Andre akt: Fredagens løypemerking
Tredje akt: Lørdagens konkurranse
Det skulle egentlig vært fire akter, men den siste slapp jeg unna takket være lokfører Venstad. Mer om det lenger ned.
Kristins Runde byr på en stor arrangørutfordring dagene før løpet; merking av løypa. Slik løypa er lagt, og slik tilgangen til kjørbare veger er, må man rundt hele løypa… det er lite eller ikkeno’ å hente på å dele på to mann – siden halve løypa tur/retur da blir full lengde på begge. Det gjelder i alle fall nesten 70 av de 81,5 kilometerne. De siste 13 kilometerne – over tre av toppene – kan skilles ut på egen tur, og det var nettopp det jeg gjorde torsdag kveld.
FØRSTE AKT
Værprognosene for fredagen var ikke helt gode, så jeg torde ikke spare all merking til neste dag. Samtidig er det en risiko å merke for tidlig – selv om samtlige skilt har forklaring på hva dette er og hvor lenge det skal henge.
Jeg reiste altså en ekstra tur til Tverrsjøstallen torsdag kveld, og i lettskyet fint vær fikk jeg merket de siste 13 kilometerne, det aller meste på sti over Helgehaugen, Lamannshaugen og Svarttjernshøgda. På dette partiet er det ekstra stort behov for merking – så det hele tok nær 4 timer, det meste gående men også litt pr sykkel.
Helgehaugen, den første toppen jeg merket til. Det er ikke blåsti opp hit eller ttil Lamannshaugen.
Sauetilpasset merking
Bjelledyra må ta litt av skylda for at det tok så lang tid. Spesielt sauene er nysjerrige, og napper ned skiltene av tynn plast. Det oppdaget jeg da jeg kom ned fra Helgehaugen – og valge da å sjekke mye av merkinga på nytt, og ikke minst henge merking så høyt at dyra ikke fikk rota det til. To steder var jeg litt bekymret for merkinga, siden skiltene fikk litt liten kontrast mot grantrærne – og nettopp disse to stedene var det en del løpere som løp feil. Merkinga var grei nok, men jeg vet hvor slitne og uoppmerksomme løperne kan være etter 7-8 timers løping. Det blir noe korrigering på disse to stedene neste år.
De fleste som løp feil overså denne merkinga. Det er også et tilsvarende skilt rett utenfor høyre bildekant på andre siden av kjerrevegen - og et synlig merke på andre siden av det åpne feltet like utenfor venstre kant. Årsaken til at disse ble oversett er antagelig at det er et veikryss 10 meter før, hvor de svinger til høyre - og så må de umiddelbart til venstre. Det siste var de uforberedt på (selv om det er tegnet på kartet og står i beskrivelsen).
ANDRE AKT
Fredagen ble en begivenhetsrik dag.
Alt jeg trengte av arrangørmateriell – og som Gunnar ikke skulle ta med – ble pakket i henger’n, sammen med treningstøy og alt annet jeg trengte for tre dager ved Tverrsjøstallen. Været var som meldt på Yr.no; det regnet… masse!
Litt senere enn planlagt var jeg jeg ferdigrigga på arenaen og ikke minst ferdig kledd og klar for 75 kilometer på sykkel og til fots for å avslutte merkinga (første 69 km + tilbake til stallen).
Lås til besvær
Det regnet fortsatt… men skitt au, det tåler jeg.
Hvor var så nøkkel’n til sykkellåsen? Ikke i sekken, ikke i buksa jeg kom med, ikke noe sted i det hele tatt – enda jeg hadde lagt den på et helt opplagt sted. En telefon hjem til madammen for å be henne se etter nøkkel’n – kanskje hun kunne møte meg på halvveien? Men nei, det var ikke noe å møte meg med, hun fant heller ingen nøkkel.
