Vestfold Ultra Challenge... 54 km VANNvittig opptur

En gjennomblaut og frossen gammel mann har akkurat vært på vendepunktet etter 27 kilometer. Supertrøye under jakka var et for dårlig valg, ellers var antrekk og ikke minst skovalg perfekt.

 

Som forventet ble Vestfold Ultra Challenge en usedvanlig våt opplevelse. Det spørs om noen av oss 62 som startet noensinne har vært med på noe lignende. Du tror det ikke før du har opplevd det, dette var "Råskinnet" x10. Men det var jo gøy også da.... tenk å få være med på noe så VANNvittig!

Reportasjen jeg la ut på kondis.no i dag:
Nordskar og 2 x Raumyrveien til topps

Gjermund Nordskar - som jeg plukket opp på Røa "midt på natta" - vant langløypa til tross for et par solide bommer underveis. Både dette og bildet av meg er tatt av Heming Leira.

 

Sjøl hadde jeg feiget ut og gått ned fra 50 miles til 50 kilometer. Delvis på grunn av kneskaden etter ultraturen i samme terreng for to uker siden, men egentlig mest fordi jeg vurderer treningsgrunnlaget til å være for dårlig til å løpe 14-15 timer. Det var en fornuftig avgjørelse.

De siste 20 ukene er gjennomsnittlig ukentlig trening kommet opp i 41 kilometer... de to årene før det løp jeg mindre enn 10 km/uke. Da hjelper det ikke stort å ha løpt mye i en mannsalder før det igjen. I øyeblikket går det rimelig greit å løpe i tre timer... etter det går det på reservetank og stahet, men grensene pushes ganske fort nå, så jeg er optimist med tanke på neste år.

Vi var bortimot 40 løpere som 07:30 lørdag morgen løp ut fra Hvitstein Stadion i Holmestrand. Jeg la meg i en "gruppetto" med 10-12 løpere, skravlende med klubbkameraten Sven Gjermund. Det gikk veldig lett, men her var det om å gjøre å bruke innsiden av hodet i tillegg til bena. Vi var heldige og fikk oppholdsvær den første timen - ellers handlet løpet mest om vann både ovenfra og nedenfra.

Det var ikke noe poeng å prøve å unngå vanndammer - de var så store at for å komme rundt måtte man langt inn i skauen. På stiene rant bekkene der det var best å løpe. Valget var da å løpe i de blåmerkede bekkene eller enda mer ulendt terreng ved siden av - og valget falt på bekken.

Sven Gjermund og jeg løp litt fra de andre i gruppa, og på toppen "Liglaner'n" tok vi igjen en annen gruppe på 5-6 andre løpere, og farten økte litt i fremre del av den gruppa - men det var fortsatt svært forsiktig fart. Jeg hadde valgt å løpe med "Adizero"-skoene mine, som i utgangspunktet er for lite dempet (for meg) til en så lang tur - fordi de er helt suverene på vått underlag. Skovalget var bra, selv om det ble slemt mot bena på det lengste veipartiet før og etter vending.

Gunnar Fæhn - som også kjørte med meg - tok dette bildet av en liten bekk som skulle krysses i nærheten av 50-miles løypas høyeste punkt. Han løp kraftig feil på slutten, og brøt 50 miles. Både han og tre andre 50-milesløpere som hadde løpt lenger enn 54 kilometer står som "fullført" på 54 km i stedet.

 

Jo mer teknisk vanskelig og jo mer vann og gjørme - jo bedre klarte jeg meg i forhold til konkurrentene. Som ventet ble jeg merkbart mer sliten etter ca 3 timers løping, og løpets tyngste periode hadde jeg på veipartiene før og etter vending. En gruppe løpere jeg hadde hatt øyekontakt med i den lange bratte bakken opp til Hvittingen etter 13-14 kilometer var 5-10 minutter foran meg ved vending... så jeg fokuserte mest på de som kom etter, og la inn overlevelesesgiret da tilbaketuren startet. Det ble litt ekstra vegløping og forlenget løype på grunn av en bekk de ikke våget å slippe oss over.

