4 timer i Nordmarka med supervær og gode venner

I går hadde Geir invitert til en 4-timers tur i det meste av traseen til Nordmarka Skogsmaraton. I nydelig høstvær ble det en veldig fin 37 kilometer lang treningstur sammen med sersjant Ellen, expresident Marit, UTMB-Sharon, UltraFrykholm, DanskeJohn, LangeAnders og nykommer StenGunnar.

Marit og Ellen tok en snarvei på sti sammen med meg like før Kikut, og kan koste på seg et glis over somlebukkene som kom fram etter oss.

Geir har også skrevet om turen på bloggen sin:
Massemønstring av ultraløpere i Nordmarka

Selv om nivået på løperne er ganske ulikt, fungerer det helt fint å løpe slike turer sammen. Det er veldig sosialt, vi får masse tid til å prate med hverandre - og det er ekstra hyggelig hver gang det er med "nye" løpere. På denne turen var det fem gamle kjenninger, men også to jeg aldri hadde løpt med tidligere; Anders Lindell og Sten Gunnar Hansen.

En mer fantastisk ramme om en slik tur enn det vi hadde er vanskelig å forestille seg; det var litt småkaldt da vi startet ved 9-tiden, men sol fra skyfri himmel gjorde det hele til en herlig sensommerdag (eller er det høst?).

Akkurat som Geir hadde tryna skikkelig på en løpetur dagen før, var det min tur denne gangen. Jeg fikk tatt i mot med hendene og slapp unna med vonde håndledd og noe småsår i håndbakene - bena var like hele! Surra gjorde jeg derimot resten av turen....: På Kikut var fotoapparatet sporløst forsvunnet, og ransaking av sekk og leting 2 ganger rundt Kikutstua hjalp ikke. Det var da kjekkasen Geir sa at kona hans likevel brukte å ta en ekstra sjekk - ofte med suksess, og joda; Geir fant fotoapparatet i bunn av sekken min (rødme,rødme). De fine sportsbrillene mine hadde jeg mistet da jeg falt - påsto jeg, men vel tilbake på parkeringsplassen ved Sognsvann lå brillene fortsatt på biltaket (mer rødme,rødme).

Rast ved Kikutstua

Herlig i sola med utsikt mot Bjørnsjøen

Etter et par mindre heldige ultrastunt i det siste var jeg spent på hvordan bena ville takle en 4-timerstur. Med 7 dager igjen til UltraBirken var det viktig at jeg nå kunne løpe en slik rolig tur rimelig uberørt. Det klarte jeg da heldigvis også, og den siste halvtimen ned fra Ullevålseter til Sognsvann gikk det riktig så freskt unna sammen med John og Sten Gunnar. Da er det bare å kosetrene litt siste uka... så er jeg klar for UltraBirken.