Takk for alt, kjære løpervenn

Det var en trist dag i går, min gode løpervenn Ragnar ble bisatt i Oppsal kirke. Mens "resten av Norge" tok farvel med Aleksander Dale Oen, var det en annen og mindre kjent idrettsmann jeg og mange andre tok farvel med på Oppsal. For de nærmeste og for vennene er det derimot ingen forskjell på hvilket idrettslig nivå man var på, savnet er like stort.

Jeg har ikke kjent Ragnar mer enn 13-14 år, men det oppleves som veldig mye lenger. Utallige er treningene vi har hatt sammen på Oppsaltraktene, og enda flere er konkurransene vi har fightet mot hverandre, og på toppen kommer fine turer sammen og andre sammenkomster. Det var midt i sorgen fint og tillitsfullt da Inger Marie ringte tidlig i uken og spurte om jeg kunne være med og bære kisten ut av kirken. Det gjorde jeg med stolthet, og med tårer i øya.

Inger Marie (bare "IM" for meg) har forresten vært med på de aller fleste treningene og konkurransene der jeg har møtt Ragnar opp gjennom årene. Nå håper jeg virkelig hun opprettholder treningen og finner glede i det som var hennes og Ragnars store lidenskap.

Jeg kunne oppsummert mange fine ting jeg har opplevd sammen med Ragnar, men nøyer meg med opplevelsene som gjorde at vi ble veldig godt kjent og gode kamerater: Intervallene flere vintre langs General Rugesvei. Ragnar og meg konstant skravlende selv med puls i 170, og til medløpernes (som oftest Stein Frode og IM) fortvilelse...

Bildet fra Lillestrøm stadion er tatt i fjor sommer (foto: Bjørn Hytjanstorp). Da begynte formen å skrante, men Ragnar var like blid, og brukte mest energi på å støtte opp IM i hennes konkurranser resten av året. Men.. hverken han eller vi kunne ane at det skulle ende som det gjorde... selv uker før han døde. Så lumsk og uberegnelig er kreften

Takk for alt, gode løpervenn - skal ikke glemme deg.