Faktum er at jeg med jevne mellomrom går på snørra, gjerne på løpeturer i skauen men også på flatt underlag. Det har resulktert i ribbensbrudd, masse sårskader, og vrikking av både det ene og det andre i tillegg til blå tær.
I dag hadde jeg treningsfri, men hva hjalp vel det. På vei ut fra den lokale Joker'n med alt for mange bæreposer var det plutselig bråstopp da vinterskoa hektet seg sammen - og Gammel'n dro skikkelig på snørra. Det vil si; jeg klarte på et merkelig vis å slippe alle bæreposene, og fikk tatt meg for med henda - og hurra - da slo jeg ikke knærne.
Men... det skal ikke mye til før man føler seg kanske så invalid. Med forstuede håndledd kan jeg bøye og bruke fingrene, og armene fra albue og opp er helt OK, liksom bena. Det jeg derimot ikke kan er f.eks. å skru av en kork, kneppe litt for trange knapper (hurra for glidelåsen), løfte meg opp fra stolen eller senga med hendene til hjelp. Skigåing (likevel uaktuelt på dagens sørpeføre) og snømåking (ble ferdig i går) ville selvsagt vært helt umulig.
"Hurra for glidelåsen"Stakkars meg... hvis takraset jeg venter på kommer i morra må jeg tilkalle hjelp for å komme ut av døra.
3 kommentarer:
Det er jo forferdelig dårlig gjort å le av dette, selv om man holder seg for munnen og huker ryggen. Men hvis man ser det så veldig for seg, hva da?
Selvfølgelig vanskelig for meg å forestille meg hvordan det er å være en krampeGAMMEL, men jammen meg går jeg på snørra titt og ofte jeg også.
Holder en knapp på at vi har så mye annet å tenke på enn hvilket bein man skal flytte når. Det går jo stort sett av seg selv.
Hva mener du med at du har vrikket både det ene og det andre.....:-)
Jeg mistenker deg for å ha en skitten fantasi Geir. Du vet vel at man bare kan vrikke det som er stivt - og da er jo ikke alle kroppdeler like aktuelle på en løpetur :-)
Legg inn en kommentar