Østmarka OK arrangerer hvert år vinter-turorientering, der et antall poster skal tas i valgfri rekkefølge i løpet av skisesongen. Jeg har deltatt alle år (15) og de fleste årene har målet vært å ta alle poster på én tur i stedet for én sesong. Det har blitt noen avbrutte turer, men likevel har jeg flere éndags skijegerturer i skryteboka – både til fots og på ski.
TRADISJON?
I fjor startet noe som forhåpentligvis blir en tradisjon; søsknene Engen på Skijegertur. Reidun (60) som hadde arrangert Skijeger’n de første 15 årene var med på turen som i fjor tok åtte timer og 16 minutter (fratrukket pause på Vangen skistue). I år ble også minstemann Knut (50) med oss, og vi fikk en egentlig fantastisk tur på 9 timer og 9 minutter (10:00 inkl. pause på Vangen).
Fjorårets tur: LES HER
GAMLA, GAMMEL’N OG LILLEGUTT
Ubehøvla som jeg kan være var jeg tidlig ute med å kalle min kjære søster for ”Gamla”. Det er vel sånn ca 15 år siden. Omtrent samtidig tok jeg selv tilnavnet ”Gammel’n” og ga meg selv et slags alibi for å tiltale storesøster (14 måneder eldre) på den måten. Familiens attpåklatt blir da ”Lillegutt”.
I dagens verden er vi vel en ganske sprek søskentrio på til sammen 169 år. Reidun var i tidligere tider (før skader) den som holdt det høyeste nivået nasjonalt (orientering), mens vi gutta har holdt et tross alt bra mosjonsnivå gjennom et firesifret antall konkurranser begge to.
DUMME ELLER SPREKE
Fortsatt er vi alle i stand til både å tenke tanken på – og legge i vei – på en skitur stipulert til minst 8 timer. Da er vi enten dumme eller spreke. Vi er IKKE dumme :-)
Det mest skremmende med turen er hvor greit Gamla holdt følge med sine yngre brødre på kryss og tvers i marka, i ulendt terreng som i maskinkjørte spor. Hun trener så lite at det her må være snakk om 20% kondisjon og 80% vilje. Jeg er megaimponert !!
YPPERLIGE FORHOLD
I skumringa klokka åtte på søndagsmorgenen (17.januar) kom Knut og jeg fra flatbygda i Fenstad for å møte Reidun på Ekerud (innenfor Røykås) der vi skulle sette igjen en av bilene før vi kjørte til start ved Østbytunet (ikke langt fra Lørenskog kirke). Forholdene var ypperlige; det var -5C skyet, vindstille, opphold. Det hadde ikke snødd på flere uker, så vi kalkulerte (TABBE) med fine oppgåtte løyper over alt.
Med innholdsrike sekker på ryggen, og ski /staver beregnet for ”trikkeskinner” la vi i vei mot den første av de 15 postene. Det var bare en 10 minutters svipp over jordene. Deretter fulgte en lang transportetappe via Losby og opp i laussnø i Veslevannsdalen. Etter mye kaving i løssnø og totalt uegnet skiutstyr for formålet, fant vi post 12 (vår andre for dagen) ved Veslevann nøyakktig en time etter at vi forlot bilen.
På vei oppover Veslevannsdalen - vi skulle møte verre løyper senere....
Mer snøkaving ned til en post ved Østbyputten, der vi var nesten tilbake ved utgangspunktet igjen, og så etter hvert fine maskinkjørte spor over til Brudalen i Rælingen. I fjor var det dårligere preparering over åsen – og gropa etter Reiduns fjorårsfall har nok medført ekstra prepping i år. Løssnøen i Veslevannsdalen var vi tross alt forberedt på, mens løypene på Rælingensiden var bedre enn forventet. Vi fikk derfor en billig reise videre til en post ved Kommunehytta og dagens femte post ved Ramstadsjøen.
WOW… GJETT OM’N TRYNA!
