Halvmaraton med Tone på dagen min

Pyntet til bursdagsløp!

7.november 2009: Gammel'n er 59 år - det er på dagen ett år til Tone og jeg løper maraton i New York. Det markerte vi med å løpe en konkurranse sammen for 5.gang i år, denne gangen Lørenskog Halvmaraton (dvs i traktene der jeg sleit ut mine barnesko).

Tone har langt igjen til det vi kan definere som god løpsform, men vilje er ikke mangelvare - og det er en viktig egenskap når man skal løpe langt. Før vi startet med prosjektet "Tone til NYCM 2010" hadde min snart 35 år gamle datter en tidligere halvmaraton i bagasjen som hittil lengste løp - det var Halvmaraton i Oslo i 1990 som 16-åring da hun fullførte på 2.31.17. I år har hun på det lengste løpt over 40 km i konkurranse (Eidsvoll 6-timers) - og med gårsdagens halvmaraton på 2.53.07 er hun noenlunde i rute med tanke på å fullføre NYCM på under 6 timer (grensen for full service underveis). Tiden i dag var 6.44 raskere enn på Kongsvinger i august.

Vi hadde en trivelig tur sammen i dag - og takket være en solid tyvstart kom vi i mål uten å forsinke arrangementet... den siste timen hadde vi "selskap" med andre løpere som suste forbi - men ikke et vondt ord fra noen om farten, tvert i mot. Før de andre løperne kom i løypa var det nok noen folk langs veien som lurte litt på han gammel'n med slips og den grønnkledde ved siden av som jogget med startnummer - dønn alene.... var det et utdrikningslag på gang(?).

Her har Bjørn Hytjanstorp foreviget starten, vi startet tidlig og tok tiden selv.

50 meter er løpt og fortsatt like blide. takk til Bjørn som sørget for et fint minne fra dagen.

Her er Tone halvveis på andrerunden - i landlige omgivelser.

Så feiret vi Britt's 50-årsdag.
Senere på kvelden fikk jeg løst opp muskulaturen på dansegulvet i Britt's (nestennabo) 50-årslag. Jeg var til og med frekk nok til å være kveldens første på dansegulvet - med jubilanten. Det gjelder jo å passe på når man kan få litt gratis trim...
Nesbuene i Svoger's var et positivt bekjentskap...takk for musikk til trimmen utover kvelden og natta :-)

Mye snø og mye folk i høyden

Grindervangen, eller mer nøyaktig; restene av Grindervangen

Mye snø og mye folk i høyden.
Det første er ganske sant (mye snø), men at det var mye folk i høyden krever en forklaring: På dagens tur i Fenstadterrenget støtte jeg på en annen løper, Amund, lengst vekk hjemmefra like ved turens høyeste punkt. Vanligvis møter jeg ingen - altså mye folk!

Amund ble like overrasket som meg over å møte noen i skumringa, "jeg bruker ikke å treffe på folk her", sa'n.

I dag skulle jeg løpe det jeg i forrige blogginnlegg kalte Olavrunden, men det ble både Olavrunde og nogo attåt i dag. Etter passering Grindervangen var det tiltagende dypere snø og vanskelig å se hvor stien gikk (hadde gått).. så det ble en del småstopp for å speide etter kjente landemerker. Harespor var liksom ikke helt smart å følge....

Så møtte jeg altså Amund fra Vormsund, og plutselig hadde jeg fotspor å følge - og det gjorde jeg. Dermed ble det galt; han hadde kommet opp ei annen løype enn jeg skulle ned - og i et stikryss tok jeg feil og fikk en 1,5 kilometers omvei om Vika (50 ekstra høydemeter var bonus).

Den hvitprikkede traseen lengst i nord er altså der jeg ikke skulle løpt!

Jeg stoppet GPS-klokka mens jeg pratet litt med Amund - og husket ikke å slå den på før etter ca 10 minutter - en nøyaktig GPS-rute får dermed vente til neste forsøk. GPS'en viste 14,93 km i dag - men turen var ca 16,5 km. Drøye 2 timer på 16,5 km høres ikke imponerende ut - men jeg vil sammenligne dette med å løpe 23-24 kilometer på landeveien.

