Tre representanter fra det svake sterke kjønn: Mari-Anne Egge Ranheim, Frøydis Hallstensen Øyen og Hilde Johansen. De to Romerike Runners-jentene løp sitt livs lengste løpetur mens Hilde (som løp lengst) på et snaut år har gått fra "ordinære" distanser til å bli etablert ultraløper.
Jeg er så gammel at jeg i barndommen og ungdommen ble proppet med at halvparten av oss tilhørte det svake kjønn. Jeg hørte ikke med til den halvparten, jeg tilhørte det sterke kjønn - og som gutt var det viktig å påpeke dette ovenfor jentene. Dette er selvsagt en "myte" og en gjenlevning fra tider da alt ble målt i faktisk styrke.
Spesielt i langdistanseløping - og ultraløp i særdeleshet - ser man at jentene har egenskaper utover det de "selvoppnevnte" sterke har. Jada, de beste jentene løper mye saktere enn de beste gutta - fysikken får man ikke gjort all verden med. Når det derimot gjelder tåleevne, smerteterskel, stayerevne.... da endrer bildet seg - ikke minst når man ser helheten i bildet.
På Bislett 12-timers for tre uker siden opplevde vi at samtlige 14 kvinneløpere holdt ut de 12 timene mens 12 av 49 herreløpere sto av før full tid. At kvinnenes snitt dermed ble 101 km mot guttas 88 km er mildt sagt interessant. Det var gutter som åpnet for hardt og sprakk, det var skader inne i bildet og mange andre gode forklaringer. Likevel kunne det samme skjedd med kvinnene... det gjorde det ikke !
På siste natts "Nattmaraton" på Jessheim så vi litt av det samme. Vi var 6 løpere - hvorav tre fra det påstått svake kjønn. Gutta sto av etter 1 time, 2 timer, 3 timer... mens jentene holdt ut og løp nesten fire timer i stadig synkende temperatur (-10C på slutten). To av dem hadde aldri løpt lenger enn 24 km sammenhengende før denne natten - nå rundet de begge 30 kilometer uten problemer; de hadde bestemt seg for at dette skulle de klare. Begge debuterer på maratondistansen i Stockholm om drøye to måneder, det kommer til å gå veldig bra.
Jeg bøyer meg i støvet - eller snøen - for "det svake kjønn".
Hvordan gikk det med meg?
Selv om jeg merket magesmetene hele tiden gikk det noenlunde greit å løpe i en fart 5.40/km eller saktere... men etter 40 lengder (10 km) stoppet jeg for å drikke. Det ble også slutten på treningsøkta for min del. Magen var vondere enn noen gang... og etter den korte stopppen var det umulig å komme i gang igjen. Jeg klarte knapt nok å gå - og slik er det fortsatt nå 12 timer senere. Det positive er at hælen fungerte OK... bare litt irritasjon etter løpinga. Jeg kan ikke friskmelde hælen, men jeg er betinget optimist.
5 kommentarer:
Hei Olav,
Synd med magen, men godt å høre at det gikk bedre med hælen.
Jannicke
Takk, Jannicke.
Det med magen var som forventet, dessverre. Hælen var bedre enn forventet...
Har nå syklet i 2 timer, bra det er noe jeg kan gjøre helt smertefritt :-)
Vedrørende det "svake" kjønn;
Jeg løper ikke langt for tiden, men jeg løper noen konkurranser. For å få til et bra løp har jeg funnet ut at det beste for meg er å la de løpskåte gutta få starte i sitt eget tempo. Følger jeg dem så sprekker jeg! Bedre (og hyggeligere) å la ei sprek jente bestemme utgangsfarten. Da blir løpet mitt bedre disponert, løpsfølelsen blir bedre og det blir nok slutt-tiden og! Så dine observasjoner er slettes ikke overraskende Olav ;-)
Hei Pappa/Coach
Gro og jeg er veldig imponert av jentene som sto løpet ut. De er flott inspirasjon for oss i vår stadig mer aktive hverdag! Ellers er det trist med plagene dine, men vi håper at du kan bli litt bedre etter hvert. Du er jo vår Motivator med stor M!!! Stor klem! :O):O)
Du har helt rett, Bjørn. I tillegg til andre årsaker er det ikke tvil om at jenter flest åpner mye mer konservativt - og det er ALLTID lønnsomt i ultraløp. Gutta starter alt for ofte i en helt urealistisk fart med tanke på hvor langt de skal løpe.
Takk L'er.
Jeg kan jo trene... (men ikke løpe)så det kunne vært MYE verre. Har i dag fått ny time hos spesialisten på NIMI for å se på utvikling (mangel på)og aktuell behandling på nytt.
Legg inn en kommentar