Hund og herre litt i utakt

Å løpe med hund er noe ganske hverdagslig for mange, men for meg er det noe nytt - og gir en del uventede opplevelser. Jeg har aldri hatt min egen firbente løpevenn, men nå om dagen tar jeg med juniors "Lilo" på turer i Fenstadmarka. Denne hunden har - om det finnes - hunde-ADHD av den typen som gir hyperaktiv-impulsiv atferd, i seg selv en morsom utfordring. På bildet fikk jeg dyret til å adlyde mitt litt nølende "dekk" - og jaggu satt'a ikke lenge nok til at jeg fikk tatt et par bilder. Høyst uvanlige bilder av Lilo!

Det er JEG som bestemmer når vi skal løpe, hvor vi skal løpe og hvor lenge vi skal løpe. Det er JEG som er sjefen - helt til Lilo bestemmer noe annet. Lilo bestemmer stadig vekk noe annet; ....løpinga blir i perioder litt stakkato når det skal skvettes, drites, snuses, markeres, krypes under vindfallene jeg skal klatre over, løpes på andre siden av buskene, når gammeln skal jages ut av løypa så Lilo kommer fram på de smale stiene uten å løpe i lyngen osv...

Vi er nok mer i utakt enn "hund og herre" flest, men det blir kanskje bedre etter hvert (?). Denne uka hadde jeg en fin joggetur mandag sammen med Lilo, og en lengre raskere 12-kilometers løpetur alene onsdag - og jeg var skikkelig optimist mtp bekkensmertene. I dag var jeg både sliten (sovet lite de siste dagene) og jeg fikk veldig vondt i venstre lyske + bekken etter joggeturen med Lilo, så nå sutrer jeg igjen.

Uansett stiller jeg opp på søndagens 3-timers terrengtur fra Haga med Hilde og andre inviterte løpevenner - da får vondter være vondter, og så får jeg skrape sammen restene etterpå og legge planer for de neste ukene. Mye løping og lite sykling, eller mye sykling og lite løping - jeg kan leve med begge deler!

Blogginnlegg fra prøveløpinga til Hagaturen: Herlig Hagaterreng.