Selv om det er mye vann enkelte steder og mye snø andre steder er det virkelig befriende å løpe slike langturer i nesten ville terrenget. Sterk kupering gjør at det blir bra variasjon - og fravær av veiløping er balsam for bena. I dag fikk jeg også testet den nyinnkjøpte LedLenser H7 hodelykta på siste del av turen. Den lyste litt bedre enn min Silva L1, men ved løping i terrenget er det bare max styrke som gjelder. Skal bli spennende å se om den helt eller delvis lever opp til løftene om batterivarighet. Ønsket er at den i alle fall skal tåle en lang natt (12 timer) uten batteribytte.

Noen steder så jeg hvor stien var (pga vann som smeltet snøen)....

...andre steder så stien slik ut...

Olavrunden

KLIKK I KARTET - FOR STØRRE KART

I går skrev jeg om Øyvindrunden her på bloggen, og på bildet nedenfor har jeg tegnet inn avvik fra denne og Olavrunden - som er en av mange runder jeg har løpt i Fenstadmarka. Jeg ser ikke bort fra at jeg oftere vil velge Olavrunden som et hyppigere innslag - siden dette går i flott terreng og i store deler av året kan løpes uten å bli alt for blaut på bena.

Det blir forhåpentligvis en tur allerede i morgen... men da har jeg absolutt ingen forventninger om å komme meg tørrskodd gjennom løypa. Tidsmessig bør det bli ganske likt med Oyvindrunden.

Øyvindrunden

Vinter i Fenstadmarka.

Jeg har jo vært i kopibransjen i over 25 år, så ingen blir vel overrasket når jeg kopierte en treningsrunde jeg fikk tips om i går (den var dypere enn snøen i Fenstadmarka).

Sist lørdag la jeg ut en bloggsak om en tur i Fenstadterrenget, og da skjedde noe så sjelden som at en annen Fenstadsøkning var inne for å kommentere runden og tipse om en nesten tilsvarende runde. Han løp denne ruta i går og sendte link til Garmin Connect - så jeg valgte da å kopiere turen etter beste evne i dag. Mangløet toner på hjemmeprinteren og måtte løpe på husken).

Om jeg kjenner Øyvind? Nei!
Foreldrene hans bor 98 meter unna huset mitt her på Kampåfeltet, mens gutten sjøl har flyttet til Oslo. Jeg får se om jeg ser den røde saab'en en gang og hilse på sjåføren. Det er jo ikke så mange slike langløpere her - og de eneste sporene jeg så i snøen i dag var Øyvinds spor fra hans tur i går.

Lørdag var det tørt for årstiden og snøfritt i marka. Nå har det kommet en god del snø i høyden - og det som ikke har lagt seg som snø har ført til vanndammer og overflømte bekker over alt. Stiene fungerte også mange steder som bekkeløp - men i motsetning til Øyvind som frøs på bena i går brukte jeg våtsokker (seal skin). Disse nyinnkjøpte selskinnssokkene er hverken bedre eller verre enn neoprensokkene jeg har hatt i mange år.

Nå er jo jeg dobbelt så gammel som Øyvind, men siden jeg visste hvor lang tid han brukte i går måtte jeg jo prøve å matche den tiden. Det gikk sakte sa Øyvind - og det tyder på at gutten er i bra form. Selv om jeg gikk i motbakkene holdt jeg helt OK fart ellers - og brukte omtrent samme tid. Han var 2 min raskere i motbakkene første 3 km - jeg litt raskere resten av turen.

Jeg hadde ikke sett godt nok på kartet (ganske grovt på Google) - og løp sti i stedet for vei i starten, og valgte også en litt annen rute helt på slutten - men samlet avvik i distanse er omtrent 0. Runden til Øyvind fulgte en del hogsveier der jeg ellers velger smale stier - så på neste tur skal jeg ta min idealvariant av turen og legge ut på Garmin Connect.

Takk for turen Øyvind - fotsporene dine i snøen gjorde at vi på en måte var sammen på turen :-)

Her er ruta mi (klikk for større bilde)....

...og her er ruta til Øyvind.

Høydeprofilen er som vanlig litt hakkete - men det er uansett over 500 høydemeter på turen som i sin helhet gikk på mykt (til dels svært mykt) underlag. Høydegropa etter ca 12 km skyldes at GPS'en flippa ut litt da jeg gikk på snørra.

2-timerstur over Valstadvarden

Ikke akkurat noen fjelltopp, men en del stigning er det jo opp til Valstadvarden der jeg som vanlig skrev meg inn i "gjesteboka"

Etter at jeg nevnte hælplagene mine på Facebook har rådene haglet inn om hva jeg bør gjøre og ikke bør gjøre. Jeg har tenkt å følge flere av rådene, men jeg klarer ikke å holde meg borte fra den fine høstskogen. Dermed ble det en 2.5 times tur (2.20 løpstid) i Fenstadmarka i dag.

For lokalkjente løp jeg fra Kårstad på smale fine stier via Børjevangen til Vika og via Valstadvarden og Langvatn tilbake. Turen byr på 3-400 høydemeter, og mellom Valstadvarden (410moh) og Langvatn valgte jeg korteste vei over myrene - ikke noe sjakktrekk så kaldt som myrvannet er nå like før det fryser til.

Like ved Valstadvarden ligger denne Ruggesteinen. Om jeg fikk rugget på den? hahaaaaaaaaaa

Storputten var frosset (vesleputten like ved også), men myrene var fortsatt bløte og kaaalde.

Selv om det har vært litt frost er det altså fremdeles gode muligheter til å bli kald og blaut på bena... men vakkert er det jo i skumringa.

Hælen er like vond hele tiden - det endrer seg hverken til det bedre eller verre mens jeg løper. Det blir litt stakkato løping for å unngå for mye bøy på høyrefoten. Bortsett fra dette var turen helt prima. Formen er dårlig - og farten ditto lav, men jeg koser meg i skogen på høsten og forvinteren.

Jeg kom litt for sent av gårde på tur, men var forberedt på mørket - og fikk også bruk for lykta siste kvarteret.

Høstblot ved Hvalstjern

I går kveld var jeg på det årlige "Høstbøtet" i Skogkarenes Klubb Romerike. Blotplassen var ved Hvalstjern i Fetsund, og 27 av de lokale skogkarene var tilstede rundt stokkilden. Yngstemann var 53 år - eldstemann 89. Vi avsluttet inne i klubbhuset ved skistadion, for anledningen omdøpt til Gildehallen hvor skaffern sørget for et nødvendig måltid og rådet kunne gjennomføres.

"Til Skogkarenes klubb skal pålitelige og sikre menn kalles". Det snakkes da om veteranorienteringsløpere som har konkurrert i skogen og/eller vært o-leder i minst en mannsalder. Det finnes også tilsvarende klubber for skogskvinner - om ikke like utbredt. Vi er 63 nålevende skogkarer i SKK Romerike, og bortimot 1000 av de 7000 nordiske skogkarene er norske.

Det er alltid veldig hyggelig når talmannen kaller til blot og vi samtidig setter ferskingene (inviterte nye medlemmer) på prøve. Så godt som samtlige skogkarar på Romerike er gamle kjenninger, og nå som jeg nesten ikke løper o-løp lenger, er det da en flott måte å holde et minimum av kontakt på. Sjøl har jeg vært med siden 2001, og i år ble jeg valgt som løpsmester for de neste årene (hehe, satt selv i valgkomiteen).

Dersom du hører et sus gjennom skogen er det bare Skogkarene som har godkjent et nytt medlem.

Typisk Skogskarutrustning… ikkeno’ plastsekk og ledlykt her nei! Rallarhatten er også med…

Joggetur rundt islagt vann

Isen er i ferd med å legge seg på Ellingsjøen i Fenstad.

Etter fire dager uten trening så jeg fram til en feiende lett løpetur med masse overskudd i dag... men det var nok litt for optimistisk. Det ble en fin tur, det er vakkert i høstskogen, isen har lagt seg på deler av vannene - men...; det ville være en overdrivelse å si at bena var fjærlette og overskuddet på topp.

Nå var jo forrige løpetur tross alt et maratonløp, og i dagene etterpå har jeg slitt med oppblåst mage og litt halvuggen form. Likevel var det herlig å løpe en tur i skogen igjen rett før mørket kom (så alt for tidlig). Den vonde hælen som er årsak til treningspausen ynket seg en del - spesielt i motbakkene de første 10 minuttene. Det er likevel bedre enn tidligere, og jeg håper å holde det hele i sjakk til jeg får avlastet med skigåing en periode.

De treningsfrie dagene har jeg brukt på en del planlegging til Medlemsmøte i Romerike Ultraløperklubb 28.november og ultraløpene Kristins Runde 19.juni og Romerike 6-timers 21.august. Tid til å kjede meg har jeg ikke!

Høsten er vakker!

