Fra starten i Åre dag 1 der jeg lenge lå først i løypa. De fem beste startet 50 minutter senere.
Bedre enn fryktet
St Olav Ultra 9.-10.juli var årets 7. ultrakonkurranse, og nå er jeg også halvveis mot mål med planen om å løpe alle de norske ultrakonkurransene i år. Den store utfordringen den siste tiden har vært et løperkne jeg har slitt med siden treningsturen fra Oslo til Fagernes tidlig i mai. Med forsiktig trening mellom konkurransene har det latt seg gjøre å fullføre konkurransene – og i St Olav Ultra gikk det bedre enn fryktet.
Konseptet med St Olav Ultra på de to midterste dagene av St Olavsloppet (4 dagers stafett med ca 5.000 deltagere totalt) har både positive og negative sider. Det positive er den flotte stemningen og folkelivet i store deler av løypa, det negative er at ultraløpet får litt lite fokus – spesielt på svensk side.
Pers med 16 min
I år var forresten favoritten en kvinne, Margrethe Løgavlen, og hun innfridde med å vinne sammenlagt foran Peter Tubaas som var raskest dag 2. Sjøl hadde jeg et skjema til 6 min/km og en sluttid på 12.42.00. Det ga meg 6.02/km og 12.46.23 i sluttid, og 8.plass av de totalt 15 deltagerne. For to år siden ble jeg 10 av 17 med 13.02.26.
Les også: Trebarnsmor knuste gutta
Les også: Resultater
Jan Ottosson
Det var mest kjenninger fra det norske ultramiljøet på startstreken, men en hyggelig og god nykommer var Bjørn Tore fra Bergen, som ble nummer tre totalt. Aller mest spennende for min del var derimot trioen Jan Ottosson, Peter Thor og Håkan Svensson . Jan Ottosson (49) har jo to OL-gull og fire Vasaloppseire å slå i bordet med, sist gang han vant Vasa’n var i 1994 – da vant han på 4.06 mens jeg kom inn på 5.184.plass med 7.44 (5.31 som pers noen år senere).
Les også: Årsaken til at Åsarnatrioen sto på startstreken var at Håkan Svensson fylte 50 år i fjor, og at han fikk startplass i ultraløpet som presang av kameratene
Lette ben - en stund
Jeg kom rett fra ferietur på Mørekysten, og hadde fått testet benet med noen halvlange turer uka før St Olav Ultra. Var veldig spent på både form og løperkneet – men starten gikk i alle fall svært bra. Etter 500 meter var jeg i tet av oss 10 som startet 50 min foran ”eliten” – og avstanden til de andre økte jevnt og trutt de neste 20 kilometerne. Det var på ingen måte planlagt, men det gikk veldig lett i så vidt over 5 min/km (5.08/km første 15) – så jeg valgte å løpe på følelsen.
Her er jeg ennå først i feltet…
Blytunge legger
Fikk en liten nedtur da drop-bagen med ny drikke ikke var på plass på vekslingen etter 15.8 km, og på det vanskelige gruspartiet den neste mila gikk det gradvis tyngre og saktere. Ble passert av Markus P etter 22-23 km – og halvveis kom også Kenneth og Knut forbi. Fra 30 kilometer slet jeg med voldsomt stiv leggmuskulatur… og den eneste ”oppmuntringen” var at Knut slet like mye, slik at jeg kom løs fra han igjen.
Feststemning
Jada, det var også oppmuntrende med masse hyggelige tilrop fra stafettløpere og supportere i det biltoget som hele tiden passerte oss. Fra ca 40 kilometer til mål var det feststemning hele veien…
Bra avslutning etter elendig midtparti
Det gikk fryyyyktelig sakte fram til siste drop-bag stasjon ved 47.6 km, der jeg tok meg god tid til å drikke en boks ”Burn” – og i det jeg går ut fra vekslingen ved Saxvallen hører jeg at Jan & Co meldes på inngang. Om det var ”frykten” for å bli tatt igjen av Åsarna-trioen eller Burn-boksen som var årsaken er jeg ikke sikker på. Faktum er at jeg igjen fikk opp et OK joggesteg, og at de siste 16 kilometerne over fjellet gikk over all forventning bra.
I utforbakkene etter høyeste punkt 4 kilometer før mål ble jeg nok litt for ivrig. Det gikk gradvis fortere med fortsatt stive legger – og etter målgang bølget muskulaturen som pisket hav på legge, selv om jeg sto helt rolig. Det tok en halv time, inklusive et isbad (bena) før leggene roet seg. Jan og kameratene kom et kvarter etter meg i mål. Det var 20 min fram til 7.plassen (Rune T som startet i ”elitepulja”).
Fryktet 64 km gåing dag 2
6.13.02 dag 1 skulle bli 6.33 21 dag 2 på tilsvarende distanse. Det hadde jeg IKKE forventet da jeg sto på startstreken dag 2 med blylegger og også ellers i dårligere shape enn noen sinne på en startstrek. Finværet fra dagen før var byttet ut med regn og vind – og jeg kledde på meg både supertrøye og jakke i tilfelle jeg måtte GÅ hele veien dag 2. Denne dagen var det bare tre ultraløpere og stafettlagene som startet senere, slik at vi var 12 som startet samlet.
Guffent vær, bena funket...
Jeg var så vidt foran Marit og Ellen de første 5-600 meterne, men gradvis begynte bena å fungere, og jeg tok igjen Knut og Bård som slapp etter 2-3 kilometer. Det var utrolig nok synsavstand fram til alle de andre i minst 5 kilometer, enda jeg startet i 6.15/km – som gradvis økte til ca 5.30/km. Det var litt guffent vær, men jeg var bare lykkelig for hver eneste kilometer jeg klarte å løpe/jogge i stedet for å måtte gå.
"Kampen mot Åsarnatrioen"
Det var mange lette partier, og jeg så at jeg gradvis nærmet meg Åsarnatrioen. Etter ca 10 kilometer tok jeg igjen gutta i en utforbakke og hadde den første hyggelige praten med først og fremst Jan, men også med de andre. Det skulle bli flere slike ”treff” de neste timene. Jeg løp noe fra de tre svenskene ned mot Sul, der jeg fikk stoppet supporterbilen og byttet ut super+jakke med T-skjorte.
De neste tre milene var jeg vekselvis foran/bak svenskene. Jeg løp fortest i lette partier, de løp bedre i motbakker. Før den bratte utforbakken etter ca 38 kilometer ble jeg solid distansert i en motbakke mens himmelens sluser åpnet seg – og jeg trodde ikke jeg skulle se mer til svenskene, men i utforbakken kom jeg forbi igjen. Først på slutten av et tungt grusparti hadde de kontakt på nytt.
Siste gang vi var sammen var ved Stiklestad – 17 kilometer før mål. Derfra var det lettkupert og asfalt hele veien, og jeg regnet med å løpe fra dem siden jeg ikke var voldsomt sliten. Løperkneet hadde meldt sin ankomst midtveis på dagens etappe, men det var overkommelig så lenge det var flatt. Jeg registrerte da også at supporterbilen til svenskene bare så vidt passerte meg på de neste strekkene – de stoppet for ca hver 3. kiloemeter.
Åsarnatrioen Jan Ottosson, Håkan Svensson og Peter Thor sammen med Gammeln.
Samme plassering begge dager
Jeg var overlykkelig for at en dag som startet med så tunge ben kunne ende opp med 64 kilometer stort sett jogging, og jeg brukte ikke mer krefter enn nødvendig for å komme meg til mål. Plasseringen ble som dagen før, 8.plass av 15, nå med Anders T 20 min foran på 7.plass. Åsarnatrioen kom i mål 9 min etter meg – og for meg var det uansett stort å bli avbildet sammen med Jan Ottosson etterpå. For øvrig en veldig hyggelig kar å prate med.
Neste år fyller han 50 år, kanskje jeg skal invitere han til Kristins Runde eller Rallarvegsløpet?
Stemningen og mottagelsen i hovedgata i Levanger var fantastisk… entusiastisk speaker som tok seg god til også til ultraløpernes innsats – og alle ultraløperne var der og heiet de andre i mål, helt til alle hadde fullført.
Her er alle ultraløperne samlet under målportalen i Levanger etter fullførte 127 km.
De fem første av 11 norske ultrakonkurranser er nå gjennomført, om to uker er det Rallarvegsløpet, og deretter venter enda 5 løp (kanskje 6 hvis Tom Rune gjør alvor av å arrangere ennå et løp i Drammen).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar