søndag 29. april 2012

7 mil på varierende underlag

Utsikt mot Øysjøen mellom Floen og Flolangen.

Endelig fint vårvær igjen. April har vært usedvanlig kald, men i helgen har det vær sol og mer enn 10 varmegrader. Denslags har vi ikke vært bortskjemt med de siste ukene.

Jeg plukket fram terrengsykkelen og valgte meg ut en rute som var delvis ukjent for meg. På asfaltveier via Vormsund og Haga til Kjernsmo var kjente veger, men tverrforbindelsen på skogsbilveier mellom Kjennsmotjennet og Floen/Brauterseter hadde jeg aldri syklet eller løpt - og privatbiler slipper ikke til gjennom de 5-6 (!!) bommene langs vegen. Ruta fra Flolangen via Dragsjøhytta og Årnes var derimot kjent vare.

Kjernsmo gård - som i eldre dager var eid av Oslos rikeste mann Thorvald Meyer - brant ned for noen år siden. Dagens eiere, som driver selskapslokaler i bygningen valgt å bygge opp hele huset på nytt - nesten helt identisk med originalen. Parken foran gamlehuset fikk vi låne til samlingplass da vi arrangerte KM orientering i Hagaterrenget for snart 20 år siden.

27 km/t fram til Kjernsmo/Foss var grei fart på terrengsykkel, men jeg regnet med at jeg skulle slite med å 24 km/t på skogsbilvegene - og gjett om? Jeg sleit med 12 km/t mange steder! Det var småkupert hele veien og en hel del løs grus/stein - og et par kilometer var det lagt 40-60mm pukk i hele veiens bredde. Jeg feiget ut med å leie sykkel'n -men etter et par minutter humpet jeg avgårde og satset på at det ikke ble punktering. Hadde jeg hatt løstenner hadde de vært historie no - og armene ble mørbanka av ristinga. Først etterpå husket jeg å koble inn dempinga på forgaffelen.

Er det noe som heter pukkveg?

Men, det var en idyllisk tur, og det var også de 10 kilometerne på grusvegen mellom Floen og utkanten av Årnes. Vegen her er åpen for trafikk, jeg møtte bare to biler - og det er lett å forstå. Det var store groper hele veien - ofte i hele veiens bredde, og så dype at jeg ikke ville kjørt der med egen bil. Jeg syklet slalom mellom gropene og unngikk de fleste.

Innunder Høgåsen på skogsbilvegen etter Kjernsmo traff jeg forresten på storfugl - som sto i vegkanten og spiste grus - og som ikke fluktet før jeg var 3-4 meter unna. Det tyder ikke på mye trafikk.

Hele turen var 69,9 kilometer og tok 3:10...

Det siste bildet fra sykkelturen er fra Kalven - et lite vann vest for Floen.

Lilo, min nye faste joggepartner


Jeg kan ikke løpe, jeg kan ikke jogge fort, men jeg kan jogge sakte - sånn ca annenhver dag. Det er et tempo som i utgangspunktet ikke egner seg for trening med andre, men det er altså her Lilo kommer inn i bildet. Ole (junior altså) og Lilo bor her i huset for tiden, og da kan jeg låne Lilo som løpekamerat på turene mine i Fenstadmarka. Hvem som har mest glede av det er ikke godt å så.... antagelig begge!

Det er så mye hyggeligere å trene sammen med noen enn å trene alene. Bildene og filmen nedenfor er fra turen vår på lørdag. Det blir ny tur i morgen... og om tre dager.... og om fem dager.





Ringerike Ultrafestival

Senere lørdag var jeg på Helgelandsmoen for å ta bilder på Ringerike Ultrafestival. Det ble som alltid mange fine timer sammen med gode ultravenner. Det var flott vær og 84 deltagere, det burde vært 85. Etter premieutdeling og hjemreise gikk mye av natta med til å redigere bilder og legge ut nyhet og bilder på kondis.no 

Klubbens egen Cecilie vant 12-timers for kvinner... hun satt på hjem til Lørenskog, der vi nesten var naboer på Rasta for 25 år siden.