En dag uten trening er en dag med mening

Nåja, jeg har vel ikke alltid ment at en dag uten trening er en dag med mening - det har helst vært omvendt. Men - i dag var det et bevisst valg ikke å trene, for nå skal den vonde hælen min få fred fra løpinga en stund. Slik sett var det en dag med mening.



Et par timer midt på dagen ble avsatt til mitt første besøk på Minerva Friidrettsmuseum - og sammen med meg var Bjørn og Ole Henrik. Museet ble åpnet sommeren 2007, så det er jo en skam at jeg ikke har vært der tidligere. Det kunne like gjerne hett Bjørn Berghs idrettsmuseum, det er hans verk nesten fra ende til annen - og der var også Bjørn som viste oss rundt i dag.

Les også hva Kondis.no skrev om museet da det åpnet.



Kort oppsummert er det utrolig mye spennende friidrettshistorie som er samlet i Minervahuset, og Bjørn Bergh kan prate en time om hver eneste gjenstand og hvert eneste bilde. Det rakk han ikke i dag, men jaggu fikk'n sagt mye på den drøye timen vi var inne i museet.

Videosnutt fra dagens omvisning

For min egen del var det morsomt å gjennoppleve bilder og annet fra Norgesløpet hvor jeg var med de fleste årene og ikke minst Bislett Games med alle rekordsetterne og gode norske prestasjoner. Det er nesten 800 nummererte bilder og gjenstander som er loggført - og det er ikke minst enorme mengder dokumentasjon i form av avisutklipp, gamle sportsaviser og bøker samlet i permer og ellers.

Ole Henrik sammen med "reservebestefar" på museum.

Piggene på spydskoene til Egil Danielsen fra 1956 imponerte meg...

En annen gang skal jeg ha bedre tid, og da vil jeg sette meg ned og bla i utklippsbøkene. Minervahuset ligger 200 meter fra Skedsmohallen og 300 meter fra det nye regionsanlegget for friidrett. Et besøk kan anbefales for alle sportsinteresserte. Her er det mye spennende som hadde blitt borte for alltid om ikke ildsjelen BB hadde tatt vare på tingene.

Trøstet meg med å krympe deltagerpremien

Her er jeg midt i startfeltet etter 25 meter, fortsatt betinget optimist.

Mot enhver sunn fornuft reiste jeg til Fredrikstad Maraton i dag - for å løpe maraton. Formen er svak etter en tullesesong hvor opplevelser har vært viktigere enn resultat. Men..mer bekymringsfullt enn svak form er at smertene i høyre hæl er verre enn tidligere. Har slitt med dette et par måneder - og det påvirker både løpesett og treningsomfang. De siste to ukene har jeg både tatt opp igjen intervalltrening og løpt mye på asfalt - alt annen enn hva jeg burde gjort med tanke på hælen.

Det toppet seg på maratonløpet i dag, og selv om tiden uansett ville blitt veldig svak (3.40?) var 3.52 og enda vondere hæl en nedtur i et ellers glimrende arrangement. Tidligere bunnpers i et vanlig maraton er 3.40 fra Oslo i fjor, og før det 3.34 fra Jessheim i 2005.

Åpningsrunden gikk i en fart som varierte mellom 4.45 og 5.10/km...(differansene forårsaket av vind og kupering). Det var omtrent som forventet, men jeg ble tiltagende stiv og måtte også halte med høyreleggen opp hver eneste lille kneik på grunn av hælsmertene. Denne stakkato løpinga var nok årsak til at jeg også fikk krampeproblemer (2-3 korte tøyestopp) i høyre legg på den siste halve runden. På slutten var steglengden nede i ca 17.5 cm og farten 6 min/km... da følte jeg meg supersprek og var livredd for å bli fragått av turgåere i Fredrikstadmarka.

Rundetidene ble 1.11.09, 1.16.13 og 1.25.29 ! Jeg ble langt fra sist - ble nr 5 av 10 i M55-59 (7 min fra 3.plass) - 33 av 75 menn, 33 av 81 totalt. Dermed er det kanskje respektløst ovenfor mange andre å beskrive dette som så forferdelig elendig - men med all treninga jeg legger ned bør jeg løpe mye fortere.

Nå MÅ jeg trene alternativt og sørge for å bli bra i hælen igjen - det nytter ikke å holde på med denne "haltinga". Det er egentlig for kaldt til å sykle, men jeg får kle meg godt og sykle fram til til det blir skiføre. Nå kan jeg også komme i gang med et evig utsatt styrketreningsprosjekt - og forhåpentligvis tåler jeg noen rolige turer i terrenget. Det er heldigvis lenge til neste "viktige" konkurranse: TEC 100 miles i Stockholm 10.april.

Innholdet i dagens deltagerpremie smakte bedre enn løpeturen i Fredrikstad (neda, ølet var ikke premie - det er svensk folköl som svigerdattera handlet i Sverige i går).

Meg og de 18 venneparene

Bildet viser skohylla med de 12 nyeste skoene øverst, deretter orienterings- og terrengsko med pigg, skisko og sykkelsko (dvs… sykkelskoa er p.t. i garasjen).

Hvor mange par joggesko har du? Det spørsmålet har jeg fått mange ganger, og godt pakket inn i bortforklaringer svarer jeg vanligvis 12.

Tolv…hæhh? Jaaa, jeg løper jo en del og skoene er inntil 5 år gamle, svarer jeg da – litt beskjemt med tanke på at de 18 skoene i skohylla mi representerer et innkjøp på om lag 20.000 kroner.

Jeg kjøper ofte fjorårsmodell på tilbud, og snittprisen på joggeskoene ligger vel på ca 1.000 kroner. Skoene får godt stell, dvs at de skylles og lufttørkes etter bruk, og slik sett er de nesten like fine når de har blitt degradert til sisteplass på lista. Da er det valgets kvaler ved neste skokjøp; skal jeg kaste de som er eldst – eller er det et av de litt nyere parene som i stedet skal havne på den lokale fyllinga.

Jeg har vært streng på dette med 12 par joggesko noen år… (i tillegg til spesialskoa) og dersom de 12.eldste skoene er for bra til å kastes har jeg vært for aktiv på handlefronten en periode og bremser ned. Akkurat nå er faktisk 7 av parene innkjøpt/vunnet/fått siste 18 måneder, så det er ingen hast med nye kjøp. Jeg kan for øvrig ikke huske når jeg sist brukte samme skopar to dager på rad.

Nå er jeg klar for en ny treningstur… jeg skal løpe noen lette intervaller, og velger Nike Skylon-skoene (2 hylle til høyre). Ellers velger jeg gjerne nye sko ved asfaltløping og eldre sko ved løping på grusvei eller i terreng. Jeg har ingen absolutte favorittsko, men velger nøytale sko med god løpsfølelse. Akkurat nå består top 12 av 5 Nike, 3 Mizuno og 4 Asicz skopar. Sammen med 2 par skisko, 1 par sykkelsko og 3 par o-sko utgjør det hele en venneflokk på 18 par sko som følger meg på mine nesten daglige treningsturer.

Test av maratonfart...

Tre uker uten konkurranser gjør noe med en gammel sirkushest... og nå MÅ jeg snarest mulig med i løpssirkuset igjen. Jeg har da også meldt meg på til Human Race førstkommende lørdag, men det er så forferdelig kort (10 km) - og med dagens fartsgrunnlag vil nok Fredrikstad Maraton passe meg bedre.

Fire intervalløkter på 10 dager er jo historisk mye for meg... men jeg synes det er for tidlig å prøve meg på kortdistanse igjen. Den vonde høyrehælen min foreslo en pause fra alt, men jeg overså det maset - og la i dag ut på en liten test for å se om maratonformen virket OK. Jeg har løpt ca 200 kilometer på de siste 2 ukene og merker at dette er en mengde jeg tåler lett.

Dagens testtur ble avtalt med Bjørn Hytjanstorp, og ruta var en gammel kjenning av en treningsrunde om Nordmokorset og Letohallen med utgangspunkt fra Råholt - for det meste flatt. Planen var å åpne sakte, øke litt gradvis og etterhvert komme i riktig maratonfart. Slik ble det også; 5.49 på åpningskilometeren, snitt 5.38 ved passering 5 km, snitt 5.21 ved passering 10 km og 5.12 ved 15 km (siste 3 et snitt på 4.48). Det betød at siste 10 km gikk litt under 5 min/km i snitt - og trekker vi fra 15-20 sekunder for konkurransemodus betyr det helt grei maratonfart til en tid under 3.30.

