60 deiliglekre kilometer i UltraBirken’s trasé

3http://connect.garmin.com/activity/203077496

36 løpere er foreløpig påmeldt til UltraBirken om 7 uker. Det bør bli 5 ganger så mange, for her venter en flott konkurranse på deltagerne – i et fjellterreng deltagerne i det ordinære Birkebeinerløpet bare kan drømme om.  Og de som løp den første UltraBirken-traséen fra Rena til Lillehammer kan se fram til betydelig mer fast grunn under føttene. Skulle vi få flott vær – slik jeg hadde på det meste av onsdagens tur – kommer mye flott utsikt som bonus.

http://www.birkebeiner.no/Birkebeinerlopet/UltraBirken

Som tidligere o-løper burde vel gamle meg ønsket at UltraBirken fortsatte i myrene mellom Rena og Sjusjøen, men jeg er nok mer glad for løping i åpent fjellterreng enn vassing i tunge myrer. Den nye løypa måler tett oppunder 60 kilometer, jeg fikk 62,89 kilometer på GPS’en, men det inkluderte ca 3 kilometer feilløping.

KLAR TIL START VED SJUSJØEN LANGRENNSARENA

Med start på Sjusjøen langrennsarena løpes de første 40 kilometerne i 900-1100 meters høyde over fjell eller fjell – men ingen steder i bratt terreng, og samlet høydeforskjell var bare 1330 meter.  Fra Sjusjøen følges først  Birkebeinerløpets tidligere trasé til et stykke forbi Birkebeinerbakken, så en overgang i nytt terreng mot Mesnasaga, og den siste mila på den nye traséen til Birkebeinerløpet inn til mål på Stampesletta. Det er greit nok med de siste to milene, men det er de fire milene i fjellet som er verdt påmeldingsavgiften, krampene underveis og de støle beina i dagene etter løpet.

PROFIL FØRSTE 40 KM

PROFIL HELE LØYPA

Etter snart tre års skadeproblemer er KrampeGammeln sakte på vei tilbake til treningsmodus. Jeg tåler fortsatt ikke å løpe fort – selv om det har blitt bedre de to siste ukene.  Men, jeg  kan dilte både langt og lenge – og etter 9 timer i mye verre Nordmarka-terreng forrige helg var jeg ganske sikker på at jeg skulle komme meg rundt UltraBirken også. Jeg stipulerte å bruke 10 timer brutto på det jeg trodde skulle være 58 kilometer. Det ble 10:03 på 62,89 kilometer inklusive alle stopp (UltraBirken ca 9:30 uten feilløping).  Dersom arrangøren setter en maksimaltid på 10 timer vil dette derfor være overkommelig for alle som overhodet vil tenke på å legge ut på en så lang konkurranse. Selv gamle meg bør vel klare dette godt ned på 8-tallet…(?)

Dette er altså en mye snillere løype enn UltraBirken i 2009 og 2010, og mye mer severdig.

Slik opplevde jeg de 60 deiliglekre kilometerne på onsdagens joggetur:

Kondis.no –kollega Rolf Bakken har leilighet på Sjusjøen og tilbød å kjøre meg fra Håkons Hall og opp til start på Sjusjøen. Herlig, der sto han med sin Volvo’n da jeg kom med min Volvo’n  klokka 08 – og en halvtime senere var jeg løpeklar fra Sjusjøen langrennsarena.  Det var fint å vite at backup-Rolf kunne kontaktes hvis jeg fikk problemer – men jeg har ikke for vane å avbryte treningsturer.

Jeg startet med tung sekk - 6,8 kg - på ryggen, og hadde dobbelt sett med kart, et vanlig turkart i 1:50:000, og et 15-delers kart i større målestokk jeg hadde printet ut fra ut.no. Løypa er jo ikke merket ennå, så da var kart kjekt å ha. Det første jeg gjorde var likevel å løpe feil. Jeg ble lurt av en enorm tømmervelt, og tråkket 3-400 meter i myr i stedet for å følge veien – og like etter tok jeg feil i et veikryss der det ble noen hundre meter ekstra. 10 minutter rota vekk etter en drøy kilometer – hurra.

TRE FEIL OG 10 MINUTTER SURRA VEKK NESTEN FØR JEG HADDE KOMMET I GANG

Jeg har jo løpt Birkebeinerløpet her flere ganger, men da var det bare å følge køen. Så fort jeg var på stiene oppover mot Sjusjøfjellet var det greiere – og jeg gledet meg over et mye hyggeligere og tørrere underlag enn hva jeg opplevde på Nordmarkas blåstier en uke tidligere. Det er selvsagt en hel del stein på disse fjellstiene som stiller litt krav til konsentrasjon, men det er fast underlag og rimelig lettløpt.

SJUSJØFJELLET

Det er drøyt 100 høydemeter fra starten til Sjusjøfjellet, og senere på turen var det bare turen over Nevelfjell som hadde flere høydemeter i samme stigning. På toppen av Lunkefjell – en snau kilometer etter Sjusjøfjellet og dagens første over 1000 meter – gjorde jeg dagens største blemme. Er godt kjent her oppe etter mange hytteturer på Nordseter – og fortsatte i retning Nordseter. Men jeg skulle ikke dit… jeg skulle tatt av nordover på Hornsjøløypa. Slukøret valgte jeg å løpe helt tilbake til Nevelfjell i stedet for å kutte tvers over i tung undervegetasjon, og nå byttet jeg også til kartene i stor målestokk.  Jeg kom meg over Høgåsen og passerte litt etter 5 kilometerspunktet med 7,5 km på GPS’en – hurra nok en gang.

MOT LUNKEFJELL PÅ FIN FJELLSTI

SUKK, NESTEN 2 KM FEILLØPING, OG ENNÅ BARE SÅ VIDT I GANG...

VED SKJERKETJERNA VAR JEG PÅ RETT VEI IGJEN... OG RESTEN AV DAGEN GIKK DET STORT SETT GREIT.

Det var litt vann og gjørme noen stedet, men for det aller meste tørre fine fjellstier. Det var lettløpt her over Løvisåsen og Nysætra og videre fram til Ytre Reina og Reinsvatnet. Her var det også to partier på grusveg, kanskje 1200-1300 meter til sammen, og like før Indre Reina passeres 10 kilometer.  Ved Indre Reina gjør løypa en sving på T-rødmerket løype – dårlig merket riktignok  - og det var dagens minst løpbare sti så langt. Det var mest som et sauetråkk utenfor inngjerdede sætergrender, men snart svingte løypa nordover mot Kriksfjellet, og da var det fine fjellstier igjen.

NYSÆTRA

YTRE REINA

Løypa over Kriksfjellet og ikke minst Hitfjellet like etter er kanskje løpets flotteste parti. I flott vær – som jeg hadde – er det en fantastisk utsikt mot Rondane i nordøst, og hele Nordseter- og Sjusjøenplatået i sør. Her var det også mindre steinete sti og en drøm å løpe. 15 kilometer passeres på laveste punkt mellom disse fjellene og mens man ennå er i drømmeland passeres 20 km litt etter Hitbekken på vei over vestre del av Reinsfjellet.

KRIKSFJELLET

UTSIKT MOT RONDANE FRA HITFJELLET

HERLIG STI OVER HITFJELLET

BROA OVER HITBEKKEN

Det er lettløpt videre ned fra Reinsfjellet – over vegen mellom Pellestova og Reina – og ned forbi Malmtjørnet før stigningene opp mot Hundersætra og Pellestova starter. Pellestova er ikke hva Pellestova var den gang vi var der på samling i et nedslitt leirsted – eller stakk innom for en kaffekopp og vafler på skitur vinterstid. For noen år siden ble det nedslitte stedet revet og erstattet med et stort og flott leilighetshotell som Bjørn Rune Gjelsten kjøpte i våres – men kafé er det der fortsatt, men slike utskeielser hadde jeg ikke tid til denne gangen.

http://www.pellestova.no

MALMTJØRNET MED PELLESTOVA OG HAFJELL I BAKGRUNNEN

Allerede tidlig på turen må jeg ha vridd høyre foten, for jeg hadde periodevis skummelt vondt i høyre ankel og vrist. Jeg visste ikke årsaken til smertene og var lenge bekymret, men snart halvveis på turen regnet jeg med at det ikke skulle stoppe meg.

Ved Pellestova sendes ultraBirkerne ut på en sløyfe over Hafjell – på stier som helt sikkert blir merket i september, for her var det ikke lett å løpe riktig. Spesielt etter høyeste punkt blir stiene smale og vanskelige å skille fra sauetråkk. På et tidspunkt kom jeg for nær toppen på et av skitrekkene og forsto at jeg hadde misset et ikke merket stikryss. Jeg peilet meg inn på en putt hvor jeg helt sikkert ville støte på stien igjen, og tråkket i veg gjennom halvmeterhøy tett fjellvegetasjon.

STIEN OPP MOT HAFJELL

Det ble 10 minutter høye kneløft og minimal fart før jeg traff på en smal hestesti (!) som skulle følges videre. Nå var 25 kilometer passert, og kroppen hadde så smått begynt å si fra. Den drøye kilometeren jeg fulgte hestestien – eller prøvde å følge hestestien – gikk sakte. Jeg leste terrenget så godt jeg kunne, og var ganske sikker på at jeg valgte rett. Jeg traff i alle fall på hesteskilt også i andre anden av stien.