Våre nye beachflagg debuterte på Ringerike Ultrafestival

torsdag 26. april 2012

Herlig Hagaterreng

Det var gråvær og duskregn -og etter hvert skumring - så bildekvaliteten ble ikke helt topp på bildene fra turen, men flott var det i Hagaterrenget uansett!

FORBEREDELSER TIL 6.MAI
Sammen med Hilde Johansen skal jeg arrangere en lang treningstur i terreng fra Haga idrettsplass søndag 6.mai. Ikke en ultralang tur, bare ca 28 km og ca 3:30.... Det blir en oppfølging av en tilsvarende tur i Fenstadmarka for to år siden, der jeg i oppsummeringen på bloggen skrev bl.a.; 


Fire kjente jeg fra før, og fire var nye bekjentskaper (Roy Arne, Hilde, Jørn Christian og Gunnar S). De tre første - Nesbuer alle tre - hadde ikke engang debutert på maraton,  nå har de alle flere ultraløp bak seg, med Hilde som den klart ivrigste. Nå er ikke hensikten med turen å rekruttere nye ultraløpere, men skjer det er det bare hyggelig.

Halve turen fulgte Lærerinnestien

I går skulle jeg sjekke mest mulig av løypa som er planlagt hovedsaklig på blåstier. I vestre del av terrenget har jeg løpt mye orientering, men stiene lenger øst var ukjente. Det ble et utrolig hyggelig bekjentskap, og merking eller mangel på merking skal ikke behøve å skremme noen. På kartene nedenfor er 6.mailøypa tegnet inn i gult, mens gårsdagens tur er delvis merket med hvitt. Forklaring følger lenger ned.

Løypa i dag fulgte traséen til 6.mi turen fram til halvveis, deretter den hvitstiplede traséen tilbake til Auli kapell.

6.mai blir turen som dette.... klikk på bildet for å se større utgave. Vil du være med - ta kontakt.

Smale, men tydelige stier. Nesten ikke røtter slik som på nedslitte markaløyper rundt Oslo.

SENT UTE - SOM VANLIG
Med en antatt tur på 3-4 timer i gråvær og med en skrantende skrott, planla jeg å komme avgårde i Hagaterrenget absolutt senest 16:30. Jeg var startklar 18:00!! Lørdagens 3,5 timers joggetur i Stavern viste at jeg kan klare en slik tur - om ikke helt smertefritt. Verst var de første 15 minuttene med åndenød og stiv kropp - enda farten var lavere enn lav. Ut fra Auli kapell var det bare 250 meter til skauen og Lærerinnestien, og enda 250 meter senere var jeg søkk blaut på bena og ferdig med å bekymre meg over våte partier. Turen i dag gikk i mye flott furuterreng, men også kortere partier der det var umulig å komme tørrskodd fram.

BRA MERKET - HERLIG TERRENG
Lærerinnestien er tydelig blåmerket, men likevel må man følge med litt på skilter eller blåmerking i stikryss, og kart er en fordel (i alle fall for de som kan lese kart). De første tre kilometerne gikk gjennom velkjent terreng fra utallige o-løp, der jeg også har lagt løyper til KM orientering for x antall år siden. Åpen fin furuskog, men mye aktiv skogsdrift. Turen videre var lenge i ukjent terreng, fortsatt på Lærerinnestien, og langs flotte vassdrag videre østover. Partiet fra Fallet og de 6-7 kilometerne til Østre Tresjøen var turens høydepunkt. Selv i gråvær var det idyllisk - slik de neste bildene gir et inntrykk av.

Bekken nedenfor Falltjennet

Demningen ved Falltjennet, stien går egentlig over dammen, jeg valgte en annen rute

Klopp sørøst i Falltjennet

Falltjennet sett fra kloppa

Ny klopp, like før Langtjenn

Bekken ned fra Langtjenn

Fra stien rett før Vestre Tresjøen

Enda en klopp, det var mange av dem

Her hadde skogens konge merket stien - kanskje tidligere samme dag (?)
I dette terrenget er det observert både ulv og bjønn, så er man heldig så kansje....

Gapahuk ved nordenden av Vestre Tresjøen

Hengebru over den nordre armen av Østre Tresjøen

Max 2 pers... tiltredes!

