torsdag 23. august 2012

Jaggu var det tungt de siste 5 timene

TEST AV LØYPA TIL NORDMARKA ULTRA CHALLENGE,
SISTE 46 KILOMETER + 6


MOTIV FRA KATNOSDAMMEN

Midt i en hektisk periode fikk jeg satt av hele søndag sist helg til testløping av NUC-traseen, den delen som er lagt om etter min forrige prøveløping: 9 timer i Nordmarka alene på blåstier

9-timersturen 14.juli var et vått, langt og kronglete eventyr, som nok også var medvirkende årsak til at løypa uka etter ble totalt lagt om fra Roensæter til mål. Derfor altså en ny testløping sist søndag.

Hvor testløpe? Nordmarka Ultra Challenge er 84 kilometer langt, stort sett bare på blåstier, som i Nordmarka betyr både mye kupering og ikke minst mye svært dårlig løpbarhet. Deler av løpet vil skje i nattemørket, og det er en maksimaltid på å fullføre. Jeg er overhodet ikke tilbake i en form som gir grunn til å stille opp i et slikt løp, men det KAN gå - hvis jeg unngår å løpe feil og ellers har alle gode ånder på laget. Så altså; det viktigste med gjennomløpinga er å redusere risken for feilløping 29.september, jeg har bare ikke tid til det hvis jeg skal komme i mål før kl 23:00.

THOMAS I KALVEDALEN EN KILOMETER NEDENFOR STARTPUNKTET VED ROENSÆTRA

THOMAS
Sammen med meg denne gangen var nyeste medlem i Romerike Ultraløperklubb, Thomas Pinås fra Holmestrand. Jeg var litt betenkt på å ha med andre, det går jo veldig sakte med meg for tiden - og det viste seg å være en begrunnet bekymring; det ble veldig mye gåing og krampestopp andre halvdel av søndagens tur. Men det var en usedvanlig hyggelig dag sammen med Tomas likevel.

Vi organiserte oss slik at han parkerte ved målet utenfor porten til Skar Leir i Maridalen. Derfra kjørte vi i min bil til Jevnakerkanten og Rosensæter, jogget oss gjennom marka på en tur som ble 53 kilometer og deretter kjørte hans bil tilbake til Roensæeter så jeg fikk hentet min bil. Så var det hjem til Holmestrand og Fenstad - og hele søndagen hadde gått med!

NUC SKJEMA
Etter turen og sjekk av GPS-trackinga er dermed NUC-skjemaet mitt til konkurransen i september korrigert. Jeg har målt 84,3 kilometer og 2.537 høydemeter. Det mest ekstreme er likevel stienes gjennomsnittlige beskaffenhet... her snakker vi om "litt over halv fart"!

Jeg gjetter en vinnertid på 11 timer, så skjemaet jeg har satt opp er ikke akkurat imponerende. Men jeg har bare ett eneste mål: Å fullføre innen makstiden. I beste fall kan jeg komme på 15-tallet, men det er ikke så viktig - og jeg vil ikke engang prøve på det hvis det reduserer sjansen for å orke helt til mål. En halvtime med tøying av kramper må jeg også ha tid til... og kanskje en halvtime tillegg for ikke å løpe over broa ved Bjørnsjøhelvete. Men altså: 18 timer er tross alt en veldig romslig makstid.
 
10-TIMERSTUREN I BILDER OG TEKST
Det var veldig inspirerende å få følge med Thomas på dagens tur, og vi hadde masse erfaringer å utveksle på bilturen til "baksiden av marka". Litt før klokka 10 gikk vi opp bakken fra Kalvedalen til Roensæter der vi skulle starte dagens tur. En erfaren ultraløper med svært begrenset treningsgrunnlag, og en nyfrelst maratonløper som gjerne vil bli ultraløper - og som nå skulle ut på sin lengste tur noensinne.
 
KRAMPEGAMMELN KLAR TIL START VED VAKRE ROENSÆTRA - PÅ EN AV ÅRETS VARMESTE DAGER.
 
Sjøl hadde jeg 4,5 liter drikke, mat og ekstra klær i sekken, totalt nesten 7 kilo. Nathansekken jeg bruker er svært praktisk til slike turer - med drikkepose, lett tilgjengelige tilleggsflasker, sidelommer til gel og bars og annet smårask, smålommer på remmene til mobil og fotoapparat og god plass til ekstra klær og ei stor matpakke som denne dagen var på 8 brødskiver med fleskepølse.
 