MERKET FOR HESTER - OG TYDELIGVIS LØYPE FOR ULTRABIRKERE

Mot slutten av denne runden krysset jeg ei myr hvor alt som het sti ble borte, og akkurat mens jeg sto der og klødde meg i hodet ringte Tor Arne Stjern for å sjekke hvor langt jeg var kommet. Natta før hadde han sendt melding om at han skulle prøve å møte meg på Nevelfjell – og nå var han på bussen på veg opp mot Nordseter. Jeg gjettet riktig på retningen og fant fort tilbake til stien – og deretter var det en kort bit på grusvei fram til Pellestova. Her blir visstnok en av matstasjonene på UltraBirken.

NEVELFJELL I LETT REGNVÆR

Yr.bom (yr.no) hadde varslet overgang fra lettskyet til sol og nesten skyfritt på ettermiddagen. Nå skyet det i stedet over og det regnet lett den neste halvtimen – nok til at tørre steiner ble våte og glatte, og nok til at jeg tok på meg jakke.  Etter Hundersætra venter dagens hardeste motbakke, 170 høydemeter fra Ukstjønnbekken til Nevelhytta på toppen av Nevelfjellet. Det er litt steinete over Nevelfjell, men for den som har krefter er det greit å løpe – det er ikke spesielt bratt noe sted. På toppen av Nevelfjell skal det være 30 kilometer, mens jeg nå hadde 34 km på GPS’en og dermed ca 31 km for UltraBirken.

JEG MØTTE TOR ARNE MENS JEG VAR PÅ VEI NED FRA NEVELFJELL

På de første nesten 6 timene hadde jeg ikke møtte så mange turgåere, kanskje 15, men nå ble det betydelig mer folksomt mellom Nevelfjelltoppen og veien mot Nordseter.  Etter dagens tyngste parti ventet nå dagens letteste – og selv om det var litt steinete øverst var det fint å løpe ned fra Nevelfjellet. Halvveis ned i lia møtte jeg Tor Arne – så derfra fikk jeg hyggelig selskap helt til Stampesletta 4 timer lenger fram.

Det var kjekt med følge – og han hadde jo frivillig valgt å følge meg i diltefart. Nå hører det med til historien at også han har to skadeår og fire NIMI-operasjoner bak seg (jeg har bare tre operasjoner)… men fullt så sakte som jeg løp hadde han ikke løpt i en annen setting. Etter at vi er nede fra Nevelfjell ventet en kilometer på kjerreveg før vi igjen forsvant inn på stiene mot Løvisåsen og Nordseterfjellet der jeg hadde vært også 5 timer tidligere. Litt «knudrete» sti og litt flere gjørmehull og litt mer stein – men når man blir sliten merkes jo også slikt mye bedre.

KRAMPEGAMMELN'S COMEBACK

Så var det klart for KrampeGammeln's comeback. Med ganske nøyaktig 40 km på GPS’en og mange timer med mye vridning på steinete stier – kom krampa, i første omgang i begge leggene. Litt tøying – og vi kom oss videre over Lunkefjell uten å løpe feil denne gangen. Like etter Lunkefjell deler løypa seg og vi følger gammle Birkebeinerløpets trasé ned mot Heståsmyra. Her ble løypa lagt om etter et par år fordi det var veldig steinete og småskummelt et parti på noen hundre meter. Jeg tror vi skal følge hovedløypa igjen nå – og i ultraløperfart går det greit selv om det er mye stein.

Rett etter Lunkefjell kom backup-Rolf oss i møte, lettbent på dagens andre treningsøkt, og ned mot Sjusjøen kunne han peke på taket til det gamle hotellet som er ombygd til leiligheter,  der han og kona har et krypinn. Nå var også KrampeGammeln i sitt ess, og det ble flere krampestopp. Ikke så lenge av gangen, men en del minutter tok det jo med tøying av kramper spesielt på innsiden av lårene. De gjorde seg nok noen tanker om hva tregingen holdt på med, men Tor Arne og Rolf er jo høflige og hyggelige.

TOR ARNE OG MEG BRATT UTFOR I BIRKEBEINERBAKKEN

Løypa ned fra Sjusjøen var den som har vært brukt i Birkebeinerløpet alle år inntil nå – til litt etter Spiten som er ca 45 kilometer ut i UltraBirken. Rolf sa takk for følget etter Birkebeinerbakken. Med så få deltagere som det tross alt blir i UltraBirken vil ikke de gjørmete partiene som fortsatt er der, spille så stor rolle. Slitasjen blir minimal i forhold til tidligere med mange tusen løpere over de gjørmete partiene. Nå var vi nede i skauen, utsikten var borte, og løpbarheten mye mer variert enn tidligere.

ROLF OG TOR ARNE VED NYBU

Det var en hel del løping på veg og kjerreveg, men også gjørmete og våte partier – og partier med mye stein. Spesielt overgangen mellom Spiten der vi forlot gamleløypa og til området ved Mesnasaga der vi traff på nyløypa, var det noen utfordrende partier som vil kreve litt ekstra av slitne løpere. Jeg var i alle fall sliten i bena - spesielt låra – og selv om jeg hadde gjort unna krampetøyestoppene gikk det saktere enn sakte.

TOR ARNE PÅ BROA OVER MESNAELVA, HER SKAL ALLE BIRKEBEINERLØPERNE PASSERE - VI ER NÅ I DEN NYE LØYPA TIL DET ORDINÆRE BIRKEBEINERLØPET

Fra Mesnasaga var det mest lettløpt og mykt fint underlag gjennom skauen på sti og ski/kjerreveg. Etter passering 50 kilometer (54 for meg) var det en del skikkelig blaute partier som kan måle seg med mye av det vi hadde i gamleløypa. Det er vanskelig å se for seg hvordan man kan forhindre gjørmekaos på noen av disse partiene, men hva så – litt møkk må terrengløpere tåle. Noen steder var det utbedret med duk og singel, men det vil bli voldsomt omfattende å gjøre det samme i de verste partiene.

HER VAR DET EN BEARBEIDET - ELLER KANSKJE HELT NY - STI

ET AV FLERE VELDIG BLØTE PARTIER PÅ FLATENE FØR NEDLØPINGA MOT LILLEHAMMER. DET BLIR IKKE ENKELT Å GJØRE NOE MED DETTE, DET ER BARE Å INNSTILLE SEG PÅ LITT GJØRMEKOS I ÅR OGSÅ.

Nedløpinga mot Lillehammer var fin. Litt bratt noen steder, men mykt fint underlag. Vi slet litt med å finne riktig løype i alle stikryssene, men merkinga blir vel bedre løpsdagen. Og helt til slutt venter et par kilometer sjarmøretappe på lysløypa gjennom bebyggelsen og mindre skogspartier til Stampesletta og litt sikksakk før målgang.

GPS’en viste altså 62,89 kilometer, av det var tett oppunder 60 kilometer UltraBirkens trasé. 1330 høydemeter blir kanskje 50 meter mindre for UltraBirken. Av totaltiden på 10:03 var 28 minutter stopp. Med fratrekk for fotografering, noen turer i sekken, et par stopp for å tømme skoa for smårusk ++, betyr det at krampestoppene – som føltes som en evighet – neppe tok mer enn 15 minutter. Jeg tapte nok mer tid på forsiktig løping for å holde krampene i sjakk de siste 2 milene.

"FROSKEFØTTER" ETTER 10 TIMER MED VÅTE SKO OG SOKKER. SELV OM DE VÅTE PARTIENE VAR KORTE, VAR DET LIKEVEL NOK TIL Å HOLDE MEG VÅT HELE TUREN

Været hadde bedret seg kraftig etter Sjusjøen, og på Lillehammer kom vi i «mål» til 25 varmegrader og sol – herlig!! Underveis hadde jeg tømt drikkeflaska med 3 liter sportsdrikk i tillegg til en drøy halvliter bekkevann mot slutten, jeg hadde fått i meg tre gel og 4 brødskiver, og jeg savnet bare kaffe eller cola helt på slutten – men cola’n lå heldigvis i bilen og ventet. Bena var vonde – men utover det var jeg ikke spesielt sliten. Jeg er jo ikke trent for dette ennå, men håper å være litt bedre forberedt i september – til en konkurranse jeg gleder meg veldig mye til.

TAKK TIL BACKUP-ROLF (BILDE FRA STARTEN)  OG TOR ARNE FOR SUPPORT OG SELSKAP.

Hvor fort vil de beste løpe?

Under 5 timer er ikke umulig.
Med start 08 vil alle som bruker under 8 timer få følge med løpere i det ordinære Birkebeinerløpet siste mila. Selv den som løper UltraBirken på 8:30 vil få selskap med noen løpere fra de siste startpuljene…. men da er det ikke så veldig folksomt lenger.  Om jeg blir helt sist gjør det ikke noe, jeg håper bare arrangøren setter en maksimaltid som er oppnåelig for meg og for flest mulig andre.