Ellers er det litt eiendommelig hvordan kameratene mine lurer meg inn i mørkeste skogen på treningsturene. Sist fredag var det Ragnar, og i dag var det Bjørn som i stummende mørke skulle ha meg med på en snarvei der vi tuslet de siste kilometerne hjem til han. Opp den gamle alpinbakken gikk det forsåvidt greit, jeg hørte Bjørn foran meg. Med 400 meter igjen til boligfeltet ble det derimot verre - det var helt umulig å se noe som helst - og da er selv en spasertur i ville terrenget en risikosport. Dermed ble snarveien en omvei - se kartet nedenfor - og turen totalt på ca 18.5 km.


Med særdeles omfattende erfaring med å snuble, var jeg i det forsiktige hjørnet i mørket i dag - og løftet foten 20 cm over det jeg trodde var ei rot på tvers av grusveien. Bjørn fikk seg en god latter da han så bremsesporet jeg hadde skrittet over med god margin.

Bryllup på Jæren

Det ble en treningsfri dag i går - av det 100% frivillige slaget. Konas nevø, Jan Kjetil, giftet seg med sin Charlotte i Klepp kirke - og vi var både der og på festen på Jæren Hotel (Bryne) etterpå.
Det vi si; helt treningsfri ble det dermed ikke. Junior (Ole altså) og Rikke skal jo forhåpentligvis følge etter med sitt eget giftermål - jo før jo bedre mener vi gamlingene. Dermed kunne vi jo både ungdommene og vi som blir involvert i arrangementet (fruen og meg sjøl) suge inn inntrykkene og lære hvordan dette skal gjøres.

En lykkelig Charlotte like etter at seremonien i kirken var ferdig.

Det var et flott bryllup, det var en flott miks av venner og familie, det var et fantastisk høstvær, det var en fin stund i kirken, det var en flott fest, det var nydelig mat, der var en smågal tryllekunstnertoastmaster, det var smil og gledestårer og det var rikelig anledning til å bli kjent med mennesker man tidligere ikke hadde møtt.



Både på nedturen og hjemturen med Norwegian opplevde vi at vi kom fram før ruteplanen, og ikke minst hjem søndag var jo det kjekt, for dermed rakk jeg en fin intervalløkt i terrenget før det ble mørkt. Dette året har forresten vært mer enn spesielt med tanke på antall 50-årslag, 60-årslag, bryllup, konfirmasjon... og ytterligere tre 50-åringer skal feires før nyttår. Samlinger med gode venner og familie er en luksus man aldri får for mye av... og da er slike begivenheter viktige påskudd til å sette av tid til dette i en ellers travel tilværelse.

Så er vi spent på om Rikke og Ole er neste par ut (?). De ble åpenbart inspirert av å være med på Charlotte og Jan Kjetils bryllup.

Et ganske normalt bilde av Rikke, Ole og Gammel'n !

Flere bilder på Picasa:

Charlotte og Jan Kjetill Halvorsens bryllup

Snublefot på tur med IM og Ragnar

IM og Ragnar like ved Gullsmeden.

En kjapp prat på RBIR-premieutdelinga i går... og dermed var en ny venne-treningstur i boks. I nydelig høstsol startet Ragnar, Inger-Marie og jeg ut fra Trasop Arena (Oppsal) litt før klokka 5 på ettermiddagen. I det flotte været var det ingen som tenkte på at det ville bli mørkere enn mørkt før vi var ferdig med 2-timersturen.

For de som er lokalkjente var dette ruta; Trasop, lysløype via Rundtjern til Nøklevann, Sarabråten og Hestehølet, sti videre over Slettfjellet til Gullsmeden og deretter via Langvannet og opp på Breidåsen. Gamle lysløypa ned mot Katisa ved Nøklevann, grusvei forbi Rustadsaga og Haraløkka/Bøler før vi avsluttet med sti fra Østmarksetra forbi Skøyenputten til Trasop.

To tredeler på sti - i tørt terreng for årstiden, men med litt ishinne på steinene enkelte steder. Det siste forårsaket at Gammel'n - Snublefot for anledningen - først seilte ned et svaberg etter Breidåsen, deretter gikk skikkelig på snørra nord for Østmarksetra. Det siste fallet kan unnskyldes at det nå var blitt rimelig mørkt... og egentlig er det ubegripelig at Ragnar ville ha oss inn på det siste stipartiet i mørket - i stedet for å følge vei eller lysløype som også var alternativer de siste kilometerne.