Jaja, jeg fikk oppsøke en sportsbutikk på Jevnaker for å få klippet over låsen. Det ble gjort, men hagesaksa der var til liten hjelp, så turen fortsatte til Jerniabutikken. Før unggutta der helt hadde oppfattet hva jeg skulle med kjettingsaksa, var Gammel’n ute av døra og låsen klipt over. Takk for lånet! Om jeg fant igjen nøkkeln til gamlelåsen? Javisst, den lå sammen med sykkelpumpa, reserveslangen og verktøyet i bunn av sekken – hvor ellers?
Det hele kostet meg to timer, og med et antatt tidsforbruk til merkinga på åtte timer ville jeg ikke være tilbake på Tverrsjøstallen før nærmere 10 på kvelden. Det positive var at nå hadde det sluttet å regne – og det så ganske lovende ut for ettermiddagen og kvelden. Gunnar skulle snart komme etter, så han fikk være beredskap ved stallen og ta i mot de som kom på kvelden.
Sau var det nok av, både ved Tverrsjøstallen og over alt i løypa.
Praktisk merking
Jeg hadde med meg 4 kilo merkeplakater, totalt litt over 300 gule KR-skilt med piler til høyre, til venstre eller rett fram. Stiftepistol og stifter supplerte merkeutstyret som jeg hadde i sekk på styret. Sekken på ryggen var full av mat, sykkelsaker (blant annet nøkkel’n) og drikke, så samlet oppakning var på godt over 10 kilo.
Merkinga fungerte greit, med stiftepistolen kunne jeg feste merker både til stolper, trestammer og ganske tynne greiner. Likevel ble det mye stopp, og sykkelen måtte jeg stort sett legge ned for å komme over til busker på andre siden av veigrøftene.
Noen åpnet slusene
Gjennom Sinnerdalen, langs Øyungen – markas flotteste store innsjø, opp/ned til Ringkollen (gående) – og nesten fram til Oppkuven hadde jeg oppholdsvær, og takk for det! Etter ca 30 kilometer, men med 45 igjen, åpnet noen slusene der oppe. Det vekslet mellom å regne kraftig og regne kraftigere. Jeg ble selvsagt søkka blaut, det ble mye kaldere – ikke minst i utforkjøringene, og sykkel og syklist så etter hvert ganske bedritne ut.
Oppkuven på en dag med fint vær for tre uker siden. Slik var det IKKE på merkerunden min, men løperne dagen etter hadde slikt fint vær.
Hvis du tror jeg møtte noen i øsregnet og tordenbygene opp/ned til Oppkuven tar du feil. Jeg var alene i hele marka – hvis vi ser bort fra noen hundre kuer og mange tusen sauer… det er beitedyr over alt. Stiene som var overraskende tørre før dette skybruddet ble bekker, bekkene ble elver, veiene var delvis sjøer. Skybruddet varte sånn cirka 2 timer, men deretter var det opphold og sol det meste av kvelden. Jeg så ikke mye til sola, til det er åsene i marka for høye – men det var en god følelse å se at været var i bedring før neste dags konkurranse.
Forfall ga grubling
Ved 8-tiden på kvelden var jeg framme ved Svartbekken, KRs opprinnelige startpunkt, nå drop-bagstasjon nr 2 etter 60 kilometer. Da fisket jeg fram iPhone’n og leste mail og SMS’er, en ikke helt fornøyelig opplevelse. To helt kritiske forfall fra medhjelpere gjorde at jeg i realiteten bare hadde én sikker medhjelper løpsdagen – noen timer unna. Mens jeg syklet og gikk og merket og merket, grublet jeg mye over hvordan jeg skulle organisere meg neste dag – og kom til at det hele var mulig med bare en eneste medhjelper.
Jeg tråkket på det jeg klarte, og etter 8,5 time var jeg tilbake ved Tverrsjøstallen. Det hadde vært ei bra treningsøkt – så slik sett var jeg fornøyd med dagen. Gunnar og noen av deltagerne var på plass og hilste på en søkkvåt gammel mann som hadde dukket både seg, sykkel og sekker under vann i Tverrsjøen like bortenfor stallen.