Jeg hadde satt opp et skjema med brutto 11 min/km på de 44 kilometerne. Det gikk en del fortere i starten, men partiet fra Roensætra til Katnosa er da også et av de best løpbare på hele NUC-traseen. Fram til Elgstøa fulgte vi løypa fra forrige turen min, men fra Rankedalen var det helt nye og stort sett ukjente stier for meg. Jeg merket fort at Tomas løp lett i terreng, han var altså ingen typisk asfaltløper.
 
THOMAS VED ELGSTØA
 
STIKRYSSET VED RANKEDALEN, DER VI NÅ SKAL I RETNING KATNOSA

Praten gikk lett, og det er greit å følge merkinga til Elgstøa. Det er en litt lei 90-graderssving til høyre ved Vangshaugen, ellers enkelt. Akkurat ved Elgstøa er det ikke lett å se hvor stien går. Den er gjengrodd av meterhøyt gress, men det er bare å følge gjerdet rundt plassen - og sikte seg inn på vegen rett bortenfor. Skrått over veien fortsetter blåstien mot Båhussætra og Katnosa - og etter en kilometer er vi ved stidelet der vi skal ta av sørover mot Katnosa.
 
Det er ikke helt slik det ser ut på kartet, vi fulgte den lange særegne myra (Rankedalen) et godt stykke før den ble krysset på en slags steinklopp. Deretter gikk det motbakke i hogstfelt der det noen steder var vondt å se hvor løypa gikk. Sjekkpunkt 12 i NUC skal ligge ved løypas høyeste punkt (ikke markert på noe vis nå) øst for Katnoshøgda - og vi var et par hundre meter forbi før jeg forsto at vi hadde passert. Det var lettløpt og mye fin sti videre mot Katnosa. Sola steika, vi småpratet og koste oss, det var en fin dag i marka.
 
DET ER IDYLLISK VED KATNOSA GÅRD, VED VANNET KATNOSA
 
På den korte biten fra Katnosa gård til Katnosdammen var det flere steder der vi bommet eller nesten-bommet på stikryssene. Etter en kort bit på grusveien tar stien brått av til høyre, men skiltet er egentlig bare synlig for de som kommer andre veien. Vi fortsatte derfor 400 meter før jeg var sikker på at det ikke bare var snakk om en kartfeil - og fikk dermed 800 meter ekstra før vi var tilbake. Hvis andre gjør samme feilen og "utilsiktet" fortsetter veien, vil de kunne spare 5 minutter eller mer på å følge veien i stedet før stien langs vannet (dumt).
 
BAKSIDEN AV SKILTET KAN SKIMTES PÅ DEN TYKKESTE TRESTAMMEN, HER SKAL MAN ALTSÅ TIL HØYRE - OG IKKE VIDERE BORTOVER VEGEN.
 

SKILTET ER LETT Å SE FOR DEN SOM KOMMER FRA ANDRE KANTEN
 

OG HER GÅR STIEN TIL HØYRE RETT ETTER BUSKA MED BLÅMERKET

 
SLIK  SER DET UT DER STIEN GÅR NED MOT VANNKANTEN. DERFRA VAR DET GREIT Å FINNE FRAM IGJEN.
 
Like etter at vi kom på rett sti var det nytt høyrekyss som var nesten umulig å se, og her var det ingen skilt - det var om å gjøre å tolke kartet riktig. Stien i kjerrevegbredde fortsatte rett fram, mens blåmerkinga altså gikk 90 grader til høyre ned en ganske utydelig sti. Også etter badeplassen i Leveringsvika var det vondt å se der stien tok av fra den åpne plassen, på kartet ser det ut som stien går oppom vegen. Forøvrig var dette partiet langs Katnosavannet et av de flotteste på hele turen - og slikt forsterkes jo ytterligere når været er så fint.
 
BADEPLASSEN VED LEVERINGSVIKA SØRØST I KATNOSA
 
Fra Leveringsvika ble det en liten avstikker bortom Katnosdammen der NUC sjekkpunkt 13 befinner seg - og vi hadde nå kommet oss 10 km av gårde, en strekning som virket betydelig lenger i terrenget. Ved DNT-hytta var det et 20-talls gjester som satt benket til selskap på plassen utenfor, og de lurte nok på hvorfor jeg absolutt skulle over demningen og nesten bort til bordet deres før jeg snudde og dro tilbake over demningen igjen. Men der, ved bjørka foran hytta er altså NUC-sjekkpunktet.
 
KATNOSDAMMEN OG HYTTA SOM DISPONERES AV DNT OSLO, ENDA EN IDYLLISK PLASS I NORDMARKA - DET ER MANGE AV DEM. OVER ALT VED VANNENE SER MAN OGSÅ MANGE SPOR ETTER FLØTNINGSTIDENE.
 
Fra Katnosdammen var det 300 meter på sti og deretter en hel kilometer på grusveg sørover langs Katnoselva. Nå skulle vi opp på "Oslo's tak", Kjerkeberget. Det er mange høyere topper i Marka, men Kjerkeberget akkurat innenfor Oslogrensen er faktisk Oslo's høyeste punkt - og en av de flotteste utsiktspunktene også.
 
Det var bløtt, mye myr og gjørmegroper og et par stedet mulig å gå feil oppover mot Katnosfjellet - så det gjelder å følge med. I fjorårets løypebeskrivelse var det beskrevet en sti som skulle gå fra høyeste punktet mellom Katnosfjellet og Kjerkeberget til toppen av sistnevnte.... noe som voldte store problemer for mange. Ingen fant den stien, og vi så heller ingen sti det. Dessuten skulle vi ikke ta av så tidlig i år. Vi fulgte blåstien over toppen og videre ganske langt ned mot Sandungen - mye lenger enn vi hadde trodd, så vi innstilte oss på at vi hadde kommet for langt ned i lia. Men omsider var stikrysset opp til Kjerkeberget der - godt synlig - og selv om det var 150 høydemeter var stigningen jevn og lettere enn fryktet.
 
STIKRYSSET MOT KJERKEBERGET SLIK DET SER UT NÅR VI KOMMER NORDFRA.
 
VI TOK FEIL TRÅKK LIKE FØR TOPPEN PÅ KJERKEBERGET OG HAVNET PÅ FEIL TOPP 150 METER UNNA DEN RIKTIGE SOM VI SKIMTER I BAKGRUNNEN.
 
BRANNHYTTA PÅ TOPPEN AV KJERKEBERGET

FLOTT UTSIKT FRA KJERKEBERGET, HER MOTSOLS
 
Stien opp til Kjerkeberget var tydelig og fin å gå/jogge. Den er ikke blåmerket, så helt på toppen valgte vi feil der stien delte seg. Vi tok til venstre og kom over en annen topp først, men tapte neppe noe særlig tid på det. Der oppe ble det både ei brødskive, litt ekstra fotografering og utlegging av en Facebook-status. Status så langt var 14.4 km. Turen til denne toppen representerer en litt merkelig 3 kilometer omvei, men utsikten var verdt turen. 
 
VI FANT RIKTIG STI NED FRA TOPPEN
 
Fra toppen var det lettere enn lett ned mot Sandungen, men nesten nede ved gården kom vi ut i et stort hogstfelt der vi med sola i øya misset merkinga og fikk en ekstra sløyfe før vi var tilbake på rett kjøl. Hogstfeltene er veldig gjengrodd med høyt gress, så for førstegangsbesøkende som oss er det flere steder litt vrient å se hvor løypa fortsetter.
 
HER KOMMER JEG TIL BROA MELLOM SANDUNGSVANNENE
 
THOMAS PÅ BROA. I FJOR VAR VANNSTANDEN MINST 2 METER LAVERE HER - OG ODDEN DER DET VAR CAMPERE I FJOR VAR NÅ UNDER VANN.
 
DET ER VAKKERT VED SANDUNGEN
 
Etter 17,5 kilometer var vi nede på broa mellom Vesle- og Store Sandungen. Her er sjekkunnkt 15 i årets NUC, og der var her jeg "sekunderte" og tok bilder av løperne halvveis i fjorårets konkurranse.
 
 
Været var fortsatt strålende, og vi kjente varmen godt der vi befant i åpne områder uten skygge fra trærne. Nå ventet dagens lengste stigning og lengste delstrekk, opp til Kikuttoppen. Nå ventet også dagens storbom!
 
Skiltingen var grei i det første stikrysset like etter broa ved Sandungen, men der løypa deler seg 2 kilometer lenger sør - der ble vi fintet ut. På kartet ser det ut som om løypa vår går rett fram og en alternativ rute til Kikutstua utenom toppen tar av til venstre. Slik er det ikke i virkeligheten. På en lang rett strekning i slak motbakke tar plutselig en mye mindre tydelig sti av til høyre - og skiltet som varsler om det, står mange meter ut fra stien vi kom.
 
STIDELET DER VI TOK TIL HØYRE... MEN DA VAR VI ALLEREDE PÅ FEIL STI
UHELL OG DÅRLIG KONSENTRASJON  FÅR TA SKYLDEN.
 
Dermed var vi på vei mot Kroktjernet i stedet for Sandungskollen, og etter kort tid kom vi også til et stikryss der vi tok til høyre - som som vi trodde var riktig. Hadde jeg sjekket mot kartet ville jeg fort sett at det var for mye myr og det gikk for lite oppover, men jeg var så sikker på at vi løp rett at jeg ikke sjekket før vi til våre store undring sto på grusvegen ved Svarttjernet. Hva nå? Tomas lurte på om vi skulle kutte gjennom terrenget en drøy kilometer over mot riktig sti, eller bare fortsette mot Kikutstua og ikke løpe innom sjekkpunktet på Kikuttoppen.
 
SKILTET VI IKKE SÅ FØRSTE GANGEN...
 
RETT FRAM ER ALTSÅ FEIL HER 2 KM ETTER SANDUNGEN...
SKIKKELIG EKKELT STIMØTE NÅR SKILTET STÅR LANGT INNE I SKAUEN TIL HØYRE
 
Men nei! Jeg ville absolutt tilbake og finne stikrysset, så jeg ikke gjorde samme feil under NUC - og kalkulerte at det skulle være drøyt 2 kilometer tilbake. Dermed ble det mer tråkking i det myrlendte området vi nettopp hadde slitt oss over - og etter 2,2 km fant vi løypekrysset og kunne fortsette som planlagt. Det ble altså 4,4 km ekstra.
 
Nå hadde vi vært ute over 4 timer, og jeg begynte å bli merkbart mer sliten i bena... og krampene lå på lur i stigningene videre. Det var flott på ryggen fra Sandungskollen via Askehøgda til området ved "Porten". I det nydelige været var utsikten imponerende flere steder. Det var derimot litt vrient å se stien noen steder - det var veldig mye og høyt gress (og blåklokker) i dette området. Noen hundre meter før Kikut kommer vi til Porthøgda, og ble litt overrasket over hvor mye ned vi måtte før det ble stigning opp mot selve Kikut. Vi løp litt tilbake for å dobbeltsjekke at vi ikke hadde tatt feil ved Porthøgda.
 
UTSIKT FRA ASKEHØGDA MOT VESTRE FYLLINGEN
 
SKILTET 300 METER FØR KIKUT. DER ER BARE EN SVING PÅ BLÅSTIEN DER SKILØYPA (RØDMERKET) FØLGER SAMME TRASE INN MOT TOPPEN. JEG LURTE OSS TIL Å LØPE TILBAKE HIT ETTER TOPPEN - OG FIKK DA NYE 2x300 METER EKSTRA.
 
Også ved Kikut ble jeg litt lurt av kartet - det er et stimøte mellom skiløypa og blåstien der det er merket mot selve toppen. Jeg trodde dette bare var en avstikker på 300 meter. Her, mellom dette stimøtet og toppen kom dagens første (av mange) krampestopp. Det var innsiden av venstre lår somptotesterte først. Krampene er det helt umulig å løpe med, så det gikk en del minutter til uttøying og massasje mens tomas tok seg bort på utsikten.
 
TOMAS PÅ KIKUTTOPPEN 632 MOH
 
Jeg fikk tøyd ut første dose med kramper og kom meg etter Tomas til toppen. Inklusive feilløping viste GPS'en nå 28,0 km. Deretter lurte jeg med meg Tomas tilbake til løypekrysset 300 meter unna - før tilogmed jeg forsto at løypa tydeligvis fortsatte bak knausen på toppen av Kikiut. På denne korte ekstraturen ble det nye krampetøyestopp på meg - helt som normalt for min del....
 