Det var fortsatt flotte spor og bra gli nedover Badstudalen i retning Losbyvassdraget – og sjøl briefet jeg med å legge inn et høyere gir en kort stund, noe som raskt skulle straffe seg. I en sving nederst i en bratt bakke der farten var sånn ca 200 km/t (i alle fall stor fart), skar høyreskia ut. Verden ble snudd på hodet 2-3 ganger, alt ble hvitt og det ble kaldt, og jeg mintes et tidligere lignende fall på Beitostølen der den ene skia i beste fall kunne brukes som oppfyringved etterpå.
Knut suste forbi, Reidun suste forbi – og jeg fikk telt opp ski, staver og kroppsdeler der jeg lå delvis under snø. Det var masse snø i grøfta, og det var løs snø. Dermed slapp jeg med skrekken. Innen de andre kom tilbake for å sjekke hvordan det gikk hadde jeg kommet meg opp i løypa igjen, like hel og med uskadet utstyr, men med snø ut- og innvendig over alt hvor det var mulig. Reidun hadde ikke en gang sett meg der jeg lå og kavet i grøfta da hun passerte.
GEYSIR OG LØSSNØ
Ved posten på Morterudvann kom vi over noen enorme istapper som var brukket av ved et stup i vannkanten og stukket med i snøen ved skiløypa. Jøss, sa min kjære – dog naive - søster, sånne har jeg aldri sett før. Hun trodde det var et Geysir-fenomen eller noe tilsvarende.
Posten ved Morterudvann
Geysir?
Etter å ha sklidd over flere av Losbyvannene var vi klar for ei upreppa løype i motbakke opp til Drettvann. Det er ”bare” 80 meter høydeforskjell, men hele turen gikk i en halv meter løssnø der det hadde gått bare 2-3 skiløpere før oss. Skiene var for lange til å gå fiskebein i løssnøen, men vi MÅTTE gå fiskebein likevel. Stavene forsvant til bunns, og apekattarmer var sterkt savnet. Det gikk helt usannsynlig sakte å kave oss centimeter for centimeter framover… og bra var det at vi ikke visste at det ventet ytterligere fire slike partier senere på dagen.
Vi brukte nesten en time på turen mellom Morterudvann og Drettvann – en strekning på bare 5 kilometer. Halvparten av tiden gikk med til én eneste liten kilometer i løssnøen opp til Drettvann. Totaltiden var allerede 4 timer, og hver av oss reflekterte nok over hvordan dette ville gå (uten at noen sa noe).
KANELBOLLENE LOKKET I DET FJERNE
Via poster ved Bjønnebetet, Liseterputten og Tonevann bruke vi ytterligere 2 timer til Vangen skistue, det vi skulle stå i kø for å få våre etterlengtede kanelboller – kanelboller slik de smaker bare på Vangen.
I området ved Bjønnebetet er det mye 40 år gammel skog – plantet av undertegnede som ”slave” på Losby Brug halvåret før førstegangstjenesten. Jeg kunne nesten endt mine dagen innpå der den gangen, etter en voldsom tryning i grøfta da jeg syklet om kapp med lastebilen som fraktet de andre planterne. Denne gangen var det Reidun sin tur til å gjøre kollbøtte, eller sørget tyngdeloven for at hun landet bakpå(?) i løssnøen i upreppa løype ned fra Bjønnebetet. Om det var vanskelig å komme opp til Drettvann var det neimen ikke lett å komme ned til Skålsjøen heller.
Reidun's fall i tre akter samt veien videre...
VANGEN
Mellom Skålsjøen og Tonevann ventet et nytt løssnøparti over åsen ved Lisetra, men 5.55 etter at vi forlot bilen kunne vi omsider plante skia i snøen utenfor Vangen skistue. Underveis møtte vi kjentfolk flere ganger, og det samme ved Vangen. Det var i det hele tatt ganske bra med folk der hvor det var maskinpreparert (men BARE der).
Vi møtte kjentfolk ved Vangen... og mange andre stedet i løypene.
