Drømmen lever fortsatt etter Kristins Runde

Drømmen om å fullføre alle de norske ultraløpene i 2009 lever fortsatt. Jeg var mildt sagt spent på om det ville bli mulig å fullføre KR, fire dager tidligere trodde jeg det var helt utelukket.
Men… jeg fullførte !

Alle deltagerne før start

Treningsrunden som ble konkurranse
Fra å være en årviss treningstur arrangerte Gunnar og jeg KR som konkurranse første gang i fjor med 27 deltagere som alle fullførte. I år sto Romerike Ultraløperklubb som arrangør – men det meste av jobben tok vi selv. Med 34 påmeldte og 25 startende i år er løpet etablert nå etablert i det norske ultraløpsmiljøet, men vi hadde også deltagere fra England, Finland og Sverige.

Siste instrukser til løperne før start....

Lydhøre ultraløpere!

Positive tilbakemeldinger
Arrangementet gikk veldig bra skal vi dømme etter tilbakemeldingen fra deltagerne under løpet og etterpå. Det er alltid ting å forbedre, og spesielt årets flytting til – og overnating på – Trantjern Gård, er ting vi ønsker å evaluere sammen med deltagerne. Løypa vil uansett være minst 80,5 km (50 miles) og gå over alle Nordmarkas fem 700-meterstopper. Løypa slik den er nå er 81,9 km med minst 2500 høydemeter.

Mer om KR her: http://www.kondis.no/Romerike/index.php?aid=68905&k

Så er vi i gang.

MIN KRISTINS RUNDE 2009:
Med tilbakevendnde ”løperkne” var jeg altså svært usikker på om det var mulig å fullføre årets løp, og enda mer; om det var fornuftig å starte i det hele tatt. Uten målsettinga om å løpe ”alle norske….” ville jeg nok stått over – selv om jeg ikke merket knesmertene på sykkelturen i KR halvannet døgn tidligere.
Planen var å gå mye – og løpe svært sakte – i alle fall over de tre første toppene, og deretter vurdere løping kontra gåing. Jeg fryktet tidlige løperkne-smerter og gåing i 14-15 timer.

Herlig parløp med Marit i 5 timer
Det var flott for meg at Marit var med – så fikk jeg følge de første timene. Det var flott for Marit at jeg var skadet – så fikk hun følge de første timene. Vi fant umiddelbart en posisjon bakerst i feltet, men i bakkene opp ned til Helgehaugen og Lamannshaugen så vi at vi ikke var forferdelig langt bak noen av de øvrige deltagerne.
På det første lange transportstrekket på grusveg løp Marit raskere enn jeg hadde ventet, så også opp ned til Svarttjernshøgda hadde vi en viss kontakt med noen løpere. På toppen tok vi oss til og med tid til å besøke tårnet på Nordmarkas høyeste punkt.

På vei mot Lamannshaugen... sekken ligger igjen i krysset hvor vi kommer tilbake igjen.
Her er vi ved Tverrsjøen etter ca 15 km.

Snart på Svarttjernshøgda.

Er vi først her på Nordmarkas høyeste punkt, må vi også dit opp !

717 + 8 = 725 moh

Marit fortsatte i jevn fin fart på transportstrekket fram til Ringkollen. Vi gikk i motbakker for å rasjonere med kreftene. Begge liker vi – og tåler varmt vær – så de nesten 30 varmegradene og steikende sola var bare herlig, selv om vi svettet mye. Det var helt uaktuelt å ”stikke av” så tidlig i løpet med den jevne fine farten, og vi lå hele tiden litt foran skjema til 12 timer som jeg hadde satt opp til meg selv.

Ikke sist
Når vi kom til servicestasjonen der Ole (junior altså), Per og Amalija sto fikk vi vite at tre mann hadde løpt feil – og at vi derfor ikke var sist i feltet. Synd for de som bommet – inspirasjon for oss. Merking med hvite piler på grusveiene, kart og løypebeskrivelse var i fellesskap en garanti for ikke å løpe feil om man bare var litt konsentrert.

Når vi kom tilbake til servicestasjonen etter turen opp ned til Ringkollen sa jeg takk for fantastisk fint følge til Marit. Jeg hadde ikke merket noe til løperkneet ennå, og fant ut at jeg ville prøve å hente inn noen av løperne foran meg. Av de tre som hadde løpt feil valgte Sven å bryte her, mens Matthew og Per-Einar løp ut like etter meg.

Farvel til Marit og servicestasjonen....

Junior ser fattern forsvinner...

Opptur – nedtur – opptur – nedtur
Resten av løpet besto av oppturer og nedturer i dobbelt forstand. Det startet med en fin opptur i form av jevn, fin fart fra Ringkollen og nesten til Oppkuven. Jeg tok igjen først Knut, deretter Runar og så Frank Robert. Men… etter en drøy time i høyere fart hadde løperkneplagene kommet. Det var ventet – og jeg visste at jeg uansett skulle komme meg til mål.

På det lurvete stipartiet opp ned til Oppkuven hadde jeg store problemer med kneet, spesielt nedover. Det var vondt, jeg ble motløs og det gikk fryktelig sakte. Likevel passerte jeg Niklas her, og tok også igjen Mons Øyvind. I en bekk ved utforbakkene som fulgte stoppet jeg for å etterfylle drikkesekken. At vannet smakte vondt fikk så være, men de akrobatiske øvelsene som var nødvendig for å komme ned til bekken og enda mer bøye seg for å fylle vann var verre. Jeg fikk kramper både her og der, mest på innsiden av lårene.

“It’s a long way to… Sandungen”
Det er kanskje lenger til Tipperary, men fy pokker så langt det også var mellom Oppkuven og Sandungen. Mons Øyvind så jeg ikke mer til, Matthew og Per-Einar passerte meg ved Kringla, og de 5-6 andre løperne som lå innenfor 30 minutter foran meg økte helt sikkert avstanden. Akkurat som i fjor ble det myyye gåing på denne strekningen, ikke bare i de harde motbakkene. Jeg gikk også litt næringstom og måtte intensivere drikking og spising. Jeg var nå helt likt med skjemaet til 12 timer.

…men kortere til Gjerdingen
Ved Sandungenkrysset plukket jeg fram løypebeskrivelsen hvor jeg hadde lagt inn meter og minutter for hvert eneste veikryss. Så lap’et jeg tiden i hvert av disse kryssene for å se om jeg vant eller tapte i forhold til de minuttene skjema sa jeg hadde til rådighet. Hvert løpeskritt hjalp, og jeg fant ny inspirasjon. Det ble mer og mer løping og mindre gåing – og jaggu så jeg ikke to løpere foran meg mellom Katnosa og Gjerdringen. Det var Mons Øyvind og Derek som gikk – og som jeg ”suste” forbi. Litt lenger fram skjedde det samme med en sliten men blid Ronny.

Kramper
Da jeg kom til dammen ved Gjerdingen fortalte Arne H, som hadde syklet dit, at jeg ikke var langt bak Matthew og Per-Einar. Det var oppmuntrende, men ikke lenge etterpå fikk Krampegammeln besøk av sine sedvanlige krampeproblemer. Løperkneet var hele tiden vondt, men det var krampestopp jeg tapte tid på de siste 10 kilometerne. Litt synd, siden jeg hadde bra med krefter. Til sammen ble det nok 10-12 stopp på til sammen minst 15 minutter på siste mila. Matthew og Per-Einar var i allefall 26 minutter foran i mål. Derimot hadde jeg nesten tatt igjen Atle og Gunnar (9 og 5 min foran) som slet veldig tungt på slutten.

Der framme er Trantjern Gård og mål !

Og dett var dett... årets KR er fullført.

Oppsummering fra en fin dag
Først og fremst var jeg kjempefornøyd over å ha fullført. Jeg var også glad for at det tydeligvis hadde vært et vellykket arrangement – ikke minst takket være Arne, Amalija, Gunnar, Bjørn, Ole, Per og Oddvar som hjalp til.
At tiden ble 11:38 var OK nok, selv om det gikk nøyaktig 2 timer raskere i fjor. Det viktigste var å komme gjennom med fornyet tro på at jeg også skal bli klar til St Olav Ultra om 2 uker og Rallarvegsløpet om 4 uker.

Jon Harald "Stibolten" Berge - løpets suverene vinner!

På toppen av det hele fikk vi en fantastisk løyperekord av Stibolten som med 7.17.12 var hele 1.45 foran Ole Petter og Frants. Veldig hyggelig også at Marit Kristin ble første kvinne til å fullføre Kristins Runde. Hun kom inn på 13:15, likt med Knut og Fran Robert – flere timer raskere enn ”fryktet”.