Godt at jeg er tjukk i hue...

CAPSEN ETT MINUTT ETTER UHELLET OG ETTER HJEMKOMST

Dagens langtur i Fenstadterrenget, i "Olavrunden" over bl.a. høyeste toppen i bygda, kunne vært en smertefri tur. Men... så var det den jævla buska da; Pang, rett i pappen!

DEN DUMME BUSKA

Nå var det ikke buska som traff meg, men gubben med capsskyggen godt ned over øya som ikke så et vindfall over stien i sånn ca 170 centimeters høyde over bakken. Selv bikkja, Lilo altså, forsto at noe var galt der jeg sprella på bakken med hundebåndet flere meter unna. Hun ventet til jeg fikk krabbet meg bort og fanget båndet - også mens jeg satt der og lurte på om jeg hadde vært tjukk nok i hodet til å tåle den smellen.

En hvit caps som umiddelbart fikk et rødlig skjør var ikke en alt for god tilbakemelding, og lett joggende videre dundret det litt i skallen en stund - men det gikk tilsynelatende greit. Hjemme på badet så jeg at det var et dypere sår enn jeg først hadde trodd, men jeg lever fortsatt.

For tredje løpetur på rad hadde jeg overhodet ikke smerter i bekkenregionen, og nå snakker vi om en tur på godt over 2 timer. Jeg er nesten litt forvirret over hvor stor forbedringen har vært på kort tid... og neste uke må jeg nok prøve forsiktig med enten større fart eller løping hver dag.

LILO PÅ FENSTADS HØYESTE TOPP, VARDEHØGDA 410 MOH

Dagens tur i "Olavrunden" gikk i herlig sommervær med mangeogtyve grader og strålende sol - og  juniors hund "Lilo" løp sin hittil lengste tur med gammeln. Det går en del saktere med bikkja som selskap, det er mye som skal luktes på, hun har en komfortfart som er litt lavere enn det jeg har i øyeblikket - og hun vil absolutt ikke ligge bak meg i løypa. På smale stier betyr det at jeg pent må holde meg bak og bare stresse henne med "nesten" å løpe forbi. Jeg la meg foran et par ganger, men fikk dårlig samvittighet da hæla smalt oppunder haka på dyret til stadighet - hun skulle jo forbi, og den vesle bikkja løper ikke veldig frivillig ut i høy og tett lyng.

TØRST LILO TØMMER HALVE ELLINGSJØEN

Det gikk raskere på slutten - da Lilo ikke gadd snuse like mye. Vi løp 8 minutter saktere til Vardehøgda i dag enn på turen jeg hadde alene for to uker siden, men på andre halvdel gikk det like raskt. Den store forskjellen var at jeg da fikk ganske vondt på slutten og etterpå. Nå er alt bare fryd og gammen, bare ørlite irritasjon i venstre lyske (strekken fra Vasaloppet).

SER 'U BIKKJA?