Langt fra "Telemarks Tøffaste"

Han som sitter foran der var ikke en av de Tøffaste....

7.september stilte jeg opp i "Telemarks Tøffaste" - et av årets sportslige høydepunkter, 81 km i tøft terreng. Jeg var så definitivt ikke den tøffaste, ei heller en av de tøffaste!

Jeg fullførte maratondelen, men kom aldri i gang på de siste 39 km på grunn av krampeproblemer. Nok en gang forsvarte jeg bloggnavnet mitt med den største selvfølgelighet. Skuffende sportslig, men det var en flott tur til Treungen med 24 andre fra klubben.

Skuffelsen er ikke årsaken til at det har gått 19 dager fra løpet og til jeg får skrevet noe her på bloggen. Det har vært travlere enn travelt disse ukene - og ikke mulig å prioritere blogginga. Når det først ble slik er det desto lettere å velge kortversjonen av løpsbeskrivelsen:

Starten har gått, jeg var sistemann ut. Etter 42 km hadde jeg 29 løpere bak meg tross alle krampeproblemene...

Fornuftig åpning, laaaangt bak i feltet med 109 løpere på enten maraton- eller ultradistasen. Ble litt for ivrig etter første toppen (Nokkebu 8 km) og brant nok for mye krefter til neste topp (Hågfjell 12 km) - og i iveren over å ta igjen mange løpere forsatte jeg i litt for rask fart videre i lett terreng mot Røydodden etter 20 km. Allerede da kom krampa på besøk!!

Det var vakkert ved Røyrodden, men det var ikke årsaken til at jeg ble der 5 minutter for lenge.

Etter Nokkebu var det mye myr og lyng og veldig lite sti.... et underlag jeg trives på, men det koster masse krefter. Motbakkene og masse høye kneløft ellers ble for mye for låra. Jeg ble ikke spesielt sliten, men krampene på innsiden av lårene var helt umulig å løpe med.

Flere av de jeg hadde passert kom tilbake og løp forbi KrampeGammeln ved Røyrodden, jeg tøyde kramper - og kom meg forbi igjen... og hadde bra framdrift til jeg var nesten på Hjasus etter 29 km. Da var det mer myr og mer "klatring" i ville terrenget igjen, og nå ble krampestoppene mange og lange de neste 7-8 kilometerne. De som hadde glede av det var de som nok en gang passerte meg - og alt i alt snakker vi om kanskje en time stopp til sammen.

Mye svaberg, men også høye kneløft over Hasus...

Myrlendt og tungt...

5-6 kilometer før runding 42 km hadde jeg en slags kontroll på lårkrampene igjen. Vanligvis slipper jeg unna etter noen runder med tøying, men slik hadde det ikke vært denne dagen. Løpinga gikk greit i utforbakkene og i det lette partiet inn til 42 km - og nok en gang ble flere av konkurrentene passert.

Jeg var 100% innstilt på å løpe de siste 39 km, men slik ble det ikke! Når jeg satte meg ned for å spise og bytte sko kom krampene tilbake med fornyet styrke, nå også i legger, tær og fingre (!!) - og etter 70 minutters forsøk på å komme til hektene måtte jeg glemme videre løping - og godtok at jeg "bare" hadde fullført maraton. Krampeproblematikken får jeg komme tilbake til senere...

Det var enormt skuffende, formen var bedre enn tidligere i år og bekkenplagene var fraværende. Heldigvis var vi en stor fin gjeng på tur, så det ble en fin helg likevel. Jeg fikk også bedre tid til å forberede reportasjen til kondis.no.

Stemningen var bra i målområdet utover kvelden og natta (og i pensjonatet vi leide).

 Noen flere bilder fra Telemarks Tøffaste:

Bygdefolket på plass i bakken etter ca 3 km...

Fantastisk svabergterreng, her ved Hågfjellet

Den dansande mannen var på plass for å illustrere løpets helleristningslogo


Bilde fra Røyrodden rett etter første krampestopp... jeg tørker svette i det jeg jogger forbi, men det ser ut til at jeg støtter meg mot furua.

Lia, hjemstedet til løpsleder Helge, min gode venn som også løp selv. Datteren hans tar bilde av meg.

...og slik ble bildet...



Morosam-mannen Helge hadde hengt opp mange plakater da han merket løypa uka før konkurransen. Denne hang langs Øyvasstjønna der jeg hadde et krampefritt øyeblikk og løp ganske bra.

Det var stille ved kroa i Tveitsund, men stemningen steg da jeg fisket fram fotoapparatet.

Kim med velfortjent medalje.. han måtte finne seg i at KrampeGammel'n passerte han x antall ganger underveis - og var foran til maratonrunding.Men, Kim fortsatte til neste topp før også han måtte gi seg med "godkjent maraton" men ikke noe ultraløp denne gangen.  Han, IM og Mari var hyggelig selskap i bilen.

IM halvveis på sin maraton...

De tre beste gutta i klubben på 81 km, Per-Einar, Sndre og Amund

Hilde og Marianne ble 2 og 3 i kvinneklassen på 81 km, mens Mari i midten vant maraton overlegent.