg hadde snudd.

På andre forsøk, 550 meter fra Nordslepens høyeste punkt, og 80 meter lavere enn Varingskollens toppunkt - fant jeg turkassa. OK utsikt var det også.

Enkelt å se denne om jeg hadde kommet denne stien opp...

Denne posten er en av 40 poster på "Nittedalsturene"... det er kanskje grunnen til at denne er valgt i stedet for toppunktet av Varingskollen, men det burde det definitivt vært opplyst om i infoheftet.

467 meter over havet... ikke akkurat toppen nei.

Det meste av Nordslepen var fin men lite brukt sti i skogsterreng...

Delvis gjengrodd der vi krysset alpintraseene... ikke alltid lett å finne fram, men det hjelper med god fantasi.

Skiltet som kunne ført oss på rett vei lørdag... men ruta var altså ikke tegnet forbi her - og vi fulgte jo kartet. På kartet har Nordslepen og Sørslepen samme start ca 400 meter, men derfra finner vi bare skilt til Midtre og Øvre Tverrvei - slik at vi tok Sørslepen til topps lørdag.

Her går stien vi skulle fulgt (ikke skiltet), den tar av fra veien etter 70-80 meter, ikke 400 meter som på kartet.

Her kunne vi også gått, og faktisk henger det et lite "Ti På Topp" skilt her på Nedre Tverrvei. Men siden vi fulgte kartet så vi rett og slett ikke etter merking så tidlig.

Infotavla... fin og informativ sak!!

Men hvorfor var den gjemt i krattskauen 30-40 meter fra parkeringsplassen?
 
Jaja. jeg var nok litt irritert, men det gikk are ut over beskrivelsen og kartet i turheftet. At posten lå der den lå var OK nok, og jeg fikk jo to flotte turer til toppen av Varingskollen på tre dager.
 
Vanakleiva
 
I infoheftet er det rutebeskrivelse til "Vanakleiva 291 moh", og både kart og GPS-koordinater peker til toppen av åsen. Det står også: Det er flott utsikt sydover fra toppen. Mye feil her altså.
 
Toppen heter Vanakleiv på flere kart, mens Vanakleiva er et fint utsiktspunkt et par hunde meter øst for toppen. Turkassa var altså ikke på toppen, men på utsiktspunktet, var det en selvfølge?
 
Med facit i hånd er det lett å Google seg til hvor Vanakleiva ligger, f.eks. på lommekjent.no som beskriver Vanakleiva som "Romerikes beste utsiktspunkt". Det sist er mildt sagt en overdrivelse, men kanskje det fineste i Fet?
 
På vei opp til Vanakleiva passeres idylliske Abbortjern.

Joda, er på rett vei. Men fram til dette skiltet var det en del gjetning...

Utsiktspunktet "Vanakleiva" med turkassa godt synlig.

Jeg har for lengst passert stien ut til utsiktspunktet, og her på høyden overser jeg også den umerkede stien som tar av til høyre - stien rett fram var jo så tydelig - så jeg fulgte den over åsen og ned til et myrparti før jeg snudde.
 
Dette er skiltet jeg feiltolket. På vei opp til toppen (der jeg trodde posten var) sto disse skiltene, og retningen på filene avviker jo litt uten at jeg reflekterte over det.

Jeg fortsatte videre i den retningen pilene så ut til å peke, og så ikke at det forsvant en sti over knausen til høyre. Jeg fortsatte rett fram. For de som er kjent er dette kanskje uforståelig. På tilbaketuren fant jeg stien, men da hadde jeg allerede funnet Vanakleiva via den andre stien.
 
Oppsummering
I etterpåklokskapen tegn burde jeg ha googlet mer før turene, sett på bilder som er lagt ut på "Ti På Topps" hjemmeside osv - men topper er topper og normalt sett svært enkelt å finne. Uansett var dette et fantastisk fint turopplegg, og jeg vil 100% sikkert bli med på dette opplegget også neste år.

søndag 21. juli 2013

Fantastisk fin "Romerike Ti på Topp" rundtur

 
SVARTÅSEN - DAGENS 10. OG SISTE TOPP
 
 
Formen er også bedre enn på flere år, så jeg bråbestemte meg for å løpe hele "Ti på Topp Romerike 2013" - bedriftsidrettskretsens toppturkonsept - på en dag!

Jeg fikk jo solid forhåndsomtale i Romerikes Blad, og en Facebookmelding var nok til at noen medløpere stilte opp. Selv om det var meldt årsvarmeste vær var jeg aldri bekymret for ikke å klare turen. Tidsskjemaet var også realistisk, 17 timer inkl kjøring mellom toppene. Været var strålende, turkonseptet var strålende, medløperne likeså.

Det ble altså en strålende tur på alle måter: 51,74 km på tekniske stier opp og ned til toppene, 2.716 høydemeter, 9:34:53 til fots (inkl en god del stopp, netto ca 8:45) og totalt inkl kjøring 17 timer og 10 minutter. Løpsdelen gikk en drøy time raskere enn skjema, kjøring og annen logistikk tok en time mer enn forventet. Nå var ikke farten viktig på denne turen - det som var viktig var å nå alle toppene på en og samme dag.

Selve turen har jeg beskrevet i bildetekstene nedenfor. Grovt skissert var det kjøring til et utgangspunkt, 2-3 minutter klargjøring, opp på toppen og ned igjen, 4-5 minutter trøyeskift og finne fram mat/drikke, kjøre til neste utgangspunkt osv...

De som var med på turen: Gunnar Fæhn (6 første topper) Hanne Gro Korsvold (5 første). Mari Hernandez (4 første), Bjørn Hytjanstorp (4 første) og Leila Ferguson (4 siste). Jeg var altså så heldig å ha selskap på alle de ti turene.

Fysisk gikk det veldig greit lenge... men varmen ble påtagelig utover dagen, ikke minst på toppturene i Hakadal da skyggetemperaturen var 29 grader. Det var likevel først på dagens to letteste topper jeg fikk slite... ikke minst var det hardt å komme i gang etter bilkjøringa. Til siste topp var det greit igjen... jeg var sliten, men bena lystret og temperaturen var nede i 24 varmegrader. Trøtt dagen etter, men ikke mer sliten enn etter en annen langtur - og overhodet ikke støl. Det ble tross alt like mye hviletid i bilen som gang/løp opp og ned til toppene.


1. INDUSTRIHISTORISK STI
3,72 km  36 høydemeter  25:33


Det hele startet med den eneste av de ti turene som ikke var en topp (uvisst hvorfor denne var med). Turen fra Eidsvollsbygningen og ned langs Andelva og tilbake samme vei ble en fin oppvarming før de ni toppene som ventet. Det var bare 12-13 varmegrader så tidlig på morgenen (05:30), men vi visste jo hva som ventet oss senere på dagen.

Gunnar, Mari, Bjørn og Hanne Gro ved dammen over nedre kraftstasjon, turens vendepunkt.

Jovisst var det idyllisk ved Andelva. Det ble en lett rolig joggetur på gresskledde (maskinklippet!) stier langs elva.
 
 
2. FJELLSJØKAMPEN 812 moh
5,10 km  345 høydemeter  1:00:28
 
Første skikkelige klatring kom på neste post, det høyeste punktet i Akershus fylke. Av en eller annen grunn hadde jeg aldri tidligere vært på Fjellsjøkampen. Vi kan parkere høyt opp i Skrukkelia ved Gjødingssætra, så toppturen er overkommelig for folk flest. Fortsatt var temperaturen hyggelig, så selv om det var bratt var det en grei tur opp til utsiktstårnet på toppen. Det ble litt spredning i feltet, men vi samlet oss på topp og bunn.
 
Mari på vei oppover mot Fjellsjøkampen.

300 meter før toppen er det flott utsikt sørover fra dette 800-meterspunktet-

Det nye utsiktstårnet på Fjellsjøkampen. Innebygget trapp og veldig ufarlig å klatre i.

Vi måtte selvsagt opp i tårnet. Gunnar og Mari beundrer utsikten, Hanne Gro studerer dreieskiva som viser toppene vi kan se i ulike retninger, Bjørn er et eller annet sted med fotoapparatet.
 
 
3. SKREIKAMPEN 698 moh
5,71 km  332 høydemeter  1:00:30
 
Skreikampen i fint vær er et fantastisk fint utsiktspunkt over Mjøsa, og nå var det finere enn fint vær. Sist jeg var her var da Gunnar og jeg i 2010 avsluttet Feiring 12-toppers (på en dag) med besøket på Skreikampen. Ikke så mye røtter på stien her som til Fjellsjøkampen, egentlig en veldig lett og grei tur selv med over 300 høydemeter. Det ble ganske mye fotografering på toppen før vi startet nedturen. Nå var gradestokken krøpet over 20 grader - og det var ikke en eneste sky på himmelen.
 
Tilbake ved bilen var det bare å etablere en fast rutine for trøyebytte (i alle fall for svette-Olav), påfyll av drikke og litt mat.
 
Johannesgruva vi passerer på vei opp mot Skreikampen er fylt igjen med vann. Det var mange små gruver i dette området.
 

Det er åpent og flott på Skreikampen.

Råskinnet Mari nyter utsikten...

Gunnar på toppen!

Bjørn tok seg ekstra god tid til fotografering på Skreikampen.
 
 
04. MISTBERGET 663 moh
7,11 km  385 høydemeter  1:24:08
 
På Mistberget tok vi oss ekstra god tid, blant annet for å klatre opp i tårnet... "bevegelsestid" iflg GPS var 1:10... men vi var jo på tur. Det vil si... Mari dro på bra oppover, så når vi kom opp måtte vi vente en god stund før resten av følget kom etter. Nå var det 25 varmegrader, så svetten silte.... Mistberget besøker jeg regelmessig - inkludert det luftige men solide utkikkstårne og utsiktspunktet på Rauknerten 200 meter lenger vest. Stien opp fra Åsleia er ganske vanskelig i store partier, men nå som det er helt tørt er det likevel problemfritt. Vi tok en enda brattere sti og litt mer grusvei tilbake.
 
Turen videre gikk via Eidsvollsbygningen der flere av bilene var parkert. Mari og Bjørn skulle "bare" være med på disse fire første turene - så vi sa farvel til dem, mens Gunnar, Hanne Gro og jeg reiste videre i hver vår bil.
 
Mari ved Lykkens Grube halvveis opp mot Mistberget.

På toppen av Mistberget er det fint tilrettelagt med utsiktstårnet, toaletter, gapahuk, benker mv.

Her er vi på vei opp i tårnet... luftig men solid!

Bjørn, Mari, Hanne Gro og Gunnar ved Rauknerten, utsiktspunktet like ved Mistberget.
 
 
05. BUKOLLEN 522 moh
5,49 km  330 høydemeter  1:02:43
 
Nå var det bare Hanne Gro, Gunnar og meg igjen. Det ble en lang transport over Romeriksåsen og ned i Hakadal til Nittedal Jordstasjon der vi skulle parkere for å ta turen opp på Bukollen. Sola sto høyt på himmelen, det var 29 grader i skyggen, og vi gikk mest i åpent terreng. Jeg hadde ikke vært her tidligere, og langveggen opp mot Bukollen og også selve toppen var dagens mest positive "nykomling". Stien var ganske ny og lite oppgått - så det var lite røtter som stakk fram og fint å gå, men varmere enn varmt.
 
Hanne Gro slet litt med ei tå, så da vi kom ned fra Bukollen valgte hun å ofre oss til fordel for badestranda resten av dagen. 

Stien opp Langveggen er ny og merket med "Ti på Topp" merker.

Smal sti i lyngen, men fint å gå...

Svaberg og flott mot toppen av Bukollen.

Bukollen.

Hanne Gro og Gunnar... i bakgrunnen ser vi neste topp som var Varingskollen.

Nede igjen ved Nittedal Jordstasjon.
 
 
06. VARINGSKOLLEN 546 moh
6,69 km  384 høydemeter  1:23:34
 
Kartet og beskrivelsen kunne vært bedre på denne turen. Vi skulle fulgt Nordslepen, men endte opp på Sørslepen (alternativ rute) - som gikk i til dels tett skog oppover i åsen ovenfor Åneby. Via Veslekollen kom vi til toppen av Varingskollen - mens vi på nedtur valgte å følge alpinbakken nedover. Varmen var så intens at jeg tenkte på eventyret om nordavinden og sola som kjempet om hvem som var sterkest. Sola var sterkest - og som i eventyret hadde sola nå fått av alle klærne på Gunnars overkropp. Sjøl hadde jeg på meg dagens sjette gjennomsvette t-trøye.
 
Nå hadde ikke Gunnar tid til å være med lenger, det var synd - for han skulle så gjerne vært med også på resten av turene. Men heldigvis ventet Leila på Skedsmokorset, så jeg ville få følge også på de fire siste turene.
 
Masse blåbær... det ble for fristende for Gunnar på vei opp mot Varingskollen.
 
Mye tett og gammel skog i høyden...

Gunnar mot toppunktet på Varingskollen, fra baksiden via multemyra.
 
Så er jeg klar for den svarte Olaløypa ned, mens jeg på vinterføre nok ville valgt Kariløypa.

Litt flatt på toppen... så ble det brattere enn bratt.
 
 
07. VARDÅSEN (HEXEBERGFJELLET)
4,92 km  75 høydemeter  48:07
 
Leila hadde løpt opp fra Lillestrøm, så jeg plukket opp henne ved Skedsmokoret. Turen inn til Vardåsen i Hexebergfjellet er veldig lett, men jeg slet med å komme i gang - og kjente litt til bekkensmertene. Kom i noenlunde joggemodus etter hvert. Det var knapt nok merking, men vi gjettet riktig på hvor vi skulle gå. I det myrlendre terrenget var det lagt ut planker over alt... og ellers var det en typisk slitt nærområdesti med masse røtter og svaberg.
 
Nå var jeg tom for drikke, og kjørte innom Statoil etter fire nye enheter. Matlysten hadde også vært litt dårlig i varmen, så nå tvang jeg i meg litt ekstra mat på de neste to kjøreturene.
 
Leila på en av mange "plankestier" i Hexebergfjellet.

Dagens syvende TiPåTopp-kasse.

Leila på Vardåsen.
 
 
08. VANAKLEIVA 291 moh
3,60 km  84 høydemeter  42:30
 
 
Kartet var mangelfullt, og det var ingen merking fra startpunktet nede ved Rv 170. Jeg kjente meg heldigvis igjen fra tidligere løp her - og bortenfor Abbortjern fant vi skilt til Vanakleiva. Som på Vardåsen slet jeg med å komme i gang med løpinga, men det var jo den korteste av de 10 turene og lite høydeforskjell, bare en bratt bakke opp mot Vanakleiv. Det var kjekt å ha følge av Leila, og når vi kom ned til parkeringsplassen fikk vi dessuten en hyggelig overraskelse i form av Erik Nafstad og kona som tok bølgen for oss. De hadde sett tidsskjemaet i avisa, men kom litt for sent til å bli med oss på selve turen.
 
Det var overraskende åpent og fint furuterreng i området rundt Vanakleiva.... man fikk følelsen av å være i høyereliggende landskap.

Det er flott ved Abbortjern nedenfor Vanakleiva, jeg burde vel benyttet anledningen til en dukkert.
 
 
09. BJØNNÅSEN 396 moh
4,91 km  181 høydemeter  52:41
 
Fortsatt tregt å komme i gang, men jeg hadde fått i meg mye næring og merket at kreftene var tilbake igjen. Det ble rask gange i motbakkene og grei løping nedover. Stien opp til Bjønnåsen er ikke mye å vise fram... slik sett er det rart man valgte Bjønnåsen til Rælingen kommunes tusenårssted. Selve toppen derimot ligger veldig fint til... og nå var jeg for første gang på 30 år tilbake på "min barndoms toppturmål - 5 km i luftlinje fra Fjellhamar der jeg vokste opp.
 
Fortsatt var det 28 varmegrader, så de 10 t-trøyene jeg hadde tatt med kom til nytte - og jeg satte vel personlig dagsrekord i drekking denne dagen.
 
Leirete sti med mye røtter og rotete skog... egentlig en lite trivelig sti opp til Bjønnåsen fra Blystadlia-siden.

Skilting markerer at vi er på vei til Rælingens tusenårssted.

Bjønnåsen med svaberget og furua jeg husker fra barndommen. Her er det kjempefint.

Leila studerer tusenårsvarden.
 
Han frøs ikke gubben som slikket sol på toppen. 28 grader var jo i skyggen, og selv her oppe var det ikke et vindpust.
 
 
10. SVARTÅSEN 361 moh
4,49 km  169 høydemeter  54:45
 
Dagens siste topp var Svartåsen, høyeste punkt i Lørenskog kommune. Jeg har gått mange ganger i den trange Liadalen mellom Losby og Halsjøen, men aldri vært på Svartåsen dit det ikke gikk noen sti. Der vi tok av fra løypa i Liadalen fulgte vi en nykomponert så vidt synlig sti med "Ti på Topp" merking tilbake mot Svartåsen. Jeg hadde kviknet til brukbart, så det ble en fin tur opp/ned til den siste toppen. Like ved toppen fikk først jeg - og deretter Leila stikk som antagelig er fra jordveps... det var vondt en kort stund!
 
Rufsete parti på opptur til Svartåsen.
 
Merking av ny sti... stien var så vidt synlig i lyngen.

Her er jeg på dagens 10. og siste post på Svartåsen.

Leila på Svartåsen.
 
På Svartåsen glemte jeg å se etter en belønning fra Simen Rustad; hilsen og en colaboks han hadde lagt ned i TiPåTopp-kassa på toppen på formiddagen. Jeg fikk jo SMS om det, men likevel glemte jeg det - så kanskje jeg tar en tur til opp dit og ser om det fortsatt ligger der.
 
Leila forserer kvist og kratt.

Så var jeg altså ferdig med de 10 turene... som tross alt hadde gått greit uten problemer og uten en eneste "tryning". Jeg hadde ikke byttet hverken sko eller sokker, jeg hadde ingen gnagsår, og bekkenplagene jeg kjente en kort stund forsvant igjen. Det hadde gått ganske sakte hele tiden - så det var heller ingen grunn til å være voldsomt sliten. Jeg var nok mer trøtt enn sliten på slutten.
 
Tusen takk til dere som var med meg på turen...