I lange perioder frøys jeg noe jæ.... Når jeg ikke er i form til å løpe fortere er det vanskelig å holde varmen i 8 timer i "isregn", 4-5 plussgrader, med gjennomvåte klær og plaskende i vann. Det var flere enn meg som fikk minst like store utfordringer med å holde varmen - som med løpinga ellers. Det var først og fremst supertrøye under jakka som ikke holdt mål. Ull hadde nok vært tingen, eller dobbelt super - som har fungert bra på lange skiturer.

Ved Hanekleiva på tilbaketuren - med 300 meter stigning foran meg og ca 20 kilometer igjen til mål så jeg at Sven Gjermund nærmet seg bakfra. Han hadde hele tiden hatt øyekontakt fram til meg, men det var noen timer siden vi løp sammen... og på slutten av vegpartiet der vi fulgte riksvei 319 et stykke var han ajour. Det trigget meg - og nå kom vi også inn i et teknisk vansleig parti. Jeg gikk fort i de bratte partiene og jogget litt hver gang det flatet ut... samtidig var det viktig å komme til toppen av Hvittingen for andre gang uten å gå i kjeller'n.

Sven var også flink i de tekniske partiene, og var ikke langt bak... og snarte passerte vi to løpere og enda en. På veien ned fra Hvittingen avanserte vi enda en plass, men nå rykket Sven forbi meg for første gang i løpet - så jeg glemte han og konsentrerte meg å løpe jevnt og å unngå kramper. Fra Orebergvannet ved foten av Hvittingen var det i praksis 10 kilometer bading i vann og gjørme på stier og traktorveier før det avsluttende vegpartiet... egentlig helt supert siden jeg så på det som fordel meg.

Ganske snart var jeg enda en gang i ryggen på - og forbi Sven Gjermund. Jeg følte meg tryggere på å unngå krampe - og økte farten litt, nok til at jeg etterhvert tok igjen enda to løpere. Nå rykket det litt i leggkulene med jevne mellomrom, men noen 15-sekunders tøyestopp var nok til å løse opp knutene. Jeg var mye mer redd for lårkrampene - som ofte koster meg en halvtime... så opp den siste bratte terrengbakken mot Liglaner'n var jeg litt ekstra forsiktig, og lårkrampene kom aldri.

Jostein Lundgaard løp sammen med Runar Thorstensen fra klubben, og etterhvert ble det et "viktig mål" å holde de bak seg. I de to siste ultraløpene mine (UltraBirken 2010 og 2012) har Runar passert meg mens jeg tøyde kramper og distansert meg med over en time. Nå holdt jeg unna med 20 minutters margin... 

 

Det var utrolig gøy å løpe (jogge) de siste 5-6 kilometerne uten å behøve snu meg etter andre, uten å være redd for kramper (nå var underlaget flatere) og med halve feltet bak meg. Helt på slutten passerte jeg også Monica - som hadde "rykket fra meg" i brattbakken opp mot sjekkpunkt 2 etter 8 kilometer. Resultatlista viser at jeg kom på 15.plass av 31 (35) herreløpere - at eldste løper foran meg er 45 år - og at jeg brukte bare 3 minutter mer enn jeg hadde stipulert selv om løypa var 2 km forlenget. Jeg fikk altså en tid omtrent som forventet, men en mye bedre plassering.

Nå dagen etter er jeg så støl som jeg bør være etter et slikt løp, jeg har bare litt smerter i bekkenområdet, og hælen er heller ikke veldig plagsom. Med mer styrketrening og masse rolig terrengløping skal det kanskje bli en normal sesong allerede i 2013? Det som først og fremst mangler nå er at jeg igjen skal tåle belastningen fra intervalltrening og tempoøkter.