Musejogg over fjellet fra Rena til Lillehammer

5 minutter til start, Gammel'n er klar (foto: Arne H).

Jeg avsluttet forrige blogginnlegg 31 timer før start i UltraBirken med: Jeg merker framgang for hver uke, men selvtilliten er heller frynsete. Derfor vil et fullført løp på dårlig tid være mye bedre enn et brutt løp med gode passeringstider underveis.

FULLFØRT LØP PÅ DÅRLIG TID
Det ble et fullført løp på dårlig tid, det ble en fint eventyr i minneboka og det var greit å få denne erfaringen før jeg forhåpentligvis kan yte mitt beste i neste års UltraBirken.

Jeg kjørte med Gunnar oppover til Lillehammer og arrangørbuss videre til Rena Barneskole der vi møtte de fleste andre deltagerne til Romerike Ultrakløperklubb. Etter en trekkfull og kald natt i gymsalen sammen med 50-60 andre var det greit å stå opp og gjøre seg klar til løp. Hva jeg skulle løpe med og hva jeg skulle ha i dropbagposene var avklart før jeg dro hjemmefra, så ikke noe stress med det på morran.


Ni av klubbens løpere rett før start (foto: Bjørn H).

I BAKTROPPEN
Jeg la meg helt bakerst i feltet ut fra start i forsiktig joggefart. Løpsgrunnlaget var i dårligste laget, her var det viktig ikke å brenne kruttet for tidlig. Etter noen kilometer hadde jeg kanskje passert 10-12 løpere, men jeg merket tidlig at bena ikke var så samarbeidsvillige som jeg hadde ønsket, og jeg slet med metthetsfølelse og derav dårlig pust. Gikk i bakkene unntatt i de slakkeste… og passerte dropbag-stasjonen på Skramstad på 1.22. Jeg hadde ikke sendt noe hit, kun til de to neste.


Blant de siste etter 2 kilometer på asfalt. Sammen med meg er Bjørn Torger som kjente meg fra bloggen (foto: Bjørn H).

LÅRKRAMPER ETTER 20 KM I MEST MYR
Selv om det er mye motbakke er turen til Skramstad og videre mot Svartåfloen lett i forhold til det som deretter fulgte; 20 kilometer i hovedsakelig myr til Åkersetra og vading over Åsta. Det var utrolig mye vann i myrene og vannet var iskaldt !!! Rasjonerte med kreftene så godt som mulig, men tok likevel igjen noen løpere. De siste jeg passerte var Jannicke, Runar og Bernt etter drøyt 4 timers løping. Gutta hang seg på, og vi var sammen helt til jeg fikk lårkramper 2 kilometer før Åkersetra. Det kostet meg en stopp på ca 10 minutter.


Kryssing av Søndre Djupa, moroa har begynt (foto: Bjørn H).

KALDT BAD
Gjennom terrenget hadde all løping i tung myr tatt knekken på låra mine, jeg var allerede kjempesliten – og dermed slet jeg også med rytmen der stiene var kronglete og steinete. Vadingen over Åsta var morsom helt til jeg var litt uoppmerksom i den sterke strømmen; ..vips, så hang jeg i tauet med hodet under vann – og med isende press på brystet og krampe i legga. Det gikk bra, jeg kom over, og selv GPS’en overlevde. Jeg var en av 6 løpere som hadde GPS-sender fra arrangøren. Testen var vellykket, arrangøren så hele tiden hvor vi var, og dette blir nok obligatorisk utstyr kanskje allerede neste år.


Kryssing av Åsta ved Åkersetra (foto: Arne H).

Jeg merket ellerede etter 3 timer at jeg hovnet opp ganske mye i hendene. Gifteringen måtte slites av og klokkereima ble justert tre hakk… men dette slet jeg med helt til mål. Fikk jeg for mye salt med den nye WinForce-sportdrikken?

FLASHBACK
Ved Åkersetra (5 timer 5 minutter) fikk jeg vridd av meg vått tøy på overkroppen og byttet til tørt, etterfylt drikkesekken og hentet fram litt mer gel og brødskiver. Det ble en stopp på ca 10 minutter. Ferden videre ble lang…
Jeg gikk det meste av tiden på veiene/stiene oppp mot Ljøsheim, der jeg en stund hadde følge med Jannicke. Jeg fikk en flashback rett før Ljøshein da jeg så buskene jeg hang i for ett år siden den gang jeg fikk en ”kollaps” og brøt løpet.


På vei gjennom hytteområdet på Ljøsheim (foto: Arne's bror).

MUSEJOGG
Det gikk i gåing og musejogg forbi Ljøsheim, over uendelige myrer, over Snørvillen med flott utsikt, over enda flere myrer og fram til Sjusjøen. Dette med ”musejogg” var noe jeg grublet fram som et ord for å beskrive det som skulle vært løping, men som knapt nok var jogging. Ellers var dette et flott parti, men så utrolig mye våtere enn normalt. Plankene som lå over det meste av myrene lå delvis under vann, delvis fløt de mer eller mindre fritt. I dette partiet ble jeg passert av 4 løpere.

