Ferie, varme, turisme og litt trening

I fjor debuterte Else og jeg som sydenturister, og jomfruturen gikk til Lanzarote. At det drøyde så mange år skyldes vel at vi begge fikk reist fra oss mye i yngre dager; jeg som sjømann og Else som reisebyråkonsulent. Denne gangen falt valget på Tenerifé, eller mer spesifikt Costa Adeje (Fañjabe) ved Playa de las Americas på øyas sørspiss.

Isabel Family var et leilighetskompleks med 384 leiligheter. Et absolutt godkjent sted å feriere.

Luringen… han har nok valgt ut et sted som fint kan kombineres med løpetrening – tenker nok mange. I så fall har jeg dumma meg ut 2 ganger. Akkurat som på Lanzarote består tilbudet stort sett av løping på steinlagte fortau og strandpromenader. Og sant nok – jeg trodde jeg skulle finne bedre løpemuligheter med utgangspunkt fra leilighetskomplekset Isabel Family. Jeg kunne tatt leiebilen og reist til et mer egnet sed, men det er grenser for hvor mye man er ”bortevekk” når man er bare to sammen på tur og bare en av de to løper. Siste kvelden på Tenerifé fikk jeg tips via Facebook fra ”lokalkjente” Ole om hvor jeg kunne løpe en park… tipset kom dessverre for sent.

Med en kranglete høyre hæl var det helt uaktuelt (og alt for smertefullt) å løpe hver dag på fliser og asfalt (og litt strand)… så det ble med 4 ynkelige treningsturer i løpet av uka på tenerifé – så vidt over 5 timer totalt. Jeg fikk forresten somlet meg til å bestille time hos Naprapat for å starte behandling av hælen dagen etter hjemkomst. Behandling – kombinert med mest skigåing de neste månedene – skal forhåpentligvis gjøre meg klar for en ny ultraløpssesong.

Vanlig løpsunderlag, nix demping!!

Tenerifé-uka ble dermed mest solslikking, bading og turisme – og usportslig mat og drikke i alt for store mengder. Temperaturforskjellen hjemmefra var 35-40 grader (vi hadde fra 24+ til 28+), noe som bare var deilig selv på løpeturene. Har ikke noe problem med løping i varm og fuktig luft. Men…; når underlaget er ulike typer belegningsstein er det ikke lett å føle seg lett og ledig for en gammel mann. Alle som har løpt på asfalt – og plutselig kommer til en undergang med betongunderlag vet hvor dødt det er…. absolutt ingen demping. Slik var det 80% av løpinga på Tenerifé.

Et av høydepunktene var en biltur (leiebil) til Mascadalen – som innebar 21 kilometer på veier som får de mest spektakulære vestlandsveiene til å blekne. ”Det er det absolutt jæ……. Jeg har vært med på” påsto madammen, enda hun knapt nok så ut av vinduet på hele turen. Etter 4-5 kilometer var også jeg villig til å gjøre vendereis… jeg hadde sug i magen hele tiden – og det skyldes definitivt ikke farten som var nede i 15-20 km/t. Men…ingen av oss orket tanken på reprise på den heftige veien vi hadde lagt bak oss. Dermed ble det 16 nye kilometer fram i stedet for 5 tilbake. En helt fantastisk tur i et utrolig heftig fjellandskap.

Fra Masca i solnedgang.

En annen dag kjørte vi motorveien opp til hovedstaden Santa Cruz og fulgte fjellveiene over Teidemassivet tilbake. På det høyeste var vi 2.375 meter over havet, og det ble veldig mange fotostopp. Over en strekning på 2 mil lå vi på en smal fjellrygg 1.800-2.000 meter over havet med sugende utsikt både til høyre og venstre. Det var en del syklister som trente på de fine veiene over fjellet. Sjøl fikk jeg voldsomt lyst til å løpe fjellveien fra La Laguna (utenfor Santa Cruz) og over til Playa de los Americas – inklusive en avstikker opp på selve Teide (3.718 moh) – en eventyrtur på ca 70 kilometer. Det MÅ bli et prosjekt ved et event. senere besøk på øya.

Turen over Teidemassivet var fint til fotosafari...

Nå er altså batteriene ladet slik at vi orker med både julefeiring og juleferie. For min egen del har jeg en stor utfordring treningsmessig når jeg kommer hjem – etter at formen har blitt tiltagende dårligere siden i sommer og klærne har krympet i samme takt. Situasjonen bedret seg IKKE på tenerifé. Får jeg ikke løpt så mye jeg ønsker får jeg heller gå mye på ski og trene styrke, og skjerpe meg litt i matveien før hele garderoben må fornyes!

Siste kvelden på Tenerifé spiste vi feriens dyreste måltid på den italienske moterestauranten ”Rosso del mare” i strandkanten ved Costa Adeje før vi fikk med oss Flamencodans på hotellets scene før sengetid. Morgenen etter var det tidligløping på stranda i progressiv fart, ukas beste treningsøkt.

Fotspor i sanda. Gjett hvem som løp 4 minutters drag fram og tilbake her rundt soloppgang...