Ja, det gynga!!!

Jeg gleder meg til å komme tilbake hit 6.mai - i flott solskinn. Langtidsprognosene forteller om 15 grader og sol.

TIDEN GIKK LITT FOR FORT
Turen fra Auli kapell på blåstier gikk sakte - ikke minst med alle fotopausene. Jeg kom hjem med 80 ulike motiver. Når jeg kom på veien nord for Østre Tresjøen var det ikke særlig mer enn én time igjen til det ble mørkt, og jeg hadde glemt å ta med hodelykta. Jeg ville ikke rekke resten av runden før det ble mørkt. Jeg kunne feige ut og ta veien nordøstover til Flolangen og Dragsjøen, og ringe Hilde eller kona for henting, men nei - jeg har ALDRI avbrutt en treningstur og ringt etter transport.

HØYDEKURVER ER VANSKELIG Å SE I TERRENGET
Valget ble å følge veg og kjerreveg i retning Finnholtsjøen - og deretter 8 km på mest grusveier tilbake til Auli kapell. Veien mot Finnholtsjøen gikk i en lang nordlig bue, så da jeg kom til et veikryss med skilt "Sloraveien" tok jeg en brå titt på kartet og så to stiplete kjerreveier - en rett til sørenden av Finnholtsjøen, en annen ned til blåstien ved Falltjennet der jeg kunne ta blåstien tilbake til Fallet (burde være mulig før det ble mørkt) og vei videre.

Sloravegen... hva var det?

Fortsettelsen av Sloravegen?

Det var bare en hake ved dette valget; Etter noen hundre meter stoppet veien. Jeg skimtet likevel noe som var eldgamle spor etter hogstmaskiner - og fortsatte ut i ville terrenget. Senere på kvelden så jeg at blindveien stoppet akkurat på en "100-meterskote" - som på kartet er en ganske tykk strek. Jeg fulgte denne streken så godt jeg kunne - og selv om jeg ikke ante hvor det bar, var jeg ikke veldig bekymret. Jeg støtte til slutt på en blåsti, men ikke der jeg hadde tenkt. Ved en merket slipplass fra krigens dager fant jeg meg igjen på kartet - og 20 minutter senere var jeg på veien ved Finnholtsjøen - så  nå kunne mørket bare komme.

Siste to kilometer ble det asfaltløping, ikke helt etter planen - men helt OK.

Lysker og bekkenplagene var etter hvert irriterende... men aller verst var det å jogge så sakte på veg. Det var åtte lange kilometer tilbake til bilen. Uansett underlag må jeg jogge sakte for å holde plagene i sjakk - og i ulendt terreng er det OK - mens på vei er det en tålmodighetsprøve. Så på GPS'en at farten likevel var ca 6 min/km på vegpartiet (wow - så fort). 

Med alle stopp ble det en runde på over 3 timer - og 22,9 km på GPS'en. Om halvannen uke blir turen litt lenger, ca 28 kilometer og antatt ca 3,5 time inkl. småstopp. Jeg gleder meg allerede. I mellomtiden får jeg begrense joggeturene annenhver dag til én time pr tur.

søndag 22. april 2012

KrampeGammeln is back (?)

Bare få dager etter en skikkelig runde med meg sjøl i furte-kjelleren, opplever jeg den største løpsmessige oppturen på mye over ett år. På klubbsamlinga i Staver'n hadde jeg bestemt meg for å prøve å jogge Kyststien så langt jeg orket, men med solid tyvstart i forhold til de andre. Selv om jeg jogget noen langturer i Tyrkia før påske - gikk det jo ekstremt sakte, og med det utgangspunktet var det håpløst å avtale samløping med noen av de andre.

KrampeGammeln ca halvveis mellom Stavern og Nevlunghavn - i et fint stiparti... 

kilometer Det ble ikke helt slik; Marit, som løp TEC100 forrige helg, ville jogge sakte sammen med meg - og vi fikk bare 17 minutters forsprang på de andre 11 som løp. Jeg hadde tre treningsøkter på sykkeln de siste 24 timene i bena, var altså tung i bena før vi startet, og fryktet at jeg bare skulle komme noen få kilometer før magesmertene stoppet meg.