Mellom plankene, der det ellers ikke er så vått at det trengs planker, var det mest gjørme. Det ble mange bråstopp når vi tråkket dypt i gjørmemyrer, og sjøl fikk jeg dagens andre dukkert da en av disse plankene plutselig fikk lyst til å snu seg rundt i det jeg tråkket på’n.

Sliten gammelgammel mann på Sjusjøen (foto: Arne H.)

HYGGELIG SUPPORT
Siste biten fra Fjellelva til Sjusjøen, der det ordinære Birkebeinerløpet starter, var stusselige greier. Det var steinete, vått og småkupert – og farten var lavere enn lav. Likevel passerte jeg to løpere som antagelig ga seg på Sjusjøen (?). Og på Sjusjøen så jeg fram til kaffe som Aslak hadde lovet, og den fikk jeg da også. Aslak og Kompis (bikkja) var på plass og supporterte løperne i klubben. Her var også Arne og broren hans, som fulgte Amalija på hennes UltraBirken. Disse brødrene møtte jeg 6 ganger underveis, heiende og fotograferende, det var veldig oppmuntrende.

SJARMØRETAPPEN
Tørt på overkroppen nok en gang, og Gammel’n var klar for sjarmøretappen, og den delen av løypa kjenner jeg godt etter 11 Birkebeinerløp. Løp ja… nå var det mest gang og bare litt musejogg. Jeg passerte Sjusjøen på ca 8.15, med god margin til makstiden på 10 timer, men forberedt på å måtte gå resten av veien. Jeg var sliten, men aldri i tvil om at jeg skulle fullføre. Det største problemet nå var at det strammet seg i magen det var tungt å puste når jeg prøvde å øke farten litt. Om dette var et mageproblem eller bare fordi jeg var veldig sliten er jeg ikke sikker på, men jeg hadde litt av samme følelsen den første timen etter start.

HJELPELØS I TEKNISKE PARTIER
Det var periodevis gjørmete der tusener av løpere hadde passert noen timer tidligere, men langt fra så vått som tidligere på løpet. oppmuntring fra enkelte hytte-eiere som hadde oppfattet at vi hadde løpt helt fra Rena, men ellers var jeg var lenge helt alene. Knut suste forbi 4-5 kilometer etter Sjusjøen, og litt etter fikk jeg øye på en gående deltager langt der framme. Jeg tok litt innpå hver gang jeg musejogget, men gikk saktere når jeg gikk. I denne perioden var det også tre ganske lange og veldig lurvete gjørmepartier hvor jeg før om åra har vært i mitt ”ess”, mens jeg nå var totalt hjelpeløs. Etter fem (!!) kilometer tok jeg igjen ”den gående” som hadde vonde knær – men nå så jeg også at trioen Kristian, Marius og Fredrik nærmet seg.


Sliten gammel mann ved Finsveen, 10 km igjen til mål (foto: Arne H).

SÅ KOM SOLA (MARIT)
Disse tre unggutta hadde jeg sett sporadisk tidlig i løpet, og nå var spørsmålet om jeg hadde motivasjon til å holde unna de siste 10 kilometerne. Jeg hadde lenge jobbet med en snittfart som skulle føre meg i mål under 12 timer, men måtte nå legge inn litt mer jogging. Og så kom redningen; gul som en kylling og blid som ei sol var Marit like bak meg. Hun var i ferd med å løpe sitt livs ultraløp, og tjooghei – så var jeg joggende igjen. Vi distanserte ungguttene med nesten 10 minutter og passerte ytterligere 2 løpere på de 8 kilometerne vi var sammen.

HÅND I HÅND
En fin avslutning på en lang dag, og hånd i hånd med Marit over mål på tiden 11.26.08. Før det måtte jeg to ganger helt på slutten be pent om å få gå litt…. Jeg merket at jeg ble tiltagende kvalm når farten ble for stor. Marit var velvilligheten selv, så takk for en trivelig avslutning.

Måååål (foto: Arne H).

OPPSUMMERING – FOR SVAKT LØPSGRUNNLAG
Oppsummert er det vel det våteste jeg har vært med på hvis jeg ser bort fra NM100 km i Bergen 2008 der det regnet de 10 timene vi løp. Nå var vannet nedentil… i form av myr og gjørme. Det er helt klart at fire uker med skikkelig løpetrening etter hæloperasjonen var for svakt grunnlag. Hælen var for øvrig veldig vond de to dagene etter løpet, mens magesmertene jeg har vært plaget av lenge ikke var der i UltraBirken. Derimot slet jeg med tung/oppblåst mage og litt pusteproblem som følge av det…


Endelig i mål, tross alt glad for å ha fullført (foto: Arne H).

UNDER 10 TIMER NESTE ÅR (?)
23 av 97 startende var etter meg på resultatlista (inkl. 10 søm brøt) og jeg var – hehe – best av de fire i M60-64 år. Derimot var jeg 55 min etter Filseth som var alene i M65-69. Jeg kan ikke forstå annet enn at jeg bør klare denne løypa under 10 timer på en grei dag neste år – det skal jeg i alle fall prøve på !

Link til nyhet jeg la ut på kondis.no/romerike med link videre til resultater og andre nyheter