Ikke helt som planlagt....
Jeg har løpt 100 kilometer i sammenhengende regnvær i Bergen Ultra (NM 100 km i 2008), men da kom vannet bare ovenfra. Lørdagens ultralangtur i traséen til Vestfold Ultra Challenge bød på 7,5 timer med vann både ovenfra og nedenfra - og vannet var heller ikke spesielt varmt!
I
forrige blogginnlegg skrev jeg om våtsokker, og de fantastiske neoprenesokkene brukte jeg heldigvis på lørdagens tur - slik at jeg aldri (!) var kald på bena. Men du verden så kald jeg var på overkroppen de gangene vi stoppet opp - her handlet det om å holde seg i bevegelse.
For to uker siden løp jeg VUC-løypa
sammen med løpsleder Tomas Pinås og mange andre.... eller for å være korrekt - sammen til halvveis og langt bak etterpå. Da var vi ikke fornøyd med løypas avslutningsdel, og denne lørdagen skulle jeg sjekke en alternativ rute med vending på Kopstadsæter - men jeg tror det blir noe midt mellom, for lørdagens avslutning var mer ekstrem enn morsom.
Denne gangen skulle Löplabbets Sandvikasjef være med meg på turen, og i et område nærmest kjemisk renset for telefonsignaler er det greit ikke å være alene. I tillegg til Geir ble også min gode venn`Inger-Marie med - og den jenta som blir med gutta på dette er tøff!
IM ble plukket opp på Oppsal klokka 05 (!) før vi reiste til Kopstad for å treffe Geir. Det var lettere å finne Geir enn Kopstadseter, og innen vi i mørket hadde funnet fram til Kopstadseter (som skulle vise seg å være Fjellskard) - var 45 minutter surra vekk. Nåja... vi fikk satt igjen V70'n til Geir og fortsatte i V70'n min til startstedet på Hvitsten stadion i Holmestrand - der vi kom av sted i 7-tiden.
Planen var å løpe første halvannen timen i mørket (noe vi må gjøre i konkurransen 3.november), men det var ikke mer enn halvmørkt den første timen siden vi kom sent i sving. Vegløping 2-3 kilometer først... så inn på traktorveger og stier som umiddelbart minnet oss på hvordan været hadde vært hele sommeren og høsten - og fortsatt var.
Vann, vann, vann, gjørme, våte steiner, våte røtter, vann, vann ,vann. Det var jo litt gøy da... og så lenge joggefarten var jevn holdt vi også greit varmen. Vår løpeskoekspert benyttet anledningen til å teste ut noen nye terrengsko - som tidligere hadde vært utmerket i tørt terreng (hva er det?) - men disse skoene var alt annet enn utmerket i VUC- traséen denne lørdagen. Geir "bambi på glattisen" ble mer og mer frustrert over terrengløpinga, og etter noen fall bestemte han seg for å la terreng være terreng - og valgte vegløping nedom Sande fra ca halvveis og til der han hadde parkert.
De skoene kommer ikke Geir eller Löplabbet til å anbefale til terrengløping i vått terreng!!
Selv med ubegrenset vann ovenfra og nedenfra trenger vi også vann innabords. Her tukler Geir med drikkesekken sin - som prøvde å snyte han for drikkevarene. Dette er like før vi kommer til Hanekleivane etter 19 km - der den nye motorveien suser forbi.
Det gikk egentlig jevnt og fint hele tiden - litt sakte i de mest ulendte partiene - men vi kom framover, og bortsatt fra litt feilløping der merking var borte eller jeg surra med kartet passerte vi sjekkpunktene på Kleiverød, Brannåshytta, Hvittingen og Hanekleivane omtrent i planlagt fart. Utsiktene fra forrige tur var nå bare en hvit masse. Det regnet hele tiden - og en kort matpause ved tårnet på Hvittingen ble en kald fornøyelse - som alle andre småstopp underveis.
Litt etter Hanekleivene måtte Geir bestemme seg for å bli med IM og meg videre, eller ta veien via Sande og Galleberg. Han tok veien, mens IM og jeg fortsatte i motbakker i retning Kaldmo. Vi hadde totalt 1.260 høydemeter på turen... så det var ingen kosetur. Mot Kaldmo var løypa endret litt fra forrige tur, til det bedre, men også på "gal side" av Haukelielva.
Der veien krysset elva var vannføringen så stor, og strykene så "skumle" at vi rett og slett ikke våget å krysse elva. Vi lette først oppover elva uten å finne noe krysningspunkt, så nedover 2-300 meter før vi fant et punkt der den flomstore elva forgrenet seg. Der kom vi over - og vassing i elva gjorde forsåvidt ingen forskjell. Vi kunne ikke bli blautere enn vi allerede var - og her var det da rent vann og ikke gjørme som mange andre steder på turen.
Det var ikke enkelt å finne et trygt sted å krysse elva.
Fra Lavvannshytta etter drøyt 30 kilometer fulgte vi kjerreveg og veg de neste 4 kilometerne i stedet for sti, for lettere å holde varmen - og for at Geir ikke skulle behøve vente lenger enn strengt nødvendig. IM løp betydelig lettere på veg enn i terreng, og jeg var nær på å be henne sakke farten et par ganger - lyskene mine liker ikke vegløping så godt ennå. Men... hun slet mer og mer med frosne hender - og det gikk etterhvert ut over farten også - så da slapp jeg å gire henne ned. To par våte hansker var til liten hjelp, så siste mila løp hun med reservesokkene som vanter.
Avslutningen av turen... fra 26-45 km
Så langt på turen hadde vi ikke møtt mennesker (eller dyr) overhodet, men vi så jo en del elgjegerbiler, og ved "Elgmyråsen" (!!) traff vi på en jeger som sto utafor bilen med en kaffekopp. På disse kanter har de en måneds forlenget elgjakt, og holder på med jakta enda en uke. Jegeren kunne fortelle om trofeer også sist uke - og han beroliget oss også med at vi tobente var trygge der vi løp.
Mindre trygt enn elgjegere var etterhvert underlaget. Når det var slutt på skogsbilveien var det ca 3 kilometere igjen til Kopstadseter, men det tok en time før vi var ved bilen - på Fjellskard etter 4,5 kilometer. Jeg hadde med meg merkebånd og snitslet der det så ut til å være nødvendig, men det var også en risikosport siden jeg stadig vekk var usikker på om vi løp riktig på de umerkede stiene. Det var mye gjørme, enda mer vann og tiltagende steinete og skummelt underlag. Fram til Skarpsnohytta var det forsåvidt akseptabelt, men etter denne og i utforbakkene ned mot Myrvann fikk vi en kilometer der bekken mellom Langvann og Myrvann hadde valgt å følge stien som mest var svaberg glattere enn glatt.
IM ved Skarpsnohytta etter nesten 7 timer i skauen...
Tittei....
Skarpsnohytta var et trivelig sted - men folketomt denne dagen.
Svabergene ved hytta var slik vi hadde det store deler av den neste kilometeren også...
Pang, venstre kne smalt ned i svaberget i ett av mine djerve forsøk på å velge rett side av den brede stien. Vannet polerte steinunderlaget - men heldigvis var jeg bare så vidt nedpå - trodde jeg. Vi kom oss velberget ned til Myrvann og deretter til parkeringsplassen ved Kopstadseter som er merket på kartet. Der var ingen bil, og jeg var slett ikke sikker på at vi var der vi vitterlig var. Jeg hadde sett et skiløypeskilt til Fjellskard, og gjettet på at vi beveget oss i den retningen langs en skogsbilvei - men det er ikke fritt for at jeg - og IM - var veldig lettet da vi så bilen til Geir en drøy kilometer senere.
Nøyktigheten og detaljrikdommen er ikke imponerende på turkart i målestokk 1:50.000 - men det går helst greit, og det gjorde det denne gangen også. Det ble en del minutter med skrangling i tenner og risting i hele skrotten før de våte klærne var byttet til (nesten) tørre klær ute i silregnet. Geir måtte vi vekke når vi kom, han hadde duppet av etter en betydelig raskere og 7 kilometer kortere tur langs veiene. Det fine var at vi kom fort inn i en oppvarmet bil.
Etter drøyt 7,5 timer på "bare" 45,3 kilometer føler man seg litt snytt. Innsatsen fortjener mer enn 45 kilometer i skryteprotokollen - så jeg tenker vi fokuserer på tiden. Jeg er imponert av IM som var ute på sin tidsmessig lengste løpetur noensinne - tidligere er to 6-timersløp rekorden hennes.
Kneet mitt var blodig - og hadde åpenbart fått seg en verre trøkk enn jeg først trodde. Nå to dager etterpå er kneet/benet ubrukelig til alt annet enn å holde seg i ro - det er kraftig hovent - og stivere enn stivt. Det er ikke helt bra, men desto mer fornøyd er jeg med at jeg ikke hadde en eneste krampestopp på turen... antagelig som en kombinasjon av sakte fart og lite svetting.
Hovemt kne++ to dager etter...
Etter hjemkomst oppsummerte jeg de to turene jeg har vært i VUC-løypa - slik at løpsleder Tomas kan vurdere den endelige løypa. Forslaget mitt vil være å følge andre skogsbilveier de siste 6 km til vending - midt mellom de to løypene jeg har løpt hittil. Det blir mer kupering, men totalt sett litt mer overkommelig dersom forholdene bli våte også 3.november. En annen ting er starttiden 07:00... som vil gi 1 time mørkeløping fra start, men betydelig mer på slutten for de aller fleste. Makstiden er 18 timer.... de som trenger så lang tid vil løpe i praksis hele tilbaketuren i mørke. Sjøl regner jeg med å trenge 13-14 timer (og det blir kanskje ingen som trenger mer tid?) - det vil også gi 4-5 timer i mørket på tilbaketuren, så drømmen hadde vært 1-2 timer tidligere start (det er jo natta uansett).
Korrigering 23.okt.: Starten er satt til 06:00, jeg husket feil. 06:00 kan bety 2 timer med lykt ut - og det samme inn for meg... det er helt OK!
Spørsmålet er om kneet blir bra nok i tide...?
Når er man for gammel?
.jpg)