Det ble altså mørkere enn mørkt - og mest gåing de siste 10 minuttene. Vel hjemme igjen kunne jeg telle opp en blå negl og en oppskrubbet finger på høyre hånd, et skrubbsår på venstre håndbak og noe skrubb på høyre kne. Løpstightsen så ut som den hadde vært på infanteriøvelse - lav åling i gjørme.

Dette var avslutningen på en fin 8-dagers treningsperiode. Til sammen 121 kilometer på 3 kortintervalløkter, 2 langturer alene i terrenget og ikke minst 3 venneturer. Å reise en time eller litt mer for å ha selskap på løpeturene gjør jeg mer enn gjerne, dette er jo hobbyen min. Turene med Ragnar og IM inneholder gjerne mye stiløping, så det er absolutt blant favoritturene mine.

I morgen blir det hviledag - da skal konas nevø på Bryne gifte seg - og blir det trim på meg får jeg håpe det blir en svingom med brura sent på kvelden...

Skål og takk for en fin tur! Badstua er en bra finale på de fleste treningsturene, ikke noe unntak i dag. For første gang på evigheter er det tomt for svensk folköl her hjemme, så nå ble det Drammensbrygg i stedet...

Fra babyjogger til tohjuling til… ultraløper?

Den skal tidlig krøkes som god et-eller-annet-skal bli… og hva er da passende introduksjon fra ettårsalderen for en kommende ultraløper?
F.eks. 3-milstur i joggevogn som to-åring – lang og fin test på tålmodigheten!
...eller 1,5 times kveldstur på sykkel som 5-åring – bra test på utholdenhet!

Nåja, det er kanskje litt i tidligste laget å si at Ole Henrik Hytjanstorp er en kommende ultraløper, oddsen er vel mildt sagt ganske små med alle de tilbudene og mulighetene han vil møte senere i livet.
Men, at han allerede har tålmodighet og utholdenhet viser han stadig vekk – som i kveld da han var ledsager for pappa og undertegnede på en 1,5 times løpetur. Ole Henrik syklende litt foran – eller litt bak – Bjørn og jeg joggende og skravlende som om vi ikke skulle ha sett hverandre på flere år. Før han lærte å sykle var det løpeturer på opptil 3 mil med joggevogn, men en tålmodig Ole Henrik i vogna.

Hva det ender med vet ingen, men at det er fullt mulig å kombinere trening og samvær med barn er hevet over tvil. Om 5-åringen på Råholt må lures med på tur? Gjett!
Jeg er klar for flere turer Ole Henrik, bare si fra.

(klikk for større bilde)
På det første bildet er Ole Henrik med oss på en langtur i Sessvollmoenområdet i 2006, på det neste bildet har han fått ny sykkel tidligere i år, deretter et bilde tatt før dagens tur (der jeg tyvlåner sykkelen) og til slutt et bilde fra en tur ved Jessheim (delvis i terreng) i sommer.

Intervaller i lusefart

Bildet er fra "innspurten" i Jessheim Vintermaraton 2005.

Hvert av de fire foregående årene har jeg bare hatt en eneste intervalløkt på bane, og i dag var turen kommet til "årets baneintervall". Løp 4,5 time på 2 langturer i går/forgårs, men meningen med økta i dag var bare å se hvor elendig ståa egentlig var - og så jobbe videre ut fra det.

Jeg har fått min egen nøkkel til Jessheim stadion, hvor jeg kan låse meg inn etter mørkets frembrudd - og løpe mine luseintervaller i all "hemmelighet". Og det var virkelig lusefart på dagens økt selv om bena føltes bra og farten virket stor. Med haugevis av ultraløp og bare rolige langturer ellers, er jo alt under 5 min/km høy fart...

Dagens lille test var 10x200 meter med 30 sek pause og 5x400 meter med 45 sek pause. Tidene skal jeg ikke røpe i denne omgang, men snittfarten var 30 sek svakere enn snittfarten på halvmaraton for 20 år siden. Likevel var det årets raskeste treningsøkt, og det er jo her utfordringen ligger, at jeg overhodet ikke har løpt fort i hele år.

Meningen er å løpe at par intervaller i uka de nærmeste månedene, og forhåpentligvis ender det opp med 1000 metere under 4 minutter igjen (dvs fortere enn i dag på lengre intervaller)... det er 5 år siden sist. Pulsen var aldri over 163 i dag (ca 20 under maks), så det er litt å hente bare med tilvenning til slik løping.

