søndag 11. juli 2010

Jeg og hælen er snart klar....

Hælen søndag kveld...

Det er 10 dager siden hælen ble operert på NIMI og hele 23 dager siden forrige treningsøkt. Hvis noen tror jeg har hatt abstiens over ikke å kunne trene tar de grundig feil. Der er egentlig helt OK ikke å trene en periode.

Derimot har jeg savnet ikke å kunne konkurrere. I alle år etter at jeg dro igang treninga (høsten 1977) har konkurransene vært drivkaften og målet, og 70-80 konkurranser årlig var normalt fram til jeg begynte med ultraløpinga.

Misforstå meg rett. Jeg elsker å trene og prøver å finne tid til trening hver eneste dag. Likevel er konkurransene (og ultralange treningsstunt) drivkraften selv for gamle meg - og det er nettopp konkurransene jeg har savnet disse tre ukene. Enda mer har jeg savnet å kunne trene optimalt og dermed konkurrere på "normalt" nivå i snart ett år.

Så altså; jeg har ikke savnet treninga så mye disse tre ukene. Jeg har hele tiden vært innstilt på å "starte på nytt" så snart hælen var klar for joggesko og hælkapper igjen. Faktisk er jeg enda mer spent på om treningspausen har leget magesmertene jeg sleit med de siste par månedene - det får jeg snart svaret på.

Under VM-finalen i fotball i kveld ble det 30 minutter på trimsykkelen, og hælen hadde ingen innvendinger mot bevegelsene. Såret/stingene ga litt irritasjon mot hælkappa på joggeskoa, og det indikerer at det nok enda går en stund før jeg får begynt å jogge.

I morgen skal jeg ta stinga... så da får jeg høre hva dr. Daljord sier om treninga den første tiden.

2 kommentarer:

Laila sa...

För mig är det tvärtom. Jag älskar träning men har för mycket prestationsångest för att gilla att tävla.

Gammel'n sa...

Med unntak av eliteløpere er det vi selv som stiller forventningene - ikke våre omgivelser.
Men... jeg har merket litt av det samme etter at jeg begynyte med ultraløping - siden jeg nå får større oppmerksomhet
enn da jeg var en av tusener andre på "normale" distanser (og selv om jeg da var en mye bedre løper).