torsdag 17. oktober 2013

Hundejogging for amatører

Lilo ved Svarstadtjernet
 
Jeg har ikke hund - men låner juniors noen ganger. Junior jogger ikke - men har altså hund. Summen av det blir en jogger og en hund med liten erfaring fra samarbeid på løpeturer.

Lilo er ei kjekk jente - født nyttårsaften for snart 8 år siden, og klok nok til å løpe rett til utgangsdøra når bestefar kommer på besøk. I ettermiddag var ett av disse litt for sjeldne besøkene - i alle fall etter den firbente's smak. Stedet er Auli og terrenget i Tandbergfjellet ligger noen løpeskritt unna, det vil si for Lilo; noen løpeskritt + tissing + noen løpeskritt + bærsjing + noen løpeskritt og endelig i skauen på de flotteste skogsstier vi kan ønske oss.

Lilo i høstkamuflasje
 
Samarbeidet før vi kommer til skauen består i at jeg må plukke opp møkka i hundepose. Deretter går det greiere - så lenge jeg korter inn båndet til maks 2-3 meter. Lilo løper ikke konsekvent foran eller bak meg, på høyre eller venstre side, eller mellom de samme buskene. Her må det lokkes og ropes og rykkes i båndet for at ekvipasjen skal få en noenlunde ensartet veg mellom trærne på den fortsatt fine stien. Det er sikkert ikke slik for hundeiere og hunder med mer faste rutiner for joggeturer i skauen, eller?

Disse turene blir mest rolig jogg, Lilo har ikke for mye hastverk - og vil jeg ha opp farten løper jeg bare forbi, da svarer hun umiddelbart og hiver seg foran meg - noen ganger for å bråstoppe med det samme, andre ganger en periode med varig fartsøkning. Jo lengre tur, jo bedre samstemte blir vi - men det gjelder ikke på en kort 45 minutters tur som i dag.

Stramt bånd, sta bikkje... bare å vente!

Ooops, stramt bånd. Lilo har fått ferten av noe som skal besnuses grundig i både ett og to minutter. Noen ganger kommer vi til et slikt punkt der det ikke nytter å røske eller rive i båndet  - da er det bare å være tålmodig, legge inn en egen tissepause eller ta et bilde eller to - til den firbente er klar for å fortsette turen. Dette er sikkert også helt normalt, men mine tobente løpevenner oppfører seg ikke slik, og det er jo de jeg er mest vant med.

Takk for en fin tur i dag, Lilo. Jeg synes det er morsomt å løpe med deg, og det er ikke så farlig om det hele fortoner seg litt kaotisk - vi kan godt være løpe-sammen-amatører i fortsettelsen også vi.

4 kommentarer:

Kristine Os sa...

En morsom beskrivelse det der:) Er svært glad at dine tobente løpevenner har noe bedre manerer ( spessielt i forhold til hundeposene(c:)

Gammel'n sa...

hehe.... menneskeposer er det greit å slippe. Mine løpervenner er nok litt mer forutsigbare enn den "lånte" bikkja.

Om to dager skal jeg løpe Romeriksåsen på langs med 4 andre... luksus å trene med andre enten det er to- eller firbente.

Anne-Brit sa...

Alle som løper med hund kan nok kjenne seg igjen her! Men jeg skal love at det blir bedre med litt øvelse. Vi har en litt vel aktiv hund og har problemet med at han vil løpe mye fortere enn oss. Ikke lett det heller, du skal holde tunga rett i munn(for ikke å si beina) skal du slippe å ramle!

Gammel'n sa...

Jaha Anne-Brit, en litt for rask hund er en annen og kanskje vanligere utfordring. Jeg var vel egentlig snill mot "Lilo" som har uforbederlig dobbeltidig ADHD - og var den hunden (Jack Russel) i juniors tidligere "minikennel" som aldri egnet seg til utstilling og videre avl.