NUC - med god margin!

Klarte jeg målsetting jeg hadde foran Nordmarka Ultra Challenge?
Jadda, med god margin!!

Offisielt var målsettinga målgang før makstiden gikk ut kl 20:00, altså 11 timer. Uoffisielt var målsettinga 10 timer... det ble 9:32:30.

Underveis fulgte jeg lite med på kilometer eller løpende tid, det jeg derimot fortløpende sjekket på GPS-klokka var snittfart pr km - og slik sett så jeg at marginen var solid hele tiden, selv om krampestoppene ble hyppige etter hvert. Jeg hadde "selvsagt" klargjort et skjema å følge med på, men det og kartet så jeg nesten ikke på siden jeg likevel hadde bra kontroll med unntak av en sti jeg mistet tidlig i løpet.

Støøøøøl
Minimalt med trening de siste tre ukene slo vel ikke spesielt negativt ut. Overskuddet var bra... men stølheten dagene etterpå tyder på at grunnlaget var i dårligste laget (understatement). Så støl og vaggende gange som jeg nå har hatt i to dager har jeg ikke hatt siden maratondebuten i London 1985 (2:52).

Kramper + eldste løper = KrampeGammeln
Det var bare deilig å kjenne at jeg hadde fått brukt litt krefter, men det var også veldig irriterende at krampeproblemene nok en gang kostet meg en mye bedre plassering. Ca 30 minutter krampestopp, halvparten ned fra Kobberhaugen der jeg sto i over 15 minutter kommer i tillegg til at jeg måtte redusere farten for å holde krampene unna. Men, jeg slo de andre 50 år+ og er 14 år eldre enn eldste herreløper foran meg på resultatlista. Da kan jeg ikke bare syte og klage...

Bratt opp fra start

 

Konkurransen

Fra lyden av et kompressorhorn gikk starten på årets NUC klokka 9 lørdag morgen. Overraskende sent på morgenen, siden det var lyst fra 07 og makstiden var 11 timer,  dvs siste målgang en time etter mørkets frambrudd. Nåja, jeg hadde uansett et realistisk håp om å komme i mål før det ble mørkt.

 

Starten var den verst tenkelige for en slow starter som meg - rett inn i en lang bratt motbakke. Puhhh, jeg gispet etter luft før jeg hadde tatt 50 skritt, men da det flatet ut litt etter 500 meter hadde jeg fortsatt 4 av 35 løpere bak meg. Overraskende nok havnet jeg i et ganske tett felt med løpere... og spesielt i de letteste partiene hadde jeg bra rytme og litt bedre fart enn de rundt meg.

 

På vei inn til Åssjøsætra med Cathrine, Kristian og Marianne bak meg...

 

Post 1 på Åssjøsætra (2,6 km) ble passert 6 minutter foran maxtidskjemaet mitt.. men ikke lenge etter kom "dagens bom". På vei til Kollern havnet jeg sammen med mange andre på feil sti, uten  merking - og plutselig sto vi i ei stor myr. Mot oss kom enda noen løpere - og de fleste var mer enn middels forvirret. Jeg fant ut at det greieste var å bevege oss rett vestover, så ville vi treffe stien før eller senere, og sjekket av med tidligere elite-o-løper Lars som var med oss.

 

Med Gammeln som anfører var vi 10-12 stykker i kø i ville terrenget, før vi - som ventet - traff blåstien etter 12-15 minutter. Tidstapet var minimalt. Det var verre med noen andre som bommet kraftig ned fra Kollern (post 2 etter 5,0 km).... plutselig kommer 5-6 løpere bakfra og passerer meg ned mot Kalvedalen, på et tidspunkt jeg hadde fått noe avstand til "gruppa mi". Nede på løypas eneste lange grusparti (2 km) var det en som ropte at jeg lå på 16.plass totalt, det betyr at jeg litt før hadde vært i Topp 10.

 

Her er KrampeGammeln rett før post 3 ved Tverrsjøstallen, 33 min foran 11-timersskjemaet.

 

Posten ved Tverrsjøstallen

 

Jeg fulgte planen med å være veldig forsiktig i alle motbakker for å holde krampene på avstand så lenge som mulig. Dermed ble jeg passert av 4 andre opp mot Pershusfjellet etter 13 km - det var løperne som senere var ca 15 minutter før meg i mål. Sølvi så jeg derimot hele tiden. Hun tapte litt i de lette partiene, men kom hele tiden tilbake i motbakkene. Nå hadde jeg også pakket jakka ned i sekken. Det var +2 ved start, nå var det kanskje 8-9 grader og glimrende løpsvær.