Etter noen hundre meters gåing (!) i starten fant jeg en passende joggerytme - og den første halvtimen var underlaget enkelt på en mix av skogsstier og grusveier. Det var idylliske områder vi løp gjennom, og selv om det gikk sakte forsvant kilometerne og minuttene - og først etter en time merket jeg litt irritasjon (men ikke smerte) i magen. Etter hvert ble det mye mer utfordrende underlag - men sakte fart får ikke blitt så mye saktere enn det var - så i realiteten holdt vi grei fart i disse vanskelige partiene. Hvor ble de andre av.... snart 10 kilometer, rekker vi det før vi blir tatt igjen? Litt senere, rekker vi halvveis? Litt senere, har de andre løpt feil - selv om de har med kjentmann?

Vi hadde løpt i to timer før vi så tetgruppa fra de andre bak oss, og det var i starten på det eneste lange veipartiet. Marit påstår at jeg økte farten - og det gikk i alle fall et nytt kvarter, og totalt 2:17 før vi var tatt igjen - med 17 minutter. Hælen ble vond under vegløpinga, men det gikk bedre igjen når vi på nytt kom i terreng.

Fotoapparatet er alltid med - og JoggeGammeln fikk tatt et 40-talls bilder på turen... her et av mange blåveismotiver vi så underveis.

Halvt i spøk og halvt i alvor foreslo jeg for Marit at vi skulle henge oss på de andre - som er bedre vegløpere enn terrengløpere - men nesten samtidig fikk jeg selskap med en gammel kjenning. Krampe på innsiden av lårene! Først gikk det 5 minutter på det ene, og litt senere noen minutter på det andre. Herlig... jeg var overlykkelig for å ha løpt så langt at jeg fikk kjenning med krampeplagene igjen, det har ikke skjedd på løping siden UltraBirken 2010. Etter krampestoppen jogget vi videre i enda mer teknisk terreng til Nevlunghavn... Når vi kom på veien hadde vi allerede avtalt å bli plukket opp av bil så snart det var praktisk mulig. Jeg kunne sikkert løpt tilbake til Stavern (14 km korteste rute)... men var mer enn fornøyd med nesten 3,5 times joggetur.

Ottar Haugen, som bor i Nevlunghavn, var kjentmann for baktroppen (som ikke tok oss igjen før vi tuslet på veien opp fra Nevlunghavn) kjørte oss tilbake til Stavern. Resten av kvelden gikk jeg som en fyllikk, trang i skjæra med støle lår, ømme lysker og bekkensmerter. Men... allerede neste morgen var bekkensmertene borte... så snart kan jeg prøve meg på nye joggeturer - KrampeGammeln is back!  (?)

Takk for en hyggelig tur, Marit. På bildet venter hun i hvitveisskogen mens jeg tøyer og masserer ut kramper.

Med Romerike Ultraløperklubb på samling i Stavern

Sten Gunnar foran Anders, etter 2 timers løping langs Kyststien...i klubbens gule og svarte bunad.

Romerike Ultraløperklubb er nå inne i sitt 4.år, vi vokser litt hele tiden og er nå 37 medlemmer. Veldig lite i mange andre sammenhenger, men løperne i  gult og svart er den klart største grupperinga på norske ultraløp. Denne helgen hadde vi klubbsamling for første gang - i Stavern.

Motiv fra Fredriksvern Verft, ett av norges 10 nasjonale festningsverk. Politihøgskolen (hvor vi bodde) holder til i en annen del av det tidligere militære anlegget.

Vi var 11 deltagere på samlinga (+3 gjester på lørdagens langtur)... ikke så mange, men likevel nær 1/3 av medlemsmassen. Det ble en fin helg som startet med litt fredagstrim (sykkel eller løp 1 time+) for de som rakk til Stavern i tide. Noen hadde også lagt inn ei treningsøkt før avreise. Etter middagen på JKØ (Politihøhskolen) hvor vi bodde, fikk vi følge med Gunnar Trailrunner Fæhn på mange av hans eventyrløp i ørkener og fjell - to hyggelige timer med bilder og fortelling av en bereist ultraløper.

