58 km i herlige Nordmarka

Om 7 uker er det klart for Birken for 8 Xerox-ansatte, 5 av dem debutanter. Søndag inviterte jeg gutta med på ei 5-mil i Nordmarka, og Geir og Gunnar tok utfordringen. At de våget det etter en tilsvarende tur i Romeriksåsen før Vasa’n for 2 år siden er imponerende, da fikk vi flere timer omvei på grunn av feilnavigering.

Jeg har jo mitt rykte å ta vare på når det gjelder orientering, der jeg på 1.201 konkurranser over 30 år kom bomfritt gjennom maks 10 av dem. Altså, det ble som regel minst en bom – og ofte en stor bom. Om jeg levde opp til det i dag… jada!

Vi startet 5-milsturen vår fra Sognsvann mens det ennå var god plass på den gedigne parkeringsplassen, og ruta fram til Kikut var tyngste alternativ via Ullevålseter og Kobberhaughytta – med en stigning fra 195 til 451 moh på åpningsmila.
Det var tungt og slitsomt i motbakkene, men det meste ble kompensert av helt fantastiske omgivelser. Marka om sommer’n er flott, men vinterstid med mye snø og sol er helt rått… og i tillegg var det nypreppa flotte løyper over alt.








GPS’en viste drøyt 15 km da vi kom til Kikut, og jeg hadde allerede forstått at den planlagte løypa rundt Sandungen ble litt for lang. Dermed valgte vi å følge traseen til Holmenkollmarsjen og Grenaderløpet tur/retur mot Hakadal. Vi snudde nederst i en bakke med 26,3 km på GPS’en – og tilbaketuren til Kikut gikk litt freskere enn resten av turen. Hvis vi ser bort fra en del halvlange drikke-/spisestopp - bl.a. på Kobberhaughytta, Kikutstua og Gørjahytta – gikk det jevnt og fint i langturfart de første 4 milene.

Geir ved Gørjahytta.

Det var etter hvert veldig folksomt i løypene, men det var god plass og bare hyggelig. Da vi kom til Kikut for andre gang var tanken å sette oss litt inne, men køen som møtte oss utafor drepte enhver slik tanke. Likevel ble det en stopp på minst 20 minutter – og takk for det, vi stivna alle mann og fikk det gradvis tyngre på hjemturen.

Kø på Kikutstua...

For min egen del var det arma som visna, og årsaken var først og fremst at jeg gikk på veldig tråe ski – som ikke var glidet eller smurt siden romjula. Tørre ski glir dårlig i kulda… og dermed ble det ekstra strevsomt for mine pinglete armer. Det var 10 kuldegrader på det varmeste, og kulda suger nok også litt ekstra krefter.

Halvveis tilbake mot Sognsvann ble Gunnar litt etter oss – men Geir og jeg skulle jo bare følge skiltene ”rett fram” via Ullevålseter til Sognsvann. Rett fram gikk det, men ikke til Ullevålseter … i første omgang. Ved Blankvannsbråten skulle vi gått til venstre i et løypekryss. Akkurat der var stolpen med mange skilt veltet – men vi skulle jo rett fra, og slik ble det.

Motbakkene var flere enn de skulle vært. Merkelig, det virket ikke så bratt om sommeren. Geir spør plutselig om det ikke er Tryvannstårnet vi ser der rett til høyre for oss, og jovisst var det det! Der skulle vi ikke vært… men fortsatt likevel nesten til Frønsvollen før vi stoppet og spurte oss fram. Vi fikk veiledning, og hadde vi forstått hele greia ville vi kommet ned til Sognsvann på halve tiden av det vi presterte. Det var det ”krysset etter en venstresving og deretter brått til høyre” vi misforsto – og dermed gikk turen via Skjennungen og helt tilbake til Ullevålseter.

At vi hadde tatt mye ekstra høyde ble mer enn tydelig i de heftige utforkjøringene ned til Ullevålseter – som skulle vært høyeste punkt mellom Blankvannsbråten og Sognsvann. Ellers ble turen fra Ullevålseter til Sognsvann en tydelig påminnelse om at dette er norges mest trafikerte skiløype. Det er helt utrolig mye folk i løypene, men samtidig var jeg imponert over hvor fint det likevel fungerte å komme seg fram.

Den hvite løypa etter Blankvannsbrpten viser hvor vi skulle gått...

Gunnar da, fant han fram – det var jo han som var kjentmann i den løypa vi skulle ta tilbake. Joda, han fikk også en liten sving, men måtte vente 20 minutter før ekstrarundegutta kom ned med drøyt 58 kilometer og 1.300 høydemeter bak seg. (Begge GPS’ene gikk batteritom på slutten.. jeg mistet siste 8,5 km).

Kartet og høydeprofilen viser de første 49,5 km.

Om 3 uker skal Geir og jeg gå Grenaderløpet (90km) gjennom Nordmarka. Jeg har gått den tidligere og vet hva som venter. Geir fikk en tydelig påminnelse om at 90 km i Nordmarka er noe annet enn 30 km i Østmarka…. Vi skal begge få nok å bestille med å komme til mål!

Etter denne turen kan treninga mi i januar oppsummeres med 83 km løping, 74 km sykkel, 422 km ski samt 6 lette styrkeøkter. Totalt 53 timer. Dagen etter skituren fikk jeg en positiv opplevelse da jeg løp 30 min på mølla uten overhodet å kjenne smerter i høyre hæl... det er mange måneder siden sist - så behandlinga hos Naprapat er i ferd med å gi uttelling.

Takk for turen, Gunnar og Geir!


Flere bilder på Picasa (klikk på bildet nedenfor):

58 km i herlige Nordmarka