I kjeller’n på Vangen fungerte toalettene som garderobe, slik at vi fikk skiftet til tørt tøy på overkroppen. Etter en sedvanlig kø fikk vi så kjøpt kanelboller og solbærtoddy ++ som gikk ned på høykant før vi skulle avslutte med den klart letteste delen av turen – som ikke ble fullt så lett likevel.
VALSTADLØYPA
Fra Vangen var det riktig folksomt i løypene en stung, men det gikk veldig greit til posten ved Igletjern (dagens 11.post) og videre i gode løyper forbi Skjelbreia, opp Paradisdalen og over til Simmingsmyrene. Der skulle vi tatt inn på Valstadløypa, men hvor po… var nå den. Vi så et spor der det hadde gått en løper eller to, men valgte omveien om Søndre Skytten og motbakker opp til posten ved Slepptjern – inntil Valstadløypa. Det var greit nok, og posten fant vi også etter å ha rotet 2-3 minutter.
Nå var det ikke noe valg, nå måtte vi følge tråkket i Valstadløypa videre nordover. I grålysninga ble det nok en periode med kaving de snaue 2 kilometerne til Cudrioberget (der mor Cudrio delte ut lønn til Losby’s skogsarbeidere) – men herfra varv det fine løyper igjen.
HODELYKTER ER KJEKT Å HA
Før vi kom til dagens tredje siste post i Deledaloen ved Nord-Elvåga måtte vi finne fram hodelyktene. Min lyste bra, Reidun’s var OK etter tidkrevende batteribytte, mens Knut’s lykt lyste så svakt at han fikk tilnavnet ”Skyggen” resten av turen.
I mørket gikk det greit ned til og over Halssjøen, men deretter ble det – som så ofte før – en stygg navigeringsfeil av undertegnede. Jeg leste at det var et løypekryss halvveis mellom enden av Halssjøen og der neste post skulle være – men det var jo det samme krysset som jeg allerede sto i – og konsekvensen ble deretter. Jeg gikk først – og bare staket forbi det første krysset (der altså posten var) og ploga meg nedover en bratt løssnøbakke. Heldigvis var det så vanskelige forhold, og jeg så feig, at jeg satte meg ned (det var det jeg sa til de andre) noen hundre meter ned i bakken.
LYSLØYPE
Vi er jo i utgangspunktet godt kjent i området, og fikk ikke utforbakken til å stemme med forventet terreng. Det stemte da heller ikke, og vi var på vei ned mot Skullerud gård. Fallet mitt gjorde at vi bare fikk 500 meter motbakke tilbake til posten vi hadde passert i mørket. Vi fikk stemplet og kavet oss over dagens siste løssnøparti over mot Knuttjern, og der ventet lysløypa med flotte spor og flomlys.
9 TIMER OG 9 MINUTTER
Siste post var selvsagt nederst i en lang bakke som vi etterpå måtte jobbe oss opp igjen for å komme på rett kurs mot Ekerud. Etter å ha sklidd ned lysløypa var vi i mål etter 9.09 på ski og nøyaktig 10 timer totalt. En herlig søskentur – en dag å minnes.
Den 15. og siste Skijegerposten...
Fornøyde skijegere på siste post.
Det finner raskere og kortere veier til og fra Vangen enn den ruta vi fulgte...
Klikk på kartet eller bildene for større utgave.
Skijegertur Østmarka |
Klikk på bildet ovenfor.
2 kommentarer:
Godt jobba gjengen!! Spesiell hurra til tante Reidun som klarte det på 80% vilje..Ser hvor jeg har arvet det fra da! :o) De der geysirene ga oss en god latter her i varme Aceh, og snøbildene fra denne turen og de neste på siden din er litt merkelige å se på her fra 37 grader + i skyggen....
Ja, tante var veldig flink.
Jeg var på 4-timers tur i mye av de samme områdene nå sist søndag - og da var det så fint at vi med tilsvarende forhold på Skijegerturen kunne spart både 1 og 2 timer !
Kanskje du blir med neste år?
Legg inn en kommentar