Tordenskjold venter på Raumarrikets fotsoldater...

Gul/svart klubb på kafébesøk på Det Gule galleriet...

Lørdag ble det en første treningsøkt før/etter frokost der noen løp og andre syklet, en hyggelig kafé og rusletur i Stavern, og etter lunch var det klart for helgens langtur langs Kyststien. Hjemmefra fikk vi meldinger om snø og kaldt vær. Vi hadde 8-10 grader og sol... og enda varmere de første timene av løpeturen.

Kyststien ønsker velkommen med svaberg, trapper, rullestein, strand, sti, kjerrevei... veldig variert - og stedvis veldig teknisk.

Å løpe kyststien betyr for en stor del at du kan glemme lange steg og raske kilometertider. Det er tildels veldig ulendt og kronglete, men kanonbra trening.

Kyststien er godt merket... men det er masse retningsforandringer - så det gjelder å følge med, spesielt på svabergene.

I tre ulike grupperinger fulgte vi den idylliske stien mellom Stavern og Nevlunghavn, 24 kilometer bortover, og  14-16 tilbake langs veien. Noen løp hele turen på 40 km, noen landet på 32-33 km og noen var fornøyd med Kyststiens 24 kilometer (som tidsmessig tilsvarte 35-40 km på veg).

Marit i hvitveisskogen. Venter på meg mens jeg tøyer ut kramper i begge lårene. Litt mer om min egen tur i neste blogginnlegg.

Erik, Knut og Anders var også tøffe nok til å bade i ca 5 graders vann etter løpeturen. Videoen etterlyses herved! På kvelden var det middag på legendariske Wassilioff Hotel, og en pubrunde innom Tordenskjold og Det Gule Galleriet. Samlinga ble for de fleste avsluttet søndag formiddag med løp- eller sykkeltur før lunch.

torsdag 19. april 2012

Jeg legger opp!

Jeg legger opp! Kutter ut enhver tanke på å konkurrere igjen....! 

Etter et par dager hvor jeg hadde kranglet med de fleste om det meste og forkjølelsen ennå ikke hadde sluppet taket og magesmertene kom tilbake, var jeg klar for å konvertere til golf eller dart. Jeg var for første gang på flere år skikkelig motløs - og det varte en hel formiddag!

Egentlig helt greit å ta en tur i "kjeller'n" for å samle meg til ny kamp - og den kampen skal jeg vinne! Alle de ikke-idrettslige utfordringene henger på en måte sammen med de idrettslige. Når jeg er på offensiven idrettslig er jeg på offensiven i alle andre sammenhenger, og rekkefølgen er ikke tilfeldig.

I DEN GRAD DET ER MULIG
Går'e an å ha det slik selv når man med AFP-skritt nærmer seg pensjonsalder? Javisst. Idrettslig behøver ikke bety deltagelse i verken ultraløp eller korte løp eller konkurranser i det hele tatt. Det behøver ikke en gang være trening med høy puls.... dagen min kommer da jeg er glad bare for å kunne gå en liten tur med gåstolen. Det jeg mener med å være på offensiven idrettslig er å utfordre kroppen i den grad det er mulig.

HURRA, KRAMPE!
Fortsatt kan jeg utfordre kroppen min langt utover "normalen" for en 62-åring. Etter en halv dag i furte-kjeller'n ble jeg eitrende sinna på Gammeln - og la i vei på en sykkelintervall med 10x4 min (1 min pauser) i maks fart... og det endte med skikkelig leggkrampe på de to siste dragene. Hurra, jeg er fortsatt KrampeGammel'n! Selv med pausene var jeg bare 30 sekunder fra rundepersen i Ålandsrunden på gårsdagens trening.

To dager tidligere løp jeg 35 minutter i Fenstadterrenget nesten helt uten føling med bekkensmertene, og jeg var veldig optimist. Dagen etter var jeg hos Daljord på NIMI for en konsultasjon uten noen ny konklusjon, men vi var enig i at jeg skulle prøve å jogge litt oftere igjen. Jeg jogget en halvtime på mølla samme dag - og fikk kjempevondt i bekkenområdet, og smerten var der også i går formiddag. Sammen med en del andre begivenheter sendte det meg altså ned i furte-kjeller'n.

