Bare nesten i TEC

Dette ble idiotisk langt.... men jeg hadde glede av å skrive det ned :-)

TEC 100 miles ble i resultatsammenheng en ny ultra-nedtur. Jeg måtte gi meg to runder (20,12 km) før mål med bare 141 km i ptotokollen. Jeg fikk et godkjent resultat med 16.42.00 på 75 miles (120,7 km), men for meg var dette å betrakte som et brutt løp. Det betyr at jeg ennå ikke har klart å fullføre et ultraløp utover 100km.

Bildet er fra starten der jeg (med Fenstadlue) og Gunnar (nr 24) ligger beskjedent langt bak i feltet.

Fra før har jeg prøvd meg på 145 miles i Grand Union Canal Race (mai 2008) - hvor jeg nedkjølt brøt etter ca 180 km... Da passerte jeg forøvrig 100 miles på ca 22:30, omtrent samme tid som jeg lå an til å klare etter 75 miles av TEC.

Senere prøvde jeg på Århus 24-timers i januar i år - se lenger ned i bloggen. Der endte jeg med 127 km på 15 timer og ben så stive at jeg ikke engang kunne fortsette gående.

Nå hadde jeg strekk i høyre hamstrings uka før TEC og bestemte meg først kvelden før avreise for overhodet å reise til Täby. Det endte altså med nok et avbrutt løp, med strekk, men ikke i høyre hamstrings; nå var det venstre lyske (strekk eller smertetilstand?) som stoppet meg.

Om jeg ikke kunne fortsatt? Jo, antagelig - dersom jeg hadde tuslet videre etter 14 av 16 runder, i stedet for å sette meg ned for å hvile. Jeg hadde kanskje ikke klart å løpe, men jeg kunne gått sakte inn til en tid på 24:00-24:30 timer. Men, jeg valgte å hvile i håp om å klare å jogge resten... med det resultat at jeg stivnet fullstendig og smertene i lysken gjorde det nær umulig å flytte venstre ben mer enn 20 cm av gangen. Trappetrinn eller terreng var umulig.

Fint arrangement
Til å være et førstegangsarrangement var dette veldig bra arrangert av Jan Söderkvist og Patrick Joyce og medhjelperne. Ikke minst med utgangspunkt i at de uka før måtte legge om løypene helt på grunn av for mye is i den opprinnelige traseen. For hver runde på 10,06 km fikk vi oppdatering av resultatene og servicen ellers var upåklagelig.

Løpet mitt
Jeg fulgte "planen" med å jogge rolig der det var flatt, og gå i alle motbakker - selv korte motbakker. Jeg var veldig spent på når - ikke om - jeg ville kjenne hamstringsplagene fra uka før, men opplevde i stedet at jeg tidlig fikk vondt i begge lyskene, men mest den venstre. Etter kontrollert løping i 45 km ble det veldig mye vondere - og samtidig fikk jeg krampe på innsiden av begge lårene. Etter litt egenmassasje prøvde jeg å komme i gang igjen, men fant raskt ut at eneste mulighet var å gå til jeg forhåpentligvis var skikkelig uthvilt igjen.
Da var humøret litt under nullstreken, og jeg innnså at dette antagelig ville bli et nytt brutt løp. Jeg gikk de neste 15 kilometerne - ikke et eneste løpeskritt. Jeg visste dermed også hvor lang tid jeg vil bruke på normal gange rundt løypa (1.45 + matstopp m.v. ved runding). På vei ut fra matstasjonen etter 60 km møtte jeg Gunnar på vei inn... han hadde tatt inn omtrent hele forspranget jeg hadde opparbeidet på de første 45 km (40 min?)

Etter 60 km startet jeg å løpe rolig 2 minutter av gangen med ett minutt pause. I terrengpartiet mellom 6 og 8 km på hver runde løp jeg sammenhengende rolig). Dette fungerte overraskende bra, og de neste 70 kilometerne gikk i samme fart med samme intervaller. Tidsavvikene pr runde skyldes ulik tidsforbruk på matstasjon, klargjøring av nattlykt+++ Etter ca 100 km passerte jeg Gunnar som slet med en leggskade og dermed gikk resten av løpet)... og jeg var helt overbevist om at jeg ville komme inn på under 23 timer.

Det vårlige været med 5-10 varmegrader i sola gjorde at masse snø og is smeltet, og deler av løypa var veldig våt. Det ble en del balansering for å holde seg sånn noenlunde tørr på bena fram mot natten. Det ble mer og mer vann utover dagen, for så å stilne av og fryse til is utover natten. Da kom en ny og verre utfordring i og med at stivtråkka spor ga et veldig ujevnt underlag der det var mye is og på de tidligere våte partier på stiene.

Etter "krisestemning" mellom 45 og 60 km var det altså bare fornøyelig fram til 130 km. Men, nå ble jeg merkbart mer sliten - måtte gå mer enn jeg løp - og fikk på nytt vondt i lysken. De siste 5 km på denne runden ble bare en rolig spasertur (passerte likevel han som senere ble nr 2 på 100 miles - som slet voldsomt med vonde knær).
Ved ankomst matstasjonen 2 runder fra mål hadde jeg ingen tanker om å gi meg, men jeg gikk inn for å hvile meg litt - og for å få i meg noe varm mat. Jeg var ikke lenger opptatt av sluttiden - og så for meg at jeg kanskje slo følge med Gunnar når han kom inn - han ville jo likevel være en runde etter meg. Det ble aldri aktuelt - siden jeg etter 10-15 minutter hvile knapt var i stand til å reise meg, og enda mindre i stand til å begeve venstrefoten uten stooore smerter i lysken.

Jan S sto på hardt for at jeg virkelig skulle komme i gang igjen, men jeg klarte ikke. Jeg prøvde noen skritt, men hadde ingen tro på at det kunne fungere og ga meg altså med bare 20 km igjen.

Kunne jeg fortsatt?
Jeg tror vel ikke det hadde fungert når jeg først hadde stivnet så fryktelig etter pausen... dette var som i Århus i januar. Jeg hører om andre som tar seg en hvil og kommer sterkere tilbake, men det fungerte altså ikke for meg.
Derimot er jeg ganske sikker på at jeg kunne kommet meg gjennom de to siste rundene om jeg ikke hadde satt meg ned. Bare fått i meg nødvendig mat og ruslet videre. Det er en litt bitter lærepenge.

Andre refleksjoner
Hvorfor jeg fikk vondt i lysken (strekk?) vet jeg ikke, har aldri hatt det før. Årsaken kan være at jeg har sluttet å stretche etter treningene - noe jeg alltid gjorde tidligere. Hva det hadde å bety for løpesettet vet jeg ikke helt, men jeg ble mistenkelig tidlig sliten selv med rolig åpning. Splittidene viser at vinneren ikke passerte meg før etter 30 km, men han løp ca 12 min feil på førsterunden (til tross for veldig god merking).

At jeg for tredje gang mislyktes i å fullføre et riktig langt ultraløp, betyr det at jeg ikke har forutsetninger for å klare dette? Jeg hverken håper eller tror det, heller tvert i mot. Jeg mangler fart, men opplever at jeg har gode ressurser for å løpe riktig langt. Tre brutte løp kan tyde på svak psyke, men jeg velger heller å kalle det dårlige rutiner og manglende erfaring.
Jeg har en del ting å rette på med tanke på åpningsfart, jeg har lært mer om hva jeg skal spise og ikke minst har jeg nå noen dyrekjøpte erfaringer om hvordan jeg skal holde kroppen i gang. Enda roligere åpning, mer vanlig kost og å holde meg i bevegelse - er tre nøkkelting å tenke på neste gang.
Rent treningsmessig tror jeg at jeg gjør mye riktig, men jeg kutter nok definitivt ut intervalltrening - og velger å la sporadisk deltagelse i korte løp (5-42 km) være fartstreninga mi.

Takk
Ellers må jeg takke de veldig mange som på Facebook, mail, SMS og telefon har ønsket meg tillykke før løpet og/eller fulgt opp med "trøst" og bekymring etterpå. Det er kanskje dumt å "face" på forhånd at man skal ut på slike "nesten umulige utfordringer", men på den annen side er det veldig hyggelig med all oppbackingen som legger et hyggelig press på deg.
Og ja, vær sikker: Gammel'n gir seg ikke så lett. Eggemoen 6-timers 18.april er neste utfordring (reneste sprinten...).

Dette bildet av Gunnar og meg er tatt av Bengt Johnsson før start. Bengt er forresten en av de påmeldte til Kristins Runde i juni - hvor Gunnar og jeg er arrangører.

Resultater: http://www.colibri.se/tec/resu.html
Gratulerer Gunnar med fullført løp på 27:28:15. Imponerende med de plagene du hadde det meste av løpet. Kun 3 av 11 herreløpere fullførte 100 milesdistansen.