søndag 29. desember 2013

42 km Ribbemareritt

Löplabbet i Ski var pyntet for anledningen...
 
Folksomt i butikken i Sandvika før start
 
Geir gir de siste instruksene
 
Ribbemaraton er og skal være en sosial happening sier løpsgeneral Geir Frykholm. Min gode venn, og Löplabbetsjef i Sandvika, har alltid vært nøye med å påpeke det. Ingen skal behøve å løpe alene, skriver han i instruksen til deltagerne.

Men, det var det jeg ønsket mest av alt denne dagen, å løpe alene!

Neida, jeg er ikke usosial - jeg tror det er en svært feilaktig beskrivelse. Men etter 200 meter kjente jeg at dette var dagen jeg burde gjøre noe ganske annet enn å løpe 42 kilometer - ja, jeg burde vel ikke løpt i det hele tatt. Det kjentes som om jeg var i innspurten på siste etappe på Holmenkollstafetten, med ben så stive og fulle av melkesyre (?) at du ikke aner hva som bringer deg framover.

Feltet forsvinner ut av Sandvika, på tide å få opp farten selv.

Om årsaken var spinningen (kortintervaller) 12 timer tidligere, "spurten" for å ta igjen feltet etter at jeg hadde filmet og fotografert starten, eller rett og slett elendig dagsform vet jeg ikke. Jeg heller til at spinningen sent kvelden før ikke var noe sjakktrekk Carlsen ville gjort etter meg.

På et eller annet merkelig vis fikk jeg mobilisert krefter til å holde følge med de bakerste på åpningskilometeren, men jeg var i åndenød og i så elendig forfatning at jeg i beste fall fikk gispet fram noen "ja", "mmm" og tilsvarende kommentarer på innpust. Jeg var redd for helsa og flau for å måtte bryte på samme tid... men det siste var et dårlig alternativ med bilnøkler og lommebok på vei med arrangørens budbil til Ski Storsenter. Det løsnet litt etter et par kilometer, og jeg løp "tilfeldigvis" litt fra medløperne mine - puhhh, endelig var jeg alene med pusten min som ikke hadde kapasitet til å konversere med annet enn mine egne indre bekymringer.

Litt tilbake til utgangspunktet:
For seks år siden var vi 7 løpere på det første Ribbemaraton, som egentlig var et ultraløp på godt over 50 km med start og mål på Lysaker.  De siste årene har distansen vært maraton - mellom Löplabbets butikker i Sandvika og Ski, men dette har ikke jeg vært med på pga skadeplagene. I fjor var det imponerende 30 deltagere, og Frykholm "fryktet" at det ville bli minst 50 i år - og det ble det! Vi var over 120 som startet i Sandvika, en utrolig fin og sosial gjeng der jeg kjente sånn ca halvparten av løperne og litt til. Dette hadde jeg virkelig gledet meg til.

Det ble jo på sett og vis en flott opplevelse selv om jeg hadde mer enn nok meg meg og mitt. De fleste løp nok dette som en treningstur selv om det faktisk var en offisiell maraton med enkel tidtaging. Det var utgangspunktet mitt også, men det ble i stedet en kamp om å komme til mål for enhver pris.

Lang lang rekke på kyststien (foto: Tomas Pinås)

Etter 4-5 kilometer gikk det gradvis lettere, og jeg tok igjen enkelte løpere uten å se noe til det berømte hovedfeltet som skulle stoppe noen ganger for å få samlet troppene. Langs kyststien mellom  Lysaker og Skøyen, nedenfor Veritasparken, så jeg endelig den laaaange rekken av løpere noen hundre meter foran meg - og snart begynte jeg å ta igjen noen som hadde sluppet feltet. Slik fortsatte det helt inn til Oslo S der plutselig hele feltet før meg var samlet - det var en gedigen opptur å komme sammen med de andre igjen.

Oslo S.... jøss, der fikk jeg noen minutter sammen med teten.

Kort tid etterpå beveget horden seg retning Barcode og Ekeberg, og jeg holdt greit følge til Oslogate - der motbakkene mot Ekeberg startet. Jeg var førstemann som begynte å gå, som jeg hadde planlagt, men også som jeg måtte. Så fort det var litt motbakke følte jeg meg helt råtten, og det ble to laaaange kilometer opp til Ekebergplatået... jeg løp ikke ett eneste skritt i den slake motbakken.

Oppover mot Ekeberg forsvant de "alle" sammen...

Allerede nå begynte jeg å kalkulerer på hva sluttiden ville bli om jeg måtte gå resten av veien til Ski, og om de bakerste ville ta meg igjen. Jeg kom til sånn ca  6 timer hvis jeg gikk fort. Det ble mye gåing videre også selv i flatt terreng.... men på et eller annet vis kom jeg meg framover, og jeg tok til og med igjen noen som sleit enda mer enn meg (var det mulig? jada!). Mange var også innom bensinstasjoner underveis og bunkret mens jeg hadde løpesekk og unngikk slikt "tidstap" - dermed vant jeg tid i forhold til mange andre, noe som akkurat da var veldig motiverende - at jeg plutselig var foran mange som hadde løpt fra meg, det gjorde ikke noe at de fleste kom tilbake på nytt.

To tredeler ut i løpet koblet jeg inn "overlevelsesgiret" og begynte å "lappe" hver kilometer. Jeg hadde nå kalkulert med at jeg klarte 5:20 i sluttid om jeg brukte ca 8 min/km til mål. Jeg fulgte nesten kontinuerlig med på hvordan jeg underveis på den enkelte kilometeren lå an - og hadde bare fokus på den ene kilometeren. Pusten var råtten, jeg gikk selv i slake motbakker, men hadde OK joggefart ellers, så skjema ble endret til både 5:00 og 4:40. Jeg var 100% selvopptatt, men klarte å glede meg over at jeg fortsatte å ta igjen noen løpere.

Jannicke (svevende) og hennes Ski-venninner var et hyggelig selskap noen kilometer.

Etter en feilløping ved Vevelstad kom jeg plutselig sammen med "Lettbeint"-blogger og Springtimeleder Jannicke og fire av hennes Skijoggen-venner. Det var de beste minuttene på hele maratonløpet.... men en drøy kilometer før mål lot jeg de jogge fra meg i en motbakke. Jeg skulle jo uansett legge inn en liten sløype for å kompensere for feilløpinga og ende på minst 42,2 km.
Jannicke hadde tydeligvis hatt en tøff dag hun også, se bloggen

 
Det var ingen spesielt lett løype, med 470 høydemeter totalt. Det var også en del sterk motvind, spesielt over Ekeberg og det duskregnet første halvdel. Løypa var ikke merket, så det var krevende å løpe riktig - noe som nok var umulig for de som ikke så andre løpere foran seg og ikke hadde med kart eller PGS-spor.

Jeg fikk ikke krampe, jeg var ikke voldsomt sliten, men jeg hadde likevel så vidt karret meg til mål på den klart svakeste maratontiden min noensinne (om jeg ser bort fra "ballongoppgaver")... Jeg kan ikke skryte av at tiden skyldes sosial løping i treningsfart, det var bare en usigelig tung dag - helt til jeg kom sammen med de andre løperne inne på Löplabbet i Ski, da var jeg glad igjen (og bare litt bekymret for om slike tunge løp skal bli trenden til neste år).


Glade løpervenner på Löplabbet Ski etter målgang: Cathrine, Ragnhild, Andreas, Siw-Mette og Kåre bak. Stian foran.

Oppdraget i tillegg til å løpe selv var å skrive om Ribbemaraton på kondis.no, det oppdraget gikk lettere enn løpinga: 121 løp vekk juleribba i Ribbemaraton

Snart skal 2013 oppsummeres, og uansett hvor håpløst det føles nå er det grei framgang fra 2012 og 2011 - og ingen grunn til å tro at det ikke skal bli enda litt bedre i 2014 som kanskje skadefri løper for første gang på fire år.

2 kommentarer:

ultraragnar sa...

Slutt å syte, du var jo ferdig dusja og vel så det når jeg kom i mål. ;) Se det positive i det, du fikk en god dose mental trening til ultraløpene du skal ut på.

Gammel'n sa...

hehe, godt sagt Ragnar, det var definitivt god mental trening bare å fullføre. Jeg burde jo ellers være glad for å være før deg i mål.
Men altså; hadde dette vært forklarlig med skade (som for deg) eller at jeg var utslitt etter et annet langt løp hadde det vært greit... jeg ble derimot så skuffet og overrasket over at jeg slet mye mer med pusten enn på treningsturer i raskere fart.

Ellers ligger det jo i kortene at jeg glemmer dette, bretter opp armene og forsøker på nytt. Har lagt inn tre rolige dager på sykkelen nå før jeg skal på en langtur med venner i morgen.

Håper du snart er i topp shape igjen, det er mye spennende som venter oss i 2014!