RETT NEDENFOR KIKUT DELER STIEN SEG, DER DEN VENSTRE GÅR TIL KIKUTSTUA OG DEN VI SKAL FØLGE GÅR TIL HØYRE MOT FYLLINGEN
 
FIN UTSIKT MOT BJØRNSJØEN OG ØSTRE FYLLINGEN
 
Det er bratt men stort sett fin sti å følge ned fra Kikut mot Fyllingen. Blåløypa fulgte delvis hogstvei i nederste halvdel, der vi var av og på hogstveien mange ganger - og altså konsekvent fulgte blåmerkinga. 300 høydemeter lavere var vi ved Fyllingen - det vi bare krysset veien til Kikutstua og ned på en gressbevokst kjerreveg (skiløypa) fram til krysset der blåstien går sørover mot Osmarka og Kopperhaugene.
 
STIDELE MELLOM FYLLINGEN OG KIKUTSTUA. HER SKAL VI TIL HØYRE (SØROVER) MOT KOBBERHAUGHYTTA.
 
Det var lite kupering og greit å løpe på den brede stien langs Østre Fyllingen - men det var et betydelig antall gjørmehøl etter den våte sommeren. Nå begynte vi også å møte på en del løpere og turgåere, det går et veldig klart skille nord for - og sør for - Kikutstua når det gjelder turtrafikken.
 
HER ER JEG VED DAMTANGEN - OG ET AV MINE VAREMERKER, CAPSEN, HAR MÅTTET VIKE FOR Å FÅ LUFTET TOPPEN LITT EKSTRA.
 
THOMAS OMTRENT PÅ DET PUNKTET DET SJEKKPUNKT 17 VIL KOMME, VED ANKOMST DAMTANGEN.
 
Sjekkpunkt 17 lå ved Damtangen der vannet fra Østre Fyllingen ledes ned i 12 meter lavere Bjørnsjøen. Distansen så langt var 31,8 km. Det var flott her ved Damtangen - men nå ventet et myrlendt terreng gjennom Osmarka.
 
De drøyt 2 kilometerne fra Damtangen til stigningenen startet for alvor mot Appelsinhaugen har stort innslag av  myr - som denne sommeren betyr mye gjørme. Egentlig bare morsomt, men nå var Gammel'n sliten - og da er det ekstra tungt å få opp labbene etter at de har forsvunnet langt ned  gjørma. Jeg hadde nok både drukket og spist for lite tidligere på turen, og benyttet dette partiet til å lange innpå litt ekstra. Varmen hadde kanskje lurt meg litt. Ikke noe problem med varmen, men det ble nok mer svetting enn jeg hadde tenkt da jeg planla veskeinntaket.
 
SKILTJUNGEL I NÆRHETEN AV DER BLÅSTIEN KRYSSER VEGEN MOT BJØRNEPUTTANE. DER VI TREFFER VEGEN FØRSTE GANG SKAL VI TIL VENSTRE.... ETTER DET ER SKILTINGEN GREI.
 
 
THOMAS PÅ APPELSINHAUGEN - ET VELKJENT PUKT I MARKA VINTERSTID.
HER GÅR LØYPA TIL VENSTRE MOT KOBBERHAUGTJERNET.
 
Om det hadde gått tungt gjennom Osmarka var det barnemat mot hva som nå ventet. Tomas spratt lett avgårde og ventet på meg mange steder i fortsettelsen. Det var tungt opp til Appelsinhaugen der vi skulle ta til venstre i et stikryss der vi fulgte retningen mot Kobberhaughytta - og deretter ble vi ertet med en solid utforbakke ned mot Kopperhaugtjernet. Der nede tok vi til venstre retning Bjørnholt i et nytt stimøte - og her kom dagens bratteste og hardeste bakke opp til den vestre av de to Kopperhaugene. Må vel nesten kommentere "kopper.." vs "kobber..." - det brukes skrivemåten Kobberhaugen på tjernet og hytta, men haugene omtale Kopperhaugene. Ikke skrieveleif fra min side altså. 
 
DET ØSTRE TOPPUNKTET PÅ KOPPERHAUGENE ER IKKE SPESIELT MARKERT, MEN NUC-POSTEN SKAL LIGGE VED STIEN.
 
TOMAS ER KLAR TIL Å LØPE FORAN NED TIL BJØRNHOLT.
 