Det Gunnar ikke allerede hadde klargjort fikk vi raskt i orden, slik at han kunne ta kvelden og forberede seg til konkurransen. Jeg satte meg i bilen og reiste nedover mot Jevnaker.
Flaggene markerer at her skal det være en internasjonal konkurranse om noen timer.
De siste forberedelsene
Jeg skulle måle opp kjøretiden til første drop-bagstasjonen for å sjekke at jeg rakk dit etter start – og tilbake igjen til Tverrsjøstallen i tide til å ta i mot Erik som skulle være på drop-bagstasjon 2. Beregningen viste at jeg ville ha ca 15 minutter å gå på i begge retninger – hvis alt klaffet. En tilleggsutfordring var at det knapt nok var telefonsignaler ved Tverrsjøstallen. Netcom som jeg har på iPhone fungerte bare som vekkerklokke, men på løpstelefonen min med Telenorabonnement hadde jeg signaler, svake, men tross alt signaler. Hvem hadde så nummeret til den telefonen? Det måtte jeg varsle de aktuelle om…
Så, der nede i dalen – hvor også iPhonen virket, tikket det inn en melding fra Øyvind – en melding som var skrevet ved 9-tiden. Øyvind - som nå bor på Grua - hadde antydet at han kunne hjelpe til dersom han ikke syklet Trondheim-Oslo samme dag. Siden jeg ikke hadde hørt mer fra han, glemte jeg hele greia, men han hadde KR i kalenderen og lurte altså på om jeg trengte hjelp.
Wow, gjett om jeg ville ha hjelp. Klokka var nå ny dag, dvs over midnatt – og mindre enn 7 timer til start. Først en SMS – jo han var våken. Så en ny lengre SMS… og en halvtime senere var Øyvind i ferd med å pakke sekken, smøre matpakke og lade opp til en ultralang økt om noen ganske få timer. Han takket ja til å være sluttsyklist – det innebærer også at han tar med alle poster og merking og sparer Gunnar/meg for 11-12 timers jobb på søndag.
Sluttsyklisten de forrige årene syklet Styrkeprøven, og vikaren hans hadde meldt forfall. Så datt altså Øyvind ned fra himmelen. Det vil si, han kom syklende hjemmefra en halvtime før KR startet 07 på søndagen. På bildet ser du Øyvind Venstad under Bislett 12-timers i februar.
I de små nattetimene ringte jeg også nattrangler, junior Ole, og sjekket om han fortsatt kunne tenke seg å hjelpe til. Det ordnet seg heldigvis, og dermed hadde jeg også backup og hjelp ved Tverrsjøstallen. Medhjelper til Erik på den andre drop-bagstasjonen manglet jeg fortsatt, men han var forberedt på å være alene. Så var alt klart for Kristins Runde – klokka var 2 på natta, jeg fikk meg til og med tre timer på sofa’n i Tverrsjøstallen før deltagerne ankom.
Slik så det ut fra arenaen tidlig på morgenen.
TREDJE AKT
Kristins Runde trenger jeg ikke så skrive så mye om her på bloggen. Jeg har lagt ut reportasje med bilder og resultater på kondis.no HER
Og en ny stor bildereportasje HER
Vi fikk strålende vær, med sol hele dagen. Litt skuffende med bare 25 deltagere – halvparten av i fjor, men det var mange stevnekollisjoner som kostet både deltagere og medhjelpere. De som deltok fikk derimot en flott dag i marka, og sammen med Erik, Ole og Øivind halte jeg arrangementet greit i havn. Fra og med neste år flyttes løpet tre uker fram i tid, for å unngå kollisjon med blant annet Styrkeprøven, O-festivalen og Midtsommarfeiring.
Ole hjelp til med fotografering...avslørt i brillene mine.
Lilo heiet på deltagere og sauer...
Robert Hansen vant herreklassen på ny løyperekord.
Cecilie Karlsen vant kvinneklassen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar