UltraBirken med opp- og nedturer, mest opp.

Fra motbakkene 1 km etter start, foto: Rolf Bakken

Hvorfor driver jeg med dette, hvorfor sitter jeg ikke heller på terrassen og ser utover Vorma? Tanken streifet meg også denne gangen, det var vel ned fra Nevelfjell der krampestoppene var ganske hyppige og i gåsegang de neste kilometerne mot Lunkefjell.

MEST OPPTURER
Jeg hadde en nedtur akkurat da. Jeg hadde også en nedtur da jeg fikk krampeføling og et par massasjestopp allerede etter 17 km. Ellers var UltraBirkens 61,5 kilometer mest en opptur; spesielt første 15 km, turen ned fra Lunkefjell og den siste mila mot mål.... det fine været, den fine løypa og alle de hyggelige løperne jeg pratet med underveis.

TRADISJON
Jeg har vært med på UltraBirken hvert år, og løp Birkebeinerløpet alle årene før Ultraløpet kom til. Birkebeinerløpet gikk stort sett alltid veldig bra, det ble merke og pokal med god margin hvert år fram til 2008. UltraBirken har derimot vært en studie i kramper og stive ben siden 2009 - det har vært en kamp om overhodet å komme til start pga skadeplager - og deretter om overhodet å komme til mål av flere årsaker.

All elendighet og klaging til tross; årets løp var det beste i UltraBirken for min del - men det er MYE å gå på fortsatt. I fjor brukte jeg 8:31 på 58 km, i år hadde jeg "skjema" til 8:10 på 59 km (som ble passert på 7:59) - men fikk altså 8:15 på 61,5 km. det er i realiteten 40 minutter bedre enn fjorårets løp. Det er ingen grunn til at jeg ikke skal kutte like mye på den tiden neste år og løpe på under 7:30.

MITT ULTRABIRKEN 2013
Etter å ha kjørt med Gunnar Trailrunner hjemmefra "midt på natta" rakk vi bussen fra Stampesletta til starten på Sjusjøen - og var framme ved start en drøy time før start. Det var alt for god tid, og jeg rakk dermed ikke alt jeg skulle rekke. Det var alt for god tid til å skravle ultraløping med kjente og ukjente. Jeg glemte å legge kartet i sekken, jeg glemte å ta på meg leggingsene, og jeg rakk bare så vidt å få på meg riktig løpsantrekk.

BEST I LETT OG TEKNISK TERRENG
Treninga siste uka var fire en-timesøkter, tre på sykkel og en til fots, så jeg var bra restituert og merket med en gang at kroppen (etter min målestokk) fungerte OK. Tok det veldig forsiktig i åpningsbakken mot Sjusjøfjellet på 995 moh, 120 høydemeter og lett blanding av jogg og gange. Lå mye sammen med Einar Lindvoll og Line Tresselt de første kilometerne, og overraskende nok var det en god del løpere bak meg også. Når jeg kom opp i fjellterrenget og kuperinga ble lettere - kom KrampetrippeGammeln mer i siget og jeg avanserte ganske mange plasser ned fra Lunkefjell og i myrene ned mot Nordseterplatået.

FORTERE ENN PLANLAGT
Jeg så på klokka at det gikk mye fortere enn planlagt, men følte jeg rasjonerte bra med kreftene. Fram til 15 kilometer på delvis grusvei og delvis teknisk sti gikk det veldig lett - og det var mange løpere rundt meg. Løp lenge sammen med Tom Larsen i dette partiet - og flere av jentene i klubben var rett bak meg. Det var mest sol - og passe varmt, og ikke mer vint på toppene enn at det bare var behagelig.

Tom har foreviget min andre krampestopp på ca 19 km...
Jeg har et stort antall slike bilder - og mange er løperne som har sett meg stå slik...

"POKKER, ALLEREDE NÅ?"
I et gjørmete parti etter matstasjonen ved 17 km rykket det til i venstreleggen, "pokker, allerede nå?"... jeg ble med ett veldig sliten - og ikke lenger etter stoppet jeg for å pleie en kranglete legg. Taktikken denne dagen var å massere krampene før det låste seg fullstendig - en taktikk som for øvrig fungerte bra helt til mål. Tom ventet høflig det minuttet eller to jeg brukte på krampeleggen - mens Marit, Sølvi, Wibeke og hele gruppa på 7-8 løpere like bak meg løp videre. Alle disse slo meg - med fra 2 til 45 minutter.

KRAMPEGIR
Jaja, her var det bare å koble inn krampegiret, det vil si løpe så sakte at kramperiskikoen ble minimert. Det ble en rolig fin tur over Hitfjellet (1083 moh) sammen med Tom, men da ble ble lettere og utforbakke kom orienteringssteget mitt bedre til rette - og jeg løp fra Tom (uten å merke det). Pellestova på drøye 26 km ble nådd med ca 40 minutters margin til sperretiden, både her og på andre matstasjoner var det imponerende service og masse mannskaper. I år var også merkinga perfekt hele veien.

GLEMTE SALT
På hver matstasjon rasket jeg med meg to drikkeflasker (glimrende løsning med sportsdrikk på engangsflasker med skrukork) og en banan - i praksis uten å stoppe. Jeg hadde et par liter sportdrikk i drikkeposen som backup, og supplerte 3 ganger underveis med Fresubin Energy Drink. På siste 15 km husket jeg også å ta salttabletter - som jeg egentlig skulle tatt hver time. Jeg drakk regelmessig litt av drikken fra sekken - som allerede fra start var lettere enn i tidligere løp - slik at jeg etter hvert knapt merket at den var på ryggen.

SAKTE NED FRA NEVELFJELL
Etter Pellestova var jeg veldig fokusert på å komme forbi fjorårets første krampepunkt i bunnen av Nevelfjellet uten nye krampestopp. Det klarte jeg - og selv om det gikk sakte kom jeg opp de 170 høydemeterne til Nevelfjell (1089 moh) uten å bli tatt igjen av de 4-5 løperne jeg passerte på matstasjonen ved Pellestova. Men...når jeg endelig kom på toppen var krampeutfordringene på sitt verste denne dagen - så det ble 4-5 stopp i utforløpinga der det ellers skulle gått fort - og de jeg passerte på Pellestova suste forbi, selv om jeg hang meg på sistemann av dem som var maratonløper Thor Sødal fra Kyrksæterøra.

PÅ TUR MED THOR
Fra toppen på Nevelfjell til toppen av Lunkefjell 9-10 km senere gikk det veldig sakte. Det var her jeg deppa litt og tenkte på at det hadde vært bedre å nyte sola fra terrassen på Vormsund. På myrlendt eller steinete sti mot Lunkefjell ble det nye 3-4 korte krampestopp, men hver gang tok jeg igjen Thor. Selv om bakkene var veldig slakke valgte jeg å gå helt opp til Lunkefjell og merket at kreftene kom tilbake. Sammen med Thor og tre jenter som hadde tatt oss igjen gikk det helt allright på de steinete stiene videre og fram til matstasjonen ved Nordsetervegen på 40,4 km.

BYTTET SKO
Jeg hadde sendt en drop-bag Nordsetervegen, men byttet ikke sekk som planlagt siden jeg ikke trengte ekstra drikke. Derimot byttet jeg til Hokaskoene, og de 2-3 minuttene det tok tror jeg var verdt slitet. Salomonskoene hadde fungert bra, men det var likevel deilig å bytte til noe med bedre demping. Nå var vi inne i den tidligere Birkebeinerløypa - en salig blanding av grusveier og gjørmete stier - men det gikk mye utfor de første kilometerne etter Sjusjøen. Fram til ca 50 kilometer ble det nye 5-6 korte krampestopp, men ikke verre enn at jeg ikke ble tatt igjen av andre - og jeg så de samme folka foran meg hele tiden. Selv om det gikk sakte var jeg fornøyd med at framdriften var bedre enn i fjor da jeg måtte gå en hel del også på vegpartiene.

INGEN NEGATIVE TANKER
GPS-klokka viste meg hele tiden totaltid og distanse, men jeg konsentrerte meg om 5 km av gangen - og lap'et hver 5 km - som tross alt ga meg positive tilbakemeldinger i form av bedre fart enn "skjemaet" (som lå igjen i bagasjen min). Det var først 15 km før mål jeg så at jeg ikke ville klare sub 8 timer som var det beste jeg hadde turt håpe på. Ikke fordi jeg løp for sakte, men fordi løypa åpenbart var godt over 61 km (jeg fikk 61,36 km på GPS'n). Jeg passerte 59 km - som var oppgitt lengde - på 7:59...

NEI TIL PANNEKAKE
Den siste mila var egentlig den beste på hele løpet. Løpstraseen er selvsagt mye kjedeligere etter Sjusjøen, men jeg klarer meg alltid best i lett terreng (hehe, det er derfor jeg oppsøker de kuperte løypene). På veien mellom Mesnasaga og Kroken støtte jeg også på en heiageng fra Romerike Runners team, som bød på kaffe og pannekake. I all beskjedenhet sa jeg nei takk, men angret nesten umiddelbart... Hyggelig melding fikk jeg fra dem også:
Mari Anne: Du så ut til å ha det travelt der vi sto - ca 9 km før mål - vi fristet med pannekaker men du takket nei - noe som sikkert var lurt:-) Bra løpt!!!
Frøydis: Gratulerer med vel gjennomført, så gøy! Satt sammen med Mari-Anne og heiet i løypa, du så sprek ut der du løp!

KRISTIAN
I samme partiet tok jeg igjen en gående Kristian fra Eidsvoll, og han skjerpet seg og tok følge. Vi hadde en veldig hyggelig samløping de siste 9-10 kilometerne til mål - uten kramper og uten gåing unntatt i noen kneiker. At han var sønn til en god kjenning og tidligere klubbkamerat i Løpsklubben 1814 ble jeg ikke obs på før jeg så resultatlista - så det ble litt Facebookchatting etterpå.

Kristian Tanem er lengst til venstre på bildet, mens samboer Line Mari er rett bak. Hun "stakk" etter 35 km og overlot Kristian til seg selv - til jeg kom.

FIN STEMNING
Akkurat avslutningen er ekstra hyggelig selv for oss som kommer timesvis bak de beste. Vi løper delvis gjennom et villastrøk, der vi bl.a. ble servert drikke av en hyggelig dame - og ikke minst er det masse publikum som er der før å følge UngdomsBirken som pågår på den tiden av dagen. Det er masse hyggelig tilrop og masse kjentfolk. 500 meter fra mål ble jeg blant annet heiet på av Rune Bergsodden som nå går av som daglig leder i Birkebeinerrennet.

BESTE 55 ÅR+
Kristian og jeg løp side om side over mål med 3 sekunders margin til første løper i UngdomsBirken. Så der sto vi - fornøyde - tilsynelatende (!) uberørt etter 61,5 km - mens ungdommene lå strødd over alt ellers i målområdet. Vi kom på delt 69.plass av 88 startende herreløpere med tiden 8:15:01, sjøl hadde jeg slått de andre "overårige" dvs 55år+ - det er jo slike små gleder en gamling på 63 må unne seg. Til neste år må målet være å klare sub 7:30!

Einar Lindvoll som jeg løp en del sammen med i starten forsvant da jeg hadde min første krampestopp, i mål var han bare 2 minutter foran meg

MARKA24 NESTE
Gunnar fra jobben ventet ved mål - hentet bagasjen min - jeg fikk en hyggelig prat med jentene som løp fra meg opp mot Hitfjellet - og en velfortjent dusj ventet. Gunnar Trailrunner kom inn 41 minutter etter meg - og fra det øyeblikket hadde vi fokus på en eneste ting: neste helgs Marka24 der vi danner par i "hardhausklassen" i konkurranse med 94 andre og yngre lag. Vi var de to eldste i UltraBirken, vi er nok også med stor sikkerhet de to eldste i Hardhausklassen i Marka24.