Treningsplager er sjelden verre enn at det går an å trene alternativt. Etter forrige ukes langtur i løypa til UltraBirken fikk jeg problemer med en smertefull vrist/ankel. Det forverret seg på en løpetur i terrenget sist søndag - men i dag, seks dager sener - var ankelen helt OK igjen.
Dagens løpetur i Fenstadterrenget ble en fin tur i skumring (i overkant mørkt i enkelte partier), 80 minutter i årsbeste fart, og altså helt uten smerter i ankelen.
Tidligere denne uka har jeg syklet hver dag, men bare korte turer på 3 mil. I tillegg kom jeg i gang med styrketrening igjen, og i går og forgårs ble det til sammen 40 minutter på mølla for å teste ankelen. Jeg har også daglig brukt Eis-gel på de vonde området... et middel jeg har veldig gode erfaringer med i forbindelse med ulike treningssmerter.
Selv om jeg fortsatt kjenner litt irritasjon i lysken etter løpeturene, og litt plager i hælen mens jeg løper (mest i begynnelsen av turene) - er det kapasiteten mer enn småplagene som nå bremser farten. I motbakkene første 2 km på kveldens tur jobba pumpa på høygir, så nå må jeg nok få lagt inn en del raskere turer for å bygge opp formen igjen. Stiløping med fartsdrag i motbakkene blir nok medisinen framover.
Tidligere denne uka fikk jeg venneforespørsel fra Ingrid Kristiansen, som jeg selvsagt bekreftet. Litt artig å tenke på at jeg debuterte på maraton i London i 1985 da hun vant og satte verdenrekord (bildet er fra den begivenheten). Jeg var bare 15 min etter med 5 kilometer igjen, men sprakk totalt og brukte 34 minutter på siste 5 km. Jeg var så skuffet over 2.52.05 at jeg la opp som løper (hadde bare løpt 3-4 år) og konsentrerte meg om o-løp de neste årene. Jeg løp ikke flere maraton de årene jeg var i best form (eller "ung"), så dette løpet i London er faktisk persen min.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar