Det er en skam å snu

1. Legg ikke ut på langtur uten trening.
2. Meld fra hvor du går.
3. Vis respekt for været og værmeldingen.
4. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer.
     Ta alltid med ryggsekk og det utstyret som fjellet krever.
5. Lytt til erfarne fjellfolk.
6. Bruk kart og kompass.
7. Gå ikke alene.
8. Vend i tide. Det er ingen skam å snu.
9. Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

Fjellvettregel nummer 8 (og delvis 3+4) kom i dag til anvendelse, ikke i fjellet, men i Sørkedalen. Det var  Holmenkollen Skimaraton, det var meldt 10 minusgrader – men gradestokken viste 18.



Trøttere enn trøtt
Jeg var på defensiven fra jeg sto opp i morges, trøttere enn trøtt etter lite søvn hele uka – og for et B-menneske er det helt meningsløst at klokka ringer klokka 05 for å foreta noe som er frivillig. I bilen på vei til Holmenkollen vurderte jeg seriøst å snu, når jeg parkerte langs Holmenkollveien var det så guffent kaldt at jeg halvveis pakket skia inn i bilen igjen – for så å ombestemme meg. Når jeg kom fram til Sørkedalen en snau time før oldisstarten (før de andre) føltes det enda kaldere – men det var da vel «bare» 10 minus?

Psykisk knock out
Jeg hadde lagt merke til at det var 15 minus da jeg passerte Kløfta, men deretter glemte jeg å følge med på temperaturen.  Etter en halvtime i fimbulvinterkulda på startområdet i Sørkedalen måtte jeg spørre sidemannen  om han hadde anelse om hvor kaldt det var. 18! sa’n, men la til at det var meldt bare 16 inne i marka.  Wow… gjennomfrossen og megatrøtt, og nå også psykisk knocket ut  - her var det bare å ta deltagerbussen tilbake til Kollen.

Ja, nei, ja, nei, ja....
Men nei, jeg gjorde et ærlig forsøk på å finne motivasjon.  Ned i bagen etter en ekstra super, som jeg fikk på meg – og en kort runde med skia på startjordet ga meg litt av trua tilbake.  Det var 15 minutter igjen til start – og motet sviktet på nytt. Hadde jeg bare visst….. skulle jeg hatt markadressen og Finlandshetta. På vei tilbake til bussen kom jeg veldig nærme bilene som skulle frakte bagasje, og plutselig var bagen hivd innpå – og gammeln hadde 5 minutter til å rekke ned til startlinga for pulje 0, for de over 60.

Tilbake til start
Ivar Egeberg sto rett foran meg langt bak i feltet og vi vekslet noen ord før starten gikk. Veldig raskt merket jeg at selv i svært moderat intensitet var lufta veldig kald å puste inn – dette kunne ikke være fornuftig (eller var det bare en siste febrilsk unnskyldning for å slippe å gå?). Jeg grublet på dette en drøy kilometer før jeg trakk inn på siden og slapp fram resten av feltet – puttet startnummeret i lomma – og skled tilbake til start.

Nå var jo bagen min for lengst druknet i bagasje fra senere startpuljer, men den hyggelige postensjåføren (Rye-syklist) tilbød meg transport tilbake med bagasjebilen – og en times tid senere var jeg tilbake i kollen, hadde funnet igjen bagen og kommet meg i bilen. Når jeg plusser på gårsdagens tur ens ærend til Oslo for å hente startnummeret – da blir det jaggu mye styr for å gå 5 minutter på ski.

Hadde jeg behøvd å snu?  Sikkert ikke, det er en skam å snu!
Det var nok bare litt for mange minusfaktorer som krysset hverandre på samme tid.

Reportasje fra rennet på kondis.no:
Sterke løp av Arne Post og Solfrid Braathen

Litt trøst fant jeg i denne artikkelen på dn.no i dag:
Grensen går ved minus 12

Dn.no hadde også en liten stemningsrapport fra startområdet.
Råkald start i knallhard løype