Bære flig ! ...sa elgjeger'n....

Hvit mose i skogen, vakkert !

I dag var jeg klar for en ny langtur i elgjaktterreng i Fenstad - og for første gang støtte jeg på både jegere, elg og elghund. Benyttet anledningen til å veksle noen ord med en eldre jeger som krysset blåstien jeg løp på - han var på vei ned mot der en av bikkjene tydeligvis hadde los på elg.

Jeg hadde akkurat gått litt vekk fra stien for å speide ned mot et åpent område der der jeg så både bikkja og elgen. Jeger'n som kom ropte til meg, men det var bare fordi han trodde jeg var på vei ned i det samme området.
Da jeg litt forsiktig antydet at jeg hadde fått vite at det var trygt å løpe på blåstiene selv om det var jakt, bare smilte odølingen (?) og sa: Ja, bære flig! Så dermed var den saken i orden.

Jeg fikk en flott nesten 2-timers tur på de fine stiene i lettkupert terreng - og etter en lang natts søvn fungerte kroppen mye bedre enn på gårsdagens langtur i Østmarka. Løpeturen som var beregnet til akkurat 2 timer i rolig fart tok 1.48.01 - og kanskje var det like greit - siden det var mørkere enn mørkt før jeg var ute av skauen.

På bildene nedenfor har jeg tatt bilder fra stiene i både gran- og furuskog (mest furuskog) - og noen av de mange skiltene som veileder ukjente på tur (klikk for større bilde).

Leiter etter formen

Som jeg har nevnt tidligere avsluttet jeg den egentlige konkurransesesongen etter Eidsvoll 6-timers og UltraBirken som begge endte med brutte løp. Jeg løp Oslo Maraton som fartsholder (4:15) og vil nok utover høsten og vinteren slenge med på noen mindre konkurranser, men neste ”viktige” konkurranse vil være TEC 100-miles 10.april.

BRA I TERRENG
De siste ukene har jeg trent ganske forsiktig på søken etter overskudd og en følelse av formforbedring – før jeg øker treningsmengdene igjen. På tre rolige turer i terrenget har jeg kjent litt av godfølelsen – antagelig fordi farten har vært veldig lav. Disse turere har gått på flotte stier i Fenstadterrenget, en av turene sammen med Gunnar Trailrunner.

VERRE PÅ VEG
På vegløpinga har jeg følt det tyngre. En tur i øsregn på veger i Bærum sist onsdag var for så vidt OK, men fredagens forsøk på intervaller rundt Sognsvann røpet at fartsgrunnlaget mildest talt var fraværende. Dagen etter – i går altså – var bena tunge som bly på en 2,5 times tur sammen med Stein Frode – antagelig som en konsekvens av uvant fart dagen før.

De siste 7 dagene har det blitt trening hver dag. 89 kilometer løping på 6 løpeturer, og en kort sykkeltur på 14 km (passerte dermed 1.000 sykkel-km i år).

HUFF OG HUFF
Huff og huff, jeg føler at det er langt fram til den gode formen. Her gjelder det å skynde seg langsomt, trene slik jeg tror er riktig – og også fokusere litt mer på søvn, vekt og kosthold (tre ting jeg har slurvet veldig med det siste året). Når jeg i tillegg har spenst som en flodhest og styrke styrke som en mygg, kan jeg også ha mye å hente på å ta i bruk treningsapparatene i treningsrommet. For tre år siden kjøpte jeg tredemølle og treningsapparater – mølla ble montert og tatt i bruk samme dag, det øvrige er hittill ikke ferdigmontert !!!

Nedenfor noen bilder fra gårsdagens tur med Stein Frode: Lindeberg-Bøler-NøklevannRundt-Mariholtet-Nuggerud-LindebergVi passerer Mariholtet etter ca 1.45 og Stein ser misunnelig bort mot de som har tatt med penger og kan kjøpe kaffe og vafler på Mariholtet.

Ingen av oss hadde tatt med penger, og Stein fortsetter slukøret videre.

Oslo Kommune har drevet omfattende tynningshogst mellom Mariholtetveien og Frielvåga - slik at det er blir åpent og fint hele veien. Omfattende rydding hadde man også foretatt langs lysløypa fra Nuggerud til Lindeberg.

Det var sol og det var midt på dagen, men isen lå fortsatt på pyttene. Ingen tvil om at vinteren nærmer seg.