En seier bare å fullføre Grenaderløpet

Grenaderløpet på ski er et knallhardt løp, i fjor var det ekstra hardt (se faksimile nedenfor) og i år enda verre. At bare 21 av 606 startende brøt i år er imponerende. Fra mitt ståsted er det en fin prestasjon bare å fullføre.

Faksimilen ovenfor var altså omtale på Treningsmagasinet.no etter fjorårets løp... og i år var det enda tøffere!

Rammene rundt årets løp var slik at jeg febrilsk lette etter gode grunner for ikke å starte. Det var spådd 12 grader ved start og kaldere senere på dagen. Det skulle snø hele tiden, det skulle blåse ganske kraftig. Og vi skulle gjennom en tøff trasé på 90 kilometer. Værmeldingene stemte 100% for en gangs skyld, hvilken uflaks !

God til å gå sakte
Jeg vet fra tidligere at det er noe ganske annet å stille opp i en konkurranse framfor å gå lange rolige treningsturer. Jeg er ganske så god til å gå sakte, men ditto dårligere til å gå fort. Målsettingen var derfor å ikke bli sist - og under gode forhold klare 9 timer. Jeg hadde til slutt 130 løpere bak meg, og kom inn på 9.12 under ekstreme forhold - det er jeg godt fornøyd med selv om det for de fleste konkurranseskiløperne må fortone seg som en snile-opplevelse.

Ikke i konkurransemodus
Det er en del ekstra logistikk med slike gjennomgangsløp, så her var det opp av senga 03:00 for å pakke ferdig og reise til Festningsplassen i Oslo hvor det gikk busser til starten i Hakadal. Bråvåknet da bussen var framme nesten før den hadde startet, var ikke akkurat i konkurransemodus.

Jeg bråbestemte meg for å bytte fra langrennsdressen til en mer overtrekkslignende skidress. Og jeg ombestemte meg; valgte å ha den ene utenpå den andre (TABBE 1) i tillegg til 2 supertrøyer. Ute var det minus 12, mørkt og en jæ... sur vind.

Ingen vei tilbake
Alle faklene som var tent opp ved parkeringa, langs veien opp til grendehuset og på selve startjordet skapte en fin stemning og var akkurat da det eneste lystige... Jeg så ned mot bussene en siste gang og vurderte å bli med tilbake, og jeg angret på at jeg hadde fortalt til så mange at jeg skulle stille opp, det var liksom ingen vei tilbake.

De 3 år gamle skia var nyslipt og glidet hos "Bull ski og kajakk" - mens festesmurninga ordnet jeg selv. Jeg la på fire lag voks, men uten å korke ut det siste laget (TABBE 2) - for å sikre bra feste i de fire kilometer lange åpningsbakkene. Det virket OK der jeg prøvde meg noen hundre meter i løypene før jeg gled ned mot starten lengst ned på jordet. Pang, starten gikk - og skia sto nesten igjen!

Spikerfeste, elendig gli, gjenomsvett!
Jeg trodde det bare hadde lugget litt akkurat i starten, men jeg hadde mistenkelig spikerfeste i motbakkene der vi først sto mest stille og deretter gikk i kø. Skiene virket tråe, og de var da også det. Når det flatet ut ble jeg forbigått og forbiglidd av "alle" - og når jeg i tillegg hadde på meg aldeles for mye klær og derav manglende bevegelighet var det tungt. Brukte alt for mye krefter på å holde en anstendig fart. Alle klærne gjorde at jeg svettet ekstra mye, og dermed ble jeg også tiltagende kaldere med gjennomvåte klær.

Tjo og hei... dette var IKKE noe moro i det hele tatt - og det var så vidt jeg gadd fortsette etter Kikut (15 km)...

Bedre uten is under skia
Heldigvis var det litt overvann på Vestre Fyllingen, det ble "bråstopp" med ising under skia. Siden det var kaldt hadde jeg hverken sekk eller rumpetaske som de fleste andre (TABBE 3). Regnet ikke med å trenge mer drikke enn hver femtende kilometer - noe som stemte, men jeg hadde da heller ikke andre "nødvendigheter" med meg. Jeg fikk låne ei skrape av en hyggelig fyr som stoppet i samme ærend, og oppdaget da at jeg hadde ei tynn ishinne i hele smøresonen på begge skia ( i tillegg til tykkere is der jeg hadde tråkka i vannet). Skit...; Jeg hadde gått nesten 20 kilometer med skrubb - det hadde selvsagt umiddelbart fryst i smurninga jeg ikke korket ut før start.

Jeg skrapte vekk all is og så mye som mulig av festesmurninga ellers - og resten av løpet hadde jeg helt grei gli og bra feste.

Kaldt!!
De neste milene ble kalde. Jeg frøs veldig på grunn av våte klær, det var tungt i fiskebeinsmotene med for mye påkledning, og armene var allerede møre etter de to første milene på tråe ski. En stund var jeg veldig bekymret for at jeg var så kald, og passet på å korte ned oppholdet på drikkestasjonene. Det positive var at jeg stadig avanserte enkelte plasser mellom 20 og 60 kilometer, før jeg periodevis måtte roe farten enda mer pga krampe på innsiden av begge lårene.

Heftig!
Løypa etter Langlia (ca 25 km) og de neste 4 milene inneholder en del veldig heftige utforkjøringer i tillegg til et utall korte og halvlange fiskebeinsmoter. I motbakkene var det 15-20 cm løssnø og direkte kavete forhold for oss bakover i feltet. Utforkjøringene hadde jeg gruet meg for på forhånd, husket de fra da jeg gikk i 1998, og det var ikke ugrunnet. Det var kjempeløst og dype plogespor, og flere steder minnet løypa om 2 parallelle bobbaner hvor vi hadde ei ski i hver. Det er vanskelig å ploge bredt under slike forhold, og med slitne ben lot jeg det heller stå til - jeg bare passet på å ha fri bane foran meg.

Unngikk fall
Under over alle under; jeg kom ned alle bakkene uten å falle selv om jeg var besvimelsen nær av skrekk et par ganger. Spesielt i en lang bratt bakke 3 kilometer før mål var jeg "falleferdig". Med krampe i begge låra måtte jeg helt la være å ploge, og nederst i bakken svingte løypa brått til høyre. Jeg husker ikke hele ferden, men jeg sto nå der 100 meter etter svingen uten å forstå hvordan jeg hadde unngått å tryne. Det ble 2-3 minutter krampemassasje før jeg ruslet til mål.

Dårlig dag for svenske kolleger
Underveis hadde jeg passert en lynende forbannad svenske, jobbkollega Anders som hadde "paiet" 2 par skidor i utforkjøringene. En av låneskiene han gikk på da jeg passerte'n hadde en helt løs binding - og litt senere måtte han bare bryte. En annen svensk kollega, Gordon, gikk overende i bakkene etter Løvlia og kom aldri skikkelig til hektene igjen etter det og måtte også gi seg ved 56 km. Fjerdemann av oss Xerox-gutta, Geir, kom i mål en halvtime etter meg.

Ikke sist, 130 bak meg
Det hadde gått sakte, 1,5 time mer enn da jeg gikk 100 kilometeren i 1988, men likevel var jeg fornøyd med å ha fullført. Farten var ganske lik hele tiden. Jeg tittet på klokka ved hvert 10 km skilt, og så at jeg hele tiden tapte litt til "time på mila" skjemaet. Siste mila gikk godt under timen, men det var også den letteste - og dermed fikk jeg 9.11.08. Det holdt til 41.plass av 53 i klassen (hehe) og 492 av 622 totalt. Jeg hadde altså 130 deltagere etter meg i mål (inkl. 21 som brøt).

Det er mildt sagt lettere å hevde seg i Vasaloppet med et betydelig antall mosjonister, og selv Birken om en måned har en større spredning i nivå - slik at en turgåer som meg kan havne rundt midten av listene. Men altså; Grenaderen er mye tøffere!