Det er ikke mer enn 100 meter stigning fra tjernet opp til den første og høyeste Kopperhaugen, men det er på 500 meter og veeeeldig bratt for ultraslitne bein. Stakkars Tomas som måtte vente på SliteGammeln i dette partiet. Bare noen hundre meter senere var vi på den østre av de to haugene, og her kommer NUCs sjekkpunkt nr 18. Vi hadde "bare" 36,2 kilometer på GPS'en, men vi løpsdagen i slutten av september vi ha 67,4 km og 2.172 høydemeter i bena når vi kommer hit.
 
Ned fra Kopperhaugene dro Tomas i forveien for å få bunkret mer vann ved Bjørnholt - og helst også kjøpt sjokolade og Cola. Det var nesten 200 høydemeter ned igjen og ganske lurvete underlag. Jeg var sliten - hadde ytterligere et par krampetøyestopp og var litt frustrert med tanke på han som måtte vente på meg. Vi misunte forøvrig ikke det paret som kom slepende på terrengsykler motsatt vei nede i bakken. Som Thomas sa: "Det er vel ikke noe sjakktrekk å ta med kjæresten på sykkeltur over her"...
 
DEN SØNDRE VIKA I BJØRNSJØEN ER LANG, SMAL OG IDYLLISK
 
SÅ SER JEG OMSIDER BJØRNHOLT
 
DAMKRONA SØR I BJØRNSJØEN DER BJØRNSJØELVA FRÅDER NEDOVER MOT BJØRNSJØHELVETE OG DERETTER MOT SKJERSJØEN OG MARIDALSVANNET
 
BLÅSTIEN FØLGER TRAPPA OPP TIL SERVERINGSHYTTA PÅ BJØRNHOLT. I FØLGE LØYPEBESKRIVELSEN TIL NUC SKAL VI FØLGE STIEN TIL VENSTRE OG OPP TIL VEIEN...
 
I solsteika på søndagsettermiddagen var det masse folk ved Bjørholt der kafeen var åpen, og på en av benkene satt en avslappet Tomas og ventet på meg med både Cola og sjokolade. Gjett om den Colaen smakte godt (?). Her ved Bjørholt er det også en utvendig vannkran der vi fikk etterfylt vann - og dette kan bli viktig å kjenne til for NUC-deltagerne.
 
BJØRNHOLT EN FLOTT VARM SØNDAG ETTERMIDDAG MED MASSE SYKLISTER OG TO LØPERE
 
HEI OLAV, SKAL DET VÆRE EN COLA?
 
Arrangøren tillater ikke support underveis i konkurransen og vi får heller ikke sette ut depoter. For oss som absolutt ikke like å ta vann fra bekker i marka, er det da fint med en vannkran som denne. Hvis det finnes noe tilsvarende ved Holosætra, Roensætra eller Katnosa - kan vi klare oss hele veien uten å ty til bekkene. Dette må jeg få sjekket opp.
 
Etter Bjørnholt ventet noe jeg var mer enn middels spent på; hengebroa over Bjørnsjøhelvete. Stien (til Kamphaug) tok av rett nedenfor Bjørnholt. Det var overraskende kupert her og det var veldig gjengrodd med gress like høyt som oss løperne. Her kom også dagens angrep - det gikk utover høyre leggen min. Det stakk kraftig til - og jeg var ikke sikker på om det hadde vært orm eller veps - og svarte gjørmete legger skjulte stikket eller bittet. Først en times tid senere fikk jeg vasket bort en del av gjørma og så at det satt en vepsebrodd i leggen - som Tomas måtta ta godt tak i for å få dratt ut. Da slapp også smerten.
 
MEKTIGE KRAFTSPENN LANGS BJØRNSJØELVA
 
"STIKRYSSET" - HER SKAL VI NED TIL HELVETE
Stikrysset ned til Bjørnsjøhelvete er egentlig ikke noe stikryss - og det er ikke merket med skilt, bare et lite tråkk som tar av til høyre i en dump på blåstien varslet at noen har gått ned her. Først var det en hel del vindfall som skulle forseres - og det skjedde best i skråningen ved siden av. Deretter ble det tiltagende bratt ned på høyresiden mot en brusende elv vi foreløpig bare hørte - og ikke så. Den som snubler her gjør kanskje ikke så mye mer. Jeg likte overhodet ikke tanken på at jeg 29.september kanskje kommer her etter mørkets frambrudd - med hodelykt og stive, slitne ben.
 