Lilo var med på joggeturene både mandag og i dag. Det er faktisk veldig hyggelig med hundeselskap på turene - jeg kan jo ikke avtale trening med tobente så sakte som jeg løper nå.


TÅLER 35-40 MIN JOGG
Nå etterpå tror jeg smertene etter mølleturen kom av at Daljord hadde trigget smertepunktet da jeg lå på benken hos han. I dag var jeg nemlig på ny joggetur (40 min) i Fenstadterrenget - en sakte men fin joggetur uten merkbar irritasjon i bekken. En times sykling etterpå gjorde heller ingen forskjell, bare ørlite vondt i magen.

Og altså; får jeg ikke løpt - får jeg i alle fall syklet... håper jeg. Det jeg håper er å jogge litt annenhver dag i første omgang - og ellers sykle mest mulig med varierende intensitet. I morgen reiser jeg med 10 andre til Romerike Ultraløperklubbs første samling - i Stavern. Det gleder jeg meg masse til, og på lørdag håper jeg å kunne jogge store deler av Kyststien mellom Stavern og Nevlunghavn... i betydelig saktere fart enn de andre, men jeg tror jeg tøyer strikken litt ekstra likevel. Legge opp? Nix!

søndag 15. april 2012

En uke med snørr og hosting

Uka etter påske ble ei uke nesten blottet for trening. Etter langfredagens sykkeltur til Odalen i kaldt vær - og litt for lenge med svette klær på kroppen - kom forkjølelsen på besøk allerede påskeaften.

De første dagene syklet jeg lett på rulla, men deretter ble det fire dager helt uten trening, med mye hoste og dotter i øra. Først i dag våget jeg meg på rulla igjen; det ble en time før middag - og jeg følger opp med et par timer sykling til kampen LSK-VIF på TV senere i kveld.

Jeg er litt spent på de neste dagene og nye rolige joggeturer i terreng. Det er flere ting som tyder på at magen / bekkensmertene er i ferd med å avta... (?). Tirsdag skal jeg også til NIMI for å få vurdert de siste MR-bildene, og også ta en ny diskusjon mtp hælen. Når jeg fulgte Marit og de andre via web mens de løp TEC100miles denne helgen merket jeg at jeg savner løpskonkurransene veldig mye!!

Uansett håper jeg nå at jeg kommer inn i en periode med betydelig større treningsmengder igjen.

Trimturene siste uke var mest gåturer med Lilo. På bildet ser vi Lilo sammen med nevø Daniel - som har vært hos oss denne helgen.

fredag 6. april 2012

Kalde vårdager... og sykkeltur til Odal'n


Hestehoven på bildet føler seg kanskje lurt?  I det varme fine været for 1-2 uker siden forsvant all snøen, og de første hestehovene blottet seg langs veikantene. Kanskje angrer de nå, hestehovene, for det er mer vinter enn vår over temperaturen om dagen. Bildet er tatt i 3 kalde varmegrader tidligere i dag.


I dag hadde jeg en fin sykkeltur hjemmefra til Stein Frode og Line's landsted i Odalen... der det ble tid til et par timers juging oss gutta mellom - og et solid innhogg i Lines bakst fra i går. Sykkelturen gikk i mest motvind fra Fenstad til sørenden av Storsjøen - og mest medvind tilbake. Alt i alt en ganske rolig tur med terrengsykkelen, 62 km på 2,5 time. Det var kaldt, men jeg var godt kledd... Likevel drømmer både hestehoven og jeg om mer varmt vær igjen.

VÅRPENGEURT
Bildene nedenfor viser en grøfteblomst jeg ikke dro kjensel på. Jeg la ut det ene bildet på Facebook og etterlyste navnet - og svar fikk jeg; Heidi Gabrielsen fra Hurdal kunne fortelle at det var "Vårpengeurt" - og en dobbeltsjekk med diverse nettsteder viste at det stemmer. Først trodde jeg det var vanlig kløver... men denne var større og med flotte klokker. Så da er SykkelGammeln i gang med å studere grøfteblomster igjen - en årlig vårlig foreteelse....