Hundejogging for amatører

Lilo ved Svarstadtjernet

 

Jeg har ikke hund - men låner juniors noen ganger. Junior jogger ikke - men har altså hund. Summen av det blir en jogger og en hund med liten erfaring fra samarbeid på løpeturer.

Lilo er ei kjekk jente - født nyttårsaften for snart 8 år siden, og klok nok til å løpe rett til utgangsdøra når bestefar kommer på besøk. I ettermiddag var ett av disse litt for sjeldne besøkene - i alle fall etter den firbente's smak. Stedet er Auli og terrenget i Tandbergfjellet ligger noen løpeskritt unna, det vil si for Lilo; noen løpeskritt + tissing + noen løpeskritt + bærsjing + noen løpeskritt og endelig i skauen på de flotteste skogsstier vi kan ønske oss.

Lilo i høstkamuflasje

 

Samarbeidet før vi kommer til skauen består i at jeg må plukke opp møkka i hundepose. Deretter går det greiere - så lenge jeg korter inn båndet til maks 2-3 meter. Lilo løper ikke konsekvent foran eller bak meg, på høyre eller venstre side, eller mellom de samme buskene. Her må det lokkes og ropes og rykkes i båndet for at ekvipasjen skal få en noenlunde ensartet veg mellom trærne på den fortsatt fine stien. Det er sikkert ikke slik for hundeiere og hunder med mer faste rutiner for joggeturer i skauen, eller?

Disse turene blir mest rolig jogg, Lilo har ikke for mye hastverk - og vil jeg ha opp farten løper jeg bare forbi, da svarer hun umiddelbart og hiver seg foran meg - noen ganger for å bråstoppe med det samme, andre ganger en periode med varig fartsøkning. Jo lengre tur, jo bedre samstemte blir vi - men det gjelder ikke på en kort 45 minutters tur som i dag.

Stramt bånd, sta bikkje... bare å vente!

Ooops, stramt bånd. Lilo har fått ferten av noe som skal besnuses grundig i både ett og to minutter. Noen ganger kommer vi til et slikt punkt der det ikke nytter å røske eller rive i båndet  - da er det bare å være tålmodig, legge inn en egen tissepause eller ta et bilde eller to - til den firbente er klar for å fortsette turen. Dette er sikkert også helt normalt, men mine tobente løpevenner oppfører seg ikke slik, og det er jo de jeg er mest vant med.

Takk for en fin tur i dag, Lilo. Jeg synes det er morsomt å løpe med deg, og det er ikke så farlig om det hele fortoner seg litt kaotisk - vi kan godt være løpe-sammen-amatører i fortsettelsen også vi.