VUC kunne blitt mitt siste ultraløp – på alvor!

 

Godt forberedt, men feil sko og uten salttabletter

Når du sitter på en stein i skauen ved Hanekleivane i Vestfold i stedet for å løpe – og du gjør det i nesten en time; da er du ingen løper, ikke engang ultraløper!

Når du så har bestemt deg  - 100% - for at «nok er nok» og du rusler et par timer i de samme skogene på vei mot mål i ditt definitivt siste ultraløp,  da er livet egentlig helt all right. Det er nydelig vær, sol og 25 varmegrader, det er nydelige omgivelser og tanken på rolige spaserturer i skauen i stedet for masete konkurranser gjør meg glad.  De fleste i 52-kilometeren som ikke var foran meg fra før, passerte meg da jeg satt på den mosegrodde steinen ved Hanekleivane – så der jeg rusler i retning mål er jeg helt alene, feltets desidert eldste løper på vei mot Hvitstein stadion og målgang i sin siste løpskonkurranse.

Jeg var noen timer mer opptatt av blomster og naturen ellers enn av konkurransen... 

Didrik kommer...

 

Når så stillheten blir brutt av at lederen i 82-kilometersløypa kommer oppover svabergene ved Liglaneren – blir derimot tankene nullstilt. Didrik, naprapaten min (som nok ble påvirket av KrampeGammel’n før han debuterte i ultraløp for bare tre år siden) kommer i tet – som ventet.  Vi veksler noen ord, han er sliten og dehydrert mens jeg…. faktisk er ganske så uthvilt!

Didrik forsvant, og jeg glemte meg bort og jogget etter, gradvis fortere – og bena var helt OK igjen. Ikke så rart, det var jo over tre timer siden jeg hadde løpt et eneste skritt. Men likevel var jeg mye piggere enn jeg burde vært – og strekktidene viste at bare 5 av 46 løpere totalt på 52 og 82 km holdt bedre fart på de siste 8 kilometerne, jeg var mindre sliten enn på slutten av en vanlig langtur. Jeg var fornøyd med fjorårets avslutning da jeg avanserte fire plasser i dette partiet – på 11 minutter svakere tid.

De åtte kilometerne ble avgjørende; jeg gir UltraKrampeGammeln en ny mulighet til å forlenge karrieren – om to uker venter UltraBirken på 57 km. Om tre uker venter Marka24 sammen med Gunnar.

Siste metrene mot mål sammen med Kåre

KRAMPENE
Hva skjedde egentlig, hvorfor fikk jeg større krampeproblemer enn noensinne. Krampene i legger og lår var så voldsomme at jeg i flere ganger ikke ante hvordan jeg skulle få presset hælene ned i bakken uten hjelp. Hvis noen hadde sett meg ville de trodd at gammel’n hadde fått et illebefinnende der jeg delvis ramlet om kull et par ganger. Sist det var like ille var på Rallarvegsløpet, ultradebuten min i 2005. Da satt jeg også på en stein, ved Hallingskeid stasjon – og ventet på Bergenstoget som skulle komme tre timer senere. Da kom jeg meg på bena etter 45 minutter og løp problemfritt de siste 20 kilometerne til mål. Den episoden hadde jeg i bakhodet, men da jeg etter nesten en time begynte å tusle i motbakkene på rufsete sti oppover mot Hvittingen – var jeg så innstilt på å legge opp at jeg ikke kjente etter om det var mulig å løpe igjen.

Hva skjedde?
Jeg gamblet med å løpe med de platålignende Hoka-skoene, som er veldig skånsomme mot litt for dårlig trente legger. Etter 13 kilometer på vei ned fra Hvittingen fikk jeg to nesten-overtråkk, og stoppet for å stramme lissene skikkelig. Det ble åpenbart for stramt – og når jeg etter 35 kilometer oppfattet tabben var det for sent, det var omtrent da krampene kom. En annen medvirkende årsak kan være at jeg ikke hadde med salttabletter…  og en tredje årsak at jeg ikke overhodet har trent styrke etter at jeg startet flytteforberedeløser i fjor høst.

Starten på 2 kilometer bakke opp mot Hvittungen...

her GIKK jeg på tilbaketuren

 

Nesten bakerst i starten. Nr 14 er min svenske venn Sonny som jeg hentet på Gardermoen dagen før.

 

Løpet ellers

Starten gikk veldig lett – jeg gikk ut bakerst, men passerte litt etter litt 15-16 løpere på åpningskilometerne. Bare sporadisk hadde jeg pratekontakt med andre løpere, og jeg var mer enn middels optimistisk. Ble litt skremt av nesten-overtråkkene etter 13-14 kilometer, men mest av alt koste jeg meg i det varme været – som åpenbart plaget mange av de andre.

Etter et langt og tungt grusveiparti snudde jeg halvveis på 3:24, drøyt 20 minuttere raskere og mye mindre sliten enn i fjor (da var det 1,1 km lenger til vending). Fra vendepunkt fikk jeg følge med løpsleder Tomas på grusveiene tilbake mot Hanekleivane – og nå merket jeg at det nappet i legga og smertet over vrista. Først da forsto jeg at jeg måtte løsne lissene – men etter 34 km var det stopp. Tomas forsvant, Hanne Gro passerte, Torulf passerte, Runar og Per Magne passerte, Kåre passerte… og der satt jeg – en evighet!

Jeg tenkte overhodet ikke på disse løperne da jeg kom i gang med løpinga igjen på slutten. Ikke før jeg så Kåre gående 100 meter foran meg med 200 meter til mål – det var lett match. Bare 6 minutter før hadde også Runar og Per Magne gått i mål, og de andre som passerte meg var også mindre enn 45 minutter før i mål. Det betyr at de andre avsluttet gående og «demotivert» mens jeg tross alt fikk en opptur på «lette bein» – en utvikling jeg liker bedre.

Målgang... og ingen tvil om at jeg på dette tidspunktet er mer opplagt enn min klubbkamerat Kåre.

Kondisreportasjen min fra løpet:
Hermansen suveren i Vestfold Ultra
blant annet med mange bilder jeg tok under løpet....