 

Jeg tok meg tid til å ta noen bilder underveis, her fra Pershusfjellet

 

Til Nordmarka å være var stiene tørre og fine, men selvsagt en del myr og gjørme - og rikelig med røtter og stein. Det er gjennomgående veldig teknisk løping i 51 av 54 km på NUC, så kilometertidene var forferdelige. Noen av de beste stiene fulgte etter Pershusfjellet, forbi posten ved Spålen og videre mot Katnosdammen (24,5 km).

 

Kroppen fungerte veldig bra, jeg merket at jeg gradvis ble noe sliten - men ble oppmuntret av at farten var bedre enn forventet - og også med ikke å være helt sist i feltet. Sølvi var vekselvis foran og bak, mest bak meg - og mange ganger trodde jeg hun hadde sluppet. Rett før Katnosa hadde jeg den første korte stoppen da jeg fikk krampekjenning i høyre lår, og plutselig var Sølvi der igjen...

 

Sølvi var mer eller mindre sammen med meg fra start til Damtangen etter 39 km. I mål var hun 26 minutter etter, og det var første gang i år jeg slår henne på ultraløp.

 

Det er klart jeg fikk tid til å nyte den flotte naturen, og området ved Katnosa er av de flotteste i tillegg til noen av toppene - spesielt Pershusfjellet, Kjerkeberget og Kikuttoppen. Etter 25 kilometers løping, der stien går oppover mot Kjerkeberget - Oslos høyeste punkt - fikk jeg første skikkelige krampestopp. Sølvi passerte og jeg ønsket god tur videre, jeg regnet ikke med å se mer til henne. Men... både denne stoppen og de 10-12 neste (!!) ble ganske korte - slik at jeg lett løp henne inn igjen og hun var glad for å ligge bak "kjentmannen".

 

Opp og ned til Kjerkeberget er det samme stien fra et stikryss ovenfor Sandungen gård. Da ble den tunge løpesekken lagt igjen i stikrysset, og antallet sekker som lå der fra før var oppmuntrende stort. Det var vel bare de 7-8 første løperne jeg ikke møtte på disse ca 25 minuttene - så konkurransemessig var dette langt bedre enn forventet. 

 

Denne gjengen møtte jeg på vei opp til Kjerkeberget. Marianne, Leif, Kristian og Cathrine. Leif slo meg med 26 minutter, de andre var 15 min før meg i mål.

 

Videre mot Sandungen, over Kikuttoppen og fram til post 10 ved Damtangen (39 km) var det fortsatt bare Sølvi jeg hadde kontakt med. Jeg var bekymret over de mange krampestoppene, men brukte Sølvi som målestokk på at snittfarten likevel var OK. I perioder kjente meg meg nesten litt sterk, men våget ikke ta i for mye - krampene lurte i legger og lår hele tiden. Hver gang jeg sto krokete og kjempet med krampene kom Sølvi og tok meg igjen... men etter Damtangen ble hun etter for godt.

 

Nå kom jeg til bakkene jeg hadde gruet meg for... opp mot Appelsinhaugen og ikke minst den tøffe stigningen opp til Kobberhaugen. Det var godt å kjenne at jeg var betydelig mindre sliten nå enn på en 5-mils treningstur i nesten samme trase i fjor sommer. Jeg gikk i sakte gåsegang oppover for om mulig å lure krampene, men i de bratteste motbakkene ble det så mye stopp at o-løper Lars tok meg igjen. Så - endelig var jeg på toppen av Kobberhaugen, det var ei mil igjen til mål i relativt overkommelig terreng. Jeg tok ryggen til Lars, men det varte ikke lenge.

 

Lars etter målgang... han var mindre enn 5 minutter foran meg i mål.

 

Auuu... krampe i begge leggene samtidig.. og mens jeg febrilsk prøvde å holde meg oppreist kom krampene i begge lårene også. Ingen så meg - men det ville ha sett megakomisk ut, ikke minst før jeg fikk presset ned hælene og løst opp knutene i leggene. Denne krampestoppen ble på minst 15 minutter... jeg ville gjerne gjøre en grundig tøye- og massasjejobb for kanskje å få en jevnere framdrift på slutten. Også tidligere i løpet var det i nedoverbakkene etter de hardeste stigningene jeg fikk mest problem med krampene.

 

Lars forsvant (men var bare 3:37 før meg i mål), og etter det som føltes som en evighet kom jeg i gang igjen. Jeg måtte ned i gåsegang spesielt i utforbakkene, og våget heller ikke jogge i motbakkene. Best gikk det altså på de flateste partiene. Underveis hadde jeg spist og drukket bra, så alt annet enn krampene fungerte fint. Humøret var også bra, jeg hadde jo kjempemargin til makstiden. På Bjørnholt fylte jeg en halvliter vann i en tom flaske, alt annet hadde jeg med meg i sekken fra start - 7 kg på startstreken!

 

"Alene i verden" (det var veldig langt mellom møtende turgåere denne lørdagen)  fikk jeg lusket meg ned til stikrysset ovenfor Bjørnsjøhelvete - og var mer enn lykkelig for at posten i år var i stikrysset og ikke på andre siden av den djevelske hengebroa. På Kamphaug etter akkurat 50 km så jeg at jeg likevel ikke ville klare 9:30, som jeg en stund hadde fantasert om... det lå vel mer an til 9:45, trodde jeg.

 

Hengebroa vi slapp å krysse (50-60 meter over elva), fra en testtur med Thomas i fjor sommer.

 

Det gikk sakte, men uten nye krampestopp var framdriften helt OK på slutten - og etter 9:32:30 kunne jeg stemple inn etter årets Nordmarka Ultra Challenge. Bena var stive - men jeg var overhodet ikke sluttkjørt - det var en herlig følelse.... de fordømte krampene var jo ingen overraskelse akkurat. Overrasket registrerte jeg at 6 løpere var innenfor 20 minutter foran meg, og at bare 9 av 35 løpere var under 8:20 - en tid som burde vært oppnåelig for meg uten krampene.

 

Tidligere elite-o-løper Ivar Haugen vant klart...

 

Marthe Pedersen imponerte da hun vant kvinneklassen , kun slått av Ivar

 

Dagens uheldigste, Kristine og Anine, som løp litt feil og ikke stemplet på post 5 ved Spålen. Dermed disk på de tøffe jentene.

 

Reportasjen jeg la ut på kondis.no: http://www.kondis.no/pedersen-og-haugen-vant-nuc-54km.5309266-127695.html

 

Løpsleders beretning: http://jannicke-athletics.blogspot.no/2013/09/nordmarka-ultra-challenge-2013.html

 

Resultatene:

Ivar Haugen	33	6:31:20
Marte Pedersen	27	7:27:37
Espen Kristiansen	24	7:27:40
Stian Kristiansen	28	7:27:42
Henrik Kvisgaard	42	7:43:35
Jørgen Ruud	32	8:06:59
Allan Bowe	31	8:07:11
Mona Kjeldsberg	46	8:10:28
Ola Mjølhus	33	8:16:51
Felix Haug	21	8:22:31
Ragnar Øien	32	8:22:53
Michael Just Hansen	41	8:27:08
Knut Ivar Paalsrud	49	8:29:49
Ninette Banoun	48	8:29:55
Melissa Laanela	31	8:38:19
Tommy Støa	40	8:46:43
Leif Abrahamsen	44	9:06:29
Miriam Gulbrandsen	43	9:10:20
Ingvill Fauske	34	9:14:25
Marianne Følling	51	9:17:51
Cathrine L Holme	43	9:17:55
Kristian Hellerud		9:18:24
Lars Baklid	46	9:28:53
Olav Engen	63	9:32:30
Anne Sverdrup Thygeson	47	9:41:35
Harald Sverdrup-Thygeson	58	9:41:37
Christian Evensen	30	9:50:38
Sølvi Hjemeland Stensli	48	9:58:33
Sven Gjermund Arnesen	51	10:23:09
Ole K Brattli	40	10:56:58
Ragnhild Audestad	47	11:06:46
Ottar Røed	54	11:06:46
Anine M Elieson	22	disk
Kristine Borthen	22	disk
Trond Idland	33	brutt

 

KrampeGammeln vil bli Gammeln

Jeg levde opp til Bloggnavnet med glans nok en gang. Nå har jeg derimot planer om seriøst å prøve å finne ut mer om hvorfor jeg får krampene - og hva som skal til for å redusere problemene. Jo eldre jeg blir, jo dårligere forutsetninger har jeg for å henge med i løypene; da er det greit å luke vekk det jeg taper mest på, altså krampeproblemene. Hvis jeg også blir helt kvitt "symfysitten" og kan trene hyppigere og hardere - kan jeg enda få noen gode ultraløperår.

 

Neste ultraløp

Første ultraløp blir antagelig Hoka Highland Fling (50 miles) i Skottland i april,  på klubbturen vår der foreløpig 28 er påmeldt. Jeg har god tid til å preparere meg.... eller? På vegen dit løper jeg i alle fall Jessheim Vintermaraton og Thy Trail Marathon, og forhåpentligvis de fleste løpene i Vinterkarusellen på Romerike.