DET VAR LANGT NED

ADGANG FORBUDT FOR UVEDKOMMENDE.... HVEM ER DET?
 




 
HENGEBROA OVER BJØRNSJØHELVETE - BILDETV ER LÅNT FRA BESKRIVELSEN AV EN KJENTMANNSPOST FOR 14 ÅR SIDEN
Posten var plassert på den siden man kom ned - man måtte altså ikke krysse broa om man ikke torde det.
 
En hel del høydemeter lavere kom vi så til broa - skiltet med "adgang forbudt for uvedkommende". Her skal NUC sjekkpunkt 19 være på andre siden av broa, det vil si at vi må over broa og tilbake igjen. Tomas tok to skritt ut på den svaiende broa - 15-20 meter over en brusende elv (det virket høyere) - før motet sviktet. Da sa han det før jeg rakk å si det; her vil jeg ikke gå over!
Siden broa ikke er sprengt vekk eller låst av er det sikkert ikke farlig å krysse den, men det er nok flere enn oss som vil betakke seg for å krysse denne - og tanken på å bli disket for ikke å våge å gå disse 2x 40 meterne er litt kjipt. Verre enn broa syntes jeg likevel den sleipe stien ned dit var. Etter litt sparring med arrangør Jannicke kom denne meldingen:
 
         Bjørnsjøhelvete:

Sjekkpunktet her står plassert på andre siden av en hengebru som befinner seg 15 meter over elven under. Du gjør en avstikker fra stien for å komme ned og returnerer tilbake igjen etter å  ha stemplet. For den som av en eller grunn måtte føle ubehag eller av annen grunn velger å ikke stemple på sjekkpunktet vil vi plassere et alternativt sjekkpunkt på stedet der løypa går ned til Bjørnsjøhelvete. Den som stempler på alternativt sjekkpunkt vil få 30 minutter tilleggstid, men få godkjent løp såfremt sperretidene overholdes.

 
Dette synes jeg er en grei deal. Jeg tar gladelig et tidstillegg på 30 minutter, selv om det betyr en straff på ca 20 minutter. Det som overrasket meg noe var at ingen av fjorårsdeltagerne hadde kommentert dette, men en telefon til en deltager bekreftet at posten da var plassert i stikrysset ned til Helvete.
 
VI SÅ IKKE SÅ MYE VILT PÅ TUREN VÅR, KU OG SAU ER VEL IKKE I DEN KATEGORIEN, OG DER ER VEL KNAPT NOK DENNE STÅLORMEN HELLER (DEN ER FAKTISK EN ØGLEART OG HELT UFARLIG)
 
Etter Bjørnsjøhelvete og "overraskelsen" der fulgte vi blåstien videre mot Kamphaug. Stien krysset rett over veien ned mot Skjærsjøen og Maridalen - og herfra var det enklere teknisk løping med brede stier. Fortsatt en del gjørmehull som på bildet ovenfor, og steiner/røtter, men absolutt løpbart. Cola'en hadde begynt å virke, så jeg kom i greit joggemodus igjen en times tid. Siste 5-600 meterne til Kamphaug følger vi Nordmarkstraverløypa - en god kjenning fra mange Travere.
 
SKILTJUNGEL PÅ KAMPHAUG
 
På den åpne plassen ved Kamphaug kommer NUC sjekkpunkt 20 - og GPS'en viste nå 42,9 km.
Ut fra Kamphaug skulle vi først tilbake der vi kom fra og i stikrysset der vi kom fra Bjørnsjøhelvete,tok vi nå stien til høyre rett nordover mot Gåslungen. Dette partiet er et av de fineste i Nordmarkstravern, og det er også et av få furuskogsområder i Nordmarka - åpent og fint.
 
TOMAS FORSVINNER I DET FJERNE....
 
GÅSLUNGEN GÅRD
 
HELVETESFOSSEN DER MYRTJERNELVA STUPER NED MOT GÅSLUNGEN
 
Det gikk nok litt for fort fram til veien ved Gåslungen, så på veien gikk det uhyre tregt med Gammel'n - samtidig som Tomas la inn en liten fartsøkt og forsvant i det fjerne. Her følger vi veien videre til Liggeren, og ikke stien vi opprinnelig skulle følge mellom Helvetesfossen og Liggeren. Vel framme ved Liggeren gård forlater jeg grusvegen der Tomas ventet i stikrysset som blir sjekkpunkt 21 på NUC. Dagsetappen hittil er 48,2 km og bare ei halvmil igjen.
 
