Hele startfeltet i Skrukkelisjøen Rundt. Et sjarmerende innslag i løpsjungelen der det årlig stiller 10-15 deltagere i den 14,5 km lange løypa. Skrukkelia er midt mellom Hurdal og Lyngna, men oppleves som veeeeldig langt ut på landet.
30 sekunder etter start, og der forsvant hele startfeltet - det vil si de 14 andre løperne og noen syklister. For så vidt ventet, jeg hadde planlagt en rolig tur i 6:00/km-fart.
500 meter løpt, kuer som foreviges i fart - og 150 meter (minst) fram til nærmeste konkurrent. Noe lignende har jeg aldri vært i nærheten av!
Det var småkupert skogbilvei mellom 1,5 og 8 km... og jeg hadde nå stabilisert farten på 5:15/km. Laaaangt der framme skimter jeg noen løpere, 3 km løpt.
Det hjelper med telelinse... nå ser det mer overkommerlig ut. Hvem av de foran sprekker først?
8,5 km.... vi har kommet oss ut på riksveien, sola steiker og jeg svetter som nesten aldri før. Farten er fortsatt 5:15/km og nå har jeg snart to løpere bak meg. Det er forresten vakkert ved Skrukkelisjøen.
30 meter igjen til mål... ytterligere to løpere var passert, og de nærmeste foran var ikke lenger foran nå enn etter 2 km.
Før målgang tok jeg meg tid til å ta bilde av han jeg løp fra i motbakken...
1:18 på 14,5 km var 9 minutter raskere enn planlagt fart... og maks 2-3 minutter saktere enn jeg kunne klart i dag. Det var ikke helt bra med tanke på det som skulle komme...
Bjørn tok bilde av meg rett før mål, sammen med heiagjengen. Han som kommer nærmest bak meg er klassevinner Olaf Knai på nedjogging...
Olaf Knai var selvsagt best av oss fire i M60-64. Journalisten i bakgrunnen intervjuet meg - og fikk med seg at jeg skulle løpe over åsen til Nannestad. Hvis det kommer på trykk får jeg et forklaringsproblem.
Det ble en alt for lang pause etter Skrukkelia Rundt, jeg var sliten både etter en hard treningsuke og etter konkurransen, og jeg hadde allerede faretruende vannblemme på ei tå. Hadde jeg vært alene hadde jeg ikke hatt noe valg - og måtte fortsatt i lusefart. Nå ble heldigvis Bjørn med meg - og da jeg etter en feilløping feiget ut var dermed mulig å gi seg, siden hans bil sto igjen i Skrukkelia. Det ble altså en snau time i svært sakte fart som apéritif - og en litt flau retrett.
Nå må jeg bare tilbake til dette terrenget og rette opp inntrykket... så det blir nok en 50-kilometer i løpet av en uke eller to, mest sannsynlig som en runde med utgangspunkt Maura.
Bjørn var "redningen" da jeg feiget ut. Her på brua over Skandøla.
På slutten av turen opplevde vi en mot-normal situasjon med sauer. Det vanlige er jo at vi jager sauer foran oss på veier og stier, men her kom en flokk løpende i stor fart etter oss! Kan de ha misforstått hva og hvem vi var?
Sauen tok en titt på kartet, men hadde nok håpet på noe spiselig...
Sjøl hadde jeg lært litt i dag også: Det er umulig å løpe sakte nok i konkurranser (som om jeg ikke viste det fra før). Våtsokker på tørt føre i varmt vær var et lite vellykket eksperiment. Du kan også bli jaget av sauer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar