Uka før Kristins Runde

Førstkommende lørdag er det klart for Kristins Runde - som konkurranse. Vi var jo noen som løp denne runden på trening årene før det ble konkurranse fra 2008 - men nå er det altså det 81 km lange ultraløpet over Nordmarka's fem 700-meterstopper vi snakker om.

LES OM KRISTINS RUNDE
på løpets hjemmeside.

Det er altså sjette utgaven av løpet, og sjette gangen jeg er løpsleder. De tre første årene kombinerte jeg med å delta selv, men nå er jeg "bare" løpsleder.

Etter at vi kraftig forbedret merkingen fra 2011 er det nå minst 12-13 timers jobb å sette opp anslagsvis 300 løypeskilt (som på bildet ovenfor). Det blir samme opplegg i år som de to foregående; Jeg merker den tyngste delen - siste 15 km på torsdag kveld. De resterende 65 km merker jeg fredag - pr sykkel og joggesko. Hadde jeg kunnet merke et par dager tidligere kunne jeg også konkurrert selv, men det øker risikoen for at merking fjernes (selv om hver eneste plakat har melding om at løpet er lørdag og merking fjernes umiddelbart... gjøres av sluttsyklisten).

Sammen med 7-8 andre i Romerike Ultraløperklubb er jeg helt sikkert på at vi skal lage et fint arrangement for deltagerne også i år. Det er 62 påmeldte, ny rekord i det som blir det siste Kristins Runde som konkurranse. Fra neste år skal jeg sammen med klubben utvikle et nytt terrengultraløp her hjemme på Romerike.

Mandagstur - 90 minutter med Lilo
Forberedelsene til Kristins Runde gjorde at det ikke ble tid til trening i går og i dag, så ukens eneste trening hittil er mandagens 90 minutter i Auli-Blakerområdet sammen med Lilo. De neste to dagene får jeg jo masse trening gjennom merkinga til KR.

Mandagsturen med Lilo startet fra huset til Ole på Auli, og stien forbi idylliske Svarstadtjernet er obligatorisk på turene i Tandbergfjellet.

Svarstadtjernet sett sørfra.

Lilo ble nesten borte i gresset langs denne "traktorvegen".

Lengst sør på Tandbergfjellet fant jeg en ny sti i et flott åpent furuterreng. Jeg hadde ikke med kart... 

...men det hang jo merkebånd langs stien jeg fulgte. Etter dette kom vi til en veg som vi fulgte til vi kom til en skole og et lite tettsted - uten at jeg forsto at jeg var på Blaker. Jeg trodde vi skulle komme til Rånåsfoss, og var mer enn middels forvirret. Jeg koste meg i sakte fart og i bar overkropp, men Lilo var allerede tydelig preget av det varme været. Når jeg med hjelp av en telefon til Ole innså hvor vi var havnet ble vi enige om at han skulle møte oss, så vesledyret ikke ble helt ødelagt...

 

Utilsiktet hadde jeg funnet en fin runde hvor jeg kan kombinere terreng- og vegløping, så det blir noek flere turer i dette området.