LIGGEREN, HER SKAL VI NED BAKKEN TIL HØYRE MOT ØYUNGSKALVEN OG ØYUNGEN
 
Det er egentlig fint å løpe ned mot Øyungskalven og videre til Øyungen, men nå var ikke bena mine særlig samarbeidsvillige, så det ble en mix av gåing og dilting resten av turen. Langs Øyungen er det alltid mange turgåere, og det er flott her også som ved så mange av vannene i Nordmarka.
 
TOMAS MED ØYUNGSDAMMEN I BAKGRUNNEN, DET VAR DET SISTE JEG SÅ AV'N FOR SKAR
 
Fra Øyungsdammen forsvant Tomas på nytt, og jeg kunne tusle uten stress opp mot sjekkpunkt 22 - det siste - som lå 60 høydemeter opp i lia. Et stiparti som er kjørt i stykker av skogsmaskiner, så det er ikke spesielt vakkert der nå.
 
HALVVEIS MELLOM ØYUNGSDAMMEN OG FAGERVANN ER STIDELET SOM BLIR SISTE SJEKKPUNKT PÅ NUC.
 
Etter dette sjekkpunktet der stien deler seg mot Fagervann og Skar, går NUC-løypa til venstre. Det er nesten 150 høydemeter med på 1,7 km - men med mye gjørme, våte svaberg og ikke minst veldig mye løs stein - gikk det saktere enn sakte ned her også. Her vil nok flertallet av deltagerne i NUC komme med hodelykt, og da sier jeg bare: Ta det rolig. Har du holdt deg skadefri helt hit er det ingen vits å tjene 2-3 minutter på å ta sjanser.
 
DET HADDE BEGYNT Å SKUMRE DA JEG KOM TIL SKAR LEIR HVOR TOMAS VENTET.
 
10 timer og 12 minutter etter at vi forlot Roensætra jogget jeg inn på parkeringsplassen ved Skar Leir der målgang for NUC vil være. Tomas hadde ventet drøyt 8 minutter og var ferdigskiftet når jeg kom ned. GPS'en viste 53,1 kilometer - hvorav 46,0 kilometer representarer avslutninga av årets NUC.
 
Tilleggene var 1,1 km fram til start ved Roensætra og 5,8 kilometer felløping (!!). Nettotiden var 9:25 - altså 47 minutter stopp der krampene var skyld i halvparten. Det hadde alt i alt gått veldig sakte, men likevel ser jeg at det er tilstrekkelig til å fullføre NUC innenfor makstiden på 18 timer. For Tomas er det bare å sikte seg inn på en tid 3-4 timer bedre. Han fikk sin ulttradebut (utenfor konkurranse) på denne turen, og fikk garantert nyttige impulser før den ordentlige debuten som ultraløper.
 
Takk Tomas for en usedvanlig hyggelig tur - og for at du var så tålmodig med KrampeGammeln.
 
NUCs hjemmeside:
http://nordmarka-ultra-challenge.blogspot.no/
 

4 kommentarer:

Anonym sa...

Helt strålende karer! Merker det rykker i blåsti beina ;-P

Gammel'n sa...

Ja, Ståle.
Nå er resten av beskrivelsen klar, hva med å sikre deg en av de to ledige plassene i årets NUC?

Frants sa...

Puh!

Hvis du av en eller annen grunn ikke skulle klare cut'en kan du i hvert fall ikke skylde på manglende forberedelser ;-)

Gammel'n sa...

Det har du rett i, Frants.
Jeg er jo ikke på noen måte trent for så lange løp nå. Det er bare en gammel stabukks febrilske forsøk på å klare noe han ikke en gang burde tenkt tanken på.

På den annen side var makstiden så romslig at jeg så en mulighet dersom jeg unngikk feilløping. Testløpinga viser at risken for feilløping absolutt er tilstede, men nå er jeg altså så forberedt som det er mulig å være :-)

Det spennende med NUC nå vil være hva slags vær vi får. Merkelig nok gleder jeg